Tapt kjærlighet.

[Gjest Anonymous]

For en tid tilbake traff jeg en mann gjennom jobben. Vi fikk raskt god kontakt og for å gjøre historien kort, jeg ble forelsket. Han lever i et dårlig ekteskap, jeg har at langvarig turbulent samboerforhold bak meg (som er avsluttet).

Vi ble godt kjent uten at vi utviklet et fysisk forhold. Vi snakket aldri direkte om at det var sterke følelser mellom oss, men øynene våre,ømme blikk og små berøringer fortalte sitt eget språk.

For meg er han den store kjærligheten. En visshet man får når man opplever den.

Kjemien mellom oss var fanatastisk, ord var overflødige. Vi har like verdier og meninger om det meste.

Av forskjellige grunner er det umulig for han å forlate familien sin. Jeg vil ikke inn i et forhold med han så lenge han er gift, selv om jeg elsker han over alt. (Vil kun ha han fullt og helt).

Alt ble etterhvert så slitsomt at jeg stille og rolig sluttet i jobben min og begynte i en ny der jeg ikke treffer han.

Nå har det gått snart tre mnd. Jeg er trist, savner han, gråter, livet er meningsløst. Alt er bare svart og jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skal glemme han og komme meg videre.

Er det noen der ute som har erfaring med hvor lang tid en slik sorgprosess tar? Har prøvt å gå ut med venner, engasjere meg i andre ting, etc...Men han surrer rundt i hodet mitt natt og dag. Samtidig har jeg fått høre at han er blitt ufattelig tynn og ser syk ut.(Hjertet mitt gråter)

Burde jeg kanskje tatt kontakt og snakket ut med han? Vi har aldri snakket om det som foregår mellom oss, men jeg er redd jeg gjør situasjonen hans enda vanskeligere hvis jeg kontakter han.

[kelpi]

et år, kanskje lenger...

Hva gjør du med tankene dine? Det kan hjelpe å skrive, så får du perspektivet når du går tilbake og leser senere.

Hva er ditt ansvar og hans ansvar?

Jeg syns du handlet rett som "forlot åstedet", du tok ansvar selv om det gjorde vondt. Han kan ikke/vil ikke bryte ut, og det er ikke ditt ansvar.

Jeg får ønske deg lykke til...tross alt..

[Gjest Anonymous]

Jeg skriver ned tankene mine, følelsene mine og alt som har vært mellom oss. Føler at det hjelper litt,jeg gråter, men samtidig så ser hvor stort dette er og hvor sterke følelsene og bindingene mellom oss er. Han vil ut at av ekteskapet sitt, men av forskjellige grunner så kan han ikke. Vi hadde aldri kunnet bygge et forhold der andre sin elendighet ble en del grunnsteinen vår.

[Pusen]

En sorgprosess er svært individuell. Og det har litt med sorgens origin å gjøre også (dødsfall/kjærlighet). Det verste er egentlig å bure seg inne og kun konsentrere seg om sorgen. Ingen kan fortelle deg hvordan du skal takle dette, og jeg skal heller ikke dytte på deg noen råd.

Men det er helt sikkert at sakte men sikkert over tid, vil disse følelsene avta gradvis... Noen sa en gang; tiden leger alle sår. Er egentlig en smule uenig i ett ord og det er "alle". Tiden leger sår, men ikke alle. Tiden gjør ting lettere. Livet går videre.

Hvis du ikke vil fortelle hva grunnen til at han ikke kan forlate ekteskapet/familien så må du ikke, men ettersom du skriver anonymt er det kanskje enklere, slik at vi her kan forstå bedre.

Bare pass på at han ikke bruker familien som en unnskyldning. Sier ikke at det er slik, men det finnes så altfor mange eksempler på at dette faktisk skjer.

Uansett, lykke til. Ta tiden til hjelp12

[Gjest Anonymous]

Herregud. Drit i hele fyren, og kom deg videre i livet! Det fører ingen steder å dagdrømme om noen man aldri kan få. Og ihvertfall ikke en slik "tøffel".

