Å dra opp xen i en diskusjon 'om oss'.

[AnonymBruker]

Det du gjorde feil var å kontakte han igjen. Du skrev jo sist at han ville prate med deg en dag, som han da sa, da skulle du latt HAN komme til deg. Men du begynte å mld han igjnen. Du har vært alt for tilgjengelig, han vet hele tiden hvor han har deg. Du må la han jakte på deg. Men nå er det jo uansett for sent. Ikke vær venn med han, det vil ikke funke siden du er så into han som du er. Hold avstand. Jeg ville ha blokkert han ifra alt nå.

Anonymkode: 2d97d...c9e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det du gjorde feil var å kontakte han igjen. Du skrev jo sist at han ville prate med deg en dag, som han da sa, da skulle du latt HAN komme til deg. Men du begynte å mld han igjnen. Du har vært alt for tilgjengelig, han vet hele tiden hvor han har deg. Du må la han jakte på deg. Men nå er det jo uansett for sent. Ikke vær venn med han, det vil ikke funke siden du er så into han som du er. Hold avstand. Jeg ville ha blokkert han ifra alt nå.

Anonymkode: 2d97d...c9e

Ok, så det beste for meg hadde vært om jeg lot han komme å jatte å prate om alt mulig annet, enn det rotet vi hadde havnet i? Ja, han sa han ville prate, men dette fulgte han jo ikke opp, når det kom til stykket. Han kom å pratet om alt mulig annet, enn det faktumet at vi hadde en totalkræsj. Jeg syns ikke jeg bare kunne stå å late som om alt var ok? 

Ja, det er nok for sent nå, men skulle jeg bare la han dure på som det passet han i mellomtiden da? Det klarte jeg desverre ikke lengre. Og hvor lenge skal man holde på med evt katt og mus-spill? Jeg orker ikke bli jaktet etter av en jeg bryr meg om, da vil jeg ha den personen der, være rundt han, nær han. Og jeg ønsker at han ønsker det samme. Finnes da en grense for hvor lenge man skal sitte rundt. 

Nei, det er det jeg tenkte også. Jeg tjener jo ikke noe på å ha han i livet mitt allikevel. Det jeg ikke forstår, er hvorfor han virker så opptatt av å kunne slå av en prat om vi sees.. Var akkurat som om det plutselig gikk opp for han at jeg mente alvor, og han virket nesten litt.. Fornærmet/fortvilet? I tillegg syns jeg ikke han hadde noen 'rett' til å si at han ærlig måtte innrømme at han kommer til å savne det? Han ville jo ikke ha det, ifl han?

Anonymkode: b0831...90b

[I Grosny]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Fortalte han at jeg syns alt bare har blitt rot, og at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. At nå følte jeg at jeg sto med en skillevei, enten gå videre med han, eller gå videre alene, å komme meg over han. Og jeg sa til han at jeg var forvirret, fordi han hadde sendt så mange miksede signaler. Det var han helt enig i. Når jeg spurte hvorfor, svarte han, huff, nei, jeg vet ikke.. Nei, han visste ikke helt hvorfor.

Han visste ikke hvorfor, mest sannsynlig fordi han rett og slett er i en forvirret livssituasjon.

 

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

og jeg ser jo at tilstanden hans bare ble verre og verre med tiden vi holdt på. Men jeg får jo ikke gjort noenting med det. 

Anonymkode: b0831...90b

At han blir verre og verre er ett dårlig tegn, og ett tegn på at det var riktig å avslutte.

 

Nå er det din tur til å slite deg gjennom en forvirret kjærlighetssorgperiode. Det blir vondt, men husk at for hver uke som går, så blir alt littegrann lettere. Jeg ønsker deg alt godt. Og gled deg til bedre tder. De kommer. Bruk tid med venner, familie, og vær nøye på søvn og mosjon. Fysisk form gir overskudd og gjør psykiske belastninger mye lettere.

[AnonymBruker]

7 timer siden, I Grosny skrev:

Han visste ikke hvorfor, mest sannsynlig fordi han rett og slett er i en forvirret livssituasjon.

