Behandling for angst og depresjon

[AnonymBruker]

For en tid tilbake sa psykologen til meg at noen nekter å fortelle om bakgrunnen sin når de kommer til behandling. Jeg ble litt paff. Det har aldri falt meg inn å ikke fortelle noe som helst, jeg forteller det de spør om og noe holder jeg for meg selv. 

Jeg strever med det at jeg har fortalt om ting som egentlig er ganske grove, og jeg har latt være å fortelle om andre ting. Egentlig mest fordi jeg vet hvor det peker mot i henhold til diagnostisering. Jeg har tidlig vært diagnostisert med en pf, etter at jeg hadde snakket om barndomstraumer. Slikt er ikke bare urettferdig, men kan i enkelte tilfeller være direkte skadelig - kommer an på hvilket helsepersonell som skal behandle deg for hva. Derfor har jeg unnlatt å fortelle om enkelte ting. Jeg føler at det vil bare sette meg enda mer fast i personlighetsgjørma, og det jeg har fortalt allerede holder plenty.

Er det noen som egentlig får noe som helst behandling for angst og depresjon (frivillig vel og merke) hvis man nekter å si noe om barndom?

Anonymkode: 13a47...bce

[AnonymBruker]

Ja det er det. Jeg forteller ikke mye om min barndom fordi diagnosene mine ikke kommer av hendelser som har skjedd i barndommen.

Anonymkode: 02fa1...9d1

[AnonymBruker]

Det er det jeg synes er så vanskelig å forholde seg til. Jeg har fått en blandet pf, gad og bipolar 2. Ingen av diagnosene har noe som helst relevans til det jeg faktisk sliter med, fortiden. En ting er at psykologen vil vite slike ting, men det blir skrevet ned i journal noe av dette og annet helsepersonell leser det og synes egentlig det ikke gjør noe at du har blitt banket opp regelmessig eller andre ting. Jeg synes det er så urettferdig at slike ting blir journalført. Jeg føler meg så liten. Jeg føler at jeg blir straffet med en diagnose for hva jeg opplevde som liten. Når dps har bestemt seg for den type diagnose, hvorfor skal de på død og liv spre livshistorien din? Jeg synes det er så vanskelig å forholde seg til allerede. Jeg føler at jeg er den lille jenta som var så redd for å ikke bli trodd og bli straffet. Som om frykten jeg hadde da har blitt virkelighet.

Anonymkode: 13a47...bce

[AnonymBruker]

Jeg har både angst, depresjoner (tilbakevendende) og borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg vet at personlighetsforstyrrelse ofte kommer av barndomstraumer, spesielt borderline. Noen mener jo at det er en kompleks ptsd. Jeg skjønner ikke hvorfor du synes det er så "ille" å bli diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse, i forhold til angst og depresjon. Vitner ikke det om fordommer? Det er en psykisk lidelse i likhet med angst og depresjon. Det har blitt mer kunnskap om dette, også blant helsepersonell. Det er ikke noe man kan noe for.

Min angst og depresjon kommer av personlighetsforstyrrelsen, og jeg synes det er nyttig å vite. Jeg jobber mye i terapi for å endre på de personlighetstrekkene som gir problemer. Jeg tror alle har godt av å sette seg inn i hva en diagnose betyr og hvorfor man har utviklet den. Forutsatt at utredningen er gjort grundig og diagnosen er korrekt, selvsagt. Først om man har fått litt kunnskap og selvinnsikt så kan man gjøre noe med det. Å benekte at man har en diagnose vil ikke løse noen problemer, tvert i mot. 

Anonymkode: 3e27a...024

[AnonymBruker]

Fordommer eller erfaringer. Jeg fikk den samme diagnosen som deg for 20 år siden. Jeg mener jeg burde ha blitt diagnostisert med ptsd den gangen. Hvis jeg skulle hatt noen diagnose. Kunnskapen ang personlighetsforstyrrelser er latterlig liten blant helsepersonell fortsatt. Annet enn at de fleste tar seg friheten til å "fjerndiagnostisere" mora si med eupf og diagnostisere seg selv med ptsd. Problemet mitt er at slike diagnoser blir hvem du er i journaler til evig tid, ikke hva du har gjort. 

Man kan godt benekte å ha en depresjon hvis man egentlig har ME for eksempel. Det hjelper ikke med litt kunnskap og selvinnsikt hvis utgangspunktet faktisk er feil.

Uansett. Diagnose eller ikke. Hvorfor denne utleveringen om barndomstraumer i journal?

