Husker så lite fra oppveksten

[AnonymBruker]

Usikker på om dette er rett underforum, men fant ikke noe som passet bedre.

Jeg har den siste tiden tenkt mye på det at jeg nesten ikke husker noe fra mine barne- og ungdomsår.
Jeg har noen få klare minner, også har jeg noen "minner" som jeg er ganske sikker på jeg bare "husker" pga. at jeg er blitt fortalt om episodene og sett bilder.
Jeg husker svært lite fra barne- og ungdomsskolen.
Kan snakke med venninner om ting som skjedde og ting vi gjorde uten at jeg husker noen ting. De ler og koser seg med å mimre og jeg er bare helt utenfor.
Her om dagen så jeg noen gamle bilder hjemme hos mamma fra jeg var 14-15 år. Det var bilder fra en klassetur og flere bilder av meg og kjæresten min. Men selv ikke når jeg så bildene kunne jeg huske noe. 
Jeg husker ingenting fra første gang jeg hadde sex, men jeg tror det var fint. Hadde samme kjæreste fra jeg var 13-18, og vi hadde det alltid veldig fint. Husker vi snakket om den første gangen etterpå, han spurte om det hadde gått bra, om han skulle gjøre noe annerledes osv.
Husker at jeg sa (og mente) at det hadde vært veldig fint. Skulle så gjerne ønske jeg husket selve opplevelsen...

Det jeg husker er gjerne negative ting, episoder som gav meg klump i magen.
Hadde en far med endel rus- og alkoholproblemer. Var mye styr med han. Husker veldig godt den dagen han og mamma fortalte at de skulle skilles, jeg var 9 år. Husker hver minste detalj på legobilen jeg fikk i gave. Husker følelsene jeg hadde av lettelse og glede, husker hvordan håret til mamma blåste over fjeset hele tiden pga vinduet som sto på gløtt.
Husker den gangen søsteren min holdt på å kveles av en femmer i halsen, husker da faren min kjørte i fylla og stemoren min ringte politiet.
Men jeg husker ikke konfirmasjonen min, den dagen halvsøsteren min ble født (jeg var 13), første skoledag, russetiden.
Jeg husker hvordan det så ut inne i barndomshjemmet mitt, men har svært få minner til opplevelser og episoder der.

Er det vanlig å huske så lite?
Har ikke inntrykk av det når jeg hører på andre fortelle.
Hvorfor husker jeg ingenting?

Anonymkode: b4be1...025

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du er kraftig dissosiativ...? 

Anonymkode: bea2b...4de

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikker på om dette er rett underforum, men fant ikke noe som passet bedre.

Jeg har den siste tiden tenkt mye på det at jeg nesten ikke husker noe fra mine barne- og ungdomsår.
Jeg har noen få klare minner, også har jeg noen "minner" som jeg er ganske sikker på jeg bare "husker" pga. at jeg er blitt fortalt om episodene og sett bilder.
Jeg husker svært lite fra barne- og ungdomsskolen.
Kan snakke med venninner om ting som skjedde og ting vi gjorde uten at jeg husker noen ting. De ler og koser seg med å mimre og jeg er bare helt utenfor.
Her om dagen så jeg noen gamle bilder hjemme hos mamma fra jeg var 14-15 år. Det var bilder fra en klassetur og flere bilder av meg og kjæresten min. Men selv ikke når jeg så bildene kunne jeg huske noe. 
Jeg husker ingenting fra første gang jeg hadde sex, men jeg tror det var fint. Hadde samme kjæreste fra jeg var 13-18, og vi hadde det alltid veldig fint. Husker vi snakket om den første gangen etterpå, han spurte om det hadde gått bra, om han skulle gjøre noe annerledes osv.
Husker at jeg sa (og mente) at det hadde vært veldig fint. Skulle så gjerne ønske jeg husket selve opplevelsen...

Det jeg husker er gjerne negative ting, episoder som gav meg klump i magen.
Hadde en far med endel rus- og alkoholproblemer. Var mye styr med han. Husker veldig godt den dagen han og mamma fortalte at de skulle skilles, jeg var 9 år. Husker hver minste detalj på legobilen jeg fikk i gave. Husker følelsene jeg hadde av lettelse og glede, husker hvordan håret til mamma blåste over fjeset hele tiden pga vinduet som sto på gløtt.
Husker den gangen søsteren min holdt på å kveles av en femmer i halsen, husker da faren min kjørte i fylla og stemoren min ringte politiet.
Men jeg husker ikke konfirmasjonen min, den dagen halvsøsteren min ble født (jeg var 13), første skoledag, russetiden.
Jeg husker hvordan det så ut inne i barndomshjemmet mitt, men har svært få minner til opplevelser og episoder der.

