ALLTID hun stille, og "venninne" som snakker hele jævla tiden.

[AnonymBruker]

Jeg har det vondt rundt utadvendte, fordi jeg vil være slik selv. Bor i et bokollektiv, og alle finner hverandre så fort. Jeg har nok en gang fått rollen som hun stille, som er den siste de hendvender seg til. Slik har jeg vært hele livet og kjemper mot det enda. Er 23 år. Men det er spsielt ei, hun snakker virkelig konstant!!! Hun får til flere setninger rundt hver minste ting. Hun er kun taus når det bare er jeg som er tilstede. Og det er ensomt. Jg har ingen grunn til å mislike noen, de mobber meg heller ikke. Det er bare, jeg er så. Sint på meg slv. For at jeg ikke får til det med snakking og å holde "showet". Og går vi flere sammen, ogjeg går i midten og noen foran meg, kan de plutselig stoppe oog vente påde bak meg. Går jeg foran, kan de gå samlet bak uten å bry seg om hvor jeg skal. Og det er stemmen til hun ene som er høyest hele tiden! Den munnen går og gr og går. HELVETES IRrITERENDE!!!!!!! At jeg har vlitt slik. At jeg er født slik. Og så er det en fyr jeg har begynt å like, og jeg har fått problemer med å gå ut nå, pga er redd han skal se jeg altid er alene og at han skal se hvor taus jeg er når vi er sammen. Han kjenner noen av de jeg bor med, derfor treffes vi av og til. Han dater ingen. 

I tillegg får jeg høre at jeg går med skuldrene veldig opp til ørene. Jeg har gjort øvelser for å ungå nettop dette. Og trodd at jeg kanskje ser bra ut når jeg er ute nå, men en venninne bemerket det i dag. At hele tiden går jeg med skuldrene veldig hevet. Så nei...da var jeg ikke blitt så "bra" likevel. Kroppen husker dessverre hvilke bevegelser den altid har hatt og vil altid tilbake til disse. Jeg finnes ikke sexy/tiltrekkende i det hele tatt. Utseendemessig er det ingenting galt, det er den helvetes væremåten og bevegelsene mine :((((

Anonymkode: 61419...7c0

[Freshsister]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det vondt rundt utadvendte, fordi jeg vil være slik selv. Bor i et bokollektiv, og alle finner hverandre så fort. Jeg har nok en gang fått rollen som hun stille, som er den siste de hendvender seg til. Slik har jeg vært hele livet og kjemper mot det enda. Er 23 år. Men det er spsielt ei, hun snakker virkelig konstant!!! Hun får til flere setninger rundt hver minste ting. Hun er kun taus når det bare er jeg som er tilstede. Og det er ensomt. Jg har ingen grunn til å mislike noen, de mobber meg heller ikke. Det er bare, jeg er så. Sint på meg slv. For at jeg ikke får til det med snakking og å holde "showet". Og går vi flere sammen, ogjeg går i midten og noen foran meg, kan de plutselig stoppe oog vente påde bak meg. Går jeg foran, kan de gå samlet bak uten å bry seg om hvor jeg skal. Og det er stemmen til hun ene som er høyest hele tiden! Den munnen går og gr og går. HELVETES IRrITERENDE!!!!!!! At jeg har vlitt slik. At jeg er født slik. Og så er det en fyr jeg har begynt å like, og jeg har fått problemer med å gå ut nå, pga er redd han skal se jeg altid er alene og at han skal se hvor taus jeg er når vi er sammen. Han kjenner noen av de jeg bor med, derfor treffes vi av og til. Han dater ingen. 

I tillegg får jeg høre at jeg går med skuldrene veldig opp til ørene. Jeg har gjort øvelser for å ungå nettop dette. Og trodd at jeg kanskje ser bra ut når jeg er ute nå, men en venninne bemerket det i dag. At hele tiden går jeg med skuldrene veldig hevet. Så nei...da var jeg ikke blitt så "bra" likevel. Kroppen husker dessverre hvilke bevegelser den altid har hatt og vil altid tilbake til disse. Jeg finnes ikke sexy/tiltrekkende i det hele tatt. Utseendemessig er det ingenting galt, det er den helvetes væremåten og bevegelsene mine :((((

Anonymkode: 61419...7c0

Ja men kjære deg. De finnes mange innadvendte mennesker. Du er bare slik. Du må lære å sette pris på hvordan du er. Utadvendte kan også være ganske så masete. Ikke prøv å være som de andre. Trekk deg tilbake når du føler for det. 

Det verste du kan gjøre er å være sint på deg selv. 