Anonymkode: 13a47...bce

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordommer eller erfaringer. Jeg fikk den samme diagnosen som deg for 20 år siden. Jeg mener jeg burde ha blitt diagnostisert med ptsd den gangen. Hvis jeg skulle hatt noen diagnose. Kunnskapen ang personlighetsforstyrrelser er latterlig liten blant helsepersonell fortsatt. Annet enn at de fleste tar seg friheten til å "fjerndiagnostisere" mora si med eupf og diagnostisere seg selv med ptsd. Problemet mitt er at slike diagnoser blir hvem du er i journaler til evig tid, ikke hva du har gjort. 

Man kan godt benekte å ha en depresjon hvis man egentlig har ME for eksempel. Det hjelper ikke med litt kunnskap og selvinnsikt hvis utgangspunktet faktisk er feil.

Uansett. Diagnose eller ikke. Hvorfor denne utleveringen om barndomstraumer i journal?

Anonymkode: 13a47...bce

Jeg kan være enig i at mange helsepersonell fremdeles trenger mer kunnskap om personlighetsforstyrrelser, for om jeg husker rett så har faktisk opptil 10 % av befolkningen en personlighetsforstyrrelse (i ulik grad og form). Det finnes vel ti ulike. Ofte blir det ikke sett på som en sykdom, mer som et avvik, men det er det jo og det gir vel så mye lidelse som mange andre sykdommer.

Men om man vet hva eupf kommer av, så er det jo en traumelidelse for de fleste, og jeg har møtt helsepersonell som virkelig forstår dette. Sjelden allmennleger, men i psykiatrien. Siden eupf kan slå ut veldig ulikt hos ulike personer, synes jeg ikke det sier så mye om hvem man er. Folk kan være utrolig forskjellige selv om man har dette, vet det av erfaring. Men jeg synes det burde blitt tatt mer på alvor, siden faktisk 10 % av alle med eupf ender med å ta livet sitt. Det er jo ganske mange. Da er det vanskelig å for eksempel møte en fastlege som tror det er en bagatell. 

Selv er jeg ikke så redd for at barndomstraumene mine står i ulike journaler. Jeg føler ikke at det er min skyld hva som hendte meg som barn, og derfor heller ikke noe jeg trenger å skamme meg over. Derfor skammer jeg meg heller ikke over at personligheten min har blitt skadet av disse traumene. Jeg har heldigvis enda til gode å møte helsepersonell som på noen måte bruker dette mot en. Og de har jo taushetsplikt, så jeg kjenner ikke helt på den samme frykten som du gjør på akkurat dette. Men jeg leser jo om andre som føler det sånn, så det er jo tydeligvis et problem for mange. For min del var åpenhet det som gjorde at jeg fukk hjelp, men kostnaden er selvsagt at det står i journalen.

Anonymkode: 3e27a...024

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg synes er så vanskelig å forholde seg til. Jeg har fått en blandet pf, gad og bipolar 2. Ingen av diagnosene har noe som helst relevans til det jeg faktisk sliter med, fortiden. En ting er at psykologen vil vite slike ting, men det blir skrevet ned i journal noe av dette og annet helsepersonell leser det og synes egentlig det ikke gjør noe at du har blitt banket opp regelmessig eller andre ting. Jeg synes det er så urettferdig at slike ting blir journalført. Jeg føler meg så liten. Jeg føler at jeg blir straffet med en diagnose for hva jeg opplevde som liten. Når dps har bestemt seg for den type diagnose, hvorfor skal de på død og liv spre livshistorien din? Jeg synes det er så vanskelig å forholde seg til allerede. Jeg føler at jeg er den lille jenta som var så redd for å ikke bli trodd og bli straffet. Som om frykten jeg hadde da har blitt virkelighet.

Anonymkode: 13a47...bce

Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du mener, men all informasjon som angår deg blir ikke delt med andre enn helsepersonell. Jeg skjønner at det kan være kjipt at det står skrevet ned, men vi har alle journaler både hos leger og andre hvor det står skrevet litt av hvert som både er flaut og vanskelig. Du skriver også at du blir straffet med en diagnose, men har det noe å si? Man vet jo som regel hva man sliter med selv, om noen mener at du har en rar diagnose så er jo det helt irrelevant hvis dette ikke er noe problem for deg som person. 

Anonymkode: 3e59e...377

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan være enig i at mange helsepersonell fremdeles trenger mer kunnskap om personlighetsforstyrrelser, for om jeg husker rett så har faktisk opptil 10 % av befolkningen en personlighetsforstyrrelse (i ulik grad og form). Det finnes vel ti ulike. Ofte blir det ikke sett på som en sykdom, mer som et avvik, men det er det jo og det gir vel så mye lidelse som mange andre sykdommer.

