Tapt kjærlighet.

[Venus]

Hei igjen...

JA, selvfølgelig hadde mannen et valg, og DET var jo nettopp det han gjorde. Han valgte. Og det var desverre ikke deg. Det må vi respektere. Det er ordentlig trist. Men for all del: La han ikke få bryte ned det du har klart å bygge opp nå. Det er han ikke verdt. INGEN mennesker er verdt dette offeret.

Lev livet ! Det er til for nettopp det !!!

Jeg håper at det vil gå kjempebra med deg. Du fortjener det.

Vennlig fra Venus.

[Gjest Anonymous]

Av og til må man "tømme" seg litt. Jeg sliter noe forferdelig noen dager.(I dag er en slik dag). Lengter og lurer på om det jeg har gjordt er rigtig.

Hører ingenting fra eller om HAN lengre. Vet at jeg før eller siden vil treffe på han, og jeg har begynt å bli redd for det.

Da vet jeg at jeg blir sendt hodekulls tilbake. Samtidig så er det ingenting jeg vil mer enn å treffe han. Fryktelig situasjon egentlig. Håpet at tiden vil hjelpe meg, men det går tregt. Jeg trodde at ute av syne, ute av sinn ville hjelpe meg, men jeg begynner å miste troen på det også.

Måtte bare få det ut!

[Gjest Anonymous]

Hei

Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser disse brevene...

Jeg står i dag i en situasjon hvor jeg har møtt kjærligheten, jeg fant den...

i lange samtaler ut i natte timer.

i mange fellesdrømmer, ønske om en familie sammen.

Jeg ble hel sammen med han. Jeg var lykkelig hver morgen når jeg våknet opp.

Jeg sovnet hver kveld med et smil om munnen.

Jeg nøt hvert sekund jeg hadde med han.

Dette varte ikke lenge, det var helt i startfasen...og nå har han snudd.

Av helt uvisse grunner har han sagt stopp.

Den kjærligheten vi sammen har funnet har han nå satt bremsene på for.

Ikke klarer han å forklare hvorfor og ikke kan han fortelle meg hva som skjer...

Jeg vet ikke om han vil skåne meg for noe eller om han rett og slett er blitt redd.

Kjærligheten har ungått meg i mange år og jeg trodde jeg aldri skulle får oppleve den.

Så kommer han å banker på min dør, og jeg åpner døren inn til mitt hjerte.

Dette er helt nylig og jeg er knust.

Klarer ikke å være sosial, klarer ikke å tenke på annet enn min store kjærlighet.

Uff jeg føler med dere alle andre også som kjenner denne smerten.

Nå klarer jeg ikke en gang å tenke på morgen dagen...og med tanke på at dette kan ta månder og år før jeg vil kunne takle smerten og vissheten om at jeg ikke kan dele mitt liv med min kjære...

Jeg får gråte mine tårer til det ikke er flere å hente...

Jeg må finne en vei tilbake til hverdagen..

Jeg må finne veien tilbake til meg selv.

Jeg ønkser dere lykke til..og håper dere ikke mister troen på at kanskje en dag...

for det tror jeg er det eneste som kan holde meg oppe...

Klem fra meg

[Gjest Anonymous]

Jeg gråter når jeg leser dette.

Fordi jeg vet at vi har møtt den store kjærligheten og mistet den. Og hva er da igjen av livet? Det som tidligere var viktig betyr ingenting lenger. Vi vet nå at det som var før bare var noe uviktig og overfladisk.

Hva sitter vi igjen med nå?? Ingenting .

[Gjest Anonymous]

Ja huff...

Det er utrolig trist å få kjenne på den deilige følelsen det er å faktisk elske et menneske så sterkt og så miste det...

Det tyngste synes jeg er å miste de fine samtalene, aldri mer få høre han viske i øret mitt at han er glad i meg.

Jeg er så trist og lei meg om dagene.

Ingen ting fungerer som normalt.

Og det eneste jeg ønsker nå er å ringe han å fotelle han hvor glad jeg er i han.

Hvor mye jeg ønsker den fremtiden vi planlagte og drømte om.

Tenk å aldri få føle dette igjen....