Beklager for at jeg eksisterer

[Drakan]

Alle mine norske venner unngår meg på facebook.
Sender jeg en melding, ghoster de sekunder etterpå. -_-
Antar at etter at jeg har delt hvordan jeg har det den siste måneden, så vil ikke folk prate siden de hater negative folk. 
Engelske er langt mer tolerante, og de blir ikke sur for at jeg er "negativ". 
Skal jeg late som jeg har det bra for at andre skal føle seg bedre? Jeg er bare ærlig. 
Skal aldri tilbake til stadiet hvor jeg later som jeg har det bra. Verste følelsen noen gang. 

Janteloven i praksis... annerledes folk er "feil". 
De later som de er unike, men når de møter unike folk (aka, idioter som meg), så nei, det blir for "Mye". 
Folk på freak liker meg ikke, jeg har ingen planer om å "passe" inn for at andre skal være til lags. Er det ikke nok å være en god venn? Men om du har problemer selv, da er du ikke vennemateriale. -_-
Meh... 

Folk har så lite empati i Norge. 
Føles i alle fall sånn. Folk har ingen forståelse for at folk kan ha det jævlig. 

Jeg svarer alltid, jeg anser meg som såpass høflig at jeg svarer folk når jeg vet de mailer meg. 
Jeg finner det forkastelig at folk dømmer andre. Bare fordi jeg tenker raskere og skriver raskere betyr ikke det at jeg ikke gjør andre ting. 
Alltid vært typen til å skrive 100 ord i minuttet (har skrevet hurtig siden barneskolen). Antar folk tar det for å være "desperat", jeg søker ikke kontakt derimot. Jeg poengterer hvordan jeg er og hvordan jeg har det. Jeg hater å være i "sentrum".
meh... 

Hjelper ikke heler mot tankene om at folk hater meg. -_-
Kommer aldri til å tenke at noen liker meg når folk poengterer at de ikke vil prate. -_-
Utstøtt, men jeg trenger ikke folk. 
Lært meg helt siden barneskoln å gjøre ting alene da venner ikke hadde "tid" eller ikke var "hjemme", selv når jeg ringte på døren og de hadde fest. Yay... er det rart jeg har sosial angst når alle har gjort meg vondt på en eller annen måte? Er det rart jeg ikke ønsker å bli inkludert og har sluttet nesten fullstendig å ta hensyn til andre (da folk bare utnytter og er idioter). Folk bare tar å tar, men ingen bryr seg om det. -_-
Du er bare feit, og ubrukelig, og du gjør aldri noe bra, og folk hater alt du gjør. -_-
"Du kaster bort livet ditt" -far
"Du er feit" -mor 
"Jeg hater deg din blåøyde demon" -søster
"Du er arrogant når du sier du er god" -bror
"Du er annerledes" -alle
"Kan jeg låne, kan jeg få, kan du lytte" -alle jeg kjenner 

Noen ødela kunsten min på kunsthøgskolen.
En vennine jeg ikke klarte å la bo hos meg lenger da hun brøtt avtallen etter å ha krasjet hos meg i nesten et år (i min 19kvm store enebolig hvor det knapt var plass til sofa og meg), hun brukte alle penger på reise og andre ting, jeg ville bare at hun skulle handle mat, men hun spiste mat jeg kjøpte og kjøpte ting til seg selv. -_-

