Hvorfor er vi kvinner så avhengige?

[Gjest foxylady]

Hei , alle samen der inne på diskusjons forumet. Jeg har en ting på hjertet som jeg ønsker synspunkter på. Hvorfor er det sånn at vi kvinner er så avhengige av menn? hva er det som får normale, intelligente kvinner til å miste all sunn fornuft når de går inn i et forhold? På meg virker det som om kvinners hovedinteresse nummer en er menn og å bli gift. Hvorfor takler vi så dårlig å være singel o g hvorfor ser vi opp til jenter som har kjæreste. På meg virker det som om en får større status i venninneflokken bare en har en mann, spiller ingen rolle hvem. Jeg snakker av erfaring her... og ja jeg vet at ikke alle kvinner er sånn, men hva er det som får oss til å bli slik. Bare se på Bridget Jones, det virker ikke som hun har noen andre interesser enn menn. Hun er livredd for å være alene. Menn tenker ikke slik , og menn er ikke redde for å være singel i sammen grad som kvinner. Hvorfor er vi sånn??

[Arkana]

Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det du skriver, og ingen av de jeg kjenner er slik du beskriver heller.

[Gjest i.i.]

Jeg kjenner meg heller ikke igjen. Når du møter en mann og faller for han, så kan kanskje grensa flyte ut, men singellivet kan virke misunnelsesverdig når man er i forhold selv om forholdet er bra. Ikke fordi man kan rote rundt på byen, men kanskje fordi man slipper ta hensyn til andre enn seg selv.

[Carmen_]

Jeg kjenner meg heller ikke igjen. Når du møter en mann og faller for han' date=' så kan kanskje grensa flyte ut, men singellivet kan virke misunnelsesverdig når man er i forhold selv om forholdet er bra. Ikke fordi man kan rote rundt på byen, men kanskje fordi man slipper ta hensyn til andre enn seg selv.[/quote']

[aline]

jeg har i grunnen stikk motsatt oppfatning jeg!!

menn har da mye mer problemer med å være singel (når de kommer over 25 ca) en det kvinner har!!

jeg kjenner single og voksne kvinner som tar singellivet med den største ro, og jeg kjenner single og voksne menn som er livredd for å ende opp alene og ikke ha noen der.

generellt sett så ønsker vel til slutt både menn og kvinner en partner å dele livet med, en å få barn med og være sammen med når de blir gamle.

og det å være litt avhengig av noen, ser jeg ikke på som en svakhet, verken fra menn eller kvinner. (for det er plenty menn som er avhengig av sine kvinner også, de ville bare ikke innrømmet det)

hvor mange er det som synes det er heeeelt ok å tenke på at man kommer til å sitte alene i en leilighet uten å ha opplevd kjærlighet når man blir gammel?

tror både kvinner og menn ønsker kjærlighet.

men i ungdommen så er kanskje jenter mer "på" en gutta, men det er vel fordi mange jenter er tidligere ute etter noe seriøst? (jeg var ikke det, men vet endel av vennindene mine var)

[LilleBille]

Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det du skriver' date= og ingen av de jeg kjenner er slik du beskriver heller.

Støtter denne jeg..

- men synes vel nesten det er tvert i mot .. de kvinner jeg kjenner som er "blitt" single .. fortsetter gjerne lenge alene - før de evt. finner en ny partner .. mens mennene er mye kjappere til å kaste seg inn i noe nytt - fordi de han vanskeligere med å "trives" i sitt eget selskap.

(Kvinner skiller seg for sin egen skyld.. mens menn skiller seg for noen andre...)

(mener å ha lest noe forskning på dette .. men har det ikke for hånden)

[Gjest Gjesta]

Ja, egentlig ble jeg glad for at dere ikke hadde samme oppfatning som meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg er kvinne og liker godt å være alene i eget selskap!

Men kanskje det er noe med savnet etter trygghet eller noe sånt, fra en mann?

Hvem vil vel ikke ha det da?

Jeg forstår Bridget Jones ganske godt!

[Gjest Anonymous]

Jeg syns kanskje foxylady har et poeng.....

Fullstendig klar over at statistikken viser at kvinner som lever alene klarer seg bedre og alt det der enn menn. Også det om hvorfor skilsmisse for menn og kvinner.