Kjenner til en lignende sak. Fyren skulle fåt smake sin egen medisin, jævla idiot!

[Gjest Anonymous]

Han tar bare ansvar for familien sin, og uten å gå i detaljer så handler det om sykdom. Så dette følelseskasoset vårt er bare tragisk oppi det hele.

[terten]

Lurer på. Har han barn eller bare er gift.

Hvis han ikke har barn GLEM HAN da tuller han med deg og vil ha i pose og sekk.

Har han barn kan jeg forstå at han ikke forlater familien sånn uten videre.

[terten]

Lurer på. Har han barn eller bare er gift.

Hvis han ikke har barn GLEM HAN da tuller han med deg og vil ha i pose og sekk.

Har han barn kan jeg forstå at han ikke forlater familien sånn uten videre.

[Gjest Anonymous]

Han har barn, så det er grunnen til at jeg må glemme ham; Barn + sykdom. Så jeg må konsentrere meg om å komme meg ut av denne sorgtilstanden som nesten sparker beina under meg!

[Venus]

Kjære anonym.

Gi deg selv 1 år, altså 9 måneder til.

Da skulle du normalt ha kommet langt i sorg-prosessen.

Alt er selvfølgelig lettere for han, for han har tross alt en familie han elsker og lever sammen med. Det er verre for deg som ikke har noen andre.

Aksepter at dette vil ta tid, slik er det bare !!!

Men tro meg: Du VIL få han på avstand i tankene dine, kroppen, og hjertet. For følelsene får ingen næring, derfor vil de sakte men sikkert kjølne. Så sant du ikke går rundt og pleier sorgen da selvfølgelig, men det går jeg ut i fra at du IKKE gjør.

Jeg føler virkelig med deg, dette må være vondt for dere begge. Men det vil gå over, det er jeg sikker på !!!

For dette forholdet var ikke "liv laga" som de sier. Han er gift, har barn, og det er sykdom i familien. Klart han ikke forlater sin familie da. Og hvilken mann ville han i så fall vært for deg DA?

I tillegg kan det være stor sannsynlighet for at han fremdeles elsker sin kone...

Og da vil forvirringen komme inn i bildet også. Så her er det mange momenter å ta hensyn til.

Jeg er sikker i min sjel at DU vil møte en ny før året er omme. Tenk positivt. Livet går ALLTID videre !!! Uansett om vi tror det eller ei...Det er flere menn der ute som kan være riktig for deg. I tilegg blir dine følelser besvart, OG han er FRI for DEG !!!

Oppmuntrende hilsen fra Venus.

[Gjest Anonymous]

Takk for fint svar Venus, jeg håper du får rett, selv om det virker utenkelig for meg å få følelser for en annen mann. Men det er jo bare å la tiden gå, andre har klart det før meg.

[Gjest Anonymous]

Har nå kommet over en måned videre i kjærlighetssorg prosessen min. Gradvis kommer man seg videre. Men hva gjør man når typen ved flere anledninger har ringt til den

beste venninnen min og stilt merkelige spørsmål? Han hverken hilser eller spør etter meg, men har sagt ting til henne som jeg oppfatter som signaler på at noe holder på å skje hjemme hos ham. Jeg ble av dette slått tilbake til nullstadiet igjen. Er fortvilet og lurer på om jeg skal ta kontakt med ham, eller vente og se om han faktisk har tenkt å forlate familien? Jeg har overhodet ikke glemt han, men jeg hadde helt til disse telefonene kom, klart å opparbeide litt avstand til han.(Dvs. jeg tenker på han en smule sjeldnere enn tidligere.)

Hva i alle dager gjør jeg nå?

[Mr. Victor]

Du skriver stadig vekk at han ikke _kan_ forlate familien sin for deg.

Sannheten er at han kan, hvis han vil.

Det er antagelig nedrig og skikkelig dårlig gjort, men han kan faktisk.