 

At han blir verre og verre er ett dårlig tegn, og ett tegn på at det var riktig å avslutte.

 

Nå er det din tur til å slite deg gjennom en forvirret kjærlighetssorgperiode. Det blir vondt, men husk at for hver uke som går, så blir alt littegrann lettere. Jeg ønsker deg alt godt. Og gled deg til bedre tder. De kommer. Bruk tid med venner, familie, og vær nøye på søvn og mosjon. Fysisk form gir overskudd og gjør psykiske belastninger mye lettere.

Takk. Ja, det er tungt, mest av alt fordi det ble så mye tvil. Og jeg føler på en måte at han ikke hadde 'rett' til å si at han komme til å savne det, eller at han må kunne slå av en prat når vi sees, det setter igjen tvil i meg, og jeg forstår ikke hensikten hans med å holde kontakt. Jeg tror ikke han plutselig bare har slått seg til ro med at vi skal være venner?

Ja, tilstanden ble verre i den forstand at han klagde mer og mer på livssituasjonen sin. Det gikk fra at han 'skrøt' av å være mye opptatt (men bekreftet ovenfor meg at jeg visste jo hva han følte for meg, men at det ikke bare var noe han sa at han var mye opptatt/at det ikke var tull) til at han snakket om at han var så lei av hele greinet at han hadde lyst til å hoppe fra en bru, var så sliten av alt sammen at han knapt klarte å stå opp om morgenen lengre, skulle vært sykemeldt med følte han ikke kunne la det gå utover jobben at han måtte prestere på hjemmebane, og at han var så lei seg fordi han mistet venner, fordi han ikke har tid til å være med dem. Pluss en del klager på smerter, sykdom og bekymringer. 

Men jeg vet ikke, kanskje det hadde vært lettere for meg å akseptere, hadde han vært klar i talen, å sagt slik mannfolk flest gjør i en sånn situasjon, når de er sikre. ikke begynne å blande inn at han kommer til å savne det, fordi vi hadde det jo moro, eller at han på et visst nivå tydeligvis vil holde kontakt. Jeg klarer bare virkelig ikke se hensikten eller ønsket hans om det, spesielt mtp at vi ikke bar venner før dette, og antageligvis ikke kan bli det etter.. Og det er jo den lille biten i meg som tviler da, fordi jeg ser jo han må pushe bort andre ting jeg vet han ikke vil, som feks sosiallivet og vennene sine. Så da må han jo pushe vekk meg også, det er ikke tid, rom eller energi der for meg, og når jeg krevde/satte hardt mot hardt, måtte han ta et valg. Eller pusher han meg bort fordi han faktisk ikke vil noe mer? Skjønner? Er liksom slike tanker som kverner. :/

Anonymkode: b0831...90b

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Ja, det er tungt, mest av alt fordi det ble så mye tvil. Anonymkode: b0831...90b

Tvil om hva? Det er ganske tydelig at han likte deg. Men oversatt til narkotika. Du var kanskje som hasj for han, samtidig som han hadde abstinens for sin heroininne. Jeg tror han ønsket å oppleve stor kjærlighet for deg, og at hans optimisme til tider var preget av ønsketenkning. Hans tanker om at han var ferdig med x var også ønsketenkning, og ideene var ærlige nok, men de var fundamentert på ønsketenkning.

Systemet hans var ikke renset fra hans forrige kjærlighetstap. 

Selv om det er vondt for deg å skilles fra han, så gjorde du det rette. 

Jeg var litt i hans situasjon en gang. Oppførte meg ganske manisk og ustabilt med fine kvinner jeg datet. Etter noen måneder fant jeg roen og ei fin dame som jeg ble så glad i at hun slo ut mine desperate tendenser.

Men den klagingen hans, det er noe annet. Det er ett personlighetstrekk som hans kommende damer kommer til å slite med uansett kjærlighetssorg eller ikke. Det kan godt tenkes at det var årsaken til at han ble dumpet av x. Sllitsomt. Slikt gnager.

