Jeg er bare pasient

[AnonymBruker]

I flere år har jeg mottatt mye hjelp fra flere ulike instanser i helsevesenet. Jeg trenger mye behandling og oppfølging, og etterhvert føler at jeg har blitt pasient på heltid. Jeg har noen hobbyer, men jeg bruker så mye tid på å være pasient at jeg føler det er den eneste identiteten jeg mestrer å ha. Jeg sliter sosialt fordi jeg ikke vil snakke så mye om sykdom, samtidig som det ikke er noe særlig annet som foregår i livet mitt enn møter med leger og sykepleiere og ansvarsgruppemøter og frustrasjon over manglende hjelp osv.. 

Det er også vanskelig å vite hvordan jeg skal skille mellom rollene pasient/datter/søster/venninne osv, fordi jeg mesteparten av tiden er pasient. Er det andre som har opplevd det samme, eller som har noen råd? Sykdommen min har blitt en alt for stor del av livet mitt..

Anonymkode: 834b8...f11

[AnonymBruker]

Du skriver at du synes det er vanskelig å skille mellom rollene pasient/datter/søster/venninne osv.
Se på det på en annen måte. Du trenger ikke å se på deg selv som en pasient. Det er ikke sikkert de gjør det. Se på deg selv som en de vil ta vare på det. Det er det som er det vanlige mellom i nære relasjoner. Vi vil ta vare på hverandre. I retur finner du ut hva du kan gjøre for dem. Ikke at vi alltid må gjøre noe i retur fordi noen bryr seg om oss. Men jeg foreslår dette i tilfelle du skulle ha lyst til å gi noe/gjøre noe tilbake. Siden du snakket om pasient og det føltes som en belastning for deg. 

Det er sant at når en har vært i helsevesenet i mange år, og kun har hatt disse å forholdet seg til blir det vanskelig å være sosial. Da får en lite å snakke om annet enn kun sykdom. Men det å være pasient er ikke din identitet. Du er bl.a en datter, søster, og en venninne. Det er din identitet. 

Jeg lurer på om jeg kan foreslå hobbyer som ikke involverer snakking. Så slipper du å bekymre deg om å snakke. Til å begynne med.

 

Anonymkode: 77779...7e3

[AnonymBruker]

Ja, har kjent på dette etter noen år i helsevesenet. Skjønte at det kan være/bli skadelig for ens mentalitet å være der for lenge. Man gir i fra seg mye personlig makt, blir hjelpesløs, andre er autoriteter, man blir lett litt viljeløs, man kan miste naturlige grenser, både fysisk og mentalt. Man møter mange fremmede som "håndterer" en. Jeg følte til slutt at jeg var mest pasient og var i ferd med å miste meg selv. Men jeg gikk igjenom svært mye der. Jeg sa stop og tok en lang pause fra å være pasient til tross for fysisk sykdom. Jeg skjønner nå andre som nekter mer behandling. Særlig når det er fysisk og medfører mye smerter. 

Anonymkode: afd62...160

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er de som sykeliggjør og stakkarsliggjør seg selv som "blir" pasient. De aller fleste har ingen problemer med å fungere i hverdagen selv om de går i behandling, har møter osv, men hvis du gjør det til livet ditt så blir det livet ditt. Her må du rett og slett ta grep for å finne noe annet å fylle dagen med, hobbier eller interesser du kan gjøre sammen med andre eller alene.

Anonymkode: ee703...ca4

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er at det er de som sykeliggjør og stakkarsliggjør seg selv som "blir" pasient. De aller fleste har ingen problemer med å fungere i hverdagen selv om de går i behandling, har møter osv, men hvis du gjør det til livet ditt så blir det livet ditt. Her må du rett og slett ta grep for å finne noe annet å fylle dagen med, hobbier eller interesser du kan gjøre sammen med andre eller alene.

Anonymkode: ee703...ca4

De fleste går heller ikke gjennom de mest alvorlige og inngripende behandlingene. For noen er behandling en rekke med smertefulle operasjoner og tung medisinering. 

Anonymkode: afd62...160

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De fleste går heller ikke gjennom de mest alvorlige og inngripende behandlingene. For noen er behandling en rekke med smertefulle operasjoner og tung medisinering. 

Anonymkode: afd62...160

Jeg snakker om mennesker med langvarig kronisk sykdom, kreftbehandling, rehabilitering etter alvorlige ulykker, og  sykdom som endrer hele livssituasjonen og gjør en avhengig av hjelp på daglig basis. De aller fleste er likevel seg selv og går ikke fult opp i rollen som pasient og blir der slik ts beskriver at hun gjør. Når det å være pasient er hele livet så må hun faktisk gjør noen grep selv for å ikke bli værende der. 

