"Frustrerende" å date aleneforeldre...

[AnonymBruker]

Sukk... 

Har møtt en mann jeg liker veldig godt og som jeg tror liker meg og:-)

Jeg har alltid sagt at barn er "no-go", har alltid visst jeg ikke vil ha barn, og trives ikke så godt rundt barn. Er liksom ikke noe flink med de..

Men så møtte jeg han her da, og han har to barn 50/50 med eksen. Dvs en uke med barn, og en uke uten. For å presisere en ting først som sist, når han først har barn så er jeg veldig glad for at han tar ansvar og setter de først. En kar med barn, men som han ikke tok ansvar for hadde vært helt uaktuelt. 

Men det fører jo til at vi ikke har så mye tid sammen, vi er ikke på stadiet at det er aktuelt å treffe barna eller noe. Vi driver å blir kjent, for å se om det er noe å bygge videre på. Og siden vi møttes for ikke så lenge siden så har vi jo ting i kalenderen i tillegg. Så nå har jeg ikke sett han på to og en halv uke (først hadde han barna, så var jeg på en ferie som var planlagt for lenge siden når han hadde barnefri også har han jo barna igjen...) Så vi sees ikke før til uka, og da er det 3 uker siden sist. Kjenner jeg blir litt usikker av det, man glemmer liksom litt når det blir så lenge mellom og når man har en "gryende" forelskelse i magen, og helst vil sees så mye som mulig. Og føler ikke helt for å ta det opp med han heller, både fordi jeg ikke vil han skal tro jeg har noe mot barna hans (jeg er 100% innforstått med at de alltid vil være 1.pri) og fordi vi ikke har datet så veldig lenge, vi har liksom ikke definert hva "vi" er enda, men er enige om at vi ikke skal treffe/date/chatte med andre....

Og jeg har en hobby som tar to kvelder i uken, og når han da bare har en uke ledig (-oppfølging på fritidsaktiviteter, jobb + + ) Så er jeg litt redd vi bare skal få for liten tid til hverandre? Litt usikker på hvorfor jeg skriver her, sikkert for å lufte det jeg tenker men ikke kan si... Jeg kan jo ikke være den eneste som har møtt en mann med bare halve tiden tilgjengelig.. Hvordan har andre løst det? Og ble dere kjærester til slutt??

Anonymkode: 0dc3b...399

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Det er tabu å si det, men et av de største problemene med å date folk med barn er at man alltid vil være nummer to (eller tre osv) og det er ikke alle som ønsker dette i et parforhold. Samtidig er det jo slik man vil at mennesker skal være, det hadde vært noe galt med en forelder som ikke satte barna sine høyt og brukte tid og energi på dem.

Jeg har vært sammen med en med barn i flere år og selv om jeg kjenner stebarnet godt, har vært på ferie sammen alle tre osv, så er det allikevel et minus for meg at han har barn. DET er selvsagt ikke noe jeg sier til noen. 

Anonymkode: 08505...200

[Realiste]

En forelskelse og et forhold som er verdt å kjempe for, vil til syvende og sist være viktigere for deg enn det faktum at du syns det drar ned, at han har barn. Og sånn bør det også være. Husk at dere er i en tidlig fase enda, så hvis begge vil, får dere det til. Og dere skaper etterhvert et felles hjem. Det er jo heller ikke utenkelig at du kommer til å bli glad i barna hans, heller. Give it a try😊 Og ikke vær utålmodig 😊
Gode ønsker.

[Testosteron]

Hvorfor dater du alenefedre når du ikke ønsker å bli sammen med en mann som har barn?

[Alice123]

Noe av det negative med å date en forelder er at du alltid vil være andreprioritet. Og slik skal en forelder være også, om om du hade møtt en mann som satt deg før barna sine hadde det HVERTFALL vært negativt.

Du må nesten ta en avgjørelse på om dette er noe du vil. Om du allerede nå begynner å tvile, hadde jeg (om jeg var deg) avsluttet det før dere blir mer seriøse. Nå syntes du det er leit at dere ikke kan møtes så ofte du vil pga barna. Tenk i fremtiden, hvor dere må ta hensyn til barna i hverdag, ferier, valg av bosted og bolig etc.

Om du i utgangspunktet har tatt et standpunkt om at du ikke vil ha barn eller date noen som har barn, så er det helt greit å trekke seg tilbake nå og si "jeg prøvde med dette er ikke det jeg vil ha i et forhold".

 

[AnonymBruker]

Tenk i fremtiden, sier du? Tror du barn er barn til evig tid?

Det er en forholdsvis kort periode av livet når barna er små at man må ta hensyn til alt det du skriver om. Når disse barna etterhvert vokser opp vil det bli en helt annen situasjon. Så fremtiden vil bli annerledes.

Anonymkode: ae879...47d

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenk i fremtiden, sier du? Tror du barn er barn til evig tid?