Men - leser man rundt f.eks. på dette forum så høres det omtrent ut som om det viktigste for mange kvinner er å finne seg en mann og å leve i forhold. Uansett. Selv her - på singelforumet - dukker det opp tråd etter tråd om hvor trist og leit og vanskelig det er å være single (noen menn som er med der også da, det er ikke det). På andre emner her inne er det beskrivelser av det ene dårlige forholdet etter det andre, uten at dette får noen særlige konsekvenser. I en del tilfeller virker det som om det er bedre å leve i et dårlig/halvveis forhold enn å være singel. Og så alle de som dåner av forelskelse og dermed finner seg i omtrent hva det skal være av drittoppførsel fra en mann.

Personlig blir jeg litt lei (og lei meg) av fremstillinger som f.eks. Bridget Jones eller Ally McBeal for den del. Selv om de er utdanned og jobber etc. er det viktigste å finne en mann. Var det ikke også slik serien "sex og singelliv" endte?

[Gjest *Fiona*]

Det er vel dette vane-genet som mennesket har - vi er flokkdyr, liker best å finne vår plass og definere oss selv ut fra det. Så er tidene blitt så forandret, IKT har gjort verden og alle forskjeller både tydeligere OG mindre viktige på samme tid - og så må vi orientere oss i den jungelen.

Det er jo egentlig ingen konflikt i det å trives i eget selskap OG ha behov for nærhet OG ha mye å gi i et forhold - men det er gitt at du finner noen som er tilsvarende uavhengig og selvstendig i tankegangen, og den roen trenger mange litt tid på å erverve seg - tror man skal bli litt voksen i huet før man kommer dit.

Enig i at det virker som om mange fokuserer veldig på det med å ha en partner. Det er heldigvis i ferd med å endre seg, det er tross alt mer "stuerent" å være alene nå enn bare for ti, tjue år siden.

Men jeg synes kvinner virker mye sterkere - hvis jeg velger å være alene, så KLARER jeg det, uten å vikle meg inn i ting bare for å ha noen. Flere menn jeg kjenner er mindre "sanne" i sin atferd, de har en tendens til å tenke sånn at "jaja, hun er jo grei hun, og det er ålreit å dele tida med noen. Jeg er jo "glad i henne"." - og så gjør de det - de ser ikke at de med det faktisk hindrer dama i å finne seg noen som gir HELE hjertet i stedet for halve.

I tilfeller der hvor man gjerne vil bryte ut men tar hensyn til unger, nettverk, familie, bosted og tusen ting som holder en sammen - så kan en jo lure på hva som bør være avgjørende. Bør man satse når man først har valgt, og jobbe MER med det, fordi man tross alt bygger mye opp i sammen? Eller er det ALLTID riktig å bryte opp så fort man ikke er sus og dus forelsket lenger?

Ikke at jeg har fasiten akkurat - men jeg vet nå i hvert fall såpass, at man må kjenne seg selv og hvilke feller man har lett for å gå i, før man egentlig har noen forutsetning for å gå inn i mer seriøse greier med noen.

Så tenker jeg litt sånn - jaja, 29 og en herlig sønn. Rarere ting HAR skjedd på denen planeten enn at vanlig oppegående, vanlig tiltrekkende jenter med et barn har funnet seg noen.

Faktisk så skal det vel GODT GJØRES om jeg UNNGÅR å treffe en og annen mulig livspartner i løpet av de neste 50 åra!?

Så hvorfor stresse? Hverdagene mine er fine. Jeg tjener mine egne penger, har familie og er frisk - jeg tilfører egentlig meg selv det jeg måtte trenge. Så hvis jeg møter en mann som har noe vettugt å TILFØYE i min kabal, så skal jeg heller vurdere det.

Inntil da er det jeg som har på meg buksene

[Blomsterenka]

Hver gang jeg har gått fra å være singel og gå inn i et nytt forhold, så er det følelsene og ikke fornuften som har styrt.

Er kanskje et følelsesmenneske som ikke vurderer hvor bra jeg egentlig har det som singel og hva som evt møter meg i et forhold... men når man møter en man faller for og det er gjensidig, da er det (har vært) på en måte gjort...

Jeg har aldri misunt folk i et forhold, har vel heller misunt de som er singel... virker mye enklere, frihet og litt sunn egoisme...

I løpet av de tjue siste årene, har jeg regnet ut at jeg har vært singel i tre år tilsammen og det er egentlig for lite...singel i tre år av tyve...

[Gjest John doe]

Det som er mest skremmende med tårdstarter, er hvordan dere bruker eksempler i fra fil og tv-serier? Lever dere hele livet deres etter bibelen dere: les Sex and the city og filmer som Bridget Jones? skremmende.