Blitt banket opp av en hel klasse lenge etter skoletid på barneskoln (pleide å henge på biblotekket for å ungå sånt), basset i snø. 
Meh... jeg tåler ikke at folk rører meg. Folk er voldelige idioter. 
Jeg er missanthrop, og med god grunn... folk er idioter. 
Jeg mistet selv gleden av å skrive bøker. 
Så... beklager alle idioter som kaller seg venner av meg, for at jeg er så jævlig. Jeg må ta bedre "hensyn" til andres følelser heretter... kjøpe ting for andre igjen... gi fan i mitt eget selv verdt. ._.
Så klart jeg vil feire jul med familie som har lett meg oppleve "the shinings" økse scene to ganger og prøvd å mentalt bryte en ned med løgn og alt mulig hele livet. Beklager at jeg ikke er A4 og at jeg ikke gidder å passe inn i boksen din fordi jeg gidder fan ikke å gå inn i den kvelende boksen igjen. Beklager at jeg må bygge opp mentaliteten min fordi jeg har amnesia og husker knapt fortiden min med noen av dere jeg kjenner (ingen av dem er her)... beklager at jeg hater meg selv til tider og ikke klarer å holde kjeft om hvor kjipt livet føles.  
Angst... pustevansker.... redsel for folk... 

Meh...
Føler bare for å få ut litt frustrasjon.

[Gjest Sjørøveren]

 sender deg en klem 

Helt enig med at folk i Norge har så lite empati. Kan ikke folk begynne å tenke på andre enn seg selv også? Godta at det finnes folk som har det vondt og ikke dømme de? Skjønner ikke poenget med det. 

[Gjest Jacklost]

 

[Morpheus]

Hvis det sitter noen på en benk i Norge. Vil ingen andre sitte der. 

I andre land der de er mindre kalde. velger man helst benker der det sitter noen. Så har man noen å prate med mens man sitter der. 

Dette er synd. Men noe du egentlig bare må innfinne deg med. Det er ikke noe du kan få endret :/

[Drakan]

3 minutter siden, Morpheus skrev:

Hvis det sitter noen på en benk i Norge. Vil ingen andre sitte der. 

I andre land der de er mindre kalde. velger man helst benker der det sitter noen. Så har man noen å prate med mens man sitter der. 

Dette er synd. Men noe du egentlig bare må innfinne deg med. Det er ikke noe du kan få endret :/

Har ingenting imot å sitte aleina.
Er bare faktumet at folk er så dømmende.  

[WubWub]

Folk flest uavhengig av nasjonalitet syntes det er slitsomt med folk som prater mye sykdom og lidelse. Det tapper en for energi. 

Av den grunn så syntes jeg folk i psykiatrien fortjener all heder og ære da arbeidet deres kan føre til enorme påkjenninger. Har selv lest at psykologer og psykiatrisk personell har høy terskel for å bli utbrent.

Dette handler ikke om empati slik du kakler om. Negativitet er noe folk styrer unna av ren refleks fordi negativitet er smittsomt. 

Når noen henger med hodet hele tiden så blir man dratt ned i søla selv om man er i nær relasjon med vedkommende. Rapporter fra USA og England viser at familie til alvorlig psykisk syke ofte trekker seg unna så dine forsøk på å sverte nordmenn som grusomme faller for sin egen urimelighet. Hvordan kan du dømme et helt folkeslag samtidig som du slenger ut med stereotyper om briter?

Om du føler at alle hater deg - hva gjør du for å prøve forandre dette? Er det noe du kan gjøre selv? Man kan ikke forandre andre men man kan forandre seg selv. Om du prøver være mer positiv når du prater med andre så er sannsynligheten for at du får positivitet tilbake større enn den ville vært om du er negativ.

Endret 3. februar 2017 av WubWub

[Drakan]

Jeg er en som har ønsket å dø siden jeg var 5 år, så jeg vet ikke hvordan man ser annerledes på livet. 
En plass hvor jeg fortjener å leve finnes ikke slik jeg ser det. Om det er reaksjoner på å bli mobbet, hetset, og neglisjert under oppvekst er et spørsmål om miljø. Og det er ingen tvil om at jeg kunne vært annerledes. 

Stereotyper om briter? Jeg har aldri nevnt briter. 
Helt ærlig Wumwum, ikke prat til noen som sliter om du ikke forstår alvoret av psykiske problemer. Grenser til Arroganse, Spesielt når du ikke vet noe om mennesket du prater til. 