Sender deg varme klemmer<3

[Rosaboble15]

Men kjære deg, det er faktisk helt greit å være innadvent. Man er kanskje ikke den det et lettest å bli kjent med, men det går bra allikevel. Prøv å omfavne de positive sidene hos deg selv, slik at du ikke kun fokuserer på det du synes er negativt. Fortsett å øve på det med skuldrene dersom de plager deg, men det er ikke noen krise om du ikke får det til. 

Jeg har en helt merkelig måte å gå på, fordi jeg har mye vondt i knærne. Det ser helt snålt ut, og fører til at jeg snubler en del, men alt i alt er det ikke så ille. Jeg prøver å endre de tingene jeg kan med meg selv, og resten har jeg bestemt meg for å akseptere. Javel, så har jeg merkelig gange, snål nese og små pupper. Ingenting av de er verdt å endre, så jeg fokuserer heller på de trekkene/sidene ved meg jeg setter pris på. 

Lykke til TS!

[Gjest Mibella]

Veldig enig med hun over. Det at du ikke aksepterer deg selv er nok også roten til at du går rundt og spenner deg konstant. Du snakker sikkert ned til deg selv ved å si at du ikke er bra nok. Men du er jo bra nok! Når du lærer å bli glad i deg selv vil du få det mye bedre. Å gå å sammenligne seg selv med andre hele tiden er ekstremt energitømmende og ikke minst utrolig stygt gjort mot seg selv. Hva ville du sagt til en venninne som holdt på slik?

Endret 1. oktober 2016 av Mibella

[AnonymBruker]

Hei TS. Ville bare si at det er like vondt og vanskelig å være i motsatt ende. Jeg er i den ytterste delen av utadvendt igjen, og opplever selv at jeg er masete og irriterende. Og det er også "bare sånn jeg er". Det er ikke noe gøy å oppleve at folk finner deg irriterende. Så jeg misunner deg faktisk litt for at du sliter med det motsatte. 

Anonymkode: 0063c...96e

[Sidsel]

Sånn jeg leser det du skriver, så er kanskje ikke problemet så mye at du ikke skravler så masse, men at du føler deg ekskludert fra fellesskapet, at det føles som som de andre ikke er så interesserte i å snakke med deg, også antar du at det er fordi du ikke skravler så mye som de?

Jeg la spesielt merke til denne:

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men det er spsielt ei, hun snakker virkelig konstant!!! Hun får til flere setninger rundt hver minste ting. Hun er kun taus når det bare er jeg som er tilstede. Og det er ensomt.

På den ene siden synes du tydelig at denne damen er irritrende, og på den andre siden så vil du at hun skal prate med deg og? Eller vil du egentlig ikke det? Grunnen til at du føler deg ekskludert fra fellesskapet er enten fordi du ikke liker disse damene du bor med noe særlig, og det merkes nok enten bevisst eller underbevisst, dere passer kanskje rett og slett ikke så godt sammen; eller du er ikke så god til å validere det de sier. Som eneste introvert kan man jo lett bli stjernen i en forsamling av ekstroverter, for ekstroverter elsker jo noen som lytter! Men er du egentlig interessert i å høre på hva de har å si? Kanskje du rett og slett trenger å finne deg noen venner du har mer til felles med?

[AnonymBruker]

En liten digresjon kanskje, men til det med å havne i denne rollen.

På studiet mitt har jeg gått i flere forskjellige klasser, og alltid er det noen som ender med å være "de stille" i klassen. Det rare er at det alltid er akkurat disse personene som kommer med utsagn som "vi er jo en stille klasse", når det blir snakket om engasjement i klasserommet. Det er egentlig ikke sånn at klassen er stille, men det virker som at vedkommende prøver å dekke over at de selv er stille og ikke tør å rekke opp hånda og si noe... Jeg skjønner at noen synes det er vanskelig å snakke foran andre - men det blir vel feil vei å gå å prøve å si at ens eget problem gjelder alle, når det ikke er reelt? 

Anonymkode: 0063c...96e

[AnonymBruker]

...Så det som egentlig var poenget mitt i forhold til deg TS, er om du spør deg selv hvordan du stiller deg til at du havner i denne rollen? Hvilken rolle tenker du at andre i miljøet ditt rundt deg har, og hvordan tenker du at helheten henger sammen? 