Endret 10. oktober 2016 av I Grosny

[AnonymBruker]

4 timer siden, I Grosny skrev:

Tvil om hva? Det er ganske tydelig at han likte deg. Men oversatt til narkotika. Du var kanskje som hasj for han, samtidig som han hadde abstinens for sin heroininne. Jeg tror han ønsket å oppleve stor kjærlighet for deg, og at hans optimisme til tider var preget av ønsketenkning. Hans tanker om at han var ferdig med x var også ønsketenkning, og ideene var ærlige nok, men de var fundamentert på ønsketenkning.

Systemet hans var ikke renset fra hans forrige kjærlighetstap. 

Selv om det er vondt for deg å skilles fra han, så gjorde du det rette. 

Jeg var litt i hans situasjon en gang. Oppførte meg ganske manisk og ustabilt med fine kvinner jeg datet. Etter noen måneder fant jeg roen og ei fin dame som jeg ble så glad i at hun slo ut mine desperate tendenser.

Men den klagingen hans, det er noe annet. Det er ett personlighetstrekk som hans kommende damer kommer til å slite med uansett kjærlighetssorg eller ikke. Det kan godt tenkes at det var årsaken til at han ble dumpet av x. Sllitsomt. Slikt gnager.

Joda, han likte meg nok, men tvil på hva han ville/egentlig tenker om meg da, mtp at han har sagt og godt så mye rart, og jeg er såpass sårbar som jeg er, så jeg klarer ikke helt å tyde alt sammen. Og jeg har vel nesten heller mer omvendt inntrykk, han trodde kanskje han var klar for nye nytt til å begynne med, og han trodde kanskje det skulle gå på tross av det stresset han står i, men etterhvert bestemte han seg bare for at det ikke er mulig, og måtte ta et valg når det kommer til stykket. 

Takk for svar på noe selverfart. var det da bare at de damene du traff den gangen var feil for deg når det kom til stykket, og at du først fant roen når du traff en ordentlig dame du faktisk likte, eller var det kaoset rundt deg som gjorde det?

Jeg har egentlig ikke et inntrykk av at han er en klagete type, sånn når det kom fra vennene hans. Vennene hans har til og med 'advart' meg mot at han er en veldig skrytete type, og at han bla skryter hele tiden av at han er så opptatt, å har så mye å gjøre. Jeg tror ikke de hadde sagt det sånn, om han satt å sutret til de på den måten? Han skrøt mye til meg i begynnelsen også, men etterhvert begynte det å bli mer og mer klaging, og at han åpnet seg opp på at han egentlig syns hele prosessen og alt stresset var slitsomt og snart tok knekken på han, at han var så sliten, lei, ikke hadde til til å være med vennene sine osv osv. Godt mulig han kan ha sitti å sutret slik til xen sin og, dog. 

Anonymkode: b0831...90b

[I Grosny]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Joda, han likte meg nok, men tvil på hva han ville/egentlig tenker om meg da, mtp at han har sagt og godt så mye rart, og jeg er såpass sårbar som jeg er, så jeg klarer ikke helt å tyde alt sammen. Og jeg har vel nesten heller mer omvendt inntrykk, han trodde kanskje han var klar for nye nytt til å begynne med, og han trodde kanskje det skulle gå på tross av det stresset han står i, men etterhvert bestemte han seg bare for at det ikke er mulig, og måtte ta et valg når det kommer til stykket. 

Takk for svar på noe selverfart. var det da bare at de damene du traff den gangen var feil for deg når det kom til stykket, og at du først fant roen når du traff en ordentlig dame du faktisk likte, eller var det kaoset rundt deg som gjorde det?

Jeg har egentlig ikke et inntrykk av at han er en klagete type, sånn når det kom fra vennene hans. Vennene hans har til og med 'advart' meg mot at han er en veldig skrytete type, og at han bla skryter hele tiden av at han er så opptatt, å har så mye å gjøre. Jeg tror ikke de hadde sagt det sånn, om han satt å sutret til de på den måten? Han skrøt mye til meg i begynnelsen også, men etterhvert begynte det å bli mer og mer klaging, og at han åpnet seg opp på at han egentlig syns hele prosessen og alt stresset var slitsomt og snart tok knekken på han, at han var så sliten, lei, ikke hadde til til å være med vennene sine osv osv. Godt mulig han kan ha sitti å sutret slik til xen sin og, dog. 