Er det vanlig å huske så lite?
Har ikke inntrykk av det når jeg hører på andre fortelle.
Hvorfor husker jeg ingenting?

Anonymkode: b4be1...025

Har det slik jeg og. Fortrengt mye av barn og ungdomstiden.

Var mye som skjedde i den tiden, ikke alt var bra. Og for og ta vare på meg selv så distansere jeg meg fra mye. Det gjorde min søster også. 

 

Anonymkode: 679ae...c11

[AnonymBruker]

Samme som skrevet ovenfor. Har fortrengt mye av barn og ungdomstiden og det er vel en slags selvforsvarmekanisme i mange tilfeller. Det føles som jeg har fortrengt veldig mye, både av det negative som skjedde men også mye av det positive. Vi mennesker har en evne å fortrenge ting men kanskje ikke er så lett å vare selektiv i hva man fortrenger. 

Anonymkode: 38062...bed

[AnonymBruker]

Har det samme som deg ts. husker lite fra min barndom og Husker lite i fra sønnen min var baby og han er 10 år nå 

Anonymkode: d8407...2ea

[Gjest Catalina Culès]

Har det også slik, har fortrengt nesten alt fra barne og ungdomstiden.

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg TS. Jeg husker minimalt fra tiden før jeg var 16. På videregående snudde ting. Jeg fikk meg venner, ekte og gode venner, ikke falske venner. klassen var en hel gruppe. Ingen ble holdt utenfor. Null mobbing. 
Jeg har alltid hatt venner, men ingen er her i dag. For de var falske alle sammen. En del av de ble venn med meg, for å samle dritt om meg og bruke det i mot meg senere. Men så falt alt i grus. 

Problemer hjemme i hele oppveksten. Mobbing på skolen. Slet mye i barndommen. 

Har dissosiativ lidelse. Når ting blir for vanskelig så kobler jeg ut. Kan ikke styre det. Psykologen tror jeg har gjort dette siden barndommen. Hjernen min har fortrengt mye, så derfor husker jeg svært, svært lite. 

 

Anonymkode: bd702...455

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikker på om dette er rett underforum, men fant ikke noe som passet bedre.

Jeg har den siste tiden tenkt mye på det at jeg nesten ikke husker noe fra mine barne- og ungdomsår.
Jeg har noen få klare minner, også har jeg noen "minner" som jeg er ganske sikker på jeg bare "husker" pga. at jeg er blitt fortalt om episodene og sett bilder.
Jeg husker svært lite fra barne- og ungdomsskolen.
Kan snakke med venninner om ting som skjedde og ting vi gjorde uten at jeg husker noen ting. De ler og koser seg med å mimre og jeg er bare helt utenfor.
Her om dagen så jeg noen gamle bilder hjemme hos mamma fra jeg var 14-15 år. Det var bilder fra en klassetur og flere bilder av meg og kjæresten min. Men selv ikke når jeg så bildene kunne jeg huske noe. 
Jeg husker ingenting fra første gang jeg hadde sex, men jeg tror det var fint. Hadde samme kjæreste fra jeg var 13-18, og vi hadde det alltid veldig fint. Husker vi snakket om den første gangen etterpå, han spurte om det hadde gått bra, om han skulle gjøre noe annerledes osv.
Husker at jeg sa (og mente) at det hadde vært veldig fint. Skulle så gjerne ønske jeg husket selve opplevelsen...

Det jeg husker er gjerne negative ting, episoder som gav meg klump i magen.
Hadde en far med endel rus- og alkoholproblemer. Var mye styr med han. Husker veldig godt den dagen han og mamma fortalte at de skulle skilles, jeg var 9 år. Husker hver minste detalj på legobilen jeg fikk i gave. Husker følelsene jeg hadde av lettelse og glede, husker hvordan håret til mamma blåste over fjeset hele tiden pga vinduet som sto på gløtt.
Husker den gangen søsteren min holdt på å kveles av en femmer i halsen, husker da faren min kjørte i fylla og stemoren min ringte politiet.
Men jeg husker ikke konfirmasjonen min, den dagen halvsøsteren min ble født (jeg var 13), første skoledag, russetiden.
Jeg husker hvordan det så ut inne i barndomshjemmet mitt, men har svært få minner til opplevelser og episoder der.

Er det vanlig å huske så lite?
Har ikke inntrykk av det når jeg hører på andre fortelle.
Hvorfor husker jeg ingenting?

