Utro på nett - igjen. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ts, men du har ennå ikke svart på om du har gitt han konsekvenser for dette tidligere?

Har du ikke gjort det, vil han aldri lære og det er på tide at du viser han i HANDLING at du ikke godtar dette, ellers blir det b are tomme ord som tidligere.

Når du beskriver at han er mye friskere nå, selv om han er stressa pga jobben, synes jeg det vitner mer om egoisme, og evt at han kanskje ser mer på deg som en omsorgsperosn som alltid er der for han, enn en kvinne han også må kjempe litt for å beholde. 

 

Anonymkode: 23f6d...17d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er både par og single han søker. Det er det vi skal prate mer om i kveld om hvorvidt han treffer dem eller ei. Han sier nei men jeg trenger tid på den biten.

Han har vært der for meg før da vi var venner. Da slet jeg psykisk og han var den jeg kunne stole på. Men nå føler jeg meg sviktet. 

Anonymkode: fedfc...93a

Han "eksen" min søkte også etter både par og single. Da jeg kjeftet på ham fordi han levde i en boble (dobbeltlivet pga han var gift) så fortalte jeg ham også om at jeg visste han hadde den sex-profilen. Da spurte han meg om jeg visste hvor lite respons single menn (han opplyste også om at han var gift der) fikk på sånne sider. Så jeg tror det blir med fantasien for de fleste der...Men jeg er overbevist om at han hadde truffet noen der om han fikk muligheten. Jeg vet også at han har hatt trekant før, med ei dame han datet og en ekstra mann. Så han er helt klart impulsiv nok til det. Men etter alle strabasene han har vært gjennom så langt i livet så sliter han nå med at testosteronproduksjonen har kollapset, så han får behandling for dette, og sex-driften hans er blitt veldig redusert (behandlingen hjelper ikke så bra på den biten), og han mener selv at han nå ikke vil rote seg bort i flere damer pga det. Men jeg tviler fortsatt jeg....

Nå er vel ikke dette en løsning for din mann.....

Anonymkode: e9ea6...781

[AnonymBruker]

En annen ting ts : du skriver at han oppretter sånne profiler, og de lar han stå der fortsattt, selv når han "er seg selv igjen", men at du må liksom "oppdage de" hver gang, som en "overraskelse". Hadde det vært at han opprettet disse når han "ikke var seg selv", hadde det mest naturlige vært at han hadde sagt det til deg av seg selv, som endel av den prosessen han nå er i, der han går til psykiater, der du støtter han igjennom tykt og tynt...Men han lar de stå til du plutselig oppdager dem, det er det som skurrer for meg. Han ser jo hvor viktig dette er for deg, men fører deg bak lyset allikevel...

Problemet slike jeg ser det, er at han har blitt vant til at du "godtar det".

Anonymkode: 23f6d...17d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ts, men du har ennå ikke svart på om du har gitt han konsekvenser for dette tidligere?

Har du ikke gjort det, vil han aldri lære og det er på tide at du viser han i HANDLING at du ikke godtar dette, ellers blir det b are tomme ord som tidligere.

Når du beskriver at han er mye friskere nå, selv om han er stressa pga jobben, synes jeg det vitner mer om egoisme, og evt at han kanskje ser mer på deg som en omsorgsperosn som alltid er der for han, enn en kvinne han også må kjempe litt for å beholde. 

 

Anonymkode: 23f6d...17d

Jeg føler meg absolutt som en tatt for gitt omsorgsperson. 

 

Hvilken handling skal jeg vise? Sist gang krevde jeg at han begynte behandling  hvis ikke flyttet jeg ut. Da  brukte han privat psykolog som nødhjelp for å redde oss før han fikk henvisning og plass i det offentlige. 

Jey har vært redd for å legge for mye press på han om å gå fordi han har hatt suicidale tanker og nesten tatt livet sitt når han har følt at livet blir for tøft for noen år siden. 