Hele livet mitt har jeg sørget for at ingen skal oppleve min "negativitet", fordi jeg liker at folk er glad. 
Jeg er philantropisk i min misanthropiske sjel, og det er en grunn til at ting har gått som det har gått. Når man ønsker å tro det beste om folk, når man prøver å være positiv, så innser man til slutt at ingen bryr seg på samme måte. 
Folk tar, ingen gir. Om du ikke vil dømme noen, men de dømmer deg. 

Jeg er på vei ut av denne negative holdningen jeg har fått fra den "norske" kultur, hvor du ikke kan være "annerledes" ellers vil folk ødelegge deg for å tro på deg selv. Den norske kultur, sånn den er bygd, ødelegger mennesker som meg. Og for hva? For at alle skal være "lik". 

Min bror fortalte meg at jeg var arrogant for å tro på mine egne evner, selv om var god til det.

Jeg er ikke en som dømmer, men jeg har sett hvordan folk ødelegger andre. 
Min holdning endret seg ikke før jeg fikk et psykisk sammenbrudd i 2011, hadde jeg ikke kommet meg til skole så hadde jeg sannsynligvis tatt selvmord (selv om jeg lovet meg selv å aldri gjøre sånt igjen). Ingen andre en meg har reddet meg selv så langt. Å holde ting inne har aldri gjort noen godt, jeg holder derimot mer inne en jeg forteller en psykolog. Ingen jeg kjenner vet om mine problemer. 

De jeg har fortalt det til, ignorerer det uansett, så når jeg får et sammenbrudd/angstanfall/depresjon eller hva det er som gjør at jeg ikke klarer å føle meg logisk fordi følelsene går amok over noe jeg ikke forstår. Miner? Jeg vet ikke. Frykt? Jeg aner ikke hvordan følelser fungerer. Jeg har vokst opp under omstendigheter hvor følelser gjorde vold og psykisk mishandling være. ._.

...
Jeg forteller positive ting, fokuserer på positivt, likevel, jeg kan ikke endre når folk ikke vil forstå.
Når venninner har hatt det vondt har jeg alltid gjort det jeg kan for å gjøre dem glad, for å hjelpe dem. 
Jeg trodde ikke folk ga så mye blaffen derimot. Når jeg selv fortalte familien om problemer og ingen reagerer. 

Folk er likegyldig om jeg lever eller dør. 
Hvordan kan man ikke tolke det som en form for hat? Jeg er positiv, men folk bryr seg ikke om det. Det ene øyeblikket du får anfall, så har de vist all rett til å hetse deg for å eksistere og føle noe. ._.

Hva jeg gjør for å forandre noe, er å forandre det som er skadet i meg selv. 
Slik jeg ser det, kan jeg ikke logisk bevege meg før mitt eget selvbilde er reparert. 
Hvor raskt det går avhenger av hvor alvorlig skadet en person er, og jeg vil si at siden jeg fikk følelser igjen i år, potensielt 3 år før jeg har potensialet til å fungere normalt i relasjoner. Om jeg er heldig 2 år. Mentalt er jeg enda knust til kjernen min. Man kan lett se hvor nedbrutt jeg er på måten jeg skriver. Normalt ville hjernen min redusert og begrenset info, samtidig som den hadde bygget opp en mer forståelig setning. Derimot, siden jeg påvirkes av det mentale, så klarer jeg knapt å fokusere på ord jeg vil ha ut. Impulsiv oppbygning av tekst mer eller mindre. 
 

[QueenOfTheSidewalk]

Tingen er at de fleste mener det er noe som hører privatlivet til og at sånne ting tar man opp med gode venner.

Det er fryktelig slitsomt for andre personer når noen er deppa over lang tid, men man ofrer seg for nære venner til et visst punkt. 

Har du skaffet deg hjelp? Har du slitt lenge uten å høre på råd om hjelp, synker antallet som fortsatt lar seg dra ned i søla med deg. 

DET FINNES HJELP! Fastlegen er første stopp. 

