Venner som ikke vet sitt eget beste

[AnonymBruker]

Jeg har noen venner som jeg kan få så utrolig vondt av fordi jeg mener de er fanget i destruktive mønster som de ikke selv ser eller kommer seg ut av på egen hånd.

For eksempel har jeg en kompis, la oss kalle ham Ole, som er kjekk, smart, morsom og utrolig snill, men som hele livet har vært sjenert og som i løpet av ungdommen en gang utviklet en form for sosial angst som gjorde at han distanserte seg fra alle vennene sine. I stedet for å utfordre angsten, har Ole i voksen alder alltid valgt "minste motstands vei". Når han var ferdig utdannet (gjennom nett-studier) fikk han seg jobb med hjemmekontor og etter hvert som han sluttet helt å ta kontakt med venner sitter han nå igjen uten et sosialt nettverk (med unntak av meg, som han treffer et par ganger i året). I stedet for å gjøre noe med sin egen situasjon klager han på at det er alle andre som er "dumme" og at samfunnet består av en gjeng med håpløse folk. 

Jeg har også en venninne som vi kan kalle Lise, som alltid kjeder seg i jobben, noe som har ført til at hun bytter jobb raskere enn de fleste skifter sokker. Siden hun haster videre til neste jobb med en gang hun er ferdig opplært i den forrige, blir hun naturligvis aldri forfremmet og må begynne "fra start" i samme type stilling gang på gang, noe som igjen fører til at hun aldri får den type stilling hun ønsker. I tillegg er Lise alltid på jakt etter en ny flørt, men ender hver gang opp med å velge den fyren som prøver seg på henne etter at han har forsøkt lykken med alle andre venninnene hennes først, noe som igjen gjør at hun ender opp med å bli såret når han dumper henne og går videre til neste.

Så har jeg også en kompis, Lars, som er en typisk evig ungkar. Lars er egentlig en fin fyr, men sliter med lav selvtillit, noe som gjør at han ikke akkurat er festens midtpunkt eller pikenes Jens. Innimellom får han imidlertid sjans på damer som ser bak hans usikre ytre og som blir forelsket i den fine personligheten hans. Når han så går inn i et forhold får han masse selvtillit og det kan virke som han begynner å kjede seg og rett og slett blir litt "full av seg selv", noe som gjør at damene får nok og han ender opp knust og singel igjen. Dette har vært et gjentakende mønster de femten årene jeg har kjent ham. 

Dette er altså bare noen eksempler på venner jeg har som jeg mener ikke skjønner sitt eget beste. De er alle flotte personer og jeg ønsker dem alt det beste i livet. Det er derfor trist å se på at de gang på gang ødelegger for seg selv, når jeg mener de har alle muligheter til å lykkes i livet bare de klarer å komme seg ut av disse destruktive mønstrene. Så er spørsmålet mitt; hvordan forholder man seg som venn overfor slike mennesker? Jeg føler jeg har forsøkt det meste; alt fra å være støttende og å "jatte med" til å være brutalt ærlig. Likevel føler jeg ikke at jeg kommer noe sted med noe, og av og til kan jeg føle meg litt maktesløs og bli frustrert over den manglende evnen slike mennesker gjerne har til å se seg selv fra utsiden. Er det noen som har hatt slike venner som har greid å bryte ut av lignende mønster? Hva måtte i så fall til for at dette skulle skje?

Anonymkode: 34f00...0fc

[AnonymBruker]

 

Skjønner at du beskytter deg selv fra å måtte ta en nærmere kikk på deg selv, ved å leke nedlatende bedreviter med liksomomtanke for andres liv. Men det er kanskje på tide å skaffe seg et eget liv, fremfor å overflatisk overanalysere alle andres og fiske etter skryt?

Anonymkode: 65111...b91

[AnonymBruker]

Det er ikke din jobb å få dem til å gjøre noe med livene deres TS, de må innse sannhetene om eget liv selv, uten din hjelp. Go with the Flow og vær en venn i stedet for å se på andre som prosjekter du må fikse opp i. Du har tydeligvis noen issues selv også. (Ikke stygt ment).

Anonymkode: bc3da...99e

[AnonymBruker]

Akk ove. Glad du ikke er min venn. 

For slike venner trenger jeg ikke.

Fei for egen dør.

Anonymkode: e365c...b1a