[Gjest *Fiona*]

Nå er det jo en kjensgjerning at alt som sendes i visuelle medier er skapt med tanke på en mottaker og følelsen av identifisering - det er vel en grunn til at enkelte serier slår bedre an enn andre. Mye i media viser jo i hvilken retning vi går på mange områder - det speiler samfunnsutviklingen nokså bra. Det er jo bare å se bakover det, hvordan trender i tiden kom til syne i filmer før under og etter krigen.

At man bruker det som et lett gjenkjennelig eksempel for å vise hva man mener betyr jo ikke at man er helt hjernedød...

[Gjest Anonymous]

Nå er det jo en kjensgjerning at alt som sendes i visuelle medier er skapt med tanke på en mottaker og følelsen av identifisering - det er vel en grunn til at enkelte serier slår bedre an enn andre.

Ønske om identifisering, er kanskje nærmere sannheten.

[Gjest *Fiona*]

Ønske om å bli like patetisk som Bridget Jones..? Vel... Identifisering går jo på at man kjenner igjen noe i seg selv - har lite med ønsketenkning å gjøre; mennesket fungerer jo slik, reagerer på det som føles kjent. Disse seirene appellerer jo til NOE i oss. Det er neppe visjonen om å være vellykket; tvert i mot så tar jo de fleste serier utgangspunkt i uoppfylte drømmer og følelse av mislykkethet, følelsesmessig kaos og håpløse familiegreier etc - rett og slett hvor ufullkomne mennesket er. Og det er det jo.

[Gjest Anonymous]

Ønske om å bli like patetisk som Bridget Jones..? Vel... Identifisering går jo på at man kjenner igjen noe i seg selv - har lite med ønsketenkning å gjøre; mennesket fungerer jo slik' date=' reagerer på det som føles kjent. Disse seirene appellerer jo til NOE i oss. Det er neppe visjonen om å være vellykket; tvert i mot så tar jo de fleste serier utgangspunkt i uoppfylte drømmer og følelse av mislykkethet, følelsesmessig kaos og håpløse familiegreier etc - rett og slett hvor ufullkomne mennesket er. Og det er det jo.[/quote']

Joa, ser mye av det i Friends, the OC, (ikke sett L-word), Sex and the City...

En viss gjenkjennelse ja, men også produksjon av drømmer. Virkeligheten er kjedelig. Den kjenner vi.

Ellers har du en interessant innfallsvinkel til disse seriene. På aktuelt er det jo støtt og stadig debatter om hvordan media (deriblant slike serier) gjør oss usikre og gir oss dårlig selvbilde.

[Gjest *Fiona*]

Ellers har du en interessant innfallsvinkel til disse seriene. På aktuelt er det jo støtt og stadig debatter om hvordan media (deriblant slike serier) gjør oss usikre og gir oss dårlig selvbilde.

At jeg har en interessant innfallsvinkel? Jeg skjønte deg ikke helt her tror jeg.

Jeg tenker bare helt generelt rundt rene FAKTA om hvordan vi mennesker fungerer - det er et faktum at identifisering er en viktig faktor når man skal produsere noe for en gruppe mottakere, enten det er reklame, infomateriell, tv seriewr eller hva som helst - man ser an målgruppen og plukker kjente elementer osv osv - dette er jo basic. Jeg oppfatter det omtrent som om du avfeier det fullstendig og mener det er noe jeg har funnet på helt av meg selv??

[Gjest Anonymous]

Jeg oppfatter det omtrent som om du avfeier det fullstendig og mener det er noe jeg har funnet på helt av meg selv??

Nei, sier bare det var en interssant innfallsvinkel. Ikke noe annet.

Mener nå fortsatt at salget av drømmer er noen par hakk viktigere enn en (realistisk) gjenkjennelse. Ønsker og drømmer er en større drivkraft enn anerkjennende nikk. Iallfall i markedsføringsøyemed (phu).

[Gjest *Fiona*]

Jeg tror kanskje jeg oppfatter ordet innfallsvinkel annerledes enn det du mener med det. For jeg oppfatter det ordet som noe jeg velger - jeg velger innfallsvinkel.

Men jeg velger ikke at det er et faktum at gjenkjennelse er et viktig virkemiddel i disse seriene - det er ikke min innfallsvinkel, det bare ER sånn, jf medie- og markedsføringskunnskap.

Selvsagt er det drømmer i de seriene også; i det at disse krisene får en lykkelig slutt som regel - noe det ikke alltid gjør i virkeligheten.

For øvrig er jeg ikke enig i at virkeligheten er kjedelig :-)

[Gjest Anonymous]

For øvrig er jeg ikke enig i at virkeligheten er kjedelig :-)

Neida Men i markedsførsingsøyemed er den det. Selv reality på tv er jo ikke virkelighet.