Over 200 timer behandling hos dps

[AnonymBruker]

Ja, sjekket akkurat kjernejournalen og jeg har hatt 225 timer med individuell samtaleterapi på dps, i tillegg har jeg hatt 38 timer med gruppeterapi og 12 innleggelser. Dette siden 2010

Om ikke dette får meg til å virke som et håpløst tilfelle, så vet ikke jeg. Når ikke samtaleterapi eller gruppeterapi fungerer, hvilke alternativ har man da? Jeg vil bli frisk. Jeg sliter med ptsd.

Noen som har vært leeenge i behandling og blitt bra igjen? Behandleren min på dps sier hele tiden at hun tror at jeg kan få et godt liv, men det må hun jo nesten si...

Anonymkode: 05ce0...542

[AnonymBruker]

Hatt det samme. Blir ikke bedre. Nesten verre.

Har ingen tips. Annet enn at man ikke må gi opp. Det er håpet om å en dag bli friskere som holder meg gående. 

Anonymkode: 37aa2...864

[AnonymBruker]

Hvor ser du antall timer? Må du telle selv eller står det et sted?
Vil sjekke hvor mange timer jeg har hatt. 

Men for min del så hjalp eksponering. Jeg presset meg selv lengre enn langt. Jeg falt ned, hardt, men jeg kavet meg opp igjen. Jeg tok ikke et nei for et nei, og jeg jobbet hardt.
Tok meg 4 år, på egenhånd. Jeg ville ikke ha hjelp, for jeg følte det var min egen skyld. Det var min hjerne som ga meg PTSD, så det var mitt rot som jeg måtte rydde opp i. 

Det å si "jeg klarer det ikke", det gjør det bare verre. Slutt å komme opp med unnskyldninger, slutt å ignorere, slutt å synes synd på deg selv. Gjør det, kom deg igjennom det, om å om igjen. I begynnelsen er det vanskelig. To skritt frem, tre tilbake. Men en dag så snur det, tre frem, to tilbake. Plutselig en dag løsner det helt og det går raka vegen i riktig retning. 
Du vet hva du må gjøre, men du har den stemmen inni deg som sier "Jeg klarer det ikke", "Jeg tørr ikke". Det du frykter mest, det er der må du starte. 

Anonymkode: 3cf3c...a4f

[AnonymBruker]

Psykologer kan aldri kurere personer, de kan bare legge frem verktøy som personene selv må bruke for å bli frisk.

Anonymkode: 1b6ec...411

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ser du antall timer? Må du telle selv eller står det et sted?
Vil sjekke hvor mange timer jeg har hatt. 

Men for min del så hjalp eksponering. Jeg presset meg selv lengre enn langt. Jeg falt ned, hardt, men jeg kavet meg opp igjen. Jeg tok ikke et nei for et nei, og jeg jobbet hardt.
Tok meg 4 år, på egenhånd. Jeg ville ikke ha hjelp, for jeg følte det var min egen skyld. Det var min hjerne som ga meg PTSD, så det var mitt rot som jeg måtte rydde opp i. 

Det å si "jeg klarer det ikke", det gjør det bare verre. Slutt å komme opp med unnskyldninger, slutt å ignorere, slutt å synes synd på deg selv. Gjør det, kom deg igjennom det, om å om igjen. I begynnelsen er det vanskelig. To skritt frem, tre tilbake. Men en dag så snur det, tre frem, to tilbake. Plutselig en dag løsner det helt og det går raka vegen i riktig retning. 
Du vet hva du må gjøre, men du har den stemmen inni deg som sier "Jeg klarer det ikke", "Jeg tørr ikke". Det du frykter mest, det er der må du starte. 

Anonymkode: 3cf3c...a4f

Du kan sjekke det på helsenorge.no, gå inn på kjernejournal og besøkshistorikk i spesialhelsetjenesten.

Jeg har egentlig aldri hatt behandling for traumet mitt, fordi jeg ikke har vært stabil nok, og foreløpig så er jeg enda ikke stabil nok til å gå inn i noe traumebehandling, behandler tror ikke jeg tåler traumebehandling per dags dato. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal bli stabil.

Jeg prøver å gjøre ting som er bra for meg, men det er vanskelig. Jeg skjønner at det er jeg som må gjøre endringer, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.

En psykiater sa en gang til meg at jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å gå inn i traumet mitt, hvis ikke kom jeg aldri til å bli bra.