Anonymkode: b0831...90b

Når jeg var i en ustabil manisk kjærlighetssorgfase, så var jeg kjempeklar for nytt forhold, til evig tid med en gang, men fikk plutselige tilbakefall som jeg ikke kunne forutse. Tilbakefallet kunne vare i kort tid, og så trodde jeg jeg hadde kommet over det, men nei, tilbakefallene kom igjen og igjen, men de ble sjeldnere og svakere.

Hvem som var feil for hvem var nok litt variabelt. Jeg var utrolig lite kresen, og måtte nesten ha kos fra hvem som helst, og noen damer følte at ting ble feil. I ettertid forstår jeg at ingen av disse var riktig for meg, og jeg var jo heller ikke riktig for dem.

Når jeg etter noen måneder fant stabil kjærlighet så var det veldig mye som stemte. Hun var mer riktig for meg enn alle de andre, inkludert x, samtidig som jeg var veldig riktig for henne. Da hadde det også godt såpass mye tid at kjærlighetssorganfallene hadde roet seg, ikke så mye som en tåre var felt den siste uken før jeg møtte henne, og når jeg møtte henne så glemte jeg i stor grad x. 

Det med klaging. Jeg kjenner en veldig intelligent og sjarmerende mann, med fantastisk humor. Slik oppfattes han av de aller fleste, men de som kjenner han godt blir etterhvert litt lei av den evindelige klagingen som først kommer fram når man bruker mye tid med han, og særlig etter en del øl.

Det er normalt for mange menn å komme i skrytemodus overfor kvinner de tiltrekkes av,   at x mistet skrytingen til deg  kan ha vært ett tegn på at kurtiseringsfasen og begeistringen var litt trappet ned.

Folk har forskjellige preferanser. Jeg elsker at min dame koser seg når jeg er med henne, og tenker vel også at dersom det ikke er slik så er det litt bortkastet tid. Jeg husker fra kristendomstimen i skolen ett bibelsitat:"Du skal ikke så på steingrunn!" Og tenker at det også gjelder kjærlighetsforhold. Jeg ønsker både å gi og få tilbake mye kos og glede. Så jeg ville ikke ha trivdes i forhold med en som gir såpass lite godfølelse tilbake som din x gjør. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, I Grosny skrev:

Når jeg var i en ustabil manisk kjærlighetssorgfase, så var jeg kjempeklar for nytt forhold, til evig tid med en gang, men fikk plutselige tilbakefall som jeg ikke kunne forutse. Tilbakefallet kunne vare i kort tid, og så trodde jeg jeg hadde kommet over det, men nei, tilbakefallene kom igjen og igjen, men de ble sjeldnere og svakere.

Hvem som var feil for hvem var nok litt variabelt. Jeg var utrolig lite kresen, og måtte nesten ha kos fra hvem som helst, og noen damer følte at ting ble feil. I ettertid forstår jeg at ingen av disse var riktig for meg, og jeg var jo heller ikke riktig for dem.

Når jeg etter noen måneder fant stabil kjærlighet så var det veldig mye som stemte. Hun var mer riktig for meg enn alle de andre, inkludert x, samtidig som jeg var veldig riktig for henne. Da hadde det også godt såpass mye tid at kjærlighetssorganfallene hadde roet seg, ikke så mye som en tåre var felt den siste uken før jeg møtte henne, og når jeg møtte henne så glemte jeg i stor grad x. 

Det med klaging. Jeg kjenner en veldig intelligent og sjarmerende mann, med fantastisk humor. Slik oppfattes han av de aller fleste, men de som kjenner han godt blir etterhvert litt lei av den evindelige klagingen som først kommer fram når man bruker mye tid med han, og særlig etter en del øl.