Poenget mitt her er at det er lett å synes at hele verden er urettferdig mot deg, og la seg synke i selvmedlidenhet. Det bare øker depresjonen din akkurat nå.

Sannheten er at mannen gjør et valg.

Jeg mener det er lettere å komme seg videre over tid hvis en er obs på det.

[Gjest Anonymous]

Det er ikke så lett å gå i detaljer på nettet når man på en måte blottlegger sjelen sin, men jeg skjønner poenget ditt MR VICTOR. Det er han som har et valg, og er interessen hans sterk nok så vil han nok dukke opp en gang. Tvinger meg til å tenke slik, men når han indirekte holder kontakt så blir det vanskeligere for meg å gå videre og prøve å glemme. Takk for svar uansett, det er lettere å skifte tankebaner når man får andre folk sine innfallsvinkler.

[Gjest *Fiona*]

Hei!

Du er flink, du tenker absolutt riktig her - du er utrolig realistisk til å være i en slik situasjon, og det beundrer jeg deg for. Jeg er i en liknende situasjon - jeg har møtt en fyr som gjør meg "hel" som person, men vi kan ikke være sammen - smerten må oppleves for å forstås...

Det jeg tenkte på når jeg leste innleggene her, er følgende: Det du må ta stilling til i en slik situasjon er hvor sannsynlig det er at han vil gå fra familien sin. Og hvis han faktisk gjør det - har dette skjedd av de riktige grunnene? Jeg tenker ofte at dersom en mann kan gå fra sin kone for en annen, kan han jo gjøre det samme igjen! Men jeg vet også hva "den rette" er, og da gjør man det man må for å være sammen...

Det andre er - dersom han skal gå fra familien sin, må han gjøre det på eget initiativ, og gå gjennom prosess og sorgprosess for egen maskin. At du har brutt kontakten og sluttet i jobben var utrolig sterkt av deg, og dersom han nå er i ferd med å forlate familien på grunn av deg så er det et tidsspørsmål før dere kan være sammen - og i så tilfelle, VENT! Ikke vær den som tar kontakten! Jeg ville i alle fall alltid lurt på i ettertid om jeg "maste" meg til det, hvis du skjønner - tilliten blir så mye sterkere dersom du i ettertiden vet at han gjorde det av egen fri vilje, du kan ikke klandres for å bryte opp et hjem osv - han må gjøre dette på egen hånd, det er hans ansvar. Bare slik kan dere fortsette med "rent" sinn, selv om dette blir tøft. Det må liksom skje på den rette måten, med minst mulig surr og unødvendig skyldfølelse og konflikter. Gå videre du, som du har gjort - du så selv at han etter en tid forsvant litt mer ut av fokus, bare fortsett med ditt. Dersom han tar ansvar, og kontakter deg, kan dere ta et skritt om gangen, videre.

Jeg prøver å tenke positivt nå - OK, jeg kan ikke leve sammen med han jeg vil ha, men har oppdaget hva kjærlighet, uforbeholden tillit og forening er. Jeg har lært så mye om meg selv, om hvor sterke følelser kan være og hvordan ting skal være når de er rett... jeg har ikke visst det før. Nå vet jeg det, og kan bare håpe at jeg skal være i stand til å legge dette bak meg på en slik måte at jeg blir i stand til å få et slikt forhold til en annen mann engang... synes liksom 27 år er litt for tidlig å belage seg på å være alene resten av livet, men hvor ofte treffer man den rette?? Å være uten ham som gjør meg hel, etterlater et enormt tomrom, og det føles som om man aldri blir hel igjen, til å elske noen andre.

Du har iallfall en mulighet - og dersom han ikke griper den, var det kanskje ikke ment å være uansett?

Krysser fingrene for deg videre... Du må veie for og imot, om det er verdt alle konsekvenser osv.

Gode tanker til deg!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk *Fiona* for et flott svar.

Du har på en helt fantastisk måte satt ord på mange av tankene jeg strever med å få sortert.

