Opplevelse av angstanfall?!?

[Kjetil S.]

Man må tørre å møte det man er redd for, og å krige i mot redselen for å klare å overvinne den.

Ta sjanser. Benytt muligheter. Forbered deg og stålsett deg. Lær å leve livet! :-)

Ikke fall ned i mørke dype feller, men sloss for å oppleve nye ting!

Møt frykten med vid åpne øyne og treff din motstander ved en overvinnende trang til kontroll! :-))

La frykten vente til det er en god grunn til å frykte for livet, og den opplevelsen får vi virkelig håpe at lar vente på seg, for de fleste av oss opplever heldigvis ikke slik réelle situasjoner til daglig, for å si det sånn... :-)

Lær å gi av deg selv i stedet for å bli frastjålet din personlighet!!! ;-))

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke med sistemann her. Kanskje du finner noe mer info på nettet om dette er typisk for angst.

Jeg får panikkangst hvis jeg er veldig stresset eller er syk eller når jeg har veldig intens migrene. Jeg har aldri trodd at jeg skal dø, men jeg tror jeg skal besvime når som helst og det svartner og stjerner i øynene. Jeg ler og gråter høylydt om hverandre. Hvor lenge det varer kommer an på forskjellige ting.. f.eks om det finnes et speil tilgjengelig så pleier det å hjelpe hvis jeg kan se meg selv.Da er det som hjernen forstår at jeg må roe meg ned, fordi jeg ser hvordan jeg "ser ut" når det står på. Og da når jeg ser mitt eget ansikt roer jeg meg ned og jeg kikker meg selv inn i øynene i speilet.

[AnonymBruker]

Man må tørre å møte det man er redd for, og å krige i mot redselen for å klare å overvinne den.

Hallo. Det er ikke alltid at det er situasjoner som ute blant folk som gjør det. Som jeg nettopp skrev i mitt eget innlegg kan jeg få det f.eks hvis jeg har intens migrene som hamrer og jeg er fysisk og psykisk sliten av å ha hatt migrene i 48 timer. Det er da ingenting man kan gjøre med.

Da kan man ikke akkurat "møte situasjonen" og trene seg på det, når det er et resultat av utmattelse, som er som regel det som fremkaller det hos meg.

[Gjest lisa]

Hva skal jeg si.

Tenk deg at du går nedover gaten og plutselig kommer det en trailer rett mot deg, men du klare ikke å flytte deg. Og den kommer nærmere og nærmere. Du får panikk, det føles som om hjertet skal hoppe ut av brystet ditt. Du svetter og det føles som en ekstrem influensa. Du får vanskeligheter med å puste, og blir da enda reddere for å stoppe å puste helt. Redd for å dø, redd for at noen skal komme og ta deg. Redd for å få en sykdom som ikke kan helbredes. Du skjelver og er sikker på at dette aldri kommer til å gå over. Kvalmen når deg og du er sikker på at du kommer til å kaste opp. Det hele er så uutholdelig forferdelig at du midt i angsten skulle ønske du bare kunne dø eller i hvert fall forsvinne. For du orker ikke dette mer! Selv om du for noen sekunder tidligere var redd for å dø eller forsvinne...

Sånn føler jeg det i hvert fall...

[Gjest lisa]

sånn føler jeg å det! det er ikke noe lett å ha det sånn! jeg er redd for utlendinger! jeg syns de er skummle pga jeg ble skremt som liten!

jeg klarer ikke gå i byer eller gater! nesten ikke butikken en gang! pga er redd jeg skal møte på noen jeg ikke vil møte! blir kvalm og svimmel vist jeg er på ett kjøpe senter og vet at den personen jeg frykter er på det samme sentret! da føler jeg at alle ser bare på meg, og at de ler av meg , + at jeg føler at alle er etter meg! da får jeg ett anfall..

det er vanskelig å ha det sånn! men ikke alle får hjelp! jeg får aldri hjelp! har venta nå i ett og ett halvt år får å få hjelp... det blir stadig verre og verre! sover 3- 4 timer hver natt! og mister mat lysten helt! spiser bare 1 til 2 ganger om dagen, pga angst! noen ganger sitter jeg i foster stilling og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.. sitter bare der og får totalt vanskeligheter med å puste ! blir tørr i halsen og alt. er ikke altid jeg husker noe av det som skjedde da! så jeg sier bare kjemp mot hjelpen før det blir så ille at du tar livet!