Men om man vet hva eupf kommer av, så er det jo en traumelidelse for de fleste, og jeg har møtt helsepersonell som virkelig forstår dette. Sjelden allmennleger, men i psykiatrien. Siden eupf kan slå ut veldig ulikt hos ulike personer, synes jeg ikke det sier så mye om hvem man er. Folk kan være utrolig forskjellige selv om man har dette, vet det av erfaring. Men jeg synes det burde blitt tatt mer på alvor, siden faktisk 10 % av alle med eupf ender med å ta livet sitt. Det er jo ganske mange. Da er det vanskelig å for eksempel møte en fastlege som tror det er en bagatell. 

Selv er jeg ikke så redd for at barndomstraumene mine står i ulike journaler. Jeg føler ikke at det er min skyld hva som hendte meg som barn, og derfor heller ikke noe jeg trenger å skamme meg over. Derfor skammer jeg meg heller ikke over at personligheten min har blitt skadet av disse traumene. Jeg har heldigvis enda til gode å møte helsepersonell som på noen måte bruker dette mot en. Og de har jo taushetsplikt, så jeg kjenner ikke helt på den samme frykten som du gjør på akkurat dette. Men jeg leser jo om andre som føler det sånn, så det er jo tydeligvis et problem for mange. For min del var åpenhet det som gjorde at jeg fukk hjelp, men kostnaden er selvsagt at det står i journalen.

Anonymkode: 3e27a...024

Slike erfaringer som du har synes jeg er godt å lese om. Jeg forsøker å tenke at det som har vært har vært, og at den manglende forståelsen jeg ble møtt med skjedde i en "annen tid". Jeg vet det har vært større åpenhet om pf i den senere tid, og hvor brukererfaringer har kommet mer fram i lyset. Jeg visste ingenting den gangen jeg fikk den diagnosen, jeg gikk i behandling og følte at det var bra. Det var helst øvrig helsepersonell utenfor den behandlingen jeg hovedsakelig gikk i som brukte det mot meg. Det å bli "behandlet" for noen symptomer/trekk fra ei liste. Det gjorde meg enda mer redd, og hjelpen lå faktisk i å trekke seg helt ut. Det henger litt igjen i meg. Jeg har ikke helt troen på at folk holder taushetsplikten heller. Det ville vært like ille for meg om det gjaldt å fortelle om diagnose eller historikk. 

Du skriver at du ikke skammer deg over at personligheten din har blitt skadet av traumene, har det vært en prosess å komme dit? 

Ts

Anonymkode: 13a47...bce

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slike erfaringer som du har synes jeg er godt å lese om. Jeg forsøker å tenke at det som har vært har vært, og at den manglende forståelsen jeg ble møtt med skjedde i en "annen tid". Jeg vet det har vært større åpenhet om pf i den senere tid, og hvor brukererfaringer har kommet mer fram i lyset. Jeg visste ingenting den gangen jeg fikk den diagnosen, jeg gikk i behandling og følte at det var bra. Det var helst øvrig helsepersonell utenfor den behandlingen jeg hovedsakelig gikk i som brukte det mot meg. Det å bli "behandlet" for noen symptomer/trekk fra ei liste. Det gjorde meg enda mer redd, og hjelpen lå faktisk i å trekke seg helt ut. Det henger litt igjen i meg. Jeg har ikke helt troen på at folk holder taushetsplikten heller. Det ville vært like ille for meg om det gjaldt å fortelle om diagnose eller historikk. 

Du skriver at du ikke skammer deg over at personligheten din har blitt skadet av traumene, har det vært en prosess å komme dit? 

Ts

Anonymkode: 13a47...bce

Jeg tror du har rett i at mye var annerledes for tjue år siden. I motsetning til deg ble ikke personlighetsforstyrrelsen min fanget opp pga manglende kunnskap og min lukkethet. Så jeg ble også møtt med manglende forståelse, men på en litt annen måte. Jeg ble ikke tatt på alvor. Jeg forstår at sånt kan gjøre vondt og sette seg, det gjorde det virkelig hos meg, og jeg bærer preg av det ennå. Da jeg endelig fikk rett diagnose var det mest en lettelse, for jeg hadde selv mistenkt at det var nettopp eupf, men kunne liksom ikke tro det var sant. Men alt stemte jo, og da var det godt at det endelig ble forstått. 

