Kontaktet av bortadoptert barn

[SLH80]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min biologiske mor har håndskriften til felles, og vi er begge sanndrømte. Jeg og min biologiske far har det til felles at vi lar raseri ødelegge nære relasjoner. Jeg hadde ingenting til felles med mine adoptivforeldre. Jeg føler også at når jeg er sammen med min biologiske mor og søsken at jeg føler meg "hjemme", noe jeg aldri følte i det hjemmet jeg vokste opp. Alt dette er biologisk. Dere har biologi til felles.

Anonymkode: 7b1fc...d03

Det er fint for deg og dine det. Men ikke dermed sagt at alle vil oppleve det slik, eller vil få det slik ved en eventuell gjenforening.

Jeg skulle til å si det samme som Zienna sa over meg. Begge parter bør gå varsomt frem. Det er to parter som etter X-antall år har bygd opp sitt eget liv, sin egen familie der hvor hvert og et familiemedlem er tett knyttet til hverandre på sin måte. Biologisk mor og barn har nødvendigvis ikke noe som helst til felles annet et en hemmelighet som kanskje ikke tåler dagens lys i noen av familiene. Problemet er at dette vet dem ingenting om. De vet heller ingenting om hva slags følelser som kommer til å dukke opp. Kanskje er det avvisning, kanskje er det ikke. Kanskje er det historier som ikke er tjent med å komme frem. 

TS er her en mor med et biologisk barn som ønsker kontakt. Det er helt innenfor å ikke ønske kontakt med dette barnet. Hun har ingen forpliktelser, hverken moralske er juridiske, eller biologiske for den saks skyld. Barnet som nå er en voksen mann eller kvinne, kan vi håpe, og jeg vil anta har fått et bedre liv nå enn om barnet skulle vokst opp sammen med moren. Som, jeg vil anta gikk gjennom en tøff følelsesladet prosess da hun valgte å adoptere bort. Omstendighetene rundt vet vi heller ingenting om. Disse omstendighetene og prosessen rundt ser jeg ikke mange her som klarer å sette seg inn i. Det er moren som skal beskytte seg selv her. Ikke barnet. Det er ikke et barn lenger. Det er en voksen person som har sitt eget liv, sin egen identitet og historie.

Jeg har lyst å fortsette i det uendelige, men kjenner jeg blir mer og mer forbanna, og det orker jeg ikke. Jeg blir så sykt oppgitt over folk her inne som ikke klarer å sette seg inn i situasjonen. Som tror at de hadde klart å holde kontakt med et barn som de en gang har adoptert bort. Jeg vet at det er mange som føler skam over dette. Skal de gjennomgå dette enda en gang? Mener der at moren har plikt til å gjøre det, for barnet sin skyld? Hun tok et valg for mange år siden, hun var ung og antagelig i en svært presset situasjon som ingen av oss vet noe om, og som ingen av oss har noe som helst forutsetninger for å kunne sette oss inn i. Så da skal man da hverken dømme henne, eller presse på henne dårlig samvittighet for det valget hun tok, og som hun har tatt! Dere skal hjelpe henne!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg.Jeg forstår det som at du ikke ønsker kontakt med barnet, noe som selvsagt er ditt valg. Du har overhodet ingen plikt til å svare barnet, og du må til syvende og sist gjøre det som føles riktig for deg. Likevel er det to personer å ta hensyn til i denne situasjonen -- deg og det voksne barnet. Du spør i Hi om du skal svare på forespørselen. Så sant det å sende et enkelt svar ikke oppleves som en veldig stor belastning for din egen del synes jeg du burde gi et svar, gjerne et brev. I så fall må du selv kjenne på hvor mye du er komfertabel med å fortelle. Jeg tenker at det er bedre å sende en enkelt setning som sier at du ikke ønsker kontakt, enn å ikke sende noe svar i det hele tatt. Selv om den enkle setningen kan virke kald og ufølsom, så gir den barnet vertfall noe å forholde seg til. Ved å ikke svare gir du rom for tvil. Barnet kan lure på om du kanskje egentlig ønsker kontakt, men ikke vet hvordan du skal svare, eller om du i det hele tatt har mottatt henvendelsen. Jeg tror at dersom du ikke svarer i det hele tatt, er det større sjanse for at du får en ny henvendelse på et senere tidspunkt, så i så måte kan det kanskje være det beste for deg også å sende et svar. Da kan både du og barnet få en avklaring på hvor dere står.

Som sagt tror jeg at en enkelt setning om at du ikke ønsker kontakt er bedre for barnet enn å ikke få noe svar i det hele tatt. Men dersom du orker å skrive litt mer, vil jeg tro barnet kommer til å sette pris på det. Igjen er det du som velger hva og hvor mye du eventuelt skriver. Jeg vil tro at når du valgte å adoptere bort, så så du for deg at barnet ville fådet bedre hos andre enn det kunne fått det hvis det vokste opp hos deg? En eller annen formulering rundt det tror jeg kan være godt å høre for barnet. Du trenger jo ikke forklare hvorfor, men kan f.eks. skrive at din livssituasjon på den tiden gjorde det svært vanskelig å skulle oppdra et barn, og at du derfor håpet at adoptivforeldene ville gi barnet et bedre liv enn du hadde hatt mulighet til. Ellers er det sikkert mye som kan være kjekt for barnet å vite, kanskje du kan fortelle litt om hvordan livet ditt har blitt? Kanskje du kan si noe om hvilke interesser du og eventuelle søsken av barnet har? Fortelle litt om tradisjoner dere har i familien, hvilke verdier du er opptatt av eller lignende.

Hvis du orker å skrive et mer utfyllende svar kan det kanskje hjelpe barnet med det pusslespillet det er å finne sin egen identitet. For noen adopterte er det biologiske opphavet helt uvesentlig, mens for andre er det å fine ut hvor man "kommer fra" følelses- og identitetsmessig viktig. Jeg er selv adoptert, og har fått et enkelt brev fra en biologisk forelder. For meg har det brevet betydd mye. Jeg ser at jeg har mye av de samme interessene som den biologiske familien min. Jeg opplevde at brevet på mange måter speilet de sidene av meg som ikke "passer inn" i adoptivfamilien min, og det har gjort meg godt å kunne se at dette er ting som kommer fra min biologiske familie. Jeg fikk også et bilde av hele familien, og synes det er veldig gøy å se likhetstrekk mellom meg og mine biologiske søsken.

Det er ellers mange som snaker om helseopplysninger. Jeg har ikke fått helseopplysninger fra min biologiske familie, det var heller ikke noe jeg tenkte på å spørre etter da jeg tok kontakt. I ettertid har jeg angret littpå at jeg ikke spurte om det. Ikke at jeg trenger å kjenne til noen detaljer, som foreksempel hvem som har hat hvilke sykdommer, eller hvordan det har påvirket dem. Men det er dumt å ikke kunne svare når legene spør om familiehistorie. Derfor tenker jeg at det kanskje kan være lurt å si noe generelt dersom det finnes mange i slekta som f.eks.har kreft, hjerteproblemer eller lignende.

Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre håper jeg du får lagt det fra deg på en måte som er god for din egen del. Lykke til! 

Anonymkode: ebcff...1a8