Anonymkode: 05ce0...542

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du kan sjekke det på helsenorge.no, gå inn på kjernejournal og besøkshistorikk i spesialhelsetjenesten.

Jeg har egentlig aldri hatt behandling for traumet mitt, fordi jeg ikke har vært stabil nok, og foreløpig så er jeg enda ikke stabil nok til å gå inn i noe traumebehandling, behandler tror ikke jeg tåler traumebehandling per dags dato. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal bli stabil.

Jeg prøver å gjøre ting som er bra for meg, men det er vanskelig. Jeg skjønner at det er jeg som må gjøre endringer, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.

En psykiater sa en gang til meg at jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å gå inn i traumet mitt, hvis ikke kom jeg aldri til å bli bra.

Anonymkode: 05ce0...542

Der har du svaret ditt. Du må jobbe med det, for å bli frisk. Er ingen annen utvei 

Anonymkode: 3cf3c...a4f

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har ikke tall på hvor mange timer med terapi jeg har, men jeg tror det er over 200 i alle fall. Jeg har vært syk siden 2008. Og siden den gang har nok jeg også over 12 innleggelser, noen av disse også på tvang. Jeg har også brukt medisin, prøvd ut en del forskjellige, og gått på medisin i nå 6 år. Jeg har hatt flere behandlere, også en utredning hos nevropsykolog. I tillegg har jeg fått ECT-behandling. 

Om ikke dette får meg til å virke som et håpløst tilfelle, så vet ikke jeg. Men jeg ER ikke et håpløst tilfelle. 

Jeg pleide å si til mine terapeuter (altså foregikk denne tingen å si over flere år, to forskjellige terapeuter) at "Hvis jeg skal ha det slik som nå, så er det ikke vits i å leve, skjønner du ikke det? At hvis man skal ha det så jævlig, så er det faktisk ikke VERDT DET å leve?". De sa begge alltid det samme, "men du skal ikke alltid ha det som nå". Jeg pleide å spørre min nåværende terapeut "Tror du jeg kan få et godt liv?" og hun bekreftet meg hver gang "Ja, jeg er overbevist om at du kommer til å få et godt liv" eller "Ja, det tror jeg du kan" eller "Hvis du holder deg i live så vet jeg at du kan få et godt liv". Jeg trodde henne aldri. Aldri. 

Jeg spør henne ikke lenger om det. Jeg kan faktisk ikke huske når det var sist, og dette var noe jeg i en lang periode spurte på slutten av hver eneste time. Som at frem til neste gang så var det eneste jeg trengte å holde fast i hennes håp på at jeg kunne få det bra, jeg hadde jo ingenting annet å holde fast i. Jeg pleide å stålsette meg før jeg gikk ut døra fra terapirommet. Og når jeg gikk ut hadde jeg neste time i sinne. Bare litt til, bare litt til. En dag av gangen, eller en time av gangen, det neste kvarteret! 

Nå tenker jeg på hva som skal skje i slutten av november, og i begynnelsen av desember. Jeg tenker på om jeg kanskje skal få til å dra på en ferie snart. Jeg gleder meg til julemiddagen. 2 måneder er riktignok så langt frem i tid som jeg greier, men det er 1 måned og 29 dager (og kanskje 23 timer) lengre frem i tid enn jeg pleide å se. Jeg trodde aldri jeg kunne bli bedre, for så lenge så ble jeg ikke bedre, jeg ble verre! Så lenge trodde jeg absolutt ikke at det kunne skje noen endring til det bedre, for det hadde jo ikke gjort det på flere år! Men jeg er bedre. Jeg er ikke bra, og "godt liv" hva er egentlig det? Men! Jeg er bedre! 

Jeg gikk en halvannen times tur på søndag, og mens jeg gikk der så følte jeg meg bra. Jeg tenkte på et viktig prosjekt jeg er med på, og hørte på musikk på øret, så noen sauer. Og ikke en eneste gang i løpet av turen tenkte jeg på at jeg ville dø. Ikke en eneste gang tenkte jeg på at jeg er syk. 

Det kan virke som at til tross for at jeg virker som et håpløst tilfelle, så er jeg ikke det. Jeg går fremdeles i terapi 2 ganger i uken, og sliter med mye fremdeles, men jeg er ikke et håpløst tilfelle. Og det er ikke du heller! 