Det er en forholdsvis kort periode av livet når barna er små at man må ta hensyn til alt det du skriver om. Når disse barna etterhvert vokser opp vil det bli en helt annen situasjon. Så fremtiden vil bli annerledes.

Anonymkode: ae879...47d

Ikke alle vil ofre så mye i mange år. Man har jo heller ingen garantier for at et forhold vil vare. 

Anonymkode: 08505...200

[AnonymBruker]

4 timer siden, Realiste skrev:

En forelskelse og et forhold som er verdt å kjempe for, vil til syvende og sist være viktigere for deg enn det faktum at du syns det drar ned, at han har barn.

Uenig i den.

Anonymkode: 08505...200

[AnonymBruker]

Hvorfor dater man egentlig noen med barn når man hverken har lyst på dem selv eller liker barn? Skjønner godt at man likevel kan falle for noen med barn, men man bør ta et skritt tilbake og evaluere litt. I tillegg skriver du at både han har fritidsaktiviteter og du har også flere dager i uka med hobby. Virker ikke som at noen av dere legger inn en ekstra innsats for å prioritere hverandre når han ikke har barna, og da må jeg nok si at det ikke er mye håp. Å treffes hver tredje uke er i mine øyne ikke mye å bygge et forhold på med mindre man kan være mye sammen etter de tre ukene - som f. eks. oljearbeiere som jobber perioder på og av plattformer etc. 

Anonymkode: 3f613...1bc

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at vi menn velger bort kvinner som har barn...

Anonymkode: d946b...08f

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at vi menn velger bort kvinner som har barn...

Anonymkode: d946b...08f

[Alice123]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenk i fremtiden, sier du? Tror du barn er barn til evig tid?

Det er en forholdsvis kort periode av livet når barna er små at man må ta hensyn til alt det du skriver om. Når disse barna etterhvert vokser opp vil det bli en helt annen situasjon. Så fremtiden vil bli annerledes.

Anonymkode: ae879...47d

Nå skriver ikke TS hvor gamle barna er, men man må ta hensyn til barn(a) til de er godt ute i tenårene. Barna vil være der i hverdagen, ferier etc, og valg av bolig (barnerom) og bosted (rimelig nærhet til barna) vil bli påvirket av barna. Og da har jeg ikke en gang nevnt hvordan fars økonomi blir påvirket av å ha barn, sammarbeid med barnemor, etc. Det vil bli annerledes når barna er voksne, men gidder TS å vente på det? Eller burde hun gi seg mens leken er god, og heller se etter menn med en livsituasjon som passer henne bedre?

Ts begynner allerede nå, før hun har møtt barna, å kjenne på at han har barn. Dette er jo bare begynnelsen.

[Gjest Wanda Maximoff]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det fører jo til at vi ikke har så mye tid sammen, vi er ikke på stadiet at det er aktuelt å treffe barna eller noe. Vi driver å blir kjent, for å se om det er noe å bygge videre på. Og siden vi møttes for ikke så lenge siden så har vi jo ting i kalenderen i tillegg. Så nå har jeg ikke sett han på to og en halv uke (først hadde han barna, så var jeg på en ferie som var planlagt for lenge siden når han hadde barnefri også har han jo barna igjen...) Så vi sees ikke før til uka, og da er det 3 uker siden sist. Kjenner jeg blir litt usikker av det, man glemmer liksom litt når det blir så lenge mellom og når man har en "gryende" forelskelse i magen, og helst vil sees så mye som mulig. Og føler ikke helt for å ta det opp med han heller, både fordi jeg ikke vil han skal tro jeg har noe mot barna hans (jeg er 100% innforstått med at de alltid vil være 1.pri) og fordi vi ikke har datet så veldig lenge, vi har liksom ikke definert hva "vi" er enda, men er enige om at vi ikke skal treffe/date/chatte med andre....

Anonymkode: 0dc3b...399

Så problemet er at når han har ledig tid så hadde ikke du ledig tid og når du har ledig tid så har ikke han ledig tid? Jeg blir sittende og tenke at dere begge to kanskje lever litt hektiske liv som gjør at kalenderen deres kræsjer en god del som gjør at du nå er betenkt. Er dette noe som har skjedd mange ganger eller er det noe som har skjedd nå for første gang? Men ja, jeg er enig i at tre uker er lenge. 

[AnonymBruker]

Finn deg en annen mann. Det er en overforenkling og sikkert ikke det du vil høre, men det er min oppriktige mening.

Jeg synes ikke forholdet høres liv laga ut, beklager. Ungene kommer nok til å oppfatte at du ikke trives så godt rundt barn, og det kan bli ganske eksplosivt dersom du er riktig uheldig.

Å ikke trives rundt barn og å ikke ønske barn selv er en ærlig sak det, men da må du ta hensyn til det og ikke presse barn inn i en ligning hvor de ikke hører hjemme. For din egen del, barnas del, og for mannens del.

