Kverulerende datter på 6 år

[Mamma31]

Trenger litt råd fra dere!

Min datter på 6 år har den siste tiden vist tegn til å bli mer kverulerende og skal diskutere så mye. F.eks jeg kan be henne om noe og hun kan skrike og gå hvis hun ikke får viljen sin. Min mann og jeg er enig om oppdragelse og hun får alltid 3 sjanser (teller 1-2-3), og hvis hun ikke kommer så faller et "gode" bort (som kan være Ipad 1 dag m.m). Dette pleier å hjelpe, men kommunikasjonen hun uttrykker har blitt ille. Hun kan f.eks si at jeg er feit og at hun håper jeg forsvinner. Hun kan og gå en annen vei og "true" med å stikke av. 

85 % av dagen hører hun etter og er flink. Hun har "oppgaver" i hjemmet og er flink til å bidra. Resten av tiden kan hun bli skikkelig sint.

Hun sier ofte at hun nå er "voksen" og bestemmer over seg selv. Jeg håper og tror det har noe med alderen å gjøre, men blir jo usikker?! 

Vil si at dette ikke skjer hver dag, og det er ikke noe mønster (tid på dagen .m.m), men det er ofte mot meg eller faren. 

Noen tips til hva vi som foreldre kan gjøre?

Takk

[stan]

Når min datter var sånn så fikk hun kun én sjanse. Så sa jeg "Fordi pappa sier det!". Jeg begynte aldri med noen diskusjon, men kunne heller i etterkant forklare hvorfor. 

Mor prøvde å diskutere, men synd å si, datteren var mye bedre å argumentere! 

Det har fungert bra å være såpass bestemt. Jeg bruker fortsatt samme, men nå er hun tenåring. 

[Sjokoladekjeks]

Jeg tenker (uten å ha egne barn foreløpig) at en 6-åring skal teste mye. Og virkelig se hvor langt hun kan trekke streken. En av grunnene til at hun tester kan være (les;KAN) er at hun vil se at du har kontroll og at du kan å sette grenser. Alle barn har behov for å få grenser (med måte. Ikke bjørnetjeneste grenser). For å bli selvstendig og forstå hvordan en oppfører seg. Det jeg trur jeg ville gjort er å forklart på en enkel måte at hun enda ikke er voksen og ikke kan bestemme selv (med begrunnelse). Og at det å kalle deg (eller andre) feit og ønske at de forsvinner er totalr uaktuelt og rett og slett slemt. Og fortelle at der faktisk en gang kan skje. Og konsekvensene ut fra det. Bare ta forklaringen på en måte som hun skjønner. Og bruke enkle ord og utrykk. Det er og viktig at du setter deg det ned på hennes nivå (altså. Dere setter dere ved siden/ovenfor hverandre eller du bøyer deg ned). Ikke stå over henne og se ned på henne (fysisk). Og snakk bestemt men på en ordentlig og voksen måte uten å kjefte og være frekk. Det vil få henne til å føle at du respekterer henne og forstår henne. Du kan også fortelle henne at du skjønner hun ønsker den kjolen på skolen i dag. Men at det er alt for kaldt. Og gi hun nye alternativer.

Nå aner jeg ikke hva dere gjør. Men dette er mine tanker og meninger rundt slikt. Jeg er for å ikke kjefte og straffe så mye (med en gang). Men så klart. Hjelper ikke forklaring og snakking. Så er det greit å ta vekk en gode eller lignende. Mine tanker som snart Barne-og ungdomsarbeider. Så får du samle tanker fra mange og ta de tankene fra flere som du synes er gode. Og sile vekk det du ikke liker 😉

[AnonymBruker]

Hvorfor lar du en seksåring ha en Ipad? Ikke rart hun blir gira.

Anonymkode: a2ac1...47f

[AnonymBruker]

Vær bestemt. Ikke gi valgmuligheter med mindre d faktisk mener å gi valgmuligheter.

Bestemt: "Nå skal vi spise middag".

Valg: "Er du sulten?" "Vil du ha mat"? "Hvis du ikke spiser middagen din så får du ikke se tv".