Endret 3. februar 2017 av Evilposelos

[WubWub]

6 minutter siden, Evilposelos skrev:

Tingen er at de fleste mener det er noe som hører privatlivet til og at sånne ting tar man opp med gode venner.

Det er fryktelig slitsomt for andre personer når noen er deppa over lang tid, men man ofrer seg for nære venner til et visst punkt. 

Har du skaffet deg hjelp? Har du slitt lenge uten å høre på råd om hjelp, synker antallet som fortsatt lar seg dra ned i søla med deg. 

DET FINNES HJELP! Fastlegen er første stopp. 

Selv gode venner blir brutt ned med jevnlig kontakt med noen som bare prater om død og sykdom. Av den grunn pleier psykiatrien ofte tilby pårørende å være med til samtaler. 

Mennesker uten psykiatrisk kompetanse har små forutsetninger for å forholde seg til tunge diagnoser så det er ikke mangel på empati som gjør at de styrer unna slik TS hevder - de har faktisk ikke muligheten til det i det lange løp.

De fleste mennesker greier trå til ved kriser og akutte situasjoner som har oppstått - men om samtalene bare er sykdom og negativitet hver dag, måned ut og måned inn, år etter år så er det fullt forståelig at folk begynner verne seg selv og sin egen helse.

Personlig tenker jeg at de tunge samtalene om diagnoser, sykdom, død og lidelse er noe man bør ta med profesjonelle og ikke laste alt dette over på sine venner. 

[Drakan]

2 minutter siden, Evilposelos skrev:

Tingen er at de fleste mener det er noe som hører privatlivet til og at sånne ting tar man opp med gode venner. Det er fryktelig slitsomt for andre personer når noen er deppa over lang tid, men er de nære venner ofrer de som  oftes det. Er man derimot ikke så nære, er det veldig få som vil ta på seg byrden det medfører. 

Har du skaffet deg hjelp? Har du slitt lenge uten å høre på råd om hjelp, synker antallet som fortsatt lar seg dra ned i søla med deg. 

DET FINNES HJELP! Fastlegen er første stopp. 

Har ikke venner, aldri hatt venner. 
Deler ikke sånt med bekjente uansett, har prøvd å nevne at jeg sliter, og så fort man gjør det unngår folk deg som pesten (de tror du kommer til å bable ut om alt du har opplevd sannsynligvis). 

Har vært hos psykolog siden 2014, venter på en ny psykolog akkurat nå. :/ 
Siste måned har vært litt tungt, så vurdert å innlegges, men følt meg bedre denne uken (så kanskje unødvendig nå).  
Skal prate med fastlegen min neste uke om det, så kan høre hvordan jeg burde gå frem om jeg får tilbakefall (ikke helt ute av død følelsen enda). 

Jeg ville aldri dratt noen ned i "søla" som du nevner, med meg. Har bevist unngått folk når jeg blir fanget emosjonelt. Og biter i meg ord ofte (babler dritt om alt når jeg får sånt, som er mer en teknikk for å holde folk unna). .__.
Liker ikke når folk ser meg sippe. Folk flest mener jeg er et sterkt og inspirerende individ (i alle fall frem til jeg sa jeg hadde problemer. var vist ikke noen man kunne se sånn lenger da). 

[WubWub]

20 minutter siden, Drakan skrev:

Jeg er en som har ønsket å dø siden jeg var 5 år, så jeg vet ikke hvordan man ser annerledes på livet. 
En plass hvor jeg fortjener å leve finnes ikke slik jeg ser det. Om det er reaksjoner på å bli mobbet, hetset, og neglisjert under oppvekst er et spørsmål om miljø. Og det er ingen tvil om at jeg kunne vært annerledes. 

Stereotyper om briter? Jeg har aldri nevnt briter. 
Helt ærlig Wumwum, ikke prat til noen som sliter om du ikke forstår alvoret av psykiske problemer. Grenser til Arroganse, Spesielt når du ikke vet noe om mennesket du prater til. 

