Tanker om utroskap

[AnonymBruker]

Jeg leser ofte de samme meninger i tråder om utroskap her inne. Enten det er snakk om et par som har jobbet tett og over tid forelsket seg på tross av hvert sitt ekteskap, eller det er kvinner som bevisst legger seg etter gifte menn, eller om det så er mennesker som søker fast elsker eller elskerinne på nettet. Folk fordømmer, hater, de blir sinte og de skriver stygt om vedkommende. Som regel er mannen svak og kvinnen en hore.

Jeg har forståelse for at diskusjonen blir het. Det er et tema som går til angrep på noe vi holder nært og kjært, og noe svært personlig. Noen har kanskje opplevd ødeleggelsene som kan komme med et sidesprang. Jeg forstår alt det der.

Men er verden virkelig så svart/hvitt? 

Jeg har snakket med en godt voksen mann om det. Han nærmer seg 50, har fire barn, høyt profilert jobb, feriehus i utlandet, villa på østkanten. Han har alt. Han er lykkelig, elsker familien sin. Men de har hatt sex en knippe ganger i løpet av de siste ti årene. Han er ikke bare kåt, men han har noe spesielle tenningsmønstre, som konen ikke deler. Den kjappe, enkle sexen han dermed har en gang i året er ikke i nærheten av den sexen som egentlig tilfredsstiller. De har gått i parterapi, til spesialist på sexliv. De har kommunisert, skrevet brev og vist frem bilder. Han har vært ærlig på hva han tenner på, hva han ønsker. Det har også hun. 

Så, etter ti år er han i et selskap med jobben, og møter en kvinne som er i kontakt med egen seksualitet. Hun er sexy, hun er småbrisen. De sitter i en gruppe og snakker om ferier og reiser, og hun forteller at hun var på en ferie med en eks, som ene og alene handlet om å reise til et spesifik sted hvor de spilte ut fantasier. Seksuelle fantasier. Denne mannen blir nysgjerrig, og de to fortsetter praten. Hun forteller om reiseplanleggingen, og foreslår at han og kona drar. Han lar det da bli tydelig at det ikke er noe for kona.

Jeg mener det der blir skrevet i sten. I akkurat det øyeblikket forstod de nok begge hva som kom til å skje. Om ikke, så var det kanskje deilig å bare kjenne på oppmerksomheten fra en sexy og avlsappet kvinne. Og hun mente kanskje ikke engang å flørte med en gift mann.

Men de har sex. Og det er den beste sexen han har hatt siden før det første barnet kom. Så, etter all angeren og alle rundene for å legge øyeblikket bak seg faller de for fristelsen igjen. Et annet ensomt, svakt øyeblikk hvor ekteskapet ikke funker. Hun er der for han, og de ender opp med å kysse. Lystene slår til, og de har sex igjen.

Og slik kan runddansen foregå en stund.

 

 

Mange vil nok mene at han burde forlatt kona for lenge siden. Mannet seg opp. Vært litt tøffere, litt sterkere. At han er en svak, liten mann. Men han har fire barn. Han elsker familien sin og er livredd for å bryte den opp. Det vil bli mye logistikk, mye papirarbeide. Flere år frem og tilbake før de kommer inn i de nye rutinene og den nye hverdagen. Den sitter langt inne når alternativet har vært deilig, avlsappet, bekymringsløst.

 

Poenget er, livet er ikke bare sort/hvitt. Vi er nødt til å kunne være litt mer rause mot hverandre her inne. Når en ung kvinne eller mann forteller om at de har gått på en smell, gi velmenende råd. Ikke sleng med leppa. Hold dere for gode for det.

Jeg forelsket meg i en kollega, og fikk via dette forumet så mye god hjelp og gode råd at jeg aldri tråkket i salaten. Og ingen ble såret.

Anonymkode: 9f9c8...753

[snorkfrk]

Jeg er enig med deg at ting ikke er så svart hvitt som man skal ha det til og jeg har også reagert på noen av de sterke utsagnene til enkelte når noen forteller om utroskap her inne.