Anonymkode: ee703...ca4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakker om mennesker med langvarig kronisk sykdom, kreftbehandling, rehabilitering etter alvorlige ulykker, og  sykdom som endrer hele livssituasjonen og gjør en avhengig av hjelp på daglig basis. De aller fleste er likevel seg selv og går ikke fult opp i rollen som pasient og blir der slik ts beskriver at hun gjør. Når det å være pasient er hele livet så må hun faktisk gjør noen grep selv for å ikke bli værende der. 

Anonymkode: ee703...ca4

Nå vet ikke du noe som helst om hva slags sykdom TS har så jeg synes dette blir feil: Å uttale seg om at hun kan/ikke gjøre noen grep for å komme seg ut av pasientrollen. Det hun derimot sier er at hun trenger mye behandling og oppfølging, og at hun bruker mye tid på å være pasient. 

De aller fleste er ikke alle. 

Anonymkode: 77779...7e3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet ikke du noe som helst om hva slags sykdom TS har så jeg synes dette blir feil: Å uttale seg om at hun kan/ikke gjøre noen grep for å komme seg ut av pasientrollen. Det hun derimot sier er at hun trenger mye behandling og oppfølging, og at hun bruker mye tid på å være pasient. 

De aller fleste er ikke alle. 

Anonymkode: 77779...7e3

Nei, de aller fleste er ikke alle. De resterende er der ts har havnet. Det er vanskelig for andre å hjelpe henne ut av den rollen uten at hun gjør noe aktivt selv, begynner med en fritidsinteresse, få med seg en venninne på ett eller annet eller skaffer seg en hobby der hun kan skape samtalebasis for andre ting enn sykdom. Folk som bare snakker sykdom gjør at folk rundt rømmer, noe ts virker å være godt klar over. Dermed må hun skape samtalegrunnlag rundt noe annet enn sykdommen, f.eks via en hobby, interesser for ting fra mediebildet, bøker, sport, kultur e.l Og de som kun er pasient er de som ER sykdommen sin, andre klarer fint å snakke om andre ting enn egen sykdom og behandling. Derfor er det kun ts som kan endre situasjonen, det går også fint an å tilbringe sosial tid med andre der man ikke snakker om seg selv i det hele tatt, ikke hver dag men til å begynne med. Å finne en interesse til å utvider horisonten er et bra sted å begynne. 

Anonymkode: ee703...ca4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har kjent på dette etter noen år i helsevesenet. Skjønte at det kan være/bli skadelig for ens mentalitet å være der for lenge. Man gir i fra seg mye personlig makt, blir hjelpesløs, andre er autoriteter, man blir lett litt viljeløs, man kan miste naturlige grenser, både fysisk og mentalt. Man møter mange fremmede som "håndterer" en. Jeg følte til slutt at jeg var mest pasient og var i ferd med å miste meg selv. Men jeg gikk igjenom svært mye der. Jeg sa stop og tok en lang pause fra å være pasient til tross for fysisk sykdom. Jeg skjønner nå andre som nekter mer behandling. Særlig når det er fysisk og medfører mye smerter. 

Anonymkode: afd62...160

Du beskriver det akkurat sånn jeg har det! Å nekte behandling er ikke et alternativ, da jeg er avhengig av det jeg får for å kunne fungere noen lunde i hverdagen. Jeg har bare lyst til å være meg, men det er så mye i livet mitt som handler om sykdom at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å balansere alle rollene jeg skal ha. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg snakker om mennesker med langvarig kronisk sykdom, kreftbehandling, rehabilitering etter alvorlige ulykker, og  sykdom som endrer hele livssituasjonen og gjør en avhengig av hjelp på daglig basis. De aller fleste er likevel seg selv og går ikke fult opp i rollen som pasient og blir der slik ts beskriver at hun gjør. Når det å være pasient er hele livet så må hun faktisk gjør noen grep selv for å ikke bli værende der. 

Anonymkode: ee703...ca4

Jeg vil ikke påstå at jeg verken stakkarsliggjør eller sykeliggjør meg selv, jeg har en reell sykdom som skaper trøbbel i hverdagen og som påvirker meg mer enn jeg vil. Jeg har begrenset med krefter, og må bruke mye på ting som har med sykdommen å gjøre, og selv om jeg bruker tid hver dag på hobbyer så blir det likevel alt for mye sykdom i forhod. Jeg vil jo ikke ha det sånn, og nå som jeg har begynt å innse at det fører med seg andre problemer har jeg tenkt mye på hvordan jeg kan få flere normale ting inn i livet mitt. 

TS

Anonymkode: 834b8...f11