Hele livet mitt har jeg sørget for at ingen skal oppleve min "negativitet", fordi jeg liker at folk er glad. 
Jeg er philantropisk i min misanthropiske sjel, og det er en grunn til at ting har gått som det har gått. Når man ønsker å tro det beste om folk, når man prøver å være positiv, så innser man til slutt at ingen bryr seg på samme måte. 
Folk tar, ingen gir. Om du ikke vil dømme noen, men de dømmer deg. 

Jeg er på vei ut av denne negative holdningen jeg har fått fra den "norske" kultur, hvor du ikke kan være "annerledes" ellers vil folk ødelegge deg for å tro på deg selv. Den norske kultur, sånn den er bygd, ødelegger mennesker som meg. Og for hva? For at alle skal være "lik". 

Min bror fortalte meg at jeg var arrogant for å tro på mine egne evner, selv om var god til det.

Jeg er ikke en som dømmer, men jeg har sett hvordan folk ødelegger andre. 
Min holdning endret seg ikke før jeg fikk et psykisk sammenbrudd i 2011, hadde jeg ikke kommet meg til skole så hadde jeg sannsynligvis tatt selvmord (selv om jeg lovet meg selv å aldri gjøre sånt igjen). Ingen andre en meg har reddet meg selv så langt. Å holde ting inne har aldri gjort noen godt, jeg holder derimot mer inne en jeg forteller en psykolog. Ingen jeg kjenner vet om mine problemer. 

De jeg har fortalt det til, ignorerer det uansett, så når jeg får et sammenbrudd/angstanfall/depresjon eller hva det er som gjør at jeg ikke klarer å føle meg logisk fordi følelsene går amok over noe jeg ikke forstår. Miner? Jeg vet ikke. Frykt? Jeg aner ikke hvordan følelser fungerer. Jeg har vokst opp under omstendigheter hvor følelser gjorde vold og psykisk mishandling være. ._.

...
Jeg forteller positive ting, fokuserer på positivt, likevel, jeg kan ikke endre når folk ikke vil forstå.
Når venninner har hatt det vondt har jeg alltid gjort det jeg kan for å gjøre dem glad, for å hjelpe dem. 
Jeg trodde ikke folk ga så mye blaffen derimot. Når jeg selv fortalte familien om problemer og ingen reagerer. 

Folk er likegyldig om jeg lever eller dør. 
Hvordan kan man ikke tolke det som en form for hat? Jeg er positiv, men folk bryr seg ikke om det. Det ene øyeblikket du får anfall, så har de vist all rett til å hetse deg for å eksistere og føle noe. ._.

Hva jeg gjør for å forandre noe, er å forandre det som er skadet i meg selv. 
Slik jeg ser det, kan jeg ikke logisk bevege meg før mitt eget selvbilde er reparert. 
Hvor raskt det går avhenger av hvor alvorlig skadet en person er, og jeg vil si at siden jeg fikk følelser igjen i år, potensielt 3 år før jeg har potensialet til å fungere normalt i relasjoner. Om jeg er heldig 2 år. Mentalt er jeg enda knust til kjernen min. Man kan lett se hvor nedbrutt jeg er på måten jeg skriver. Normalt ville hjernen min redusert og begrenset info, samtidig som den hadde bygget opp en mer forståelig setning. Derimot, siden jeg påvirkes av det mentale, så klarer jeg knapt å fokusere på ord jeg vil ha ut. Impulsiv oppbygning av tekst mer eller mindre. 
 

Et fint ordtak som jeg lever etter ; Det handler ikke om hvordan man har det man hvordan man tar det. 

Hjelper fint lite å grave seg ned i kjelleren å fråtse i det vonde som har vært. En gang må man legge fortiden bak seg og heller rette snuten fremover. Livet er en gave og den gaven er verdifull.