Det er normalt for mange menn å komme i skrytemodus overfor kvinner de tiltrekkes av,   at x mistet skrytingen til deg  kan ha vært ett tegn på at kurtiseringsfasen og begeistringen var litt trappet ned.

Folk har forskjellige preferanser. Jeg elsker at min dame koser seg når jeg er med henne, og tenker vel også at dersom det ikke er slik så er det litt bortkastet tid. Jeg husker fra kristendomstimen i skolen ett bibelsitat:"Du skal ikke så på steingrunn!" Og tenker at det også gjelder kjærlighetsforhold. Jeg ønsker både å gi og få tilbake mye kos og glede. Så jeg ville ikke ha trivdes i forhold med en som gir såpass lite godfølelse tilbake som din x gjør. 

Takk for svar. 

Men det har jo ikke akkurat vært et kort blaff heller da, vi har tross alt holdt på et halvt år, og han har prøvd seg på meg for første gang for kanskje to år siden, så helt tilfeldig valgt ut, mulig, men ville han i så fall ikke blitt dritt lei av dette surret for lengst? 

Og jeg er rimelig sikker på at han ikke har vært med noen andre denne perioden, det sa han jo også selv under krangelen, så hvis han var ute etter kos fra hvem som helst, så er jeg rimelig sikker på at han kunne fått det oftere (så lenge ikke jobb, prosjekter og diverse sto i veien) og på en enklere måte enn å stå å vente timesvis på meg når jeg feks var på jobb? 

Og klagingen; joda, men jeg har liksom ikke oppfattet det som klaging, bare for å klage. Når jeg for eksempel sa første gangen han skulle til meg, at 'du får stige på, men du får overleve at det står noen malingsspann i gangen, jeg driver å maler, men orker ikke ta siste rest før til uka' svarte han at jeg var veldig heldig, og at han skulle ønske han kunne bli adoptert av familien min (han vet hvem enkelte i familien min er fra før av), for sånn hadde ikke han det. Hvis pappa'n hans sa de skulle bygge kl 07 på en søndag, så skulle de det, ferdig snakka, osv osv. Så jeg har mer inntrykk av at klagingen er et rop om hvordan han egentlig har det, og hvordan dette påvirker han. Ovenfor venner sier han at han har så mye å gjøre, er så opptatt hele tiden, og se oppfatter han som skrytete og viktig av seg. 

Å jo, jeg vil selvfølgelig ha mer ut av det en dette, det er jo det som er problemet. Men det er den usikkerheten i meg som stikker, er han egentlig klar på at det har med meg å gjøre, eller er det det at han ikke kan være med noen nå? Jeg syns han hopper og sier så mye motstridende, at jeg blir helt fortvilet og lei selv. Men nei, jeg kunne ikke ha det slik, så jeg måtte avslutte. Men igjen, så føler jeg da at han ikke har noe 'rett' til å stå å si at han kommer til å savne det han ikke vil ha, eller at han må kunne slå av en prat/spørre åssen det går når han ser meg, hadde han hatt respekt for meg, og virkelig bestemt seg for at han ikke vil ha noe med meg å gjøre, har jo det ingen hensikt, mener jeg. Vi kan ikke bare bli venner nå, og det skjønner nok han også. 

Anonymkode: b0831...90b

[AnonymBruker]

I tillegg syns jeg det er litt 'ekkelt' når hans venner kommer å spør meg hvordan det går, om jeg har sett/hørt osv fra han, iom vi liksom ikke hadde noenting da, ifl han, og ifl har han aldri snakket om oss til vennene sine. Veldig rart at de 'vet om' meg da, jeg har i alle fall aldri snakket om oss til venne hans (jeg kjenner kun en av de fra før av, og han kom til meg å spurte om vi hadde noe på gang, for det hadde han sagt)

Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal te meg/oppføre meg nestegang jeg evt ser han? På en måte sulter jo kroppen etter å snakke med han, spesielt siden han sier han kommer til å savne det, på en måte føler jeg at jeg ikke kan stå å lytte, bry meg å være der for han, når han selv sier det ikke er det han ønsker. :/

Anonymkode: b0831...90b

[I Grosny]

Du må komme deg videre , og gjøre det ordentlig. helst null kontakt. Dette fungerte ikke. Om noen måneder er det mer eller mindre ute av systemet.  I mellomtiden får du bruke tiden  godt. Trening er veldig fint, spesielt i en slik periode.

