Hvordan fortelle andre?

[AnonymBruker]

En god venn av meg døde nettopp, han tok sitt eget liv. Vi er/var begge i slutten av tenårene, og jeg merker naturlig nok at det tærer på humøret og motivasjonen min.

Jeg har alltid vært en som har gode venner i mange forskjellige gjenger, og jeg sliter nå med hvordan ejg skal fortelle hva som har skjedd og hvorfor jeg er litt ute av verden til de gode vennene mine som ikke er i samme gjeng som den avdøde, og dermed ikke vet noen ting om hva som har skjedd. 

For meg er det lettere å fortelle slike ting til folk jeg ikke kjenner så godt. Ergo har jeg verken fortalt familie eller flere av de beste vennene mine om dette - fordi jeg vet ikke hvordan. Jeg vil veldig gjerne at de skal vite dette.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan fortelle dette? På hvilken måte? Og med hvilke ord?

Anonymkode: 7a016...f7c

[stan]

Ikke utsett det, da blir det bare verre. 

Spør har du tid, jeg må fortelle noe. Så sier du bare at NN er død. Han tok sitt eget liv. 

Kort og enkelt. Budskapet blir ikke bedre av andre ord. 

Kondolerer, det må være en vanskelig situasjon. 

[Lykkehjerte]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

En godIvenn av mee  døde nettopp, han tok s itt eget l iv. Vi er/omsorggge I slutten av tenårene, og jeg m erker  naturlig nok at det tærer på humøret og motivasjonen min.

Jeg bar alltid vært en som har gode venn er i mange forskjellige gjenger, og jeg sliter nå med hvordan ejg skal fortelle hva som har skjedd og hvorfor jeg er litt ute av verden til de gode vennene mine som ikke er i samme gjeng som den avdøde, og dermed ikke vet noen ting om hva som har skjedd. 

For meg er det lettere å fortelle slike ting til folk jeg ikke kjenner så godt. Ergo har jeg verken fortalt familie eller flere av de beste vennene mine om dette - fordi jeg vet ikke hvordan. Jeg vil veldig gjerne at de skal vite dette.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan fortelle dette? På hvilken måte? Og med hvilke ord?

Anonymkode: 7a016...f7c

Så svært trist å lese.Siden du syns det er vanskelig å fortelle, kanskje en fin inngangsport for evt samtale da er å sende en sms med budskapet? Du virker god til å få ned ord, som her i ditt innlegg, så om du skriver en melding med budskapet og en forklaring på hvorfor du sender dette på sms i stedet for å ringe eller direkte samtale, får du delt hendelsen med dine, og de kan møte deg med omsorg og kjærlighet, uten at du må prate, fortelle så mye og måtte sette ord på alt, dersom det føles vanskelig. Noen syns kanskje at slike ting skal ikke deles via sms, men jeg tenker at det er noe med å ta i bruk de redskapene man har, for å lette på trykket i en vond, sårbar og vanskelig situasjon. 

[Dr. A. Kula]

Kondolerer 

Både @stan og @Lykkehjerte over her har gode forslag til deg. Du kan også kombinere ved å sende en sms som bare forteller at du har det tungt for tiden pga noe som har skjedd, men at du gjerne vil snakke om det, men det kan ta litt tid.

Har du/dere (i gjengen som kjente avdøde) blitt tatt hånd om i miljøet dere var i? Jeg tenker da på idrettslaget/motorsykkelklubben/ungdomsklubben/teatergrupper/etc. Det er viktig at dere blir tatt på alvor og får snakket sammen og får lov å sørge dere også. Og så kan det å sørge sammen gjøre situasjonen noe lettere enn å måtte bære alt dette alene.

Til slutt vil jeg også oppfordre deg til å ta kontakt med foreldre/familien til kameraten din som nå ikke er her mer. Det trenger ikke være med en gang, gjerne når begravelsen er over.

Jeg er forelder til en som gjorde som din kamerat, og det skjedde i omtrent samme alder. Å få besøk av kamerater var bare positivt (oppi alt det vonde og vanskelige) både for oss og ikke minst for kameratene selv. Jeg skulle bare ønsket de fortsatte å besøke oss noen ganger.

Dr. A. Kula

[Lykkehjerte]

4 minutter siden, Dr. A. Kula skrev:

Kondolerer 

Både @stan og @Lykkehjerte over her har gode forslag til deg. Du kan også kombinere ved å sende en sms som bare forteller at du har det tungt for tiden pga noe som har skjedd, men at du gjerne vil snakke om det, men det kan ta litt tid.

Har du/dere (i gjengen som kjente avdøde) blitt tatt hånd om i miljøet dere var i? Jeg tenker da på idrettslaget/motorsykkelklubben/ungdomsklubben/teatergrupper/etc. Det er viktig at dere blir tatt på alvor og får snakket sammen og får lov å sørge dere også. Og så kan det å sørge sammen gjøre situasjonen noe lettere enn å måtte bære alt dette alene.

Til slutt vil jeg også oppfordre deg til å ta kontakt med foreldre/familien til kameraten din som nå ikke er her mer. Det trenger ikke være med en gang, gjerne når begravelsen er over.

Jeg er forelder til en som gjorde som din kamerat, og det skjedde i omtrent samme alder. Å få besøk av kamerater var bare positivt (oppi alt det vonde og vanskelige) både for oss og ikke minst for kameratene selv. Jeg skulle bare ønsket de fortsatte å besøke oss noen ganger.

Dr. A. Kula