Jeg tror heller ikke noe på at folk bare tar. Det er mange mennesker som gir av seg selv. Du lever i en selvoppfyllende profeti

[Drakan]

7 minutter siden, WubWub skrev:

Selv gode venner blir brutt ned med jevnlig kontakt med noen som bare prater om død og sykdom. Av den grunn pleier psykiatrien ofte tilby pårørende å være med til samtaler. 

Mennesker uten psykiatrisk kompetanse har små forutsetninger for å forholde seg til tunge diagnoser så det er ikke mangel på empati som gjør at de styrer unna slik TS hevder - de har faktisk ikke muligheten til det i det lange løp.

De fleste mennesker greier trå til ved kriser og akutte situasjoner som har oppstått - men om samtalene bare er sykdom og negativitet hver dag, måned ut og måned inn, år etter år så er det fullt forståelig at folk begynner verne seg selv og sin egen helse.

Personlig tenker jeg at de tunge samtalene om diagnoser, sykdom, død og lidelse er noe man bør ta med profesjonelle og ikke laste alt dette over på sine venner. 

Har aldri hatt venner eller noen jeg har delt sånt med, så... hvorfor i all verden skulle jeg dele om ting med folk som ikke bryr seg? Jeg har nevnt jeg sliter, men ikke *** om jeg ville delt ting som plager meg til andre. Jeg er ikke "sosial" av natur, så jeg har aldri sett en grunn til å dele om slikt med folk. 

Å støtte noen som sliter kan være så enkelt som å spørre hvordan det går av å til. 
Selv foreldrene mine ga faen i om jeg hadde sultet i hjell når jeg var barn. Mor spiste mat og godt, og klandret "barn" for å spise mat. Liger å sulter i en uke i en form for komma (bare flaks at jeg klarte å våkne). ._.
Hadde noen merket noe? Nei. ._.
Verken "venner" eller familie, ikke foreldre (jeg var 14 år). Så tro meg, jeg deler ikke noe med folk som ikke bryr seg. Det første man får høre er kjeft for å spise mat mor har spist (når man ikke engang har drukket på fem dager, så man ender opp me å gå på rommet å sippe etter å ha tatt et glass for vann fordi far nekter deg mat). .___.

Endret 3. februar 2017 av Drakan

[WubWub]

5 minutter siden, Drakan skrev:

Har ikke venner, aldri hatt venner. 
Deler ikke sånt med bekjente uansett, har prøvd å nevne at jeg sliter, og så fort man gjør det unngår folk deg som pesten (de tror du kommer til å bable ut om alt du har opplevd sannsynligvis). 

Har vært hos psykolog siden 2014, venter på en ny psykolog akkurat nå. :/ 
Siste måned har vært litt tungt, så vurdert å innlegges, men følt meg bedre denne uken (så kanskje unødvendig nå).  
Skal prate med fastlegen min neste uke om det, så kan høre hvordan jeg burde gå frem om jeg får tilbakefall (ikke helt ute av død følelsen enda). 

Jeg ville aldri dratt noen ned i "søla" som du nevner, med meg. Har bevist unngått folk når jeg blir fanget emosjonelt. Og biter i meg ord ofte (babler dritt om alt når jeg får sånt, som er mer en teknikk for å holde folk unna). .__.
Liker ikke når folk ser meg sippe. Folk flest mener jeg er et sterkt og inspirerende individ (i alle fall frem til jeg sa jeg hadde problemer. var vist ikke noen man kunne se sånn lenger da). 

Du sa i en annen tråd at du har hatt mange venner som deler ting med deg. Det er jo et eksempel så motbeviser teorien du fremlegger her om at mennesker bare tar og ikke gir.

Hva med de du skriver til på facebook da? Er det bare randoms eller er det familie?

Du sier også i HI at du skriver til disse facebook vennene dine for å prate om problemene dine men at de trekker seg unna. 

[jabx]

På 28.9.2016 den 22.02, Morpheus skrev:

Hvis det sitter noen på en benk i Norge. Vil ingen andre sitte der. 