Hva med å prøve å endre perspektiv fra "hvis dette løser seg" til "den gangen dette løser seg"? Bestem deg for at det kommer til å gå bra, stol på terapeuten dine sine ord, selv om det egentlig ikke gjør det (hvor enn rart det måtte høres!). Jeg tror at du kan og kommer til å få et godt liv, fordi du vil. Og hvis du fortsetter å prøve, fortsetter å gjøre innsatsen, så vil du klare det. Det tror jeg. For hvis jeg kan bli bedre, jeg som jo må virke som et mer håpløst tilfelle enn deg, så kan du også! 

Jeg skulle ønske jeg turte å poste dette med brukernavn, så kunne du sende meg en PM om du ønsket. Men det tør jeg ikke. Men jeg vil ønske deg lykke lykke til! Ikke gi opp. Gjør bedringen til ditt hovedfokus og ditt arbeid, og ta en dag av gangen, små skritt etter skritt etter skritt, og plutselig kommer du til å oppdage at du ikke lenger er der du begynte.     
 

Anonymkode: 9a783...d3f

[AnonymBruker]

Jeg har også PTSD (kompleks type), og har hatt 801 timer på DPS siden 2008. Men det er inkludert psykomotorisk fysioterapi da.

Jeg brukte maaange år på å bli så stabil at vi kunne begynne å gå inn i traumene. Det er egentlig bare det siste året vi har begynt å pirke litt borti det. Tidligere så jeg på meg selv som et håpløst tilfelle og trodde aldri jeg kom til å bli bedre, men nå kan jeg av og til øyne et lite håp om at livet faktisk kan bli verdt å leve. Jeg har dager der jeg til min store forskrekkelse kjenner at jeg har det bra, jeg kan planlegge litt fremover og begynne å tenke på hva jeg har lyst å jobbe med osv. 

Ikke gi opp! Det BLIR bedre selv om det virker håpløst akkurat nå. Har du en terapeut du stoler på og er trygg på? Det er virkelig alfa og omega. Det tok mange år før jeg ble så trygg på min behandler at jeg turte å si noe som helst om traumene. Nå har jeg blitt så trygg på henne at jeg vet hun klarer å roe meg ned og få meg tilbake til her og nå hvis jeg f.eks dissosierer når jeg snakker om noe jeg har opplevd. Og jeg har lært meg selv så godt å kjenne at jeg av og til klarer å bytte tema fort som fy hvis jeg får ekstremt ubehag. 

Anonymkode: c9966...831

[Anim92]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har ikke tall på hvor mange timer med terapi jeg har, men jeg tror det er over 200 i alle fall. Jeg har vært syk siden 2008. Og siden den gang har nok jeg også over 12 innleggelser, noen av disse også på tvang. Jeg har også brukt medisin, prøvd ut en del forskjellige, og gått på medisin i nå 6 år. Jeg har hatt flere behandlere, også en utredning hos nevropsykolog. I tillegg har jeg fått ECT-behandling. 

Om ikke dette får meg til å virke som et håpløst tilfelle, så vet ikke jeg. Men jeg ER ikke et håpløst tilfelle. 

Jeg pleide å si til mine terapeuter (altså foregikk denne tingen å si over flere år, to forskjellige terapeuter) at "Hvis jeg skal ha det slik som nå, så er det ikke vits i å leve, skjønner du ikke det? At hvis man skal ha det så jævlig, så er det faktisk ikke VERDT DET å leve?". De sa begge alltid det samme, "men du skal ikke alltid ha det som nå". Jeg pleide å spørre min nåværende terapeut "Tror du jeg kan få et godt liv?" og hun bekreftet meg hver gang "Ja, jeg er overbevist om at du kommer til å få et godt liv" eller "Ja, det tror jeg du kan" eller "Hvis du holder deg i live så vet jeg at du kan få et godt liv". Jeg trodde henne aldri. Aldri. 

Jeg spør henne ikke lenger om det. Jeg kan faktisk ikke huske når det var sist, og dette var noe jeg i en lang periode spurte på slutten av hver eneste time. Som at frem til neste gang så var det eneste jeg trengte å holde fast i hennes håp på at jeg kunne få det bra, jeg hadde jo ingenting annet å holde fast i. Jeg pleide å stålsette meg før jeg gikk ut døra fra terapirommet. Og når jeg gikk ut hadde jeg neste time i sinne. Bare litt til, bare litt til. En dag av gangen, eller en time av gangen, det neste kvarteret! 