-Han- er en svært skikkelig og ansvarsfull mann, så jeg trøster meg med at han har tenkt i de baner som du skriver her. Hvis vi hadde startet et forhold før han evt. gjør noe med sin situasjon, så hadde vi dradd mange problemer med oss videre. Og i et lite lokalsamfunn/på arbeidsplassen hadde jeg blitt Den store syndebukken. Hadde ikke hjulpet da at hans problemer startet lenge før han ble kjent med meg.

Men som du sier så er det fantastisk å få oppleve slike sterke uselviske følelser for et annet menneske. Alt annet blir så betydningsløst og uten verdi.

Det som er vanskelig er å kjempe mot de negative følelsene som at dette var den ene gangen og at det kanskje aldri blir noe mer.

Man blir fristet til å tenke; Håper resten livet går fort fordi man på en måte har opplevd det store og at det aldri kommer til å skje igjen. Men samtidig som dagene og tiden går og man får litt avstand, så kommer det en slags innsikt. Man trøster seg med det som har vært og så har man lært noe tross alt.

Jeg prøver å leve noenlunde normalt videre, men han ligger og lurer bak hele tiden.

Noen dager er svarte og noen dager en fyllt av håp og en god følelse.

Alle som opplever slikt har min fulle sympati. Men det som er tragisk oppi det hele er at det finnes mange som uten grunnlag fordømmer en, og mener at det er bare å knipse med fingrene så går slike følelser over.

Vi får være sterke sammen og ta tiden og alt annet positivt til hjelp.

Lykke til du også!

[Gjest Anonymous]

Ditt innlegg fikk meg til å tenke på *han* igjen..jeg kunne nesten ha skrevet det samme som deg. Jeg valgte også å slutte i jobben fordi jeg ikke klarte det. Men jeg har fortsatt ikke glemt..etter 4 år. Disse tankene kommer og går..spesielle ting får meg til å huske, som ditt innlegg. Og da er jeg i gang igjen - han kverner rundt i hodet mitt hele tiden, jeg ser etter han overalt. Men jeg er egentlig "livredd" for å møte han. Stakkars de som er rundt meg, jeg faller helt bort i tanker..klarer ikke å konsentere meg om noe. Det "rare" er imidlertid at vi hverken hadde særlig god kontakt(snarere tvertimot) eller så hverandre så ofte. Tror ikke han likte meg så godt heller...Men likevel så er han det menneske som har gjort dypest inntrykk på meg, og som virkelig satte følelsene i sving hos meg...

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å glemme..hadde jeg vært tøff og modig nok så skulle jeg ha sagt det til han forlengst. Om det ikke akkurat hadde vært positiv respons så hadde det kanskje kunnet "utløse" noe. Tenkte faktisk også på det da vi jobbet sammen, men motet sviktet og "fornuften" fanget meg i siste øyeblikk. Og sant å si så tror jeg nok det også var det beste, da jeg ikke tror det var gjensidig, og situasjonen jo kunne blitt meget pinlig. Vel, vel jeg får vel bare ta tiden til hjelp...Og det hadde nok vært merkelig om jeg hadde tatt kontakt nå, etter så lang tid(Han har sikkert glemt meg forlengst).

[Gjest Anonymous]

Stakkars deg som har slitt så lenge. Vet ikke hvilket råd jeg skal gi siden det er jeg som startet denne tråden. Hvis man har så sterke følelser for en mann så er det vanskelig å finne noe sammen med en annen.

Men det kan jo være at vi idealiserer disse typene våre da, siden vi aldri har fått anledning til å kjenne de i hverdagen.

Er ikke sikkert at de er så fantastiske etter noen år sammen. Men man kan jo aldri vite.

Jeg har ofte tenkt på å ta kontakt med han og få snakket ut og eventuelt få klar melding om hvordan stoda er på den ene eller andre måten. Det hadde sikkert vært greit å gjordt kort prosess, men saken er den at da vi hadde kontakt og pratet mye sammen, var det en merkelig forståelse mellom oss. Ord var overflødige og øynene fortalte det munnen ikke sa. Så derfor venter jeg, så får jeg leve med savnet og håpet selv om det gjør vondt og jeg isolerer meg litt fra verden.