Det er iallefall noen spørsmål jeg prøver å stille meg selv. - Hilsen den irriterende utadvendte  

Anonymkode: 0063c...96e

[Gjest Mibella]

[AnonymBruker]

Takk for svarene . Til dere som skrver at jeg burde finne noen som er lik, for det første er de vanskelige å finne. For det andre kjeder jeg meg med dem!! Har en venn som er skikkelig stille, men han er så kjedelig! Jeg kunne like gjerne vært alene. Og dette er noe jeg er redd for andre føler med meg og. Jeg skjønner ikke hva det er. Hvorfor klarer jeg ikke snakke så mye? Er det ting alle mennesker har rundt seg som åpner og sperrer for kontakt? Hvis vi tenker litt mer wlternativt da, så prøvde jeg desperat slt for boen år siden. Gikk til en healer og han sa at chakraene mine blokkerer. Etter en liten periode (det beste jeg noen gang har kjent), slapp meg fri, fikk kontakt med folk og jeg fants ikke sliten. Jeg ble som andre. Men redselen for å falle tilabke kom, og sagt men sikkert falt jeg tilbake. Healeren sa at det skjer fordi kroppen husker det du vil glemme. Og nå tenker jeg på det igjen, helvetes møkka kropp som ikke kan slippe foriden. Den vil altid tilbake til det den har vært!!! Men jeg skal slite den ut som okker, koste hva det koster vil for å bli utadvent. Jeg vil ikke gå hele livet mitt slik. Og det å være stille er ingen positiv ting. Bare se rundt på kg. Ingen liker å være stille. Ingen finner stille personer spennende. Ingen vil være venn med stille personer. Såå....er det chakraene mine det er noe med? Er det den helvetes kroppen som er redd for å bli noe annet enn den har vært vant med?

Anonymkode: 61419...7c0

[AnonymBruker]

Regner med at det er du som har laget de andre trådene også. Kjente igjen det med at du har en venn som er stille, men som du synes er kjedelig.

Aner ikke hvilke råd jeg kan gi som ikke allerede er blitt gitt, men det jeg tenker er at du må roe deg ned litt angående dette. Det at du stresset så sinnsykt mye med dette gjør jo bare alt verre.

Jeg tror ikke på chakraer og sånt så har ikke tro på at det skal fikse noe.

Nesten så jeg tenkte at det kunne vært ok for deg å gå til en psykolog og jobbe med disse tingene. Jeg tror at om du lærer deg å akseptere deg selv så vil det sosiale også bli lettere selv om du ikke nødvendigvis blir den mest utadvendte personen.

Anonymkode: 723c0...a77

[AnonymBruker]

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen finner stille personer spennende. Ingen vil være venn med stille personer. Såå....er det chakraene mine det er noe med? Er det den helvetes kroppen som er redd for å bli noe annet enn den har vært vant med?

Anonymkode: 61419...7c0

Det finnes noen som syns det er behagelig å henge med folk som ikke prater i et sett. Så lenge man kjenner hverandre og er trygg på hverandre så blir det ikke pinlig stillhet, men det kan jo være vanskelig å finne disse menneskene. 

Anonymkode: 1d028...87f

[rorodinbåt]

Jeg var også "hun stille" som barn og ungdom. Den dagen jeg klarte og innse at jeg bra nok som jeg er, den dagen starta jeg og forandre meg. Ikke alle kan danse på bordet og rope høyest, men det betyr ikke at man ikke er bra nok. Jeg er nok ikke den som roper høyest i voksenlivet heller. Men har en mye bedre selvfølelse, har jobba en del med den. Prøv og starte. med å si til deg selv at du er god nok. Lykke til.

[AnonymBruker]

Å aksepteremeg som jeg er og forbli ganske stille er ikke godt nok. Kjedelige tiltrekker seg kjedelige  i tillegg har jeg problemer med å høre hva folk sier. Er ikke tunghørt, ordene går bare for fort og jeg blir en slik super treig person de må gjnoppta ting til! Fy faen så kjip hjerne jeg er tildelt! Det ødelegger hele livet mitt st jeg er slik. Seriøst!!

Anonymkode: 61419...7c0

[Mari Y]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det vondt rundt utadvendte, fordi jeg vil være slik selv. Bor i et bokollektiv, og alle finner hverandre så fort. Jeg har nok en gang fått rollen som hun stille, som er den siste de hendvender seg til. Slik har jeg vært hele livet og kjemper mot det enda. Er 23 år. Men det er spsielt ei, hun snakker virkelig konstant!!! Hun får til flere setninger rundt hver minste ting. Hun er kun taus når det bare er jeg som er tilstede. Og det er ensomt. Jg har ingen grunn til å mislike noen, de mobber meg heller ikke. Det er bare, jeg er så. Sint på meg slv. For at jeg ikke får til det med snakking og å holde "showet". Og går vi flere sammen, ogjeg går i midten og noen foran meg, kan de plutselig stoppe oog vente påde bak meg. Går jeg foran, kan de gå samlet bak uten å bry seg om hvor jeg skal. Og det er stemmen til hun ene som er høyest hele tiden! Den munnen går og gr og går. HELVETES IRrITERENDE!!!!!!! At jeg har vlitt slik. At jeg er født slik. Og så er det en fyr jeg har begynt å like, og jeg har fått problemer med å gå ut nå, pga er redd han skal se jeg altid er alene og at han skal se hvor taus jeg er når vi er sammen. Han kjenner noen av de jeg bor med, derfor treffes vi av og til. Han dater ingen. 

