Han var vill i blikket

[Gjest Ninakanin]

Jeg synes faktisk ikke synd på deg. Har lest trådene du har skrevet, og hvis du velger å bli hos en som han, så er det ditt valg. Ønsker du deg vekk,så er det tusen ting du kan gjøre. Leste også at du ikke kunne flytte hjem; pga brødrene/en som har voldtatt deg - hvorfor skal du flytte hjem da??? du har en jobb du ikke kan forlate - hvorfor må du det? Kan du ikke beholde jobben, men flytte ut fra ham?? Det er faktisk ikke uvanlig å bo en periode i utlandet; hvorfor gjøre så stort nummer ut av det??? Og den storyen med flyplassen må du lenger ut på landet med - du bor i london! kan jo fly der du vil for en slikk og ingenting.

vil du forlate han???? så planlegg. legg penger til side, sjekk om du kan få perm fra jobben for å fikse ting og tang, evt overførsel. Sjekk med sjømannskirken , de kan hverfall hjelpe deg videre med hvem du skal henvende deg til.

http://www.sjomannskirken.no/

Dette er overhodet ikke et umulig valg; det er kun DU som gjør muren uoverkommerlig. Han er tydeligvis ikke god - skal ikke uttalte meg om han mentale sider; men han er ikke god for deg! Men; valget faller kun på deg, ingen andre. derfor får du ikke sympati her i gården!

Du har tydeligvis levd et godt og skjermet liv som kan lire av deg sånn hjerteløs drit til ei som tydeligvis trenger hjelp. Du vet forhåpentligvis ikke hva du snakker om, verken når det gjelder reise i London eller vanskelige forhold.

Håper at du slipper å oppleve vonde ting, men ikke gi råd om noe du tydeligvis ikke har noe som helst kunnskap om! Jeg blander meg liksom ikke inn i diskusjonen om purpe burn, for jeg aner ikke hva produktet dreier seg om.

[maki]

Du har tydeligvis levd et godt og skjermet liv som kan lire av deg sånn hjerteløs drit til ei som tydeligvis trenger hjelp. Du vet forhåpentligvis ikke hva du snakker om, verken når det gjelder reise i London eller vanskelige forhold.

Håper at du slipper å oppleve vonde ting, men ikke gi råd om noe du tydeligvis ikke har noe som helst kunnskap om! Jeg blander meg liksom ikke inn i diskusjonen om purpe burn, for jeg aner ikke hva produktet dreier seg om.

[Gjest Omi]

Ta kontakt med andre norske i London, gjerne gjennom sjoemannskirken. Det er bare saa viktig med et nettverk. Vet om andre som sliter med linende opplevelser i UK, du er ikke alene!

[Gjest innom]

Hei.

Jeg har vært i sånt et forhold. Man klager veldig lenge,men ingen andre kan hjelpe deg enn deg selv. Du har kun et liv. -Og er han det beste du vil oppnå for deg selv?

Sikkert ikke...begynn å ta babysteps og dra fra ham til slutt. Husk på morgendagen kan være starten på noe nytt for deg. Jeg brukte 8 mndr på å rive meg løs. Så jeg vet.

Videre har jeg det godt idag med en annen mann-han har tendenser til å flippe under omøblering. Fixing av ting osv. Men ellers er han normal. Jeg sa han får kutte ut sånne fjortis tendenser ...liker ikke sånne utbrudd. Men han er god ellers så da går det greit.

Lykke til-enhver er sin egen lykkes smed!

[Gjest Anonymous]

"Du har tydeligvis levd et godt og skjermet liv som kan lire av deg sånn hjerteløs drit til ei som tydeligvis trenger hjelp. Du vet forhåpentligvis ikke hva du snakker om, verken når det gjelder reise i London eller vanskelige forhold.

Håper at du slipper å oppleve vonde ting, men ikke gi råd om noe du tydeligvis ikke har noe som helst kunnskap om! Jeg blander meg liksom ikke inn i diskusjonen om purpe burn, for jeg aner ikke hva produktet dreier seg om."