Men du må stå på du også. Kanskje HAN dukker opp en gang, eller en annen som er verdt kjærligheten din.

[Gjest Anonymous]

Kjære deg; som startet denne tråden.

Det var meg du svarte sist. Jeg har tenkt så mye på det du har skrevet. Noe er faktisk skremmende lik min egen situasjon. Jeg kan ikke si så mye om det her. Jeg tør nesten ikke skrive anonymt her, da jeg er redd for å bli gjenkjent. Det er som om jeg føler en slags skyldfølelse og skam...jeg er redd han skal bli sint...

Hva skal man gjøre.....jeg skrev at jeg kunne ha sagt det til han, men hva godt ville det egentlig ha ført med seg?

Vi var begge bundet på hver vår kant. Jeg trodde jeg gjorde det eneste riktige ved å si opp jobben, men neimen om jeg vet...Jeg har jo fortsatt ikke glemt han. Selvsagt har jeg vært forelsket i mange også tidligere, men de har forsvunnet raskt ut av min hukommelse når ingenting har skjedd. Men han sitter som spikret fast..Det at forelskelsen kun holdes ved like når den får "næring" tror jeg ikke noe på lenger.

Du skrev at vi kanskje idealiserte våre typer. Ja, kanskje...men jeg har aldri forestilt meg han noe bedre enn andre. (Kanskje snarere tvertimot...)Det er bare den gode følelsen han gir meg som jeg ikke klarer å bli kvitt.

At det er vanskelig å finne en som kan overta hans plass er sant.

Jeg forventet selvfølgelig heller ikke at du skulle sitte med noen "fasit". Det burde jeg vel nesten gjøre selv..Men det gjør jeg altså ikke. Grunnen til at jeg svarte deg var at jeg kjenner meg bare så godt igjen i din situasjon, da jeg gjorde akkurat det samme som deg. Og jeg vet at det ikke bare er å knipse med fingrene så er disse følelsene blåst bort.

Jeg håper det ordner seg for deg!

[Gjest Anonymous]

Jammen er det fint at vi har denne siden med mulighet for å diskutere erfaringer og ting som opptar oss. Og så virker det som om det er voksne fornuftige folk som engasjerer seg her. Takk til dere.

Tror mange henvender seg her fordi de virkelig trenger å sette ord på tanker og erfaringer.

Til deg anonym, som er i samme situasjon som meg. Det er foresten koselig at du fortsatt er med. Vi får "tømme" frustrasjonene våre ut her og se om det hjelper.

Leser en annen tråd her som heter hvordan vite at H*N er den rette? Vi vet vel kanskje en del om den saken der.

For min del gikk det i begynnelsen på øyenkontakt som ble mer og mer intens. Etterhvert søkte vi sammen, begynte å prate med hverandre. Vi hadde så mye å prate om.

Og den klassiske, det føltes som om vi haddde kjent hverandre alltid.

Verden rundt forsvant, det var bare oss, selv om det var andre sammen med oss. En ufattelig ro senket seg i sjel og kropp.

Etter en tid var han i tankene mine hele tiden og lengselen var intens og sterk.

Siden utviklingen stoppet der, måtte jeg bare bort fra hele situasjonen. Er ikke sikker på om det var riktig. Men man kommer til et punkt hvor sjalusi,(på konen)lengsel og frustrasjonen blir sterk at man ikke fungugerer normalt hverken i arbeid eller i livet ellers. Tiden går med til sterke følelsesmessige opp og nedturer, gråt og søvnmangel. Av og til lurer jeg på om livet virkelig er verdt dette.

Men alle sier at ved å ta tiden til hjelp så blekner minnene og man blir istand til å få positive følelser for andre. Tror ikke du trenger å være redd for å bli avslørt her. Det er sikkert mange som er i vår situasjon, og du skriver ganske generelt.

Vi får gruble videre, kanskje solen skinner snart igjen på oss.