Anonymkode: 630dc...d80

[Elizia]

Skjønner godt at det er frustrerende å date aleneforeldre. Jeg er mamma selv til to, og innser at det vil bli vanskelig for meg å møte en som orker å innrette seg etter min hverdag. Det blir for mange kompromisser. Merker selv når jeg har kommet i kontakt med menn med barn at det straks blir komplisert da de ofte har hatt barnefri de de helgene jeg har mine, og møter jeg menn uten barn, har de all tid i verden til å møtes og blir frustrert over at jeg har så lite alenetid.

[AnonymBruker]

Hvordan tror du vi som ble forlatt med barn har det? Vi må se barna mindre og leve med det savnet. Hvis du er sååå avhengig av en mann så finner du en helt 100% ledig mann. Barna må komme først uansett. Du MÅ ikke forelske deg i en som har barn fra før.

Anonymkode: 0a6ed...97e

[Gjest Wanda Maximoff]

11 minutter siden, Elizia skrev:

Skjønner godt at det er frustrerende å date aleneforeldre. Jeg er mamma selv til to, og innser at det vil bli vanskelig for meg å møte en som orker å innrette seg etter min hverdag. Det blir for mange kompromisser. Merker selv når jeg har kommet i kontakt med menn med barn at det straks blir komplisert da de ofte har hatt barnefri de de helgene jeg har mine, og møter jeg menn uten barn, har de all tid i verden til å møtes og blir frustrert over at jeg har så lite alenetid.

Hahaha, har samme problemet selv  

[AnonymBruker]

TS her….

 

Det er ikke sånn at jeg akkurat gikk aktivt inn for å treffe en med barn da. Men jeg møtte han på ett arrangement og vi fant umiddelbart tonen. Når han ikke tok nei for ett nei for å treffes igjen, så tenkte jeg at det kunne ikke skade å ta en kaffe. Og vi hadde akkurat samme kjemi, lik humor og masse å prate om, og da ble det flere treff gitt… Og nå er vi vel på vei inn i noe som kan defineres som ett forhold, men ja jeg kjenner på dette at han har barn og at jeg aldri vil bli første prioritert. Men jeg er i slutten av 30 årene og vet at sjansen for å finne en bra mann med barn er mye større enn å finne en uten (i alle fall som ikke vil ha egne barn selv.) At jeg er ukomfortabel rundt barn har nok mye med at jeg har aldri hatt så mye med barn å gjøre. Har barn av venninner som jeg delvis treffer, og når de er litt eldre og jeg kan prate med de så kan det være ok. Rundt mindre barn blir jeg mer usikker. Han har en over 10 og en under….

 

I utgangspunktet så er jeg innstilt på at det blir annen hver uke vi kan sees, at det ble tre uker nå er jo litt min feil… Jeg ante jo ikke i våres når jeg bestilte jentetur til NY at jeg skulle møte en kar som hadde barnefri akkurat den uken….  Kalendrene blir også kanskje mer «samkjørte» i fremtiden… Samtidig føler jeg at det blir feil om jeg slipper alt jeg har i hendene den uken han ikke har barna, jeg har mine hobbyer og interesser okke som. Og da er man ned til 2-3 dager annen hver uke da… Og er det nok til å bli kjent, forelsket og vite om det er noe i fremtiden? Mulig jeg henger meg litt opp i utfordringene, eller at jeg bare har for mye tid til å tenke… Kanskje jeg bare vil vite at det kan gå bra, selv med barn;-)

Anonymkode: 0dc3b...399

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det her?

Anonymkode: 803dc...fce

[Jr.Garcon]

På 14.10.2016 den 4.11, AnonymBruker skrev:

Tenk i fremtiden, sier du? Tror du barn er barn til evig tid?

Det er en forholdsvis kort periode av livet når barna er små at man må ta hensyn til alt det du skriver om. Når disse barna etterhvert vokser opp vil det bli en helt annen situasjon. Så fremtiden vil bli annerledes.

Anonymkode: ae879...47d

Tja, de fleste barn bor vel hjemme til de er 18 ? kanskje 20+ hvis de studerer? Hvis barna da er 4 og 7, så ja

Å de fleste kutter ikke båndene i det ungene flytter ut. De kommer hjem på helger? ferier?  De trenger kausjonist til en bolig? Du har de med på ferie? Du sparer til begge dine barn så de skal kunne kjøpe seg bolig når de er 26? Du spleier på førerkort? Bil? Du hjelper de med penger? De slutter på skolen/blir syke og må flytte hjem igjen en periode?

Hvis han og TS gifter seg da   så er det jo barna hans som kan si "nope, sorry TS, du får ikke sitte i uskifte etter faren vår", så det at en partner har barn er overhodet ikke noe som slutter å ha  effekt når barna er 14 år fordi de da ikke trenger barnevakt 24/ 7. Det følger en livet ut!

Endret 13. september 2019 av Jr.Garcon