Stebarn: Bruk av ordet "hjem".

[AnonymBruker]

10 timer siden, Biloba skrev:

Jeg kritiserer ikke dem, jeg kritiserer deg.

Det kan godt hende at ingen av dine foreldre savnet å ha en livspartner, eller at de bare ikke ble forelsket i noen, men å fremholde det som et ideal for alle å forsake behovet for å ha en å elske og bli elsket av over så lang tid, virker usunt på meg. Og nei, det er ikke det samme med venner, naboer osv. Min manns barn var opptatt av det allerede som barn, at pappa ikke skulle være alene. Han har ivaretatt det å være en god forelder selv om han har vært i forhold.

Mitt poeng var og er at noen mennesker VIL være alene i boligen de bor i - de VIL IKKE bo sammen med en annen. De kan jo likevel ha en kjæreste de ser annenhver uke. Da har en jo en å elske og å bli elsket: som særboere.

Må ikke bo under samme tak for å bli elsket og å elske.

Anonymkode: d829b...92e

[xinnia]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt poeng var og er at noen mennesker VIL være alene i boligen de bor i - de VIL IKKE bo sammen med en annen. De kan jo likevel ha en kjæreste de ser annenhver uke. Da har en jo en å elske og å bli elsket: som særboere.

Må ikke bo under samme tak for å bli elsket og å elske.

Anonymkode: d829b...92e

Dette kan jeg skrive under på-  kjæreste min og jeg har vært særboer i 7 år..han med sine barn og jeg med mine.

Nå som vi begge har voksne utflyttet barn- så snakker vi om å slå sammen til en bolig- men trives nok begge litt for mye med å ha muligheten til å være alene.. vi har nok begge blitt for sære ;-)

Tviler da ikke ett sekund på at han ikke elsker meg- eller at jeg ikke elsker han.. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke stebarn, men har flyttet så mange steder over lange avstander sammen med min familie som barn, at jeg føler jeg likevel kvalifiserer til å svare her. 

 

Da jeg var barn bodde jeg flere år i Øst-Afrika (ønsker ikke å si konkret hvilket land, eller hvorfor). Før vi reiste ut dit hadde mamma og pappa bygget huset vårt i Norge. Det var hele tiden meningen at vi skulle flytte til det huset da vi kom hjem fra Afrika igjen, noe vi da også gjorde. Før vi reiste til Afrika var det flere andre hus i Norge vi hadde bodd i igjen. 

 

Poenget mitt er, når jeg bodde i Afrika var det akkurat det huset jeg bodde i for øyeblikket som var mitt hjem da, men familien min visste jo at vi hadde ett hjem å komme hjem til i Norge når vi skulle tilbake. Så i mine øyne var det to hjem samtidig. Det ene var ikke mindre hjem enn det andre. I Norge hadde vi slekta vår, mens i Afrika hadde vi gode venner vi kunne ringe på døra til for å besøke når som helst.

 

Ordet hjem har i mine øyne mer å si med at man bor ett sted/har ett sted der man har familie/venner som er så nære en at en føler det som sitt hjem også. (Home is where your heart is).

Anonymkode: 82919...229

[RoH]

Barn med "to familier" er fratatt et hjem. Mange av oss følte oss nok ikke hjemme noe sted. Dette er noe som etter min mening kommer helt i bakgrunn i våre egosentriske krav og manglende evne til å holde på kjærligheten til den vi valgt og få barn med. Løsningen med 50% fordeling er etter min mening med å forsterke denne følelsen. I dag er det jo nærmere normalen at barn vokser opp med "to foreldre" i stede for en familie. Når nye forhold etableres forsterkes denne følelsen av og være overflødig, ikke ha noe hjem ytterligere. Det er irrelevant om det kalles et hjem så lenge det ikke føles som et hjem. TS og de andre med stebarn kan ikke gjøre annet enn å forsøke å sette barnet i senter i stede for seg selv og sine behov.   

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er voksen, har egne barn og er ikke skilsmissebarn. Jeg sier "Vi skal hjem" når vi skal hjem til barndomshjemmet mitt på besøk. Og mens vi er der og pakker og skal tilbake så sier jeg "Vi skal hjem" da også. 

Hjem til [Barndomshjem] eller hjem til [bostedsby] er helt forståelig i mitt hode og begge deler føles som hjem. Men folk føler det sikkert forskjellig. Noen kan nok tenke hjem til mor, hjem til far. Mens andre føler ene stedet er mer hjemme enn det andre. 

Anonymkode: ee2e5...c06

Dette. Bestemor pleide også å si "hjem oppi  XXX" hele livet, selv om hun flyttet ut da hun var konfirmert, og aldri overnattet i barndomshjemmet etter at hun giftet seg.

Anonymkode: 0c053...48a

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, tar med meg innspill videre😊

 

Ts

Anonymkode: 46f2a...b2c

[AnonymBruker]

15 timer siden, RoH skrev:

Barn med "to familier" er fratatt et hjem. Mange av oss følte oss nok ikke hjemme noe sted. Dette er noe som etter min mening kommer helt i bakgrunn i våre egosentriske krav og manglende evne til å holde på kjærligheten til den vi valgt og få barn med. Løsningen med 50% fordeling er etter min mening med å forsterke denne følelsen. I dag er det jo nærmere normalen at barn vokser opp med "to foreldre" i stede for en familie. Når nye forhold etableres forsterkes denne følelsen av og være overflødig, ikke ha noe hjem ytterligere. Det er irrelevant om det kalles et hjem så lenge det ikke føles som et hjem. TS og de andre med stebarn kan ikke gjøre annet enn å forsøke å sette barnet i senter i stede for seg selv og sine behov.   

Har helt motsatt erfaring:

50/50 gir tvert i mot et bedre liv for hele familien.

To dedikerte foreldre, en bolig med mor og en med far, nydelig samarbeid og - ingen krangler eller konflikter: kun god dialog og samarbeid. Superfornøyde, glade og harmoniske barn.

Anonymkode: d829b...92e

[AnonymBruker]

15 timer siden, RoH skrev:

Barn med "to familier" er fratatt et hjem. Mange av oss følte oss nok ikke hjemme noe sted. Dette er noe som etter min mening kommer helt i bakgrunn i våre egosentriske krav og manglende evne til å holde på kjærligheten til den vi valgt og få barn med. Løsningen med 50% fordeling er etter min mening med å forsterke denne følelsen. I dag er det jo nærmere normalen at barn vokser opp med "to foreldre" i stede for en familie. Når nye forhold etableres forsterkes denne følelsen av og være overflødig, ikke ha noe hjem ytterligere. Det er irrelevant om det kalles et hjem så lenge det ikke føles som et hjem. TS og de andre med stebarn kan ikke gjøre annet enn å forsøke å sette barnet i senter i stede for seg selv og sine behov.   

Til din informasjon:

å ha to single foreldre som bor nær og har 50/50: tro meg, de ER definitivt og garantert en FAMILIE. For resten av livet.

Anonymkode: d829b...92e

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar har hatt 50/50 siden datteren vår var 2 år, hun er nå 18. Vi har hatt kjærester begge to men ikke bodd med de, det har i grunnen vært ganske så tilfeldig. Datteren vår sier i allefall : Jeg skal til mamma/pappa. Den uken hun er hos meg er hjem her og omvendt. Aldri falt meg inn å si at hun er på besøk hos faren sin.

Anonymkode: 8adc3...6f0