I tillegg får jeg høre at jeg går med skuldrene veldig opp til ørene. Jeg har gjort øvelser for å ungå nettop dette. Og trodd at jeg kanskje ser bra ut når jeg er ute nå, men en venninne bemerket det i dag. At hele tiden går jeg med skuldrene veldig hevet. Så nei...da var jeg ikke blitt så "bra" likevel. Kroppen husker dessverre hvilke bevegelser den altid har hatt og vil altid tilbake til disse. Jeg finnes ikke sexy/tiltrekkende i det hele tatt. Utseendemessig er det ingenting galt, det er den helvetes væremåten og bevegelsene mine :((((

Anonymkode: 61419...7c0

Slik jeg skjønner det, er hun tydeligvis veldig glad i å prate. Det har seg sånn at noen mennesker er veldig pratsomme av natur, mens andre ikke har lett for å si så mye. Jeg skjønner at det kan være veldig frustrerende, fordi jeg kjenner noen som skravler hele tiden. Jeg tror likevel det er vanskelig å gjøre noe med om man ikke sier ifra, men ellers har jeg godtatt at noen mennesker bare er sånn. Selv om man bor i kollektiv, kan man sikkert også regulere hvor mye man er med de andre som bor der. Når det gjelder den gutten, ville jeg kanskje ikke tenkt så altfor mye over det, dersom det er en jeg ikke kjenner alt for godt. For man ikke mye om personen, dersom man ikke kjenner den. 

[Sidsel]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som skriver at jeg burde finne noen som er lik, for det første er de vanskelige å finne. For det andre kjeder jeg meg med dem!! Har en venn som er skikkelig stille, men han er så kjedelig!

Når jeg sier at du kanskje kan finne noen du her mere til felles med, så mener jeg ikke noen som er like stille som deg, men noen som snakker om ting som du også har lyst til å snakke om. Det er klart du ikke blir engasjert og pratsom om samtalen handler om noe som ikke interesserer deg, eller om samtalen til og med irriterer deg. Jeg kjenner meg veldig igjen fra situasjonen du forteller om, jeg var veldig stille, og veldig frustrert over det, men senere har jeg blitt kjent med mennesker som jeg har mer til felles med, og plutselig viste det seg at jeg var pratsom og utadvendt som bare det!

Det med chakraene dine skal du ikke bekymre deg for, de fleste har lukkede og blokkerte chakraer med mindre de har gått aktivt inn for å åpne de.

Sånn konkret, for å bli mer med i samtalene, og bli en mer "attraktiv" samtalepartner, så hjelper det å stille masse oppfølgingsspørsmål, og bryte ut ting som "åh, så kult", "nei, så kjipt", "er det mulig". Når det gjelder hun som ikke prater når bare du er hjemme, så tipper jeg det bare er å stille et spørsmål eller to fra noe hun har snakka om før, (f. eks. "Hvordan gikk det med han fyren du snakka om? Har du møtt ham igjen?"), så er hun sikkert i gang. Men det gjelder jo så klart om du faktisk vil ha henne i gang...

[Rosaboble15]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å aksepteremeg som jeg er og forbli ganske stille er ikke godt nok. Kjedelige tiltrekker seg kjedelige  i tillegg har jeg problemer med å høre hva folk sier. Er ikke tunghørt, ordene går bare for fort og jeg blir en slik super treig person de må gjnoppta ting til! Fy faen så kjip hjerne jeg er tildelt! Det ødelegger hele livet mitt st jeg er slik. Seriøst!!

Anonymkode: 61419...7c0

Stille er faktisk ikke synonymt med kjedelig. Det finnes drøssevis av interessante mennesker som ikke snakker i et sett. Når to "stille-personer" møtes, så tar det gjerne litt tid før det blir flyt i samtalen, men dersom begge er innstilt på det, så går det fint etter en stund. Ellers kan stille og ikke-stille personer fint være venner også, hvis det er det du ønsker.