Anonymkode: b4be1...025

En venninne av meg og venninnen min flyttet fra byen vår da hun begynte på videregående og vi mistet kontakten.
Så fant vi hverandre igjen på facebook og venninnen min skrev jo til henne, husker du meg, vi gjorde det og det... men nei , hun husket ingenting, og jeg skrev om noe vi gjorde, og vi trente sammen - meg burde hun vel huske? Nei, helt blankt...

Jeg og venninnen ble jo litt fornærmet, at hun bare ville glemme oss på den måten, hadde vi ikke betydd noe for henne liksom? 

 

Anonymkode: f950f...d3e

[Teriyaki]

Jeg har det ikke like ille som deg for jeg har en del minner, men jeg kjenner meg likevel igjen for det er er myr som er glemt. Hadde også en vanskelig oppvekst. 

[AnonymBruker]

Jeg og mine fire søsken hadde en noenlunde tøff oppvekst. Mitt eldste søsken husker INGENTING fra barndommen. Kanskje et glimt i ny og ne. Jeg husker noe her og noe der. Svært lite. Mye negative opplevelser, og jeg husker deler fra "fantasiverden" som jeg stort sett oppholdt meg i. Mitt nestyngste søsken husker en hel del - men hn er bitter. Veldig, veldig bitter. Yngstemann husker lite (han har generelt dårlig husk), men har vært noe attpåklatt og hadde generelt en lettere tilværelse enn oss. 

Å fortrenge minner på den måten er en forsvarsmekanisme. 

Anonymkode: fe33b...44d

[AnonymBruker]

Har det ikke like ille,men mye jeg ikke husker også. De fleste episodene jeg husker er det gjerne noe negativt knyttet til. Hadde også en vanskelig oppvekst.

Anonymkode: 40036...b35

[Ginger66]

Jeg har det også sånn, men har ikke hatt vanskelig oppvekst. Har generelt dårlig hukommelse når det gjelder opplevelser.

[AgentFassbender]

Få deg en psykolog om det plager deg. Fikk fram flere minner jeg engang ikke trodde eksisterte. 

[honnipuff]

Jeg husker også svært lite, og jeg har hatt en veldig fin oppvekst. Husker små glimt fra barne- og ungdomsskolen, men ellers ganske lite. Jeg og familien snakket om barneminner for en stund siden, og de syntes det var så rart at jeg ikke husket samme tingene som de. Jeg derimot husker natur jeg har likt, tanker jeg har hatt, drømmer, et klesplagg jeg likte, en person jeg så en gang.  Helt tilfeldige, rare minner som ikke gir mye mening. Men de viktige, store tingene husker jeg ikke. 

Har dårlig hukommelse generelt. Glemmer ting rimelig fort!

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er så uvanlig. Minner må holdes i live med å gjenfortelles igjen og igjen, ellers blir de glemt. Jeg er ikke så sentimental av meg, og syns det er kjedelig med "husker du det og det"-samtaler, så mye er forsvunnet fra hukommelsen. Husker ikke mitt første kyss eller første gangen jeg var full. Sånne ting. Helt greit for meg, men trist om du synes det er viktig å huske sånne ting. 

Anonymkode: bcf59...668

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt grusomt som barn, fra jeg ble født til jeg ble voksen. Ble mobbet masse gjennom hele oppveksten. Slet med sykdom og måtte på sykehuset. Jeg husker masse, alt for mye. Skulle ønske jeg og slapp å huske så mye. Dessverre har jeg veldig god hukommelse. Jeg tror ikke det er vanlig å ikke huske noen ting.

Anonymkode: e19d3...a10

[AnonymBruker]

Så ut fra svarene her er det litt varierende hva som er vanlig.

Det at jeg husker så lite plager meg ikke utover det at jeg faktisk ikke husker.
Jeg har ingen psykiske lidelser eller andre problemer i livet utover "normalen".
Så tenker at det å begynne hos psykolog ikke er noe for meg. Tenker litt sånn: "don't poke the bear"...
Sikkert en grunn for at jeg ikke husker, og greit at det fortsetter sånn for meg. 

Men kanskje greit å ha i bakhodet, hvis det skulle oppstå noe senere i livet.

TS

Anonymkode: b4be1...025

[AnonymBruker]

Husker også veldig lite. Hadde en flott barndom. Tror grunnen til det rett og slett er at når man er liten lever man i nået og grubler og tenker lite tilbake på ting som skjer, sånn som vi gjør som voksne. Vi tenker tilbake og husker og mimrer, når man er liten gjør man ikke så mye av det.

Anonymkode: 51827...a14