Jeg vil jo at barna skal vokse opp med pappa. De forguder han jo 

Anonymkode: fedfc...93a

[Brimi]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En annen ting ts : du skriver at han oppretter sånne profiler, og de lar han stå der fortsattt, selv når han "er seg selv igjen", men at du må liksom "oppdage de" hver gang, som en "overraskelse". Hadde det vært at han opprettet disse når han "ikke var seg selv", hadde det mest naturlige vært at han hadde sagt det til deg av seg selv, som endel av den prosessen han nå er i, der han går til psykiater, der du støtter han igjennom tykt og tynt...Men han lar de stå til du plutselig oppdager dem, det er det som skurrer for meg. Han ser jo hvor viktig dette er for deg, men fører deg bak lyset allikevel...

Problemet slike jeg ser det, er at han har blitt vant til at du "godtar det".

Anonymkode: 23f6d...17d

Har du tenkt på at han kanskje skammer seg for mye til å si det til TS? Kan det hende at han ikke husker at han opprettet disse profilene? Synes du spekulerer mye her. Du vet faktisk ikke hva han tenker, mener eller føler. Det er helt greit at du sier at det kan være sånn, men jeg føler at du sier "sånn er det, dermed basta". 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En annen ting ts : du skriver at han oppretter sånne profiler, og de lar han stå der fortsattt, selv når han "er seg selv igjen", men at du må liksom "oppdage de" hver gang, som en "overraskelse". Hadde det vært at han opprettet disse når han "ikke var seg selv", hadde det mest naturlige vært at han hadde sagt det til deg av seg selv, som endel av den prosessen han nå er i, der han går til psykiater, der du støtter han igjennom tykt og tynt...Men han lar de stå til du plutselig oppdager dem, det er det som skurrer for meg. Han ser jo hvor viktig dette er for deg, men fører deg bak lyset allikevel...

Problemet slike jeg ser det, er at han har blitt vant til at du "godtar det".

Anonymkode: 23f6d...17d

Det er det jeg trenger å reflektere mer rundt. Tidligere har det blitt forklart med at han fortrenger at de eksisterer til behovet for å logge seg på igjen dukker opp. Det er her løsningen potensielt ligger i at han da glir over til en egoistisk og impulsstyrt versjon av seg selv. Håpet mitt er at behandling gjør at denne avkobling forsvinner Og han har normalt fungerende samvittighet hele tiden. Ikke som nå, når han enten er syk av dårlig samvittighet for dette fortiden,  eller helt avskrudd emosjonelt. 

Anonymkode: fedfc...93a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Brimi skrev:

Har du tenkt på at han kanskje skammer seg for mye til å si det til TS? Kan det hende at han ikke husker at han opprettet disse profilene? Synes du spekulerer mye her. Du vet faktisk ikke hva han tenker, mener eller føler. Det er helt greit at du sier at det kan være sånn, men jeg føler at du sier "sånn er det, dermed basta". 

Skam er et sentralt ord i dette. Han skammer seg fryktelig og hjernen hans takler ikke skam så da skrur den av hukommelsen. 

Anonymkode: fedfc...93a

[Gjest NotNaomi]

Jeg tror faktisk at det er sykdommen hans som gjør dette og ikke ham. Har litt kjennskap til dette,og hvor mange personligheter folk kan ha,og de har faktisk lite og ingen kontroll ofte,alt etter som " hvem " av personlighetstypene som tar over. Nå er kanskje ikke din mann SÅ hardt rammet,men poenget er at jeg tror ham. Det er en ganske uvanlig og alvorlig diagnose. Mannen din får hjelp,og det virker som om han virkelig vil jobbe med seg selv. Jeg har stor sympati med mennesker som sliter såpass psykisk,og " vanlige " folk ikke skjønner,kommer med mistro og dømmer.

