Er det bare tullete å ha denne såkalte stoltheten?

[AnonymBruker]

Jeg snakker ikke om å ikke ha noe form for filter. Det går jo en grense. Men av en eller annen grunn, så har jeg en veldig stolthet, da spesielt når det kommer til menn. Jeg er så redd for å bli avvist, såret eller bare rett og slett "drite meg ut. " Ekstra ille blir jeg jo selvfølgelig jo mer følelser det er snakk om. Da føler man seg jo ekstra sårbar. 

Men er det noe poeng i det? Kommer det noe godt ut av dette? Er det noe vits å legge bånd på seg selv? Hvorfor er man så redd for å tape ansikt? 

Jeg syntes det er litt vanskelig å skulle forklare faktisk... Men for eks. så kan jeg sitte å føle så mye, men jeg tør ikke si det. Jeg kan for.eks ønske å vise oppmerksomhet, men holder veldig tilbake, i frykt for at det skal bli for mye. Jeg føler jeg må bremse meg selv, i frykt, stadig vekk. Og all denne bremsingen, og har også derfor gjort meg slik. Til en såkalt "stolt person. " 

Dette gjelder både i starten, og utover i et forhold. Jeg føler meg aldri trygg nok, og jeg tror jeg må bevare en viss stolthet for å ivareta interessen fra dem. 

Men dette er vel bare tullete, er det ikke? Det høres jo helt tullete ut, når jeg skriver det ned. Men er det noen som kjenner seg igjen? 

 

Anonymkode: 5701c...10e

[AnonymBruker]

Må legge til, at jeg mange ganger er redd for at stoltheten min faktisk har motsatt effekt. Og det er vel derfor jeg tar det opp her. Er redd jeg er for lite direkte til at jeg kanskje går glipp av noe, eller mister muligheten til noe... 

 

Ts

Anonymkode: 5701c...10e

[Ulla Ullsokk]

Jo, det er tullete og du har alt å tape på dette. Det er et sunnhetstegn at du har selvinnsikt nok til å se dette.

Jeg tror du går glipp av mye på å være sånn, du får mindre tilbake når du ikke byr mer på deg selv. Prøv! Gi beng i stoltheten! Vis hva du mener! Husk at gutter er like usikre som deg!

Har opplevd en sånn reservert mann og både han og jeg gikk glipp av mye der, altså! For jeg ble usikker over hans "kulde" så det ble en dårlig sirkel. 

Endret 28. september 2016 av Ulla Ullsokk

[AnonymBruker]

Du må si i fra når noen går over grensene dine.

Du må si i fra når noen gjør noe du ikke liker mot deg.

Du må avslutte relasjonen med mennesker som bare vil manipulere eller utnytte seg av din vennlighet, og heller spare det til mennesker som VIL at du skal ha disse egenskapene og som forventer at du har dem. Mennesker som blir overrasket over at du reagerer på slike ting, er ikke mennesker som er verdt å samle på uansett. For de som vil deg godt, vil at du skal si i fra.

Mennesker som får deg til å føle deg dum, masete eller "noe annet" på grunn av slike ting, respekterer deg ikke og er ikke verdt bryet. Jeg har mange ganger opplevd at noen prøver å manipulere meg når jeg sier i fra om at noen har gjort noe dårlig mot meg, de vet ikke selv hvor godt øye jeg har for sånt og jeg sier det ikke heller - jeg bare kutter tvert.

Anonymkode: 1d315...c2f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev:

Jo, det er tullete og du har alt å tape på dette. Det er et sunnhetstegn at du har selvinnsikt nok til å se dette.

Jeg tror du går glipp av mye på å være sånn, du får mindre tilbake når du ikke byr mer på deg selv. Prøv! Gi beng i stoltheten! Vis hva du mener! Husk at gutter er like usikre som deg!

Har opplevd en sånn reservert mann og både han og jeg gikk glipp av mye der, altså! For jeg ble usikker over hans "kulde" så det ble en dårlig sirkel. 

Ja det er nettopp det. Var med en av samme sort, så forverres jeg. Eller, noe "tvungen" har jeg blitt, men jeg tror forsatt at vi har gått glipp av en del fordi vi begge er så stolte av oss. Frykten ligger vel i å "skremme bort", men dette tror jeg kommer fra " gammelt av", og er rett og slett bare noe som sitter i meg, som jeg ikke blir kvitt.   Men som du sier, jeg har vel mer å vinne på å bli kvitt det. 

Anonymkode: 5701c...10e

[Ulla Ullsokk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er nettopp det. Var med en av samme sort, så forverres jeg. Eller, noe "tvungen" har jeg blitt, men jeg tror forsatt at vi har gått glipp av en del fordi vi begge er så stolte av oss. Frykten ligger vel i å "skremme bort", men dette tror jeg kommer fra " gammelt av", og er rett og slett bare noe som sitter i meg, som jeg ikke blir kvitt.   Men som du sier, jeg har vel mer å vinne på å bli kvitt det. 

Anonymkode: 5701c...10e

Jaaa! Bare gjør det! Ta sjangser! Føl at du lever! Hvis du mister noen på å være mer ærlig, så vil du ikke ende opp med han uansett! Noe av det min mann likte best med meg var at jeg var åpen og ærlig og ikke spilte spill, sånn som mange andre gjør, bl a du. Dropp det! Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er vel en balansegang. Jeg synes man bør ha litt stolthet. For eksempel når jeg leser tråder her på KG, så synes jeg enkelte damer har altfor lite stolthet. Det kan være at de fortsetter å sende meldinger til en mann når de ikke har fått svar, at de beholder en mann som ikke har vist respekt, osv. "Gud, så patetisk," tenker jeg. Selv har jeg en viss stolthet, men noen ganger har jeg blitt svak overfor en mann, fordi jeg så gjerne vil bli likt av han. Så jeg har gjort slike dumheter selv. Har blitt såpass desperat etter anerkjennelse at jeg har gått på akkord med stoltheten/verdigheten; f.eks. fortsatt å ta kontakt når en mann ikke har vist respons, at jeg vist han for mye interesse osv. Og det har jeg angret veldig på etterpå, for det kjennes så ydmykende. Jeg føler at man må ha en viss stolthet. Nå er det heldigvis lenge siden jeg har dummet meg slik ut overfor en mann. Jeg er bevisst på å beholde verdigheten/stoltheten, og jeg føler meg mye bedre med meg selv.

Anonymkode: 41a21...e20