[Gjest Linn]

Hei jente på 18 år her. Jeg fikk mitt første angst anfall for omtrent 7 mnd siden. Følte plutselig en sterk uro i kroppen, og tenkte hva om det feiler meg noe alvorlig. Jeg ble svimmel og kvalm og tårene bare presset på, så redd har jeg aldrig følt meg før. Angsten min ble bare verre så til slutt måtte jeg slutte på skolen.

Jeg går nå til terapi og prøver og ta kontrollen tilbake i livet mitt. Mine symptomer på anfallene er:

Kvalme

svimmelhet

Hjertebank

Sterk frykt for og dø eller bli gal

Uvirklighets følelse

Redd for å besvime

Det er noe av det mest ukomfortable en person kan føle. Men det som har hjulpet meg da jeg får anfall er at jeg tenker, du kan ikke dø av det.

Jeg vet det er mange som sliter med dette og kanskje ikke har noen å snakke med så jeg legger ved e-post adressen min. Så til dere som føler for og ta kontakt og trenger å snakke så er jeg her.

Endret 14. januar 2013 av Kosemose

[AnonymBruker]

Hva skal jeg si.

Tenk deg at du går nedover gaten og plutselig kommer det en trailer rett mot deg, men du klare ikke å flytte deg. Og den kommer nærmere og nærmere. Du får panikk, det føles som om hjertet skal hoppe ut av brystet ditt. Du svetter og det føles som en ekstrem influensa. Du får vanskeligheter med å puste, og blir da enda reddere for å stoppe å puste helt. Redd for å dø, redd for at noen skal komme og ta deg. Redd for å få en sykdom som ikke kan helbredes. Du skjelver og er sikker på at dette aldri kommer til å gå over. Kvalmen når deg og du er sikker på at du kommer til å kaste opp. Det hele er så uutholdelig forferdelig at du midt i angsten skulle ønske du bare kunne dø eller i hvert fall forsvinne. For du orker ikke dette mer! Selv om du for noen sekunder tidligere var redd for å dø eller forsvinne...

Sånn føler jeg det i hvert fall...

good beskrivelse, kjenne rmeg igjen.

men alle her inne må forstå at det er forskjell på angst og bli redd.

når man har angst er man sommregel ikke i fare men man har alikevell angst, dette er en sykdom.

mens å bli redd er noe ALLE blir når d eblir utsatt for fare!

[Gjest Nuppdupp]

.

Endret 13. mars 2012 av Nuppdupp

[Gjest hei]

Hvordan beskrive panikkangst anfall.. huff.

Hjerte som banker så hardt at det føles som hjerte og brystkassen skal eksplodere vært sekund, det suster i hodet og blir tåkete.

Krampe i så og si hele kroppen, en skjelver, får ukontrolerte rykninger i vær eneste muskel en har (musker en ikke vet en har også)

Pusten øker på, en klarer ikke stoppe puste fortere, fortere, fortere,,, det suser i hodet, svir i halsen og brystet forde en puster så kraftig. Hiver etter pusten, kjenper for å få luft.

Etter en stund slik begynner det å prikke i fingrene, tærne som sprer seg oppover armene og leggene. Det prikker noe fryktelig til slutt før en ganske raskt begynner å miste følelsen i armer og ben.

Prikkingen og nummenheten kryper opp i kroppen, mage, bryst , hals og hodet,,, en kjenner kroppen blir mer og mer borte... får ikke kontakt med musklene,, mister kontroll på alt.

Tungen blir tykk, det er vanselig å puste, hele kroppen er vissen og nummen uten følelser er som den ikke er din lengre.