Likevel så er du også bare et menneske og du har dine grenser. Hva med å snakke med andre profesjonelle om dette ?  Kanskje du trenger råd og hjelp til å enten hanskes med dette,eller hjelp til å vite hvor langt du er istand til å strekke deg ? Husk at også du kan få store problemer med så vonde opplevelser,selv om du aldri så mye vet at han er syk og ikke har kontroll. Vil råde deg til å søke etter fks pårørende-grupper,for de vet så mye bedre enn folk flest her.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Jeg tror faktisk at det er sykdommen hans som gjør dette og ikke ham. Har litt kjennskap til dette,og hvor mange personligheter folk kan ha,og de har faktisk lite og ingen kontroll ofte,alt etter som " hvem " av personlighetstypene som tar over. Nå er kanskje ikke din mann SÅ hardt rammet,men poenget er at jeg tror ham. Det er en ganske uvanlig og alvorlig diagnose. Mannen din får hjelp,og det virker som om han virkelig vil jobbe med seg selv. Jeg har stor sympati med mennesker som sliter såpass psykisk,og " vanlige " folk ikke skjønner,kommer med mistro og dømmer.

Likevel så er du også bare et menneske og du har dine grenser. Hva med å snakke med andre profesjonelle om dette ?  Kanskje du trenger råd og hjelp til å enten hanskes med dette,eller hjelp til å vite hvor langt du er istand til å strekke deg ? Husk at også du kan få store problemer med så vonde opplevelser,selv om du aldri så mye vet at han er syk og ikke har kontroll. Vil råde deg til å søke etter fks pårørende-grupper,for de vet så mye bedre enn folk flest her.

Jeg trenger trøsten kjenner jeg... Kan du sette ord på hva som Gjør at du tror han? For hodet mitt er kaos nå. Det var en fortvilet og tung mann som gikk på jobb i kveld.. Han gråt og er selv redd hvem han er og hva han gjør. Jeg har sagt at jeg ikke vet om vi klarer det denne gangen. 

Anonymkode: fedfc...93a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skam er et sentralt ord i dette. Han skammer seg fryktelig og hjernen hans takler ikke skam så da skrur den av hukommelsen. 

Anonymkode: fedfc...93a

Skam er veldig sentralt ja. Men det kan også være at han husker det egentlig, men ikke orker å innrømme det...

Min "eks" skammet seg også veldig, men han husker alt han har gjort, men skammen fikk han til å skjerpe seg i perioder, inntil kåtheten og ensomhetsfølelsen tok overhånd igjen. Når den personligheten overtok så følte han seg euforisk, høy på seg selv, skammet seg ikke, og klarte å glemme alle problemene for en stakket stund. Inntil skammen igjen tok over....

Anonymkode: e9ea6...781

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå fant jeg dem igjen. Profiler på nett hvor han søker sexpartnere. Han går i behandling hos psykiater for PSTD og det kan se ut som at han har splittet personlighet og syk med disosiasjonsanfall. Vi er gift og har barn og "på overflaten" er han verdens beste pappa og min absolutte sjelevenn. 

 

Hva gjør jeg nå? Skal jeg gi opp og gå, sliK som "alle" gjør, eller skal jeg gi han tid? Behandler mener at avhengigheten av sexprofilene handler mest om oppmerksomhetsbehov og ensomhet  (vi er travle pga barn og jobb). Han har bare gått i behandling i noen måneder, og dype sår tar tid å lege. Hva gjør jeg nå? Fortvilet og sliten og lei.

Anonymkode: fedfc...93a

Behandleren har nok rett. Snakker av egen erfaring. Det handler ikke om fysiske relasjoner. Men nettflørting og bekreftelse. 

Anonymkode: dcc48...23b

[AnonymBruker]

Og ja han vil jobbe med seg selv. Det er psykiateren som ikke vil rushet ting og vil bruke tid på å bli kjent med mannen min og ikke går innpå det største traumer enda. Jeg tror nøkkelen til å bli frisk ligger i å bearbeide det. Det er nært knyttet til det seksuelle og til dårlig samvittighet  (kjæresten tok livet sitt i sinne etter en krangel da han var ung og "kjekkas" og han skulle ta hevn etter krangelen ved å være utro.), det er derfor jeg holder ut. Men psykiateren vil ikke pirke i det før han er kommet lengre i behandling. Jeg er den første han fortalte det til. Han har levd med den skammen og skyldfølelsen i hele sitt voksne liv.