Anonymkode: 33f98...ffa

[Jus sanguinis]

1 time siden, stan skrev:

Når min datter var sånn så fikk hun kun én sjanse. Så sa jeg "Fordi pappa sier det!". Jeg begynte aldri med noen diskusjon, men kunne heller i etterkant forklare hvorfor. 

Mor prøvde å diskutere, men synd å si, datteren var mye bedre å argumentere! 

Det har fungert bra å være såpass bestemt. Jeg bruker fortsatt samme, men nå er hun tenåring. 

Jeg blir så glad når jeg ser menn utøve mannlig autoritet på denne måten.

 

Endret 12. oktober 2016 av Jus sanguinis

[AnonymBruker]

2 timer siden, stan skrev:

Når min datter var sånn så fikk hun kun én sjanse. Så sa jeg "Fordi pappa sier det!". Jeg begynte aldri med noen diskusjon, men kunne heller i etterkant forklare hvorfor. 

Mor prøvde å diskutere, men synd å si, datteren var mye bedre å argumentere! 

Det har fungert bra å være såpass bestemt. Jeg bruker fortsatt samme, men nå er hun tenåring. 

"Fordi pappa sier det" fungerer dårlig på en del barn..derimot, hvis forelderen forklarer kort konsekvensen av at "dette er ikke greit" og gir 1 advarsel så fungerer det mye bedre enn fordi jeg sier det".

Hvem sa at noe er logisk eller fornuftig bare fordi DEN PERSONEN sier det?! 

Det er nedverdigende overfor et menneske å si det.

 

 

Anonymkode: 791c8...d94

[AnonymBruker]

1 time siden, Jus sanguinis skrev:

Jeg blir så glad når jeg ser menn utøve mannlig autoritet på denne måten.

 

Da er målet å utøve autoritet - og altså ikke skape forståelse for noe/læring.

Slik vil ikke jeg ha det...

 

Barn er smarte. Min teori er at "dumme" foreldre får som fortjent.

Anonymkode: 791c8...d94

[Gjest O.G.]

Sterk personlighet altså.

[AnonymBruker]

Når hun sier stygge ting til deg, bli alvorlig, hold henne inntil deg og si rolig: Jeg VET at du ikke mener det. Men du får ikke lov til å si sånne ting, for du blir lei deg av det.

Det er viktig å sette en grense for hva det er greit å si til hverandre i familien.

Anonymkode: a5577...86d

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er målet å utøve autoritet - og altså ikke skape forståelse for noe/læring.

Slik vil ikke jeg ha det...

 

Barn er smarte. Min teori er at "dumme" foreldre får som fortjent.

Anonymkode: 791c8...d94

Det er en teori jeg støtter.

@Jus sanguinis, jeg ser at du stadig vekk beskriver dumhet og vold som noe maskulint. Kan virke som du har et noe forkvaklet syn på menn. Kjenner du noen menn i det hele tatt?

Anonymkode: 33253...b7c

[AnonymBruker]

Hva med å gjøre noen endringer i livet hennes som får henne til å føle at hun er mer "voksen"? 6 år er jo skolealder og for henne føles det nok som et stort skifte, at nå skal hun få lov til mer, eller bli tatt mer seriøst -"noe sånt", haha, hun vet jo ikke enda. 

Jeg tenker i den duren at det går an å endre litt på soverom, gi mer voksne oppgaver hjemme (ting dere gjorde før som hun nå kan gjøre), tenke på hvilke ting som hun kan få gjøre som dere er ok med men som også hjelper henne videre med denne nye følelsen hennes. Dere trenger sikkert ikke strekke strikken langt om dere er litt i forkant av hennes følelser. Kanskje dere husker noe hun ville veldig for ett år siden som hun var for liten til da?

Tror det kan være en god måte å styrke selvtilliten og selvstendigheten til et barn ved å høre på dem når de er klare for mer ansvar og tillit. Dette er ikke mer annerledes enn at barna lærer å spise selv. Hun kan og skjønner mye mer enn det hun gjorde bare for litt siden, og å begynne på skolen er jo et kjempehopp både sosialt og "akademisk".

Tror "trassen" er en innestengt frustrasjon over å føle at en kan og skjønner mer enn det rammene rundt en gir rom for å boltre seg i. 