I andre land der de er mindre kalde. velger man helst benker der det sitter noen. Så har man noen å prate med mens man sitter der. 

Dette er synd. Men noe du egentlig bare må innfinne deg med. Det er ikke noe du kan få endret :/

Jeg synes det er deilig å kunne sitte for meg selv og med mine egne tanker uten at vilt fremmede skal komme og tørrprate om uvesentligheter.

[Drakan]

2 minutter siden, WubWub skrev:

Et fint ordtak som jeg lever etter ; Det handler ikke om hvordan man har det man hvordan man tar det. 

Hjelper fint lite å grave seg ned i kjelleren å fråtse i det vonde som har vært. En gang må man legge fortiden bak seg og heller rette snuten fremover. Livet er en gave og den gaven er verdifull.

Jeg tror heller ikke noe på at folk bare tar. Det er mange mennesker som gir av seg selv. Du lever i en selvoppfyllende profeti

Jeg elsker livet, det er en gave og alle burde verdsette det  

Jeg husker ikke mange ting, jeg fikk et sammenbrudd som gjorde at mange minner forsvant mellom 5-22 år.
For min del er det vanskelig når jeg ikke engang husker hva jeg burde lege bakk meg. .__.
Alt man husker er vonde ting, og knappe ting. 

Mister man troen på folk er det vanskelig å ha troen på at noen kan hjelpe en. 
Tro det eller ei, jeg er svært positiv med tanken på hvor jeg henger (over stup). Og jeg sier til folk "Jeg har det bra" med et smil.  
Fordi de gangene jeg spør om hjelp går bare folk bort. ._.

Logisk vet jeg at forventninger sørger for innfylling, selvoppylende profeti som man sier, men selv om man logisk vet en del av problemet, så er det ikke sånn at man kan fjerne problemet. Årsak og virkning. Man må finne en ting som fungerer, sånn at den innlært respons endres (aka, bryte sirkelen).  

[Drakan]

9 minutter siden, WubWub skrev:

Du sa i en annen tråd at du har hatt mange venner som deler ting med deg. Det er jo et eksempel så motbeviser teorien du fremlegger her om at mennesker bare tar og ikke gir.

Hva med de du skriver til på facebook da? Er det bare randoms eller er det familie?

Du sier også i HI at du skriver til disse facebook vennene dine for å prate om problemene dine men at de trekker seg unna. 

Det var i ungdommen, mens jeg enda var positiv. 
Hengte en del med folk, men etter sammenbruddet mitt 2011, har jeg holdt meg unna folk. .__.
I 2014 et jævlig ille sammenbrudd som ga meg minne problemer. 
Jeg opplevde også at den eneste jeg trodde var venn bare utnyttet meg for godviljen min. .__.
Så fikk store sosiale problemer rundt da, frem til da fungerte jeg passe normalt i sosial sammenheng.

[WubWub]

4 minutter siden, Drakan skrev:

Det var i ungdommen, mens jeg enda var positiv. 
Hengte en del med folk, men etter sammenbruddet mitt 2011, har jeg holdt meg unna folk. .__.
I 2014 et jævlig ille sammenbrudd som ga meg minne problemer. 
Jeg opplevde også at den eneste jeg trodde var venn bare utnyttet meg for godviljen min. .__.
Så fikk store sosiale problemer rundt da, frem til da fungerte jeg passe normalt i sosial sammenheng.

Åja

[Drakan]

... å tenke på det gjør meg kjipt dårlig nå. ._.
Trudde jeg hadde kommet ut av sippe perioden. Hun fikk folk til å mislike meg når jeg fikk henne ut av kåken min. Et av kunstverkene mine ble revet ned fra vegen og ødelagt. ._.
brukte 3 uker på å tegne det med penn (a1). 
Siden hun var mest sosial, fikk hun folk til å prate dritt om meg. Slett med sosial angst, så det hjalp ikke akkurat at hun startet en mobbestorm mot meg. .__.