Anonymkode: fedfc...93a

[AnonymBruker]

Han fikk vite at hun var død dagen etterpå. Så at jeg skrev det litt rotete. Beklager rettskrivingen også, skriver fort og er lei meg 

Anonymkode: fedfc...93a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg absolutt som en tatt for gitt omsorgsperson. 

 

Hvilken handling skal jeg vise? Sist gang krevde jeg at han begynte behandling  hvis ikke flyttet jeg ut. Da  brukte han privat psykolog som nødhjelp for å redde oss før han fikk henvisning og plass i det offentlige. 

Jey har vært redd for å legge for mye press på han om å gå fordi han har hatt suicidale tanker og nesten tatt livet sitt når han har følt at livet blir for tøft for noen år siden. 

Jeg vil jo at barna skal vokse opp med pappa. De forguder han jo 

Anonymkode: fedfc...93a

 Den første setningen jeg har uthevet synes jeg er vesentlig her. Hvorfor tillater du at han tar deg for gitt?

Nå leste jeg nylig om han tunge bakgrunn her, og skjønner at dette er en veldig kompleks situasjon, men jeg tenker at du bør virkelig ikke være med han fordi du er redd for at han tar livet sitt, hva slags ansvar vil han at du skal ha? Er det det forholdet dere skal bygges på? Du er også en viktig person, men hvis du leser hele innlegget ditt på nytt, med hans handlinger, samt svarene dine, unnskylder du han hele tiden. Du skal forstå han i alle vinkler og settinger, men hva med deg selv og dine følelser?

Det er helt forferdelig å lese hva han opplevde med sin eks, men du kan jo ikke være hun som godtar alt fordi eksen gjorde det? Det høres jo ut som det har blitt sånn? Du går på glasskår hele tiden...

Dette forholdet er veldig enveis sånn som jeg ser det, og jeg tenker at det er mer medavhengighet enn et kjærlighetsforhold, rollen du har er at du er medavhengig. 

 

Anonymkode: 23f6d...17d

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg absolutt som en tatt for gitt omsorgsperson. 

 

Hvilken handling skal jeg vise? Sist gang krevde jeg at han begynte behandling  hvis ikke flyttet jeg ut. Da  brukte han privat psykolog som nødhjelp for å redde oss før han fikk henvisning og plass i det offentlige. 

Jey har vært redd for å legge for mye press på han om å gå fordi han har hatt suicidale tanker og nesten tatt livet sitt når han har følt at livet blir for tøft for noen år siden. 

Jeg vil jo at barna skal vokse opp med pappa. De forguder han jo 

Anonymkode: fedfc...93a

Svarte deg nettopp, men glemte å skrive hvilken handling du skal vise. Syne sdu smkal snakke med psykiateren hans, sammen med han. Pga dette med suicidale tanker er denne situasjonen vanskelig, men det blir jo umulig for deg hvis dette skal sette premisser for forholdet deres?

Jeg hadde ikke orket å bo med en som sitter og søker andre seksuelle relasjoner med andre damer. Hvis dere kun er venner, kan du jo gjøre det, men jeg forstod det slik at dere har et forhold ( med den intime biten ).

Ta vare på deg selv oppi det her, er mitt råd!

Anonymkode: 23f6d...17d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Er de gamle nok til å merke at det er noe som er galt?

Barn blir også påvirket av psykisk sykdom. Jeg flyttet fra far til barna, for å unngå at de ble skadelidende. Barnefar er dessverre fortsatt syk. (Ikke så ulik din situasjon)

Du må kjenne etter på din egen psyke, og lytte til kroppen hvis det blir for tøft.

Anonymkode: a9cac...7b1

[Gjest NotNaomi]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger trøsten kjenner jeg... Kan du sette ord på hva som Gjør at du tror han? For hodet mitt er kaos nå. Det var en fortvilet og tung mann som gikk på jobb i kveld.. Han gråt og er selv redd hvem han er og hva han gjør. Jeg har sagt at jeg ikke vet om vi klarer det denne gangen. 