Anonymkode: b6582...3f8

[stan]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

"Fordi pappa sier det" fungerer dårlig på en del barn..derimot, hvis forelderen forklarer kort konsekvensen av at "dette er ikke greit" og gir 1 advarsel så fungerer det mye bedre enn fordi jeg sier det".

Hvem sa at noe er logisk eller fornuftig bare fordi DEN PERSONEN sier det?! 

Det er nedverdigende overfor et menneske å si det.

 

 

Anonymkode: 791c8...d94

 

Det har ikke med logikk å gjøre, det er autoritet. Det er en fin ting å stille spørsmål om autoritære, men en foreldre skal aldri la det være noe tvil om hvem som bestemmer. 

Jeg lytter selvfølgelig til mine barn, og imøteser behov og ønsker så langt det er mulig. 

Hvis de prøver seg på å argumentere mot en avgjørelse som jeg ikke kommer til å endre, sier jeg "Fordi pappa sier det." Da vet de at det er ingen hensikt å diskutere. 

Men om jeg ikke sier det, da vet de at jeg enda vurderer muligheten. 

Det er på ingen måte nedverdigende, men stadfester posisjonene våre som foreldre og ansvarlig, og barn. 

Men ved å la barna tvile på autoriteten til foreldrene, nedverdiger man seg selv. 

Endret 12. oktober 2016 av stan

[AnonymBruker]

Femåringen her prøver seg av og til med 'jeg bestemmer over meg selv'. Da svarer jeg: 'Det er mange ting du kan bestemme, men ikke dette. Jeg er mamman, og dette bestemmer jeg.' Da gjelder det oftest ting som ernæring (mat vs snop), hygiene, søvn eller sikkerhet. Gjerne med argumentet 'det er mammas jobb å passe på at du ...' med begrunnelse i 'jeg er den voksne og jeg vet at ... '.

At hun kaller meg ting, det overser jeg frem til 'diskusjonen' er avsluttet og hun har gitt seg. Da spør jeg henne om det er noe hun bør si unnskyld for, og så snakker vi litt om at man blir lei seg av å bli kalt stygge ting. 

Hos oss funker samtaler veldig mye bedre enn konsekvenser (selv om hun selvfølgelig innimellom får konsekvenser også der det er nødvendig og naturlig). Det viktigste er uansett at hun aksepterer at hun ikke kan bestemme enkelte ting.

Anonymkode: 43aa8...717

[AnonymBruker]

3 timer siden, stan skrev:

 

Det har ikke med logikk å gjøre, det er autoritet. Det er en fin ting å stille spørsmål om autoritære, men en foreldre skal aldri la det være noe tvil om hvem som bestemmer. 

Jeg lytter selvfølgelig til mine barn, og imøteser behov og ønsker så langt det er mulig. 

Hvis de prøver seg på å argumentere mot en avgjørelse som jeg ikke kommer til å endre, sier jeg "Fordi pappa sier det." Da vet de at det er ingen hensikt å diskutere. 

Men om jeg ikke sier det, da vet de at jeg enda vurderer muligheten. 

Det er på ingen måte nedverdigende, men stadfester posisjonene våre som foreldre og ansvarlig, og barn. 

Men ved å la barna tvile på autoriteten til foreldrene, nedverdiger man seg selv. 

Ja, deg om det, slik har du det og du mener dette er rett for deg og dere. Bra.

Jeg mener at det er litt kvalmt at en voksen har behov for å gjøre seg selv til en autoritet - en som nyter å ha makt over et barn.

Selv vil jeg si at vi har struktur og viser hvem som tilslutt tar enkelte avgjørelser - uten å måtte kjøre den autoritære stilen.

Eksempel:

Barnet:

"Jeg vil ikke...."

Forelderen:

"Jeg hører du sier at du ikke vil..."(barnet blir anerkjent og sett) - Men nå skal vi...: altså forelderen bestemte.

Forelderen (i dette tilfelle meg) har ikke behov for å trumfe gjennom makt fordi jeg, tenk jeg, sa det. 

Anonymkode: 791c8...d94

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Femåringen her prøver seg av og til med 'jeg bestemmer over meg selv'. Da svarer jeg: 'Det er mange ting du kan bestemme, men ikke dette. Jeg er mamman, og dette bestemmer jeg.' Da gjelder det oftest ting som ernæring (mat vs snop), hygiene, søvn eller sikkerhet. Gjerne med argumentet 'det er mammas jobb å passe på at du ...' med begrunnelse i 'jeg er den voksne og jeg vet at ... '.