Nå tenker jeg på hva som skal skje i slutten av november, og i begynnelsen av desember. Jeg tenker på om jeg kanskje skal få til å dra på en ferie snart. Jeg gleder meg til julemiddagen. 2 måneder er riktignok så langt frem i tid som jeg greier, men det er 1 måned og 29 dager (og kanskje 23 timer) lengre frem i tid enn jeg pleide å se. Jeg trodde aldri jeg kunne bli bedre, for så lenge så ble jeg ikke bedre, jeg ble verre! Så lenge trodde jeg absolutt ikke at det kunne skje noen endring til det bedre, for det hadde jo ikke gjort det på flere år! Men jeg er bedre. Jeg er ikke bra, og "godt liv" hva er egentlig det? Men! Jeg er bedre! 

Jeg gikk en halvannen times tur på søndag, og mens jeg gikk der så følte jeg meg bra. Jeg tenkte på et viktig prosjekt jeg er med på, og hørte på musikk på øret, så noen sauer. Og ikke en eneste gang i løpet av turen tenkte jeg på at jeg ville dø. Ikke en eneste gang tenkte jeg på at jeg er syk. 

Det kan virke som at til tross for at jeg virker som et håpløst tilfelle, så er jeg ikke det. Jeg går fremdeles i terapi 2 ganger i uken, og sliter med mye fremdeles, men jeg er ikke et håpløst tilfelle. Og det er ikke du heller! 

Hva med å prøve å endre perspektiv fra "hvis dette løser seg" til "den gangen dette løser seg"? Bestem deg for at det kommer til å gå bra, stol på terapeuten dine sine ord, selv om det egentlig ikke gjør det (hvor enn rart det måtte høres!). Jeg tror at du kan og kommer til å få et godt liv, fordi du vil. Og hvis du fortsetter å prøve, fortsetter å gjøre innsatsen, så vil du klare det. Det tror jeg. For hvis jeg kan bli bedre, jeg som jo må virke som et mer håpløst tilfelle enn deg, så kan du også! 

Jeg skulle ønske jeg turte å poste dette med brukernavn, så kunne du sende meg en PM om du ønsket. Men det tør jeg ikke. Men jeg vil ønske deg lykke lykke til! Ikke gi opp. Gjør bedringen til ditt hovedfokus og ditt arbeid, og ta en dag av gangen, små skritt etter skritt etter skritt, og plutselig kommer du til å oppdage at du ikke lenger er der du begynte.     
 

Anonymkode: 9a783...d3f

Tusen takk for at du delte det her! Var akkurat det jeg trengte <3

[AnonymBruker]

Vet du, det spiller ikke egentlig noen rolle hvor mye du har vært hos dps, så lenge det har ført til at du har hatt mer fremgang enn du ellers ville hatt. Prøv å tenk deg hvor du ville vært nå om du ikke hadde fått hjelp.

Jeg vet at jeg ville vært under sju fot jord nå om jeg ikke hadde oppsøkt hjelp for tre år siden, så at jeg fremdeles trenger å snakke med psykologen en gang i uka er et tegn på enormt fremskritt, ikke et svakhetstegn. Ja, jeg trenger å snakke med noen for å forstå mine egne følelser og reaksjoner, men jeg er i stand til å føle og jeg er i stand til å ha konstruktive reaksjoner. Ja, jeg må tilbringe en time hver eneste uke på dps, men hver eneste uke kan jeg også ha to dager på jobb og en dag med en sosial aktivitet. Noen uker klarer jeg faktisk to sosiale aktiviteter. Før jeg started terapi for tre år siden var det vanskelig å komme ut døra en gang i uka.

 

Mange kreftpasienter tilbringer masse tid på sykehuset for å få cellegift. Ville du sagt at de ikke ønsker hardt nok å bli frisk? Ville du sagt at en kreftpasient er et håpløst tilfelle om hun ikke responderer godt nok på behandlingene hun får og må bytte behandling flere ganger? Ville du sagt at hun er et håpløst tilfelle om hun får tilbakefall?

Du har ikke kreft, du har ptsd. Begge deler er alvorlige diagnoser som påvirker livet til den som har det. Begge deler skyldes noen en selv ikke har kontroll over. Begge deler kan være vanskelig å behandle. Ved begge deler kan en komme seg og klare å leve et normalt liv etterpå, men vil alltid ha en liten risiko for tilbakefall. I begge tilfeller er det noen som bærer med seg sterke spor resten av livet. Den eneste forskjellen er at mens kreft er en fysisk tilstand er ptsd en mental tilstand. 

Anonymkode: 2f15d...71e