Min aller kjæreste far...

[Gjest Silje =)]

Jeg mistet faren min for 1 år og 3 måneder siden... Den dagen russetida startet for meg, mistet jeg min far. Russetida hadde ingenting å si. Jeg var likegyldig uansett. Tapet av far var det eneste som jeg tenkte på...

Hvordan jeg skal klare å leve resten av livet mitt uten far, aner jeg ikke!

Hver dag er en prøvelse, med alle minnene og tankene.

Jeg skjønte ikke før lenge etterpå at far faktisk var borte. Men sorgen har innhentet meg nå, men nå er det ingen som vet at jeg sørger, at jeg prøver å forstå at jeg aldri får han tilbake... Hvis noen spør meg hva jeg ønsker meg, så er det å få far tilbake. Er det noe jeg tenker på, så er det far.

Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom livet uten far, jeg veit ikke hvor lenge jeg holder ut heller, men jeg MÅ holde ut. For mor og mine to søstre...

Hvis noen har en "oppskrift" om hvordan man kan få det bedre, så sier jeg hjertelig takk!!!

Men minnene om far, vil jeg aldri glemme!

De sitter fast i mitt hjerte, for han er gjemt...

[Maeve]

Jeg mistet min far for nesten 1 år siden, og skjønner godt hvordan du har det. Jeg tok å skrev et brev til min far om akkurat hva jeg tenkte og følte, og fikk satt ord på sorgen. Dette er jo selvsagt et brev som han ikke får lese, men det hjalp meg utrolig godt!

Prøv så får du se.

"Maeve"

[Usikker]

Kjære Silje.

Du skal vite en ting: Du er ikke "unormal" som tenker på din far hele tiden. Vi mennesker sørger på så mange forskjellige måter. Det finnes ikke noen unormale måter å sørge på - alle gjør det på "sin måte" - og alle måter er riktige. Noen klarer å sette ord på følelsene - andre holder det inni seg. :cry:

Finn noen å snakke med - det er ett av mine råd. Hva med din mor og dine søstre? Klarer du å dele disse tankene med dem? Har du ingen du føler forstår deg - så søk hjelp hos legen din. Start der - vær ærlig overfor han.

Du vil aldri glemme din far - det er heller ikke meningen. Men du vil klare å tenke på han på en positiv måte. Men du skal ikke gå med alt dette inni deg - finn noen å snakke med.

Stå på Silje - dette klarer du.

[Augustbrud02]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Jeg mistet faren min for nesten 3 år siden og jeg hadde det akkurat på samme måten det første året. Jeg var helt utafor og var absolutt ikke meg selv. Men så møtte jeg min forlovede og jeg klarte faktisk å snakke litt med ham om dette. Egentlig har vi ikke snakket så mye kanskje, men nok til at jeg har kommet meg det steget videre som jeg trengte. Jeg tenker selvsagt fortsatt på faren min og savner ham på sett og vis (vi hadde et meget anstrengt forhold og det gjorde ikke sørgeprosessen noe bedre), men det er helt naturlig. Man skal ha lov til å sørge, men man skal også ha lov til å snakke med andre om denne sorgen. Mitt beste tips er å prøve å snakke ut om alt du tenker. Prøv og sett ord på følelsene dine, enten ved å skrive eller ved å snakke. Jeg kan garantere at det hjelper!

[Gjest Silje =)]

Det blir sikkert lettere å lettere etter hvert...

Hvertfall litt!

Men livet er på en måte ødelagt uten far. Så mye vi mer vi skulle ha opplevd og gjort sammen. Søstra mi skal ha barn nå, og han får ikke oppleve sitt første barnebarn, og heller ingen flere hvis det blir noen.

Heller ikke at vi omsær gifter oss!

Men jeg veit ikke om jeg vil gifte meg heller, for hvem skal følge meg opp??? Har alltid drømt om at skal jeg gifte meg, så skal far følge meg!

Hver dag tenker jeg på han, og hele tiden dukker det opp ting som minner meg på han...

Og stakkars mor, som nå er alene... Hvis alle vi jentene flytter hjemmefra, bor hun igjen i det store huset vårt alene!

Nei, til helvete med alt som heter døden!

Alle kunne gå bort når de ble hundre!!! Da har vi opplevd alt vi skal...

Og vi har fått vært sammen med de vi er glad i lenge!

[yes]

Kjære Silje!!

Vet så innmari godt hvordan du har det, for meg er det 2 år og 1 mnd siden pappa døde, som tatt av lynet, helt uventet!!

Smerten vil blekne, ja det er sant, men den vil aldri forsvinne.

Det mangler noen viktig i våre liv PAPPA,

vi må ALDRI glemme, og vi må ALLTID minnes, de kjære vi har mistet.

Det er veldig viktig at DU også sørger, og ikke glemmer deg selv. Mamma'n din og søstrene dine klarer seg, på et vis... Kanskje dere burde snakke mer sammen om sorgen, om tapet og smerten. Eller kanskje du har en god veninne og prate meg??

For meg ble "reddningen" en god og nær barndoms-veninne, som også kjente pappa, de vennene som bor her som jeg bor kjent ikke pappa og bruyde seg ikke så mye...og var veldig usikkre. Brukte også internett en del.

En sorgprosess går veldig i bølger, nettopp for at vi skal klare og takle sorgen og presset, ta sorgen og arbeid med den. Smatidig som du fortsetter med livet.

Det er vanskelig og smertefullt, og det tar tid.

Ønsker deg masse lykke til på ferden.

Hold oss oppdater da.

*klemmer Silje masse, og gråter med deg*