At hun kaller meg ting, det overser jeg frem til 'diskusjonen' er avsluttet og hun har gitt seg. Da spør jeg henne om det er noe hun bør si unnskyld for, og så snakker vi litt om at man blir lei seg av å bli kalt stygge ting. 

Hos oss funker samtaler veldig mye bedre enn konsekvenser (selv om hun selvfølgelig innimellom får konsekvenser også der det er nødvendig og naturlig). Det viktigste er uansett at hun aksepterer at hun ikke kan bestemme enkelte ting.

Anonymkode: 43aa8...717

Hm...

 

Sier barnet "Jeg bestemmer over meg selv" - så sier jeg:

"Ja, du bestemmer over deg selv". Pause.

Så sier jeg:

"Du kan få bestemme...xxyy". Når det gjelder vvvv...så bestemmer mamma og pappa at du..." Fordi: og en kort og enkel begrunnelse/forklaring, som skaper forståelse.

Hvis barnet forstår hvorfor - så er de lettere å få med på bestemmelsen.

Anonymkode: 791c8...d94

[AnonymBruker]

3 timer siden, stan skrev:

 

Det har ikke med logikk å gjøre, det er autoritet. Det er en fin ting å stille spørsmål om autoritære, men en foreldre skal aldri la det være noe tvil om hvem som bestemmer. 

Jeg lytter selvfølgelig til mine barn, og imøteser behov og ønsker så langt det er mulig. 

Hvis de prøver seg på å argumentere mot en avgjørelse som jeg ikke kommer til å endre, sier jeg "Fordi pappa sier det." Da vet de at det er ingen hensikt å diskutere. 

Men om jeg ikke sier det, da vet de at jeg enda vurderer muligheten. 

Det er på ingen måte nedverdigende, men stadfester posisjonene våre som foreldre og ansvarlig, og barn. 

Men ved å la barna tvile på autoriteten til foreldrene, nedverdiger man seg selv. 

Barn tviler ikke på "autoriteten" til voksne foreldre som er  trygge på seg selv.

Barn gjennomskuer autoriteter a'la militær stil, kirke/prest-stil og "har komplekservog er usikker på meg selv-stil, derfor nyter jeg å demonstrere makt og å være autoritær overfor mennesker som ikke kan ta igjen".

Anonymkode: 791c8...d94

[AnonymBruker]

Er litt lei av at ordet autoritet har blitt synonymt med maktmisbruk. Barn trenger autoriteter, akkurat som de trenger grenser og veiledning (eller irettesetting, men er vel galt det óg i følge enkelte). Skal du være en autoritet, så må du faktisk bestemme. Men selvsagt, alt med måte.

Anonymkode: 81365...6ca

[Zienna]

Jeg hadde aldri gitt barnet tre sjanser, kun èn.  Hadde heller ikke brukt inndragning av "goder" som konsekvens. 

Si heller direkte, at dette er ikke greit, og at sånn kan vi ikke ha det.  Forsetter hun, så er den logisk konsekvens at hun ikke kan være sammen med far og deg.  Da å hun på rommet sitt. 
  
En 6-åring tenker der og da, ikke hva som skjer i morgen eller senere.  Konsekvensen må være  forståelig og ha en sammenheng med situasjonen.  Å true med at hun ikke får bruke I-paden sin, i morgen eller senere, har ingen logisk sammenheng for henne. 

Det eneste dere lærer henne ved inndragning av goder som konsekvens, er å forhandle.  For hun vil naturligvis kjempe for å  godet sitt tilbake.  Det er sikkert ikke en egenskap dere ønsker å framelske.

 

[AnonymBruker]

16 timer siden, stan skrev:

Når min datter var sånn så fikk hun kun én sjanse. Så sa jeg "Fordi pappa sier det!". 

Hadde en venninne med foreldre som sa det. Jeg husker jeg ble opprørt og vantro over at hun fant seg i det. Verdens dårligste og mest nedlatende begrunnelse! Vekket definitivt revolusjonære tanker hos meg! 

Anonymkode: 4a5d5...58d