Har du venner du kan snakke med?

[AnonymBruker]

Da mener jeg personlige ting.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om ting som er vanskelig. Men jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en venn jeg kunne dele disse vanskelige tingene med. Jeg sliter for tiden, og det kan hende jeg blir nødt til å slutte på studiene pga dette, og hvis det skjer, så gruer jeg meg til å fortelle det til de jeg studerer sammen med. Jeg har jo venner der, men de kjenner bare den glade versjonen av meg, ingen av de vet at jeg går til psykolog, at jeg har vært innlagt flere ganger, at jeg ble misbrukt i barndommen.

Hvordan ville du reagert om en person du trodde du kjente hadde holdt flere ting skjult for deg? Jeg er redd andre skal bli sinte på meg om jeg nå forteller dem hvor ille alt er.

Anonymkode: 2ea0f...d48

[AnonymBruker]

Er det en av dem du stoler mere på? Har selv erfart at "venner" ofte ikke gidder mere seriøse samtaler og i alle fall ikke dypere personlige problemer. Kanskje prøve å ta en seriøs tone og se hvordan de reagerer?

Har ei venninne med PTSD, og hun fortalte det etter noen måneder. 

Har en venn jeg er komfortabel å snakke med om de fleste ting, men jeg har en del ting jeg ikke snakker med noen om.

Anonymkode: 18eab...527

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det en av dem du stoler mere på? Har selv erfart at "venner" ofte ikke gidder mere seriøse samtaler og i alle fall ikke dypere personlige problemer. Kanskje prøve å ta en seriøs tone og se hvordan de reagerer?

Har ei venninne med PTSD, og hun fortalte det etter noen måneder. 

Har en venn jeg er komfortabel å snakke med om de fleste ting, men jeg har en del ting jeg ikke snakker med noen om.

Anonymkode: 18eab...527

Hvordan ville du reagert om en venn du hadde kjent i flere år plutselig fortalte deg om skikkelig vanskelige ting, ting som han eller hun hadde holdt skjult for deg i flere år?
Jeg har jo på en måte løyet for folk og det er egentlig ingen som kjenner meg. Jeg vet ikke om jeg egentlig har noen venner, kanskje jeg bare har bekjente.

Anonymkode: 2ea0f...d48

[Gjest Jessica]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan ville du reagert om en venn du hadde kjent i flere år plutselig fortalte deg om skikkelig vanskelige ting, ting som han eller hun hadde holdt skjult for deg i flere år?
Jeg har jo på en måte løyet for folk og det er egentlig ingen som kjenner meg. Jeg vet ikke om jeg egentlig har noen venner, kanskje jeg bare har bekjente.

Anonymkode: 2ea0f...d48

Du har ikke løyet kjære deg ❤ Du har holdt vanskelig for deg selv fordi du ikke har følt seg trygg nok til å dele med noen. 

Jeg hviler på at noen vil bli sinte eller noe slikt. Motsatt ville jeg ha fått stor respekt og empati for en slik person. Jeg ville også sett på personen som mer menneskelig og blitt glad for den tilliten. 

Jeg har selv ei venninne som sliter psykisk , og vi ble veldig nære da hun fortalte meg alt. Jeg trodde ALDRI det hadde vært sånn hos henne. Så nå kan jeg støtte henne og være en  venn for henne. 

Ikke slutt på skolen før du har snakket med noen. Sender deg en klem og en invitasjon til å skrive til men hvis du føler for det 

 

[fuglekvitter__]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg personlige ting.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om ting som er vanskelig. Men jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en venn jeg kunne dele disse vanskelige tingene med. Jeg sliter for tiden, og det kan hende jeg blir nødt til å slutte på studiene pga dette, og hvis det skjer, så gruer jeg meg til å fortelle det til de jeg studerer sammen med. Jeg har jo venner der, men de kjenner bare den glade versjonen av meg, ingen av de vet at jeg går til psykolog, at jeg har vært innlagt flere ganger, at jeg ble misbrukt i barndommen.