Jeg har lest alle trådene hennes. Hun gir en god beskrivelse av denne fyren, og vet nok innerst inne at her det mest fornuftig å gå!Så kan en lure - vil hun? er hun sterk nok? tør hun? Alle kan.Noen trenger mer støtte enn andre, noen mindre. Men valget er hennes enkelt og greit. Jeg skjønner ikke hvorfor alle KG -brukere skal sy puter under armene på folk.

Og - som tidligere pendler mellom england ( plymouth) og frankrike ( sorbonne) i 8 år, så vet jeg endel om reise.

[Gjest Ninakanin]

Du blir ikke ekspert på hennes liv og hennes følelser av å ha lest alle trådene. Å sy puter under armene på noen er vel litt tåpelig sagt. Er det å sy puter under armene å si "her må det ligge noe annet under" og ting som det? Å sy puter under armene må vel være å si ting som "åneeeida han var sikkert bare litt sinnaaaa".

Jeg er enig i at hun bør gå ifra den fyren, men det finnes andre måter å si det på enn "den må du lengre ut på landet med" og lignende følelsesløse komentarer.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

For de av oss som har levd i destruktive forhold så vet vi følgende:

Den teoretiske kunnskapen at man burde gå den er der lenge før det får konsekvenser i praksis (dvs at man faktisk går).

De som ikke har levd sånn forstår skjeldent hvor langt og vanskelig det kan være fra ord til handling.

Dette handler om flere ting:

- jeg valgte han jo,

han kan jo ikke være så fæl

jeg kan da ikke være en så dårlig menneskekjenner og ha valgt så feil???!!!

- man skal ikke gi opp bare fordi man møter litt motstand

jeg må da tåle at ikke alt er en dans på roser hele tiden

kanskje han har rett? kanskje jeg ER et monster?

- han mener det egentlig ikke, han er jo sååå grei og snill egentlig

- jamen, jeg elsker han jo....

Vi har alle et valg, det er greit. Men det er for enkelt å bli "fornærmet" fordi noen ikke går med en gang, selv om vi - som står utenfor - ser at det burde hun absolutt gjøre.

Dessuten - skal man gå fra et slikt forhold skal man være så sikker på at man gjør det rette at man IKKE tar han tilbake - for det blir mye værre for selvfølelsen.

[Mossa]

Kanskje er jeg kynisk, men det blir litt vanskelig å ikke komme med "kvasse" ord når hovedinlegger vet hva folk her inne vil anbefale henne å gjøre!! Og selv med allverdens av oppfordringer, kommer det alltid et motargument på hvorfor hun ikke kan dra!!

Jeg kan skjønne at det er hardt å forlate, men hun ser selv at noe er riv ruskende galt...og da er det faktisk ikke noe annet å gjøre enn å dra!

[Gjest lkg]

han står der, helt vill i øynene, sort i øynene og skriker ut "du er mitt problem".

Hvis noen sier dette til deg, vil jeg vel si at forholdet er over. Det er utrolig sårende, og ubegripelig unødvendig. Og oppførselen til din "kjære" var i det hele en beskrivelse av en psykopat. Psykopat. Uthever det litt så du kanskje skjønner det litt bedre.

Det jeg ikke fatter, er at du ikke fatter at du er faktisk nødt til å dra fra ham. Samme hvordan du gjør det.

Ingen penger? gå til sosialkontoret, gå til et krisesenter, det er derfor de er der. Det er for å hjelpe mennesker i nød. I verste fall kan du stikke av en dag han ikke er hjemme, og ta med deg ting som du kan selge for å få penger til å forlate han.

Dette er ikke en "lure på hva jeg skal gjøre"-situasjon. Du vet hva du må gjøre. Om du ikke gjør det, kan du bare takke deg selv når situasjonen blir verre. Kanskje noen synes det er urimelig å si det, men en kvinne må ta vare på seg selv, og ved å bli i et slikt forhold gjøre hun bare sin egen situasjon verre.

[Gjest Anonymous]

Enig med innlegget over. Og lurer på en ting: i en tråd skrev du at din mor skulle komme på besøk (til den øde plassen dere bor som du skrev i annen tråd, også viser det seg å være london?). Du har tydeligvis dårlig forhold til dine brødre, som har gitt deg depresjoner(ref. en annen tråd), men du har også et godt forhold til din mor, siden hun nylig var på besøk. prat med henne, fortell hvordan dette er, hun vil helt sikkert hjelpe deg.