Det er dumt å basere sin egen lykke på at man skal forandre de mest grunnleggende tingene ved sin egen personlighet, for det er fryktelig vanskelig og resultatet trenger heller ikke å bli som du ønsker. Kanskje sitter du der om 10 år og har presset deg selv daglig til å bli mer utadvendt, for så å oppdage at du ikke er et gram lykkeligere.

 

[Nøste~]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. 

Jeg har alltid hatt problemer med å være sosial. Ikke fordi jeg er sosialt tilbakestående, men fordi jeg sliter virkelig med å holde meg sosial og samtidig like å være sammen med andre folk. Har ingen problemer med å snakke med folk i klassen (stort sett, har dager da jeg ikke gidder det engang). Men du ser meg aldri spørre folk om de vil finne på noe i fritiden. Det er alltid andre som må spørre meg. Og som oftest så er jeg avvisende til det. Men har hendt noen ganger at jeg har tenkt at nå skal jeg skjerpe meg og faktisk være med venner. Og så viser det seg at det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg vil hjem. Hjem hjem hjem hjem, hele tiden og klarte ikke å kose meg. Før da jeg gikk på grunnskolen så brydde jeg meg ikke noe om det. Men nå når jeg er blitt såppass gammel så vil jeg faktisk kunne være med folk uten problemer. Men uansett hvor mye jeg ønsker det så er det noe inni meg som stritter i mot. Prøver å tvinge meg til å forbedre meg, men det er så jævla vanskelig og det er frustrerende. Spesielt når jeg ser søsken og venner ha store vennegjenger, hatt flere kjærester og er sosiale i helgene. Mens jeg sitter hjemme foran datan og ser på disse Snappene de sender meg og føler meg som dritt. 

Jeg vet jeg ikke er en snill person.

Jeg vil ha et nettverk av venner og en kjæreste for en gangs skyld. Og jeg har tenkt til å prøve å gi det en sjanse selv om jeg vet det blir vanskelig. Men hvem vil vel ha en kjæreste som ikke takler intimitet, ikke det å holde hender engang?? Faen altså. Jævla mongo personlighet og dritt liv. Vet at et par familiemedlemmer allerede synes jeg er merkelig på grunn av dette. 

Ikke en snill person.

Og gjett hva, nå sitter jeg faen meg hjemme igjen på en lørdags kveld istedet for å være på vors et sted og har det gøy.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Nøste~ skrev:

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. 

Jeg har alltid hatt problemer med å være sosial. Ikke fordi jeg er sosialt tilbakestående, men fordi jeg sliter virkelig med å holde meg sosial og samtidig like å være sammen med andre folk. Har ingen problemer med å snakke med folk i klassen (stort sett, har dager da jeg ikke gidder det engang). Men du ser meg aldri spørre folk om de vil finne på noe i fritiden. Det er alltid andre som må spørre meg. Og som oftest så er jeg avvisende til det. Men har hendt noen ganger at jeg har tenkt at nå skal jeg skjerpe meg og faktisk være med venner. Og så viser det seg at det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg vil hjem. Hjem hjem hjem hjem, hele tiden og klarte ikke å kose meg. Før da jeg gikk på grunnskolen så brydde jeg meg ikke noe om det. Men nå når jeg er blitt såppass gammel så vil jeg faktisk kunne være med folk uten problemer. Men uansett hvor mye jeg ønsker det så er det noe inni meg som stritter i mot. Prøver å tvinge meg til å forbedre meg, men det er så jævla vanskelig og det er frustrerende. Spesielt når jeg ser søsken og venner ha store vennegjenger, hatt flere kjærester og er sosiale i helgene. Mens jeg sitter hjemme foran datan og ser på disse Snappene de sender meg og føler meg som dritt. 

Jeg vet jeg ikke er en snill person.

Jeg vil ha et nettverk av venner og en kjæreste for en gangs skyld. Og jeg har tenkt til å prøve å gi det en sjanse selv om jeg vet det blir vanskelig. Men hvem vil vel ha en kjæreste som ikke takler intimitet, ikke det å holde hender engang?? Faen altså. Jævla mongo personlighet og dritt liv. Vet at et par familiemedlemmer allerede synes jeg er merkelig på grunn av dette. 

Ikke en snill person.

Og gjett hva, nå sitter jeg faen meg hjemme igjen på en lørdags kveld istedet for å være på vors et sted og har det gøy.

Nå er ikke jeg psykolog men det slår meg hvor mange aspergertrekk det høres ut som du har. Har du tenkt over det?

Anonymkode: a1c60...5fb

[Nøste~]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er ikke jeg psykolog men det slår meg hvor mange aspergertrekk det høres ut som du har. Har du tenkt over det?

Anonymkode: a1c60...5fb

Neida, jeg har ikke asperger.