Livet mitt med selvhat.

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å gi slipp på det. Jeg har av og til gode perioder, og da er jeg glad i alle og jeg ser ingen grunn til å være trist. Men så kan det skje noe, noe som minner meg på vanskelighetene mine og nedturen kommer igjen, for å bli en stund. Slik er det hovedsakelig, jeg vil ikke være meg, jeg ser på bilder fra jeg var liten og tenker med skrekk og gru på at denne jenta er meg. Hun som var så annerledes i bhg og skolen. Hun som hadde kun en interesse og ville være alene. Hun som aldri tok igjen dersom andre barn tok fra henne et leke og var den mest stille av alle. Noe så irriterende! Nå er jeg 25 år, og sjenansen er noe jeg kjemper mot fremdeles. Jeg har jo hatt venner, men de blir borte ettersom de flytter utover hele landet, får seg familie, utdannelse osv osv. Jeg driver nå med noe jeg liker, og har ikke behov for å følge deres spor for å bli akseptert. Det jeg derimot sliter med, er det pokkers sosiale og aspergerslignende problemet! Tatt test hos psykolog, og han mente ikke det var nok poeng til å oppnå as diagnose. Men jeg bor i kollektiv, og er den som sitter mest på rommet. Jeg blir sliten av å måtte være med de andre og prate hele tiden. Men jeg vil! Vil være mer på scenen. Mer en gledesspreder. Men dessverre tror jeg at jeg er mer oppfattet som mer mutt og lite spennende. En person som ikke er livete i det hele tatt. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å bli sexy, jeg ser på munnen min på bilder...den minner meg om jenta jeg var som barn. En fyldig munn som er litt skeiv. Denne munnen så jeg sånn på når jeg var liten og. Jeg vil ta restylane for å fylle den mer ut på sidene, så jeg ikke skal se så ut som den jeg var. Og så husker jeg jeg så på bilder av meg som barn, akuratt slik blikk og slik jeg har hodet på bildet, har jeg lett for å ha fremdels. Hvordan bli annerledes enn den jeg er?? Jeg vil ikke være denne sære, stille jenta, som er litt barnslig !!! Noe så helvetes irriterende! Jeg er villig til å bli utbrent for dette. Jeg har kollapset før, og gjøre det gjerne igjen dersom det er det som skal til. 

Anonymkode: 2a361...223

[AnonymBruker]

Jeg glemte en ting. Når jeg treffer folk gjennom fest, så har det lett for å bli "psykologtimer". Altså, de som prater med meg har det ikke gøy med meg, men begynner å prate saklig til meg. Ikke så lenge siden, møtte på ei som sa hun kjente meg igjen fra en skole jeg gikk for ikke så mange år siden. Hun sa : "du var hun litt stille og fordiktige tilbaketrukne" "men du virker til å ha komet deg videre, de som var kule da, hvem er de i dag liksom?" . Altså unnskyld meg...de er de samme kule energiske menneksene de var. Jeg har sett dem. Jeg er fremdeles hun som sliter mot stillheten. De kleine situasjonene jeg føler når jeg ikke føler meg nok sexy, morsom, pen og sosial.

Anonymkode: 2a361...223