Du skriver også at det er vanskelig å forlate hjemmefra, fordi han ringer og sjekker hele tiden. so? dra så fort han er ute av huset, før han har fattet hva som skjer, kan du være på flyplassen og vel som det. det er ikke en unnskyldning at han ringer og sjekker!dessuten; har du ikke jobb? ( som du skrev i et annet innlegg) drop jobben og røm! Jeg har bodd i england lenge selv, og når det gjelder off. transport er vel england overlegen oss her i norge; ikke minst toglinjene, som ikke dyre å dra med en gang! synes ikke er store unnskyldningen heller.

det er faktisk mange instanser du kan kontakte - ambassaden, sjømannskirken, krisesentre. england er ikke akkurat noe u-land; men virker jo nesten slik når du beskriver det!

dette forholdet er over. du vet det nok innerst inne selv,vil ikke tro det - for du har jo elsket han, han er jo ikke sånn hele tiden,tok jeg så feil?er det kanskje noe galt med meg? - og ikke minst; som du nevner i et innlegg, at istedet for å forlate, så skal du heller gå til legen for å øke din dose anti-depressiva....Uansett hva du falt for , uanset, hvor god han kan være og planer dere har hatt - dette er ikke sunt!!

Men, dessverre, får jeg inntrykk av at alle forslag som kommer her, har du en unnskyldning/forklaring på å bli hos ham....det er nok "lett" for en utenforstående å si " gjør sånn og gjør sånn, det er så lett så!". men avogtil kanskje utenforstående faktisk har rett?? legg unnskyldningene dine til side, og se hva dette forholdet gjør med deg, og innse at du har et valg, og mange muligheter for å gjennomføre det!

[Gjest Svea]

Skjønner er dette traumet blir veldig forsterket fordi du bor i utlandet. Diskusjoner kan bli beldig frustrerende fordi dere må kommunisere på engelsk. Det er jo et fremmedspåk for deg, og noe som kan bli problematisk i overopphete situasjoner når følelsene tar over.

Hvis du skal bruke det sosiale hjelpeapparatet i Storbritannia må du ha papirene dine i orden, dvs et dokument fra the Home Office som bekrefter din status. Dette er noe du må ordne med selv, det er ingen automatikk i det. Krisesentre er det nok av, men da skal du virkelig føle deg truet og helst ha kontaktet din GP (fastlege) i tillegg.

Har du ikke noe nettverk rundt deg? Noen du kan gå til, som kanskje kjenner dere begge? Har du muligheter til å komme bort fra ham en stund og se hvordan ting utarter seg, la det bli en tenkepause for dere beggo to liksom?

Vil uansett si at du må få hjelp på en eller annen måte. Du trenger noen å snakke med. Ta vare på deg selv.

Klem fra Svea

[Gjest Anonymous]

Du trenger noen å snakke med. Ta vare på deg selv.

Det hun trenger er å få fingeren ut av ræva og innse alvoret i sin situasjon.

At du kommer her og lager mer byråkrati for henne kan da umulig hjelpe. Hvis hun trenger hjelp, så får hun det.

Det er ikke så vanskelig å få hjelp i motsening til hva du gir inntrykk av.

[Gjest Svea]

Snakker dessverre av erfaring jeg da. Er mannen voldelig og truende, er det en ting. Byråkrati sier du. Det var snakk om sosialen i iet innlegg her. Du har kanskje kjennskap til systemet i GB?

Svea

[kajira]

Får inntrykk av at mange bruker tråden til å krangle istedetfor å komme med gode råd. Vel har det vært mange gjester her som med fordel kunne vært spylt ned i dass, men vi kan da prøve å ha litt gangsyn her. Noen kan vireklig trenge hjelp,og denne gjesten høres ut som en av dem.Har selv en mor som har vært gift med intet mindre enn to psykopater, så jeg har sett hvor vanskelig det kan være å komme unna.

