Sosial angst som student

[AnonymBruker]

Hei hei

Jeg er en fersk student med sosial angst som sliter litt med å trives i studiehverdagen. Lurer rett og slett på om det er flere av oss, i samme situasjon?  I min verden ser det nemlig ut som at alle har "funnet" noen og at jeg er på siden. Sitter med noen innimellom, men føler ikke at kjemien er helt topp. Og alt blir så fryktelig kleint når jeg prøver å sette meg med noen jeg ikke kjenner. 

Er det noen her inne som sliter med det samme, og som har funnet en måte å takle dette på? Hvordan går det i forhold til framføringer osv? Og hva studerer du?

Anonymkode: 24bc1...142

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med sosial angst fra jeg var svært ung. Nå har jeg kommet til et punkt der sosialisering med mennesker, både perifere bekjente samt fremmede mennesker, ikke er et problem. Sånn sett merker jeg lite til angsten på daglig basis. Angsten påvirker meg mest i situasjoner der jeg skal prestere foran andre, særlig når andre skal bedømme meg. Ettersom jeg er medisinstudent havner jeg ofte i slike situasjoner. De første årene er det blant annet kommunikasjonstrening med ekte pasienter som blir tatt opp på film. Videoopptaket blir videre analysert og bedømt av en gruppe studenter og en veileder. Dette var helt grusomt i starten, men eksponering er jo som kjent den mest effektive terapien, og jeg er nå på et stadium der dette påvirker meg i liten grad. Ettersom dette var obligatorisk måtte jeg tvinge meg gjennom det, og tempoet og utfordringsgraden var mye større enn det jeg i utgangspunktet hadde vært komfortabel med om jeg gjorde det på eget initiativ. Fremgangen kom imidlertid raskt og tydelig. 

På meg virker det mest som du har vansker med å forholde deg til andre mennesker, så mitt svar vil muligens ikke være så mye til hjelp. Jeg har imidlertid vært der du har vært, og jeg vil sterkt oppfordre deg til å utfordre deg selv ved eksempelvis nettopp å sette deg ved siden av ukjente og prøve å føre frem en samtale. Dersom du er veldig hemmet av angsten vil jeg også oppfordre deg til å få hjelp med dette. Det finnes blant annet psykologtjenester i regi av studentsamskipnadene. 

Du er ikke alene med å slite med dette. Det skal du vite.

 

 

Anonymkode: 825fa...a09

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sosial angst, men panikklidelse og generell angst. Det gjør at angsten også dukker opp i sosiale situasjoner, til tross for at jeg ikke har angst for å møte/snakke med mennesker. Jeg kan dermed ikke vite helt hvordan du har det, men jeg tror jeg klarer å sette meg ganske godt inn i situasjonen din. 

Det som virkelig hjelper er å eksponere seg, men ta det gradvis. Sett deg små mål i hverdagen og slapp godt av etterpå. Tenk også igjennom hva du sier til deg selv etter at du har blitt eksponert for en ubehagelig situasjon. Prøv å si til deg selv alle positive ting du kommer på ved opplevelsen, selv om det ikke alltid går like bra. Jeg pleier å tenke at "hey, jeg prøvde i hvert fall! og det er bedre enn å bare sitte hjemme". 

Jeg vet at det er vanskelig å tro på det, særlig når angsten slår seg løs, men faktum er at folk tenker mest på seg selv. Og eventuelle ting de legger merke til ved andre glemmer de fort. Min erfaring er også at desto mer du smiler og stiller spørsmål, jo bedre går det. Det er ikke lett å vende fokus mot andre når angsten er i høygir, men forsøk å forbli i situasjonen og smil! Når du smiler vil du faktisk kunne kjenne en følelse av glede i kroppen, på samme måte som du vil kunne føle sinne hvis du ser sint ut osv. 

Forsøk å fange opp små invitasjoner i samtalen. Dette er en øvingssak. Men klarer du det, vil det være lettere å holde samtalen gående. Folk gir ofte små subtile invitasjoner til å fortsette samtalen. Forsøk å ikke tenke så mye over hva du sier, det er mange personer det er enkelt å jatte med. Det spiller ikke alltid så stor rolle hva du sier, men heller måten du sier det på. Ofte har jeg sagt ting som jeg egentlig ikke synes er så morsomme, men fått en god respons og latter fra andre nettopp fordi jeg sa tingene med innlevelse og glede/begeistring osv. 

Lykke til! Jeg har troen på at det løser seg - du må bare ta tiden til hjelp og være snill med deg selv. 

Anonymkode: 9f64d...b11

[Bjørg47]

Jeg slet med angst og andre følelser lenge, så leste jeg om stoisisme nå bryr ikke dårlige tanker meg mer.

Tok ca. 30 dager før jeg ble frisk, sluttet med alle medisiner ssri, og jeg har ikke gått til psykolog siden.

[Devilheart]

Første jeg vil si, man er aldri alene om noe her i verden. Det være på videregående eller høgskole og universitet med hvertfall mange hundretalls studenter.

Det er veldig leit at enkelte sliter med det sosiale og det er slett ikke enkelt å tilpasse seg nye miljøer raskt. Dessverre er det slik at på høgere utdanning regnes man som voksen og selvansvarlig, og finnes få tilbud som inkluderer alle for å få en fin oppstart.