Er da tåken kommer for øynene, det blir grått og det begynner svartne. Det en ser er i en liten tunellåpning. Brystet er vondt av hjertebanken, det svir og er sårt i brystet, resten av kroppen er lam.

En er 110 % sikker på at dette,,,, dette er siste minutt en skal leve.... men en vill ikke dø og kjemper i mot alt en kan,,,,,,,

... til det svartner helt..

Da en kommer til seg selv er en utrooolig sliten,, forvirret og sår i hele kroppen. Det er vanskelig å prate, vanskelig å "finne igjen" kroppen. En har hyperventilert så lenge at det er blidt altfor mye surstoff i blodet (forklaring på nummenheten, stikking ets)

Så sliten så sliten,,, stuper i seng og sover i mange timer. En er trist, lei seg, fortvila og forbanna på at en har det slik,,, hvorfor meg ?

Etter X antall slike anfall har får en bare lyst å gi slipp på livet, orker ikke mer,,, la meg "gå".. det er så slitsomt at det ikke kan beskrives.

Slik -hadde- jeg det. Havnet på sykehus flere ganger, de fant ingenting og sendte meg hjem, hjem uten noe forklaring på hva det var.

Jeg var sikker på at jeg holdt på å bli gal, det rablet for meg,, eller jeg var døds syk for noe legene ikke fant ut av.

Huff for en tid,,, er så glad den er forbi.

Ja for den er forbi nå. Men det krevde mye jobb,, egenjobbing. JEG måtte jobbe selv i MITT tempo for å bli bedre.

Psykolog hjalp ingenting men hadde nok en feil type psykolog. Medisiner ville jeg ikke ha og kunne ikke ha tatt det heller.

Det tok tid og en må være tålmodig og viljesterk. Ta litt om gangen, tøye grenser litt etter litt. Fokusere positivt, snu neggativt til positivt. Nei det var ingen enkel jobb, det krevde alt jeg hadde av tid, krefter og energi i lange perioder og jeg holdt på å gi opp mang en gang. Men det gikk til slutt. Håper jeg aldri aldri mer kommer så langt ned en gang til......!!!

hva gjorde du for å bli frisk ?

[shortstories]

Jeg visste det var angst jeg kjente. Jeg kjente først uroen, og like etterpå kom anfallet. Jeg får ofte helt blackout. Blir svimmel, kvalm, får problemer med pusten, alt blir blury, tårene presser på og jeg klarer ikke kontrollere situasjonen. Får en akutt følelse av å måtte komme meg bort fra der jeg er. Jeg fikk anfall jevnlig en periode over tre år. Nå er jeg angst(anfall)fri. Angsten er der, men anfallene har holdt seg borte.

For meg var det viktig å trigge angsten. Den blir ikke bedre av unngåelse. Lære seg at anfallene ikke er farlige, men en reaksjon. Prøve å kjenne litt på hva som trigger den, hvor gå inn i situasjoner som er utenfor komfortsonen. Det er lett å få angst for angsten.

Endret 8. april 2012 av shortstories

[AnonymBruker]

Jeg har, nylig skjønt at jeg har sosial angst og panikkanfall.. Har hatt panikkalfall i sosiale settinger, og ergo har jeg trekt meg unna....

Det jeg har opplevd er at jeg kan f.eks være i en butikk, på et foreldremøte, og jeg plutselig får skikkelig hjertebank, følelse av at jeg vil besvime, en ekkel varme i kroppen, og en panikkfølelse at jeg må komme meg bort fra situasjonen.........

[AnonymBruker]

Første gangen jeg hadde et angstanfall føltes det ut som at jeg skulle dø. Det var fullstendig KAOS i hodet mitt og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var helt ufattelig ubehagelig og vondt. Jeg fikk hjertebank, skjelvinger og det føles ut som om at jeg var inni en boble. Da jeg fikk vite at det var et angstanfall jeg hadde ble alt så mye lettere. Jeg sliter fortsatt med angst, men jeg har aldri anfall så dramatisk som dette. Jeg greier å kontrollere meg ganske bra nå.