[Gjest gjest1]

Syns det var mange gode og konkrete råd i flere av trådene her så hva er problemet....???? Ingen vits i å være alt for hårsår på andres vegne!

[Gjest Melk]

Ja det kan faktisk være litt av et prosjekt, alt etter hvor man bor. Jeg har to søstre der borte, og skal man til flyplassen fra hun ene, så tar det 1,5-3 timer pga buss og undergrunns-ruter og nettverk! London er såpass stort at bor du *litt* i utkanten så er det ikke barebare nei.

Hvor nærme mener du egentlig at en flyplas skal ligge for at man skal kunne flytte fra en grusom mann?

[Gjest Sissi]

Dere som er så jævla bedrevitende og spydige for at hun ikke kommer seg ut: Ser dere ikke at hun kanskje bruker dette mediet for å forberede seg på å gå?? Skjønner dere ikke at nettopp fordi det er vanskelig trenger hun å få hører - igjen og igjen - at du må gå, du må gå, du må gå. Hun må få lov å komme med alle de "gode" argumentene for å bli, og bli imøtegått. Gang på gang.

Da, skjønner der, da , synker det etterhvert inn at "nei, jeg kan ikke ha det sånn, det ER ikke meg det er noe galt med, jeg greier å komme meg unna".

Dere må gjerne sitte bak deres pc og fordømme ei som ikke greier å komme seg løs, og som ikke umiddelbart "hører på dere". Verden er dessverre ikke så enkel - og kanskje det nettopp er en av disse litt håpløse trådene som i siste instans blir det nødvendige sparket.

Jeg vet - av egen smertefull erfaring - at det eneste som hjelper er å snakke om de forskjellige episodene og få høre andres reaksjon på dem. Da først innser man at "hmmmm - det er visst noe som ikke stemmer her, og det er antakelig ikke meg".

Til trådstarter: du må gå - du klarer det også. Som andre har sagt, forbered deg i det stille, og så bare gjør du det.

Lykke til!

Sissi

[Gjest Ninakanin]

hehe jeg må le...

fy søren så mange kalde og lite gjennomtenkte setninger jeg har lest i denne tråden her.

som noen andre sa, ser dere ikke at hun trenger forumet for å høre sine egne tanker høyt? få tilbakemeldinger, få bekreftelse på at den type oppførsel er galt, at det ikke er hun det er noe i veien med men ham? at hun sitter der borte uten familie og nettverk, og bruker KG slik som vi andre kan sitte på kafe og diskutere et vanskelig forhold med ei god venninnne. at denne, og de andre trådene, er begynnelsen på en veldig vanskelig og opprivende prosess?

Jeg fant ut at typen min hadde psykopatiske trekk da vi hadde vært i sammen i 4 mnd. Da ble jeg tvunget til å ligge på gulvet, et hardt parkettgulv, helt naken, fordi jeg ikke var verdig å ligge i sengen.

Det tok meg ytterligere 1,5 ÅR før jeg kom meg ut av forholdet, hvor det tilogmeg var en pause for så å gå inn i forholdet igjen.

psykopater gjør deg avhengig av dem. du brenner alle broer gradvis, fordi de tvinger deg til å fokusere på dem. til slutt har man mistet kontakt med venner og familie, og man begynner faktisk å trenge psykopaten. uansett hvor slemt de måtte oppføre seg.

og til alle dere som mener hun bør få fingeren ut av ræva og flytte.. det høres vannvittig lett ut i teorien, hva? men visualiser deg det. se for deg å pakke. være redd for at han kommer hjem. være redd for om du velger feil. være redd fordi du ikke vet hva fremtiden inneholder når du velger å dra. og hvor skal du dra? tenk deg timene mens du planlegger dette. å rive opp hele livet ditt, og begynne det på nytt et annet sted.

å søke råd og trøst på KG synes jeg er supert, så til alle dere uregistrerte gjester med lite godt å komme med: vær så snill. ikke pek den der stygge fingeren i trynet på ei som allerede har det vanskelig. dere vet ærlig talt ikke hva dette dreier seg om. tydeligvis.