Jeg må nok innrømme og stå fram åpent og si at jeg har nå blitt et ekstremt tilfelle. Jeg er nylig diagnosert med generell angst (med tyngde på det sosiale) og Asperger, og studiestarten siden en måned siden har vært beintøft. Ikke minst er jeg veldig introvert også, så det gjør ikke saken bedre. Har begynt på en krevende bachelor i et større universitet, og ikke fått meg èn eneste fritidsvenn fra studiet, eller skolen generelt. Eller ok, sannhet med modifikasjoner, bor jo i kollektiv med to andre medstudenter, og de er greie nok, og har noen å prate med på skolen, hvis jeg vil, men der stopper det.

Når ting er i ubalanse, går alt annet gærn også. Har allerede vært innom studieveiledere, skolepsykologen og tilretteleggingskontoret, og gjort en del tiltak mhp fagene. Vet ikke om det vil ha noe påvirkning på det sosiale, men slik ting er nå, ser det ikke lyst ut.

Når man er student så kreves det masse av en. Man skal være skikkelig og disiplinert student, men likevel være energisk og sosial og finne seg klikker og nettverk. Det er ikke lett når man er voksen og av den sjenerte typen. Særlig når man prøver å gjøre en innsats, er med på ting og arrangementer, men likevel ikke blir inkludert.

Hvordan skal man overleve studietiden og fortsatt være nok motivert og fokusert på studiene? Man kan kjøre sitt eget løp og gjøre det man har kapasitet til. Prøve og delta på arrangementer som en finner interessant og ta ting med små steg.

Er dessverre slik livet generelt også fungerer. Gjør man seg ikke synlig, forsvinner man i mengden. MEN er ikke sagt at man må gjøre det helt alene. Som nevnt over finnes det folk man kan kontakte og be om hjelp fra. DET er det første steget man burde ta.

Så, TS, her er mitt tips: ikke fortreng følelsene og ignorer realiteten. Noen klarer å gjemme seg bak en fasade i hverdagen og la seg sakte bli ødelagt innenfra, men det er ikke å anbefale. Søk hjelp nå som det fortsatt er tidlig og lag en studieplan for hvert semester. Og selvsagt, ta tiden til hjelp.

Håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

Det sosiale er ikke så utrolig viktig. Gjør studiene, sett deg ned med klassen din, hils på de du kjenner igjen, smil til folk. Slapp av, det kommer seg.

Anonymkode: fdca1...ed1

[Gjest The damned]

Jeg har sosial angst,og har før dette isolert meg masse og generelt ikke utfordret meg noe i det hele tatt. Derfor var det tøft å flytte til ny plass,bo i leilighet alene når jeg før har bodd meg kjæresten,det å studere og at det er masse sosiale situasjoner.

Jeg klarte ikke å være med på alt jeg ønsket i Fadderuka,for jeg ble fort overveldet og utslitt. Allikevel prøvde jeg å være med,men var egentlig i høyspenn hele tiden så fikk ikke så masse ut av det.

Akkurat prøver jeg å bli vant til alt og tar ting litt sånn gradvis og med små skritt. Merker litt fremgang. Nå har jeg nettopp begynt å synes at det å være i seminargruppe er ok selv om jeg ikke er spesielt aktiv. Har gått og grudd meg i evigheter før jeg bare tok mot til meg og gikk. Heldigvis er det ikke mye som er obligatorisk på mitt studie,men prøver å gå allikevel. Fra andre studieår så ser jeg at det er mer fremføringer og fremlegg,men jeg håper at det skal gå bra.

På fritiden er jeg mye alene og har ikke blitt kjent med noen. Det føles til tider ensomt og kjipt,men jeg prøver å øve meg på å være litt snill med meg selv og ikke bli veldig negativ. Mitt mål nå er å gå fremover,og så prøver jeg å ikke stresse så mye med det at jeg ikke kjenner noen. For noen tar jo det sosiale lengre tid,og om man har sosial angst så er det i hvert fall ikke rart om det gjør det

Jeg støtter det å søke hjelp tidlig. Gikk selv til studentrådgivningen første uka på studiet,og føler at det hjelper meg masse. Der er det noen som hjelper meg med ting som er vanskelig og man slipper å gå alene og bære på alt.

Endret 23. september 2016 av The damned

[Gjest Cartman]

Tror den største feilen du gjør er at du sammenligner deg med andre. Du må være den du vil være. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men unge mennesker har en tendens til å være litt usikre. Flere av dine medstudenter har det sikkert på samme måte. De aller fleste vil fremstå som sterkere enn de er. Ikke stress med dette. Med tiden blir du kjent med de andre på studiet. Det viktigste er ikke hvor mange bekjente/venner du får, men at du får noen trygge og solide mennesker rundt deg. Jeg har flere venner med sosial angst. For dem har det vært viktig å ha noen gode venner, hjelp av psykolog og tydelige rammer. Studielivet kan være ensomt for mange. Det er viktig at du ikke isolerer deg selv.

Endret 24. september 2016 av Cartman