Deprimert igjen?

[AnonymBruker]

I sommer var jeg midt i en moderat depresjon og gikk til psykolog for behandling. Ganske plutselig og spontant bestemte jeg meg for å flytte og for å takke ja til studiet jeg hadde kommet inn på, så jeg kuttet behandlingen midt i. De første ukene etter at jeg flyttet virket alt fantastisk, men jeg kjente at motivasjonen til å gjøre skolearbeid ikke var på topp. Så skjedde det en greie mellom meg og en gutt i klassen. Vi holdt på i 5 uker, jeg fikk følelser (noe jeg aldri har hatt for noen før). Jeg hadde ikke hatt det så bra som jeg hadde det da på sikkert 6 måneder og følte for første gang på lenge en ekte følelse av lykke. Etter 5 fantastiske uker, helt ut av det blå, sa han vi bare burde være venner. Jeg følte meg knust, måtte ta en uke hjem faktisk. Det har nå gått 2,5 uker siden jeg fikk denne beskjeden. Jeg har levd i et emosjonelt helvete hele denne tiden. Det blir ikke bedre. Jeg går enda mer ut og deltar i så og si alle aktiviteter som inneholder alkohol. Jeg eier ikke matlyst og spiser ofte bare 1 måltid om dagen. Det tar ofte 4-5 timer før jeg kommer meg ut av senga om morgenen. Jeg ligger bak på skolen med 3 innleveringer jeg skulle gjort de siste ukene. Rommet mitt ser helt forferdelig ut. Alt er liksom et ork å skulle gjøre. De siste dagene har jeg også greid å holde en sånn følelsesløs fasade der jeg liksom føler meg nøytral til det meste. I går slo det meg hardt. Jeg gråt i sikkert 3-4 timer i strekk. Ting føles håpløst ut. Jeg vil ikke dø, men jeg føler liksom at jeg bare eksisterer. Innvendig føles det til tider litt dødt. En del andre ting spiller også en faktor for hvordan jeg har det akkurat nå, så det er ikke bare denne gutten. Jeg er lei av å konstant føle denne følelsen av tomhet. Følelsen av å være sliten og av å ha det vondt. Hvorfor går liksom ikke ting min vei? Tanken på å skulle begynne med psykolog er også slitsomt. Jeg stenger meg også litt inne egentlig fordi jeg ikke vil bekymre verken familie eller venner med hvordan jeg har det. Jeg har aldri vært så langt nede som jeg er nå. Når dette med denne gutten skjedde var det liksom siste dråpe... Jeg vet ikke hva jeg holder på med lenger...

Jente 19

Anonymkode: 47649...018

[Gjest HappyWaffle]

Jeg kjenner utrolig godt den følelsen du sitter med. Når jeg hadde perioder hvor jeg var veldig deprimert kunne det å miste pennen på gulvet være alt som skulle til før tårene strømmet på. 

Det er så utrolig viktig at du skaffer deg hjelp nå før du kommer enda lenger ned! Jeg veit at det er tungt, jeg veit at livet føles håpløst ut å at man føler at man ikke har noe på denne planeten å gjøre (for hvem vil ha nytte av meg liksom?), men veit du hva? Du er garantert en så utrolig viktig person for mennesker rundt deg (familie, nære venner) å de vil jo ikke se at du har det vondt som nå :/ å jeg er sikker på at hvis du åpner deg opp til en person så vil du få vite at folk bryr  seg om deg! Jeg syns ikke du skal gå med disse følelsene alene, om det er en uteligger, lege eller mor om er din beste samtalepartner spiller ingen rolle, bare ta kontakt med den du stoler på.

Jeg trodde aldri at jeg skulle få et bra liv, jeg var så langt nede at jeg faktisk ikke så vitsen i å leve. Men i dag er alt så mye bedre, etter at jeg åpnet meg opp til moren min, mine nære venner og fikk en psykolog som er verdt sin vekt i gull. Nå har jeg ikke lenger behov for psykolog, jeg har fått medisiner som hjelper meg (er bipolar 2) å de rundt meg forstår meg om jeg har en dårlig periode å kanskje trenger noen å snakke med. I tilleg til dette har jeg funnet en flott mann som tar meg for den jeg er. 

Ikke gi opp 💜 Du har så mye å se frem til!