[AnonymBruker]

På 12.10.2016 den 8.50, I Grosny skrev:

Du må komme deg videre , og gjøre det ordentlig. helst null kontakt. Dette fungerte ikke. Om noen måneder er det mer eller mindre ute av systemet.  I mellomtiden får du bruke tiden  godt. Trening er veldig fint, spesielt i en slik periode.

Ja, jeg må det. Med det er vanskelig, spesielt mtp at han måtte komme med noen små drypp i siste samtale også (som at han kommer til å savne det, og at han må jo kunne spørre åssen det går/slå av en prat og diverse diverse.) Og det skjer stadig litt ting og tang her enda, og jeg er dømt til å møte på han igjen, så å bare kutte han ut, å aldri se han igjen, er rett og slett en umulighet. Så syns ikke det er så lett å vite hva jeg skal tenke om alt dette, or hvordan jeg skal håndtere det når jeg ser han igjen. Samtidig er det denne dumme, lille biten i meg som syns synd på han også, mtp at han er så overarbeidet, sliten (antageligvis utbrent) lei, trist over at han ikke har tid til venner omtrendt en gang osv. :/ jeg har litt lett for å bry meg mye om de få jeg bryr meg om.. Men igjen, han har jo sagt jeg ikke skal vente, så han kan jo ikke forvente at jeg skal bry meg så om han heller om han skulle komme å klage til meg igjen (det bør han jo strengt talt spare seg for nå, fremover, får klage til vennene sine da, som han kanskje bryr seg om).

Anonymkode: b0831...90b

[AnonymBruker]

Tror jeg kommer til å bli syk i hodet av det her jeg.. Har han bare lurt meg? Aldri likt meg? Er jeg ikke pen nok, bra nok for han? Må han ha ei penere en for å smykke seg med? Han er da fader ikke så vannvittig flott å se på lengre han heller.. (ettersom jeg hører, var han visst veldig kjekk før) har han aldri vært usikker? Hvorfor nevne at han kommer til å savne meg, eller at han må da kunne spørre hvordan det går med meg og slikt om han ser meg? Spesielt når jeg sier at jeg tror vi ikke kommer til å prate noe mer, og at å være venner i grunn ikke er så interessant/vanskelig?

Er så lei meg og forbanna, tenk om det er det han tenker da? Hvorfor ta med noen rundt der du bygger, snakke om barn og familie (å kalle dama du vet har følelser for fru), vente i timesvis for å være med meg, snakke om fremtid, fortid, problemer, tanker, være kun med meg, om han ikke en gang liker meg? 

Hva bør jeg si, gjøre, reagere nestegang jeg ser han? Hvorfor kunne han ikke bare si at det er MEG han ikke har de følelsene for, i stedenfor at han ikke klarer å tenke sånn om noen akkurat nå, og hvorfor kunne han ikke si jeg VET det ikke blir noe mellom oss, i stedenfor å holde på slik? Syns jeg står på stedet hvil, å ikke får en 'closure' på det her...

Anonymkode: b0831...90b

[AnonymBruker]

Huff, 'kan' jeg bare slette han fra alle medier, og ikke snakke noe mer til han om jeg ser han? Bør jeg det? Jeg skjønner virkelig ikke vitsen med å slå av en prat, spesielt om det skulle være noe sannhet i at han kommer til å savne det (og det gjør jeg og), da er vel i så fall veien til samme surret veldig kort. syns egentlig ikke det er noe poeng å ha kontakt med mindre vi er på samme bane begge to, og jeg kan jo ikke bare skru av følelsene heller.. 

Anonymkode: b0831...90b