Jeg har vel egentlig ikke skammet meg over den diagnosen, men for en del år siden skammet jeg meg jo over å slite psykisk. Så sånn sett har det vært en prosess. Det er det vel mange som ikke gjør lenger. Jeg skammer meg ikke overfor helsepersonell, men samtidig er det ikke en diagnose jeg ønsker å fortelle til venner og bekjente. Nettopp fordi det er mye stigma og fordi folk egentlig ikke vet så mye om hva det handler om. Folk leser mest om sterotypier om man googler det. 

Barndomstraumene skammet jeg meg nok over som ung, men som voksen så er det ikke noe jeg føler noen skyld eller skam over. Jeg tenker at et barn ikke kan noe for at det utsettes for ting det ikke kan kontrollere. Jeg har ikke måttet jobbe så mye for å føle det sånn, men vet en del sliter med akkurat det. 

Om man føler for å oppsøke behandling igjen i dag, så er det viktig å oppsøke noen som har kompetanse i det man sliter med. Det finnes for eks spesielle personlighetspoliklinikker i noen av de større byene. For mitt problem var i alle fall å bli møtt med inkompetanse. Håper du slipper å bekymre deg og skamme deg så mye over det som står i journalen, og at det ikke hindrer deg i å søke hjelp om du trenger det. Vi er mange med en lang og rikholdig journal...

Anonymkode: 3e27a...024

[AnonymBruker]

Jeg hadde EUPF i 10 år. For ett år siden sluttet jeg på DPS og gikk privat med offentlig driftstøtte og h*n kunne bekrefte at jeg ikke hadde noen personlighetsforstyrrelse, men kompleks PTSD og dissosiativ lidelse. Den eneste diagnosen de trolig har hatt rett i er tilbakevendene depressiv lidelse. Jeg har ingen tiltro til DPS. Graden av kompetanse varierer ut fra hvor stor DPS-et er. Ut fra journal blir ofte timene feiltolket fordi det er behandler som skriver journalen fra hans/hennes ståsted. Diagnosen i seg selv er kkanskje ikke viktig, men den kan bli avgjørende den dagen man f.eks. blir innlagt på psykiatrisk avdeling.

　

En gang jeg var innlagt og hadde fastvakt, satt fastvakten en time og innprentet i meg at jeg latet som, at jeg bare tok opp plassen noen andre skulle att, at jeg bare var ute etter oppmerksomhet osv. Jeg snudde ryggen til fastvakten og tårene rant. I dag vet jeg at jeg burde ha sagt dette til en annen ansatt, men jeg turte ikke, for jeg skammet meg. Hva om han hadde rett? Jeg tror ikke han hadde sagt det om jeg hadde hatt kompleks PTSD og dissosiativ lidelse...

Anonymkode: 58059...9bc

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde EUPF i 10 år. For ett år siden sluttet jeg på DPS og gikk privat med offentlig driftstøtte og h*n kunne bekrefte at jeg ikke hadde noen personlighetsforstyrrelse, men kompleks PTSD og dissosiativ lidelse. Den eneste diagnosen de trolig har hatt rett i er tilbakevendene depressiv lidelse. Jeg har ingen tiltro til DPS. Graden av kompetanse varierer ut fra hvor stor DPS-et er. Ut fra journal blir ofte timene feiltolket fordi det er behandler som skriver journalen fra hans/hennes ståsted. Diagnosen i seg selv er kkanskje ikke viktig, men den kan bli avgjørende den dagen man f.eks. blir innlagt på psykiatrisk avdeling.

　

En gang jeg var innlagt og hadde fastvakt, satt fastvakten en time og innprentet i meg at jeg latet som, at jeg bare tok opp plassen noen andre skulle att, at jeg bare var ute etter oppmerksomhet osv. Jeg snudde ryggen til fastvakten og tårene rant. I dag vet jeg at jeg burde ha sagt dette til en annen ansatt, men jeg turte ikke, for jeg skammet meg. Hva om han hadde rett? Jeg tror ikke han hadde sagt det om jeg hadde hatt kompleks PTSD og dissosiativ lidelse...

Anonymkode: 58059...9bc

Dette her tror jeg du har så rett i. Leit at du måtte oppleve en slik person da du hadde det så vanskelig. Det er jo hvis man skulle bli innlagt at journal åpnes for alt mulig slags folk, med varierende kompetanse, holdninger osv. Jeg har jo ikke planer om å bli det, men likevel. 

Anonymkode: 13a47...bce

[Bjørg47]

Angst og depresjon må for en hver pris ikke behandles med medisiner, da dette fører til en livslang tilstand.

SSRI, benzodiazepiner, TCA og andre Psykofarmaka er meget skadelige preparater og hjelper ingen. (bortsett fra farmaindustrien som omsetter for 20 milliarder årlig i Norge)