Sunn livsstil=egoistisk og selvopptatt?

[Sofiii]

Hei, 

 

Edit: Må bare legge til at jeg spiser godteri/is/brus osv ca 1-2 ganger i uken, men det vil også si at jeg velger å takke nei de resterende dagene. Er ikke undervektig

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

Endret 28. september 2016 av Sofiii

[AnonymBruker]

1 time siden, Sofiii skrev:

Hei, 

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

Du vet at det finnes en mellomting.

Kanskje de er redd for at du blir syk, du vet overdrevet sunt kosthold. Det å aldri unne seg ETT pizzastykke eller 3 biter sjokolade ser jeg på som nesten sykdom. For der har jeg vært selv. Jeg trente hver dag og spiste som deg. Men jeg må si jeg er mer fornøyd med kroppen min nå som jeg kan unne meg moe i blant og har halvert treningen.

Anonymkode: c8ede...83a

[AnonymBruker]

Du må bare lære deg å ignorere det, slik andre gjør når de får motstand for sitt. En slik motstand møter man ofte når man tar andre valg enn andre. Hvis du holder på livsstilen,(Og dette kan bevege seg i bølger gjennom livet) så vil du ha mye igjen for det når du blir eldre, mens andre forfaller mye raskere. 

Anonymkode: eaddf...eac

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vet at det finnes en mellomting.

Kanskje de er redd for at du blir syk, du vet overdrevet sunt kosthold. Det å aldri unne seg ETT pizzastykke eller 3 biter sjokolade ser jeg på som nesten sykdom. For der har jeg vært selv. Jeg trente hver dag og spiste som deg. Men jeg må si jeg er mer fornøyd med kroppen min nå som jeg kan unne meg moe i blant og har halvert treningen.

Anonymkode: c8ede...83a

Enig! Jeg hadde et krampeaktig forhold til trening og mat lenge. Ble jo veldig trent og slank av det. Men lykkeligere nå med et mer avslappet forhold til begge deler. 

Ts; jeg gikk på en smell av denne livsstilen. 

Anonymkode: 77edf...215

[AnonymBruker]

1 time siden, Sofiii skrev:

Hei, 

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

Du har et ekstremt fokus på kosthold og trening. Det finnes ingen holdepunkter for at vanlige, friske mennesker ikke skal tåle gluten, så dette er noe du har i ditt eget hode. At alle må tilpasse seg etter din klokke, forstår jeg at irriterer. Her har du tatt et valg, du prioriterer eget utseende, egne vrangforestillinger om kosthold og trening framfor et sosialt liv. Lykke til. 

Anonymkode: f2f4d...497

[Nappetass1]

Du virker jo faktisk rimelig selvsentrert, da.

[Gjest lizard queen]

Jeg er helt enig med deg TS. 

Jeg trener for utseendet, for å bygge MIN idealkropp, og jeg går "all in" som de sier. Ikke fordi jeg hater kroppen min nå, eller fordi jeg tror jeg blir tjukk og stygg av å spise en sjokoladebit, men fordi det er målet jeg har satt meg og fordi jeg elsker å jobbe mot det. Det er ikke som at den fysiske aktiviteten og det sunne kostholdet nulleres fordi intensjonene mine først og fremst handler om estetikk heller. Og usunn er jeg heller ikke, jeg spiser MYE og god mat, og kroppen min fungerer bedre enn den noen gang har gjort. Jeg forventer ikke at alle skal forstå 100% for jeg er nok litt mer målbevisst og ekstrem i tankegang enn de fleste, men når folk sier jeg er usunn og fanatisk blir jeg provosert. 

 Jeg er helt med på at noen med min livsstil kan være psyk - og det gjelder alle andre livsstiler! Psykisk sykdom handler om nettopp psyken, og selv om den ofte manifesterer seg i dagliglivet, er det det mentale det står på til syvende og sist. Jeg er ikke psyk, både hodet og kroppen min har det utmerket, takk som spør! 

[AnonymBruker]

På Wednesday, September 28, 2016 den 12.36, lizard queen skrev:

Jeg er helt enig med deg TS. 

Jeg trener for utseendet, for å bygge MIN idealkropp, og jeg går "all in" som de sier. Ikke fordi jeg hater kroppen min nå, eller fordi jeg tror jeg blir tjukk og stygg av å spise en sjokoladebit, men fordi det er målet jeg har satt meg og fordi jeg elsker å jobbe mot det. Det er ikke som at den fysiske aktiviteten og det sunne kostholdet nulleres fordi intensjonene mine først og fremst handler om estetikk heller. Og usunn er jeg heller ikke, jeg spiser MYE og god mat, og kroppen min fungerer bedre enn den noen gang har gjort. Jeg forventer ikke at alle skal forstå 100% for jeg er nok litt mer målbevisst og ekstrem i tankegang enn de fleste, men når folk sier jeg er usunn og fanatisk blir jeg provosert. 

 Jeg er helt med på at noen med min livsstil kan være psyk - og det gjelder alle andre livsstiler! Psykisk sykdom handler om nettopp psyken, og selv om den ofte manifesterer seg i dagliglivet, er det det mentale det står på til syvende og sist. Jeg er ikke psyk, både hodet og kroppen min har det utmerket, takk som spør! 

Men det er jo veldig selvopptatt å legge så mye tid og energi i sitt eget utseende? 

Anonymkode: 558c9...64c

[Gjest lizard queen]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo veldig selvopptatt å legge så mye tid og energi i sitt eget utseende? 

Anonymkode: 558c9...64c

Folk flest bruker mye tid på ett eller annet 'uviktig' i løpet av en dag. Og mat og aktivitet må (vel, bør) man ha uansett - jeg bruker ikke mer tid på å lage mat eller å trene enn andre, jeg bare utfører det på en annen måte fordi jeg har andre mål med det. Kroppen min er kunstverket mitt, som jeg jobber kontinuerlig på hver eneste dag, jeg tenker nesten alltid på hvordan jeg kan forbedre det jeg vil forbedre, måter å gjøre det mer effektivt på, og JA, det er selvsentrert, men slik jeg ser det er det kke mer egoistisk enn måten en skulptør legger ned mye energi i verket sitt. Arnold sa noe smart om det der en gang, men jeg gidder ikke å lete frem det eksakte sitatet, men det er hvert fall sånn jeg føler det. 

Og så er det jo de umiddelbare gledene det gir meg. Sunt kosthold sier seg selv, jeg føler meg rett og slett jævlig bra på det, og mestringsfølelsen og avbrekket jeg får av trening ville jeg ikke vært foruten, selv om drivkraften min mest handler om utseendet. 

[AnonymBruker]

På 28. september 2016 den 10.49, Sofiii skrev:

Hei, 

 

Edit: Må bare legge til at jeg spiser godteri/is/brus osv ca 1-2 ganger i uken, men det vil også si at jeg velger å takke nei de resterende dagene. Er ikke undervektig

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

Kjenner meg dessverre igjen. Det er visst lettere for andre å dra folk ned. 

Anonymkode: 07b73...d29