Anonymkode: fedfc...93a

Jeg har en i familien som lider av dette,og samtidig en god venn som er teraput som har god kjennskap til dette. Han hjalp meg utrolig mye med å forstå denne psykiske tilstanden. Det er som om det " blacker " ut når det gjelder deres vanlige ønskede personlighet,og jeg vet ikke helt om jeg kan sammelikne,men som om vanlige folk gjør ting under rus kanskje. At normale grenser og dømmekraft ikke bare blir svakket,men borte. Det må oppleves veldig fortvilende å miste kontroll over seg selv på den måten,og det blir en virkelighetsflukt når press osv blir for stort. Har snakket med flere etterhvert,og når jeg sier hva jeg skjønner av dette blir de veldig lettet,for det er som jeg forklarer. Så ja,all min sympati. De føler jo ikke at de bare svikter andre,men også seg selv om du skjønner.

Jeg vet også at det ikke er lett å være pårørende selv om jeg ikke har SÅ nær relasjon til familiemedlemmet. Det er ikke en så veldig kjent diagnose,eller så vanlig å lide av dette som jeg har sett. Men det fins pårørende-grupper vil jeg helt sikkert tro,og det gjør situasjonen din mye lettere å snakke med noen som erfarer og vet. Det er vanskelig for andre å forstå dette tror jeg.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gamle er barna? Er de gamle nok til å merke at det er noe som er galt?

Barn blir også påvirket av psykisk sykdom. Jeg flyttet fra far til barna, for å unngå at de ble skadelidende. Barnefar er dessverre fortsatt syk. (Ikke så ulik din situasjon)

Du må kjenne etter på din egen psyke, og lytte til kroppen hvis det blir for tøft.

Anonymkode: a9cac...7b1

Baby og toddler, så det er det jeg vil finne ut i kveld Hvordan vi tar tak i denne akutte situasjonen her og nå mht barna. Har sendt toddleren på overnatting i familien. 

Anonymkode: fedfc...93a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, NotNaomi skrev:

Jeg har en i familien som lider av dette,og samtidig en god venn som er teraput som har god kjennskap til dette. Han hjalp meg utrolig mye med å forstå denne psykiske tilstanden. Det er som om det " blacker " ut når det gjelder deres vanlige ønskede personlighet,og jeg vet ikke helt om jeg kan sammelikne,men som om vanlige folk gjør ting under rus kanskje. At normale grenser og dømmekraft ikke bare blir svakket,men borte. Det må oppleves veldig fortvilende å miste kontroll over seg selv på den måten,og det blir en virkelighetsflukt når press osv blir for stort. Har snakket med flere etterhvert,og når jeg sier hva jeg skjønner av dette blir de veldig lettet,for det er som jeg forklarer. Så ja,all min sympati. De føler jo ikke at de bare svikter andre,men også seg selv om du skjønner.

Jeg vet også at det ikke er lett å være pårørende selv om jeg ikke har SÅ nær relasjon til familiemedlemmet. Det er ikke en så veldig kjent diagnose,eller så vanlig å lide av dette som jeg har sett. Men det fins pårørende-grupper vil jeg helt sikkert tro,og det gjør situasjonen din mye lettere å snakke med noen som erfarer og vet. Det er vanskelig for andre å forstå dette tror jeg.

Huff Tusen takk dette hjalp. Han var veldig langt nede nå og føler seg sviktet av seg selv. Jeg må se hva han sier når han kommer hjem. 

Anonymkode: fedfc...93a

[Gjest NotNaomi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff Tusen takk dette hjalp. Han var veldig langt nede nå og føler seg sviktet av seg selv. Jeg må se hva han sier når han kommer hjem. 

Anonymkode: fedfc...93a

Ja,jeg tenker at han gjør. Vil ønske dere lykke til og selv om det er hardt for deg,for det skjønner jeg jo godt,så tro på det han sier. Å bli møtt med tillit gjør også at presset de føler blir lettet. Det er veldig tøft for dere begge vet jeg,så håper dere får en samtale som letter dere begge to.