Hvordan ville du reagert om en person du trodde du kjente hadde holdt flere ting skjult for deg? Jeg er redd andre skal bli sinte på meg om jeg nå forteller dem hvor ille alt er.

Anonymkode: 2ea0f...d48

Både og. Jeg har noen jeg aldri kunne snakket med hvis noe var vanskelig, og det motsatte. Hvis jeg hadde snakket med noen om ting som var vanskelig så ville de egentlig bare overdrevet situasjonen og gjort det verre, ellers ville de skapt en ny og vanskelig situasjon. Nå går det fint med meg, så ...  

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke det. Hovedgrunnen er nok at det tar tid for meg å danne dype relasjoner og åpne meg opp for andre. Det er vanskelig å ikke ha noen å snakke med om dype temaer, og jeg synes også det er vanskelig å komme dit med noen. 

Nå er også de vennene jeg har heller ikke så veldig åpne om den slags problematikk. Når det er sagt, dersom noen av dem hadde åpnet seg om noe til meg hadde jeg sett på det som et tillitstegn. Det er da ingen automatikk i at man skal si det som plager en umiddelbart man blir gode venner. Det tar tid for mange, og for flere vil det heller aldri komme en tid der det er naturlig. 

Dersom du har lyst til å dele dette med vennene dine håper jeg du vil gjøre det. Jeg kan ikke tenke meg at noen blir sint på deg for å ikke ha fortalt dette før nå.  Jeg ville imidlertid ha fortalt det litt forsiktig. Det er heller ikke alle som takler å høre slike grove opplevelser som misbruk i barndommen. Det er bare for å gjøre deg litt forberedt. 

Anonymkode: 8a3d0...eff

[Zouk]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg personlige ting.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om ting som er vanskelig. Men jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en venn jeg kunne dele disse vanskelige tingene med. Jeg sliter for tiden, og det kan hende jeg blir nødt til å slutte på studiene pga dette, og hvis det skjer, så gruer jeg meg til å fortelle det til de jeg studerer sammen med. Jeg har jo venner der, men de kjenner bare den glade versjonen av meg, ingen av de vet at jeg går til psykolog, at jeg har vært innlagt flere ganger, at jeg ble misbrukt i barndommen.

Hvordan ville du reagert om en person du trodde du kjente hadde holdt flere ting skjult for deg? Jeg er redd andre skal bli sinte på meg om jeg nå forteller dem hvor ille alt er.

Anonymkode: 2ea0f...d48

Hadde ikke tatt det ille opp i det hele tatt, bare vært glad for at vennen delte med meg.  Ikke tenkt på hvor lenge vi hadde kjent hverandre før personen fortalte.  Tunge ting i livet som er der hele tiden er ikke like vanskelige hele tiden, er min erfaring i hvert fall.  Fortalte min eneste venninne om spiseforstyrrelser etter å ha kjent henne i 9 år fordi jeg ikke kunne delta på noe hun arrangerte fordi jeg var så dårlig. 

Skjønner ditt ønske om å ha noen å dele med, synes du skal velge den du føler deg mest trygg på først.  Alle trenger ikke vite alt.

[honnipuff]

Har opplevd noe liknende selv, og ble jo så klart litt sjokkert (på innsiden) over det hun sa til meg fordi hun aldri hadde fortalt meg hvor tøff barndom hun hadde, og problemene pga det. Men jeg forsto det og lyttet til alt hun hadde å si. Jeg er glad for at hun fortalte meg det; føler at jeg kjenner henne enda bedre. Og så fikk hun alt ut!

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg personlige ting.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om ting som er vanskelig. Men jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en venn jeg kunne dele disse vanskelige tingene med. Jeg sliter for tiden, og det kan hende jeg blir nødt til å slutte på studiene pga dette, og hvis det skjer, så gruer jeg meg til å fortelle det til de jeg studerer sammen med. Jeg har jo venner der, men de kjenner bare den glade versjonen av meg, ingen av de vet at jeg går til psykolog, at jeg har vært innlagt flere ganger, at jeg ble misbrukt i barndommen.