ALLE som har opplevd psykopater vil komme med varme og støtte i en tråd som dette. For de spiser deg opp innvendig, tar vekk all selvfølelse, all styrke du måtte ha, alle plattformer og holdepunkter i personligheten. de visker deg ut. så hvem er det da som skal bryte opp og dra? først må hun finne styrke og seg selv!!!!

[Gjest Sissi]

jeg får ikke til dette med smilefjes - men jeg bøyer meg ærbødigst og applauderere ninakanins innlegg!! kjempeflott!!!

[Gjest piarina (ikke innlogget)]

De som ikke har opplevd psykopater aner ikke hva de snakker om. Seriøst. Tenk dere om, tenk på alle drap og drapsforsøk hvor det er eks-kjærester, eksmenn etc som blir dømt. De aller fleste som blir drept i Norge blir det av en de kjenner, en de har hatt et forhold til.

Jeg brøt ut av et lignende forhold etter 3,5 år. I over to år gikk jeg med en vond følelse inni meg om at noe var galt, men jeg kunne ikke sette fingeren på det. Jeg tenkte for meg selv at jeg var deprimert, at jeg var bortskjemt og krevende, vanskelig å være sammen med. At jeg skulle være glad det i det hele tatt var noen som holdt ut med meg.

Psykopaten kommer snikende, og personen man ser i begynnelsen kommer ikke tilbake. Bortsett fra kanskje i ytterst korte glimt dersom de kan bruke dette til å oppnå noe. Dette er mennesker som er helt sorte på innsiden, øynene lyser av ondskap. De tråkker på en for å føle at de kommer høyere opp selv. Men de er verdens mest sympatiske ovenfor omverdnen, noe som gjør at man i enda større grad lurer på hva som er feil med en selv.

Jeg skjønte alvoret en sen kveld da jeg satt alene i stuen. Jeg kikket på et barnebilde av meg selv, en liten 3 år gammel jente som smiler så strålende inn i kameraet, forventningsfull til livet og verden. Inni meg hørte jeg en stemme som sa "Du har ansvaret for livet til den jenta på bildet, det er deg. Er det dette livet du har å tilby henne, skal hun ikke få oppleve mer lykke i livet enn dette...? Er dette alt?".

I min løsrivelsesprosess måtte jeg dessverre oppleve at han slo til meg, at han løp etter meg på vei ut av leiligheten, låste døren og puttet nøklene i lommen, (bodde i 4.etasje) mens han sa at hvis ikke han kunne få meg så skulle ingen få meg. Inni meg frøs alt til is, men jeg fikk lurt han til å tro at jeg kom på bedre tanker, at han hadde helt rett, at jeg ikke skulle noe sted.

I det døren igjen var ulåst, og jeg var nærmest, løp jeg ut. Skiftet tlf nr og mailadresse, trusler tikket inn konstant. Gjerne 15 i slengen, om knuste kneskåler og avklippede fingre, og at han skulle finne meg.

Jeg kikket meg over skulderen i månedsvis, men følte meg likevel sterkere og sterkere. Den vonde følelsen inni meg endret seg til et sinne, men jeg fikk avreagert på aerobic-kickboxing...og nå i ettertid er jeg sterkere enn noensinne. Jeg har blitt bevisst på at jeg er ansvarlig for min egen lykke, den avhenger ikke av noen andre.

Ikke la han få ta livet fra deg, eller av deg.

Du har rett til å leve det livet du ønsker, og du er ikke avhengig av han. Du greier å komme deg vekk fra han, men du må greie å være lurere enn han. Du må fortsette å høre på stemmen inni deg. Den stemmen som har fått deg til å skrive om dette, her på KG. Du har allerede begynt frigjøringsprosessen, det begynner inni deg. Du må distansere deg fra han, være kald inni deg mot det han sier. Lur han tilbake, men la han aldri få vite det. Kos deg med den gleden på egenhånd. Ta forhåndsregler, legg en plan. Beskytt deg selv. Og ta han ALDRI tilbake, selvom han viser deg sin beste side og lover å ta alle mulige kurs. Han sier det bare for å utfordre seg selv, han spekulerer på om han denne gangen kan være "smart nok" til å få deg til å igjen gi han all makt. Ikke la han lure deg.

Dette er ikke kjærlighet.