Når det kommer til fysiske symptomer kan man egentlig få "alt". Du kan få vondt forskjellig steder i kroppen, bli nummen, føle deg svimmel, "psykotisk/gal", svett/klam, bli trang i halsen (kjennes ut som om at du kveles) etc. Alt avhenger av hva du blir redd av og hva du fokuserer på. Jeg husker f.eks en gang for mange år siden da jeg var rundt 13-14 år og alene hjemme, så ble jeg opptatt av hvordan følelsen i beina mine var fordi jeg hadde sittet rart. Det utviklet seg til at jeg mistet følelsen i den ene foten og trodde jeg var blitt lam, men det var bare angst og det gikk over like fort som det kom. Jeg har slitt med helseangst i noen år, så jeg har hatt mange merkelige og ekle episoder ang. kropp.

Kan du bli kvitt angst? Nei. Kan du bli kvitt angst som psykisk sykdom? Ja. Angst er en helt naturlig og ufarlig, dog utrolig ekkel,reaksjon som er livsnødvendig. Problemet er når angsten blir trigget uten at det foreligger noen fornuftig grunn til at man burde reagere slik. Det du kan gjøre for å hjelpe deg selv er å bli oppmerksom på dine symptomer på angst slik at du gjenkjenner at dette er angst, og ingenting annet. Når du gjør det kan du bruke fornuften, angstens "fiende", til å roe deg selv ned ved å gjøre andre aktiviteter eller tenke på noe fint. Man kan også klype seg selv til man får litt vondt (avleder oppmerksomheten). Det som er viktig er at du foretar deg noe annet enn å tenke og fokusere på angsten, for det gjør at den blir mye verre. Det går også ann å si til angsten "ja, bare kom, som om at jeg bryr meg" for da blir angsten ubetydelig og mindreverdig om du skjønner. Ellers kan det være en idé å oppsøke psykolog for å få rett veiledning til å bli kvitt denne sykdommen.

[Gjest Geir M]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det som oppleves som panikkangst / angst.

Jeg veit desverre ikke om det er det som feiler meg men jeg har haddt en rekke symptomer som feks nummenhet,vondt muskel i bryste venstreside med utstråling i arm, under arm samt prikking og stikking osv osv. Jeg får plutselig kaldsvetting hjertebank omtåkete og en følelse av og vil besvime, men det har jeg ikke gjort ennå. Har også vært innlagt på sykehus 2 ganger på grunn av anfall, har selv trodd at det har vært hjerte. På sykehuset undersøkte dem hjerte, lunger og hovedpulsåren uten at dem fant noe galt der. Jeg har haddt i mange år plager med muskler og skjelett og stress i jobb og tildels på hjemmebane.:/ om dette er det som nå slår ut i depresjon / angst veit jeg ikke men jeg har det heilt forjævlig for tiden og ønsker selvsagt og få tilbake livsgnisten igjen. Har bestandig heilt siden jeg var unge vært redd for sykdommer og har trodd at jeg skal død når jeg har vært syk så kansje jeg har bestandig vært disponert for angst og nå kansje så greier jeg ikke og kontrolere det, DESVERRE Er det noen som veit vilken medesin dem bruker mot angst ? og er psykolog evnt det beste man kan bruke / gå til ??

Oppgitt mann

[Gjest Ulykkelig]

Jeg får det når jeg gråter eller på andre måter begynner å føle at jeg ikke får tilgang på nok luft. Da hyperventilerer jeg, og gråter enda mer. Det er ikke en god blanding. Det er rett og slett angst for å ikke få puste.. du puster bare fortere og fortere i håp om å få mer luft i lungene. Det er ubegagelig.

[Gjest benny]

jeg har angst i mange ar . den er forferdelig og kan ikke beskerive det med ord. det eneste jeg sier at

hver gang jeg for panikkangst det samme som man dor og komme tilbake til livet.