Hvordan ville du reagert om en person du trodde du kjente hadde holdt flere ting skjult for deg? Jeg er redd andre skal bli sinte på meg om jeg nå forteller dem hvor ille alt er.

Anonymkode: 2ea0f...d48

Jeg kan fortelle alt til min søster. Da mener jeg alt fra hvor mye jeg revnet konkret ved fødselen (hun er jordmorstudent, så hun er oppriktig engasjert og interessert). Om jeg mot formodning skulle blitt voldtatt av noen, så hadde nok også hun vært en av de få som hadde fått vite om det. Samtidig er dette gjensidig, og jeg får vite når hun er i tvil om viktige sider ved andre viktige relasjoner som hun har (før våre foreldre får vite det), og jeg får vite hvem hun har noe på gang med før hun blir sammen med en kjæreste. Jeg er ikke "der" med noen av mine venner. Så det er min søster som er gull verd for meg.

 

Hvis jeg hadde vært en av dine studievenner så hadde jeg ønsket at du fortalte det til meg så snart du selv klarte å sette ord på at du ikke har det bra. Da jeg var stundet var det en medstudent i en av mine parallellklasser som hoppet ut av 4./5.-etg. Det var jo selvmordsforsøk. Alle hadde sett at han var svært innesluttet, men ingen hadde gjort noe (på den tiden hadde jeg nesten ingen å snakke med selv der). Han kom forståelig nok ikke tilbake på skolebenken, og overlevde heldigvis forsøket. Men foreldrene hans og studentpresten kom og snakket med hans parallellklasse. Kan ikke se for meg noe annet enn at svært mange av dem også helst ville ønsket tidligere hvordan han faktisk hadde det. 

 

Husk at det sannsynligvis er en studentprest også ved din skole som du kan snakke med. Ev. helsesøster. 

 

Klem

Anonymkode: ee059...1ae

[AnonymBruker]

Nei, det har jeg ikke. Jeg synes ikke det er riktig å dytte mine problemer over på andre.

Anonymkode: 3a9f0...f16

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd å ha nære, gode venner. I perioder har jeg vært alene, i andre perioder har jeg vært "reservevenn", god nok når de nære vennene har vært opptatt.

Nå som voksen har jeg noen få bekjente, de er nok mer bekjente enn venner... Lengter så etter å ha noen å snakke med, da jeg har opplevd store belastninger. Psykolog er en ting, men jeg skulle så gjerne hatt en "ikke-betalt" person å virkelig prate med også.

Så hvis det hjelper er vi i samme båt, TS. Klem til deg!

Anonymkode: 72126...2a2

[Gjest CKT]

På 28.9.2016 den 11.14, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg personlige ting.

Jeg har ingen venner jeg kan snakke med om ting som er vanskelig. Men jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en venn jeg kunne dele disse vanskelige tingene med. Jeg sliter for tiden, og det kan hende jeg blir nødt til å slutte på studiene pga dette, og hvis det skjer, så gruer jeg meg til å fortelle det til de jeg studerer sammen med. Jeg har jo venner der, men de kjenner bare den glade versjonen av meg, ingen av de vet at jeg går til psykolog, at jeg har vært innlagt flere ganger, at jeg ble misbrukt i barndommen.

Hvordan ville du reagert om en person du trodde du kjente hadde holdt flere ting skjult for deg? Jeg er redd andre skal bli sinte på meg om jeg nå forteller dem hvor ille alt er.

Anonymkode: 2ea0f...d48

Har noen venner jeg kan snakke med om alt.

Det er ikke tabu, og slite med problemer. Prøv og snakke med noen av de du føler deg trygg på. Tviler på at de vender deg ryggen, i så fall er det vennskapet,lite og bygge videre på. hvorfor skal noen bli sinte på deg? Tror nok heller de åpner armene sine, og gir deg en varm god klem.

Lykke til.

Ønsker deg alt godt.