Er dette livet?

[vaarinn]

Jeg tenker at livet ikke trenger å være det som du beskriver. Jeg tenker nå, i en alder av 22, at jeg ikke vil ha det sånn at jeg må jobbe hver dag, 7-15 eller 9-16, levere ungene i barnehagen, hente de, stresse med middag, og diverse "obligatoriske" aktiviteter på ettermiddagen, og når helgen kommer er man utslitt, og må ladde opp til ny uke. Jeg tenker at ja, dette er det livet vi har fått, og vi må gjøre det vi kan for å trives, være tilfreds, og gjøre noe som vi ønsker, heller enn det vi MÅ eller BURDE. Respekterer og beundrer de som får til en sånn stressende hverdag, som klarer å mestre mange forskjellige aktiviteter, være aktiv i samfunnet, tar vare på forhold og relasjoner i tillegg. Men det passer ikke for alle å ha det A4-livet

[AnonymBruker]

1 time siden, vaarinn skrev:

Jeg tenker at livet ikke trenger å være det som du beskriver. Jeg tenker nå, i en alder av 22, at jeg ikke vil ha det sånn at jeg må jobbe hver dag, 7-15 eller 9-16, levere ungene i barnehagen, hente de, stresse med middag, og diverse "obligatoriske" aktiviteter på ettermiddagen, og når helgen kommer er man utslitt, og må ladde opp til ny uke. Jeg tenker at ja, dette er det livet vi har fått, og vi må gjøre det vi kan for å trives, være tilfreds, og gjøre noe som vi ønsker, heller enn det vi MÅ eller BURDE. Respekterer og beundrer de som får til en sånn stressende hverdag, som klarer å mestre mange forskjellige aktiviteter, være aktiv i samfunnet, tar vare på forhold og relasjoner i tillegg. Men det passer ikke for alle å ha det A4-livet

Mange faller fra. Det ser man på syke statistikken og køen på bup med stressa barn. Føde barn og allerede 9 mnd går de 45 timer i bhg. Foreldre ser de kun 2-3 timer pr dag og da skal de oppdra og lære dem om livet. Så starter skolen, lekser og fritidsaktiviteter. Mye mas ja. Stresset begynner allerede som baby. Så dør man og hvordan var egentlig livet?

Anonymkode: fe79d...9bf

[Citpensacola]

Neida, du trenger jo ikke følge oppskriften?

Jeg er i 30-åra, jobber ikke 9-4, har ikke barn, og gjør ikke det samme hver dag. Det er fullt mulig, om enn noe utradisjonelt.

[Mari Y]

På 26.10.2016 den 15.37, AnonymBruker skrev:

Jeg føler ikke bare at jeg ikke passer inn i samfunnets normer. Jeg vet at jeg ikke passer inn

Anonymkode: 5f960...aa2

Alt kommer veldig ann på hvor man er vokst opp, hvilke holdninger folk rundt en har, hva som forårsaker at man havner utenfor osv. Jeg tror f eks at det norske samfunnet er lite og homogent, og at vi på mange måter er 'like' av den grunn, men det er nok like mye et problem flere steder. Jeg tror det er lettere å falle utenfor dersom man bor på bygdene enn i de større byene. Har man f eks en annen hudfarge eller en nedsatt funksjonsevne er det gjerne lettere å legge merke til. Men jeg tror ikke man er så annerledes pr definisjon, man bare skiller seg ut i en større gruppe.