Jeg forøvrig ikke enig i at folk bruker barn som unnskyldning for å være utro isteden for å forlate partneren. Jeg mener heller det burde tale i mot det! Da man har barn sammen er man bundet sammen resten av livet (resten av barnetsliv ihvertfall) og dermed burde man behandle hverandre med respekt. Utroskap kommer jo ofte frem i lyset og det gjør det ekstremt vanskelig å holde en god relasjon da man føler seg lurt, dårlig behandlet og er dypt såret. Dessverre er det ofte barna (de som virkelig er helt uskyldige i saken) som ender med å lide mest: det kan hende at foreldrene ikke makter å ha kontakt, baksnakker hverandre, de må vitne til at den ene foreldren har dypt såret den andre og kan ende opp med å forakte den utroe parten. De kan i etterkant slite med at den ene foreldren har valgt å være med sin elsker/elskerinne isteden for å tilbringe tid med dem (kanskje har de gått glipp av bursdager, fotballkamper, skoleavslutninger). Barn får ofte med seg mye mer enn det vi voksne tror. 

jeg syns derfor det er især egoistisk å innlede en avfære da man har barn. Jeg skjønner selvfølgelig at det er enklere å få i pose og sekk og at det er mye arbeid og tungt å skille seg da man har etablert et liv sammen, men da man har valgt å få barn har man også et ansvar å tenke på deres beste! En skilsmisse hvor begge parter har behandlet hverandre med respekt er bedre for barna enn et ulykkelig ekteskap som tilslutt ender i katastrofe.

Jeg tror derfor ikke noe på folk som sier at de var utro isteden for å gå fra mann/kona pga at de har barn sammen. Man får kalle en spade en spade og innrømme at man var egoistisk og ville  ha det bekymringsløse, avslappende og deilige livet for seg selv, påtross av innvirkningene dette vil ha for barna!  

[AnonymBruker]

10 minutter siden, snorkfrk skrev:

Jeg tror derfor ikke noe på folk som sier at de var utro isteden for å gå fra mann/kona pga at de har barn sammen. Man får kalle en spade en spade og innrømme at man var egoistisk og ville  ha det bekymringsløse, avslappende og deilige livet for seg selv, påtross av innvirkningene dette vil ha for barna!  

Jeg er helt enig i at det er ekstremt egoistisk. En klassisk greie er ofte at den utro føler de skal unne seg å være litt egoistisk. At de har fortjent det. Jeg sier ikke at det er riktig, eller greit. Men jeg tror ikke den utro nekter for at det er dødsegoistisk. 

 

TS

Anonymkode: 9f9c8...753

[Dr. A. Kula]

39 minutter siden, snorkfrk skrev:

Jeg er enig med deg at ting ikke er så svart hvitt som man skal ha det til og jeg har også reagert på noen av de sterke utsagnene til enkelte når noen forteller om utroskap her inne.

Jeg forøvrig ikke enig i at folk bruker barn som unnskyldning for å være utro isteden for å forlate partneren. Jeg mener heller det burde tale i mot det! Da man har barn sammen er man bundet sammen resten av livet (resten av barnetsliv ihvertfall) og dermed burde man behandle hverandre med respekt. Utroskap kommer jo ofte frem i lyset og det gjør det ekstremt vanskelig å holde en god relasjon da man føler seg lurt, dårlig behandlet og er dypt såret. Dessverre er det ofte barna (de som virkelig er helt uskyldige i saken) som ender med å lide mest: det kan hende at foreldrene ikke makter å ha kontakt, baksnakker hverandre, de må vitne til at den ene foreldren har dypt såret den andre og kan ende opp med å forakte den utroe parten. De kan i etterkant slite med at den ene foreldren har valgt å være med sin elsker/elskerinne isteden for å tilbringe tid med dem (kanskje har de gått glipp av bursdager, fotballkamper, skoleavslutninger). Barn får ofte med seg mye mer enn det vi voksne tror. 

jeg syns derfor det er især egoistisk å innlede en avfære da man har barn. Jeg skjønner selvfølgelig at det er enklere å få i pose og sekk og at det er mye arbeid og tungt å skille seg da man har etablert et liv sammen, men da man har valgt å få barn har man også et ansvar å tenke på deres beste! En skilsmisse hvor begge parter har behandlet hverandre med respekt er bedre for barna enn et ulykkelig ekteskap som tilslutt ender i katastrofe.

Jeg tror derfor ikke noe på folk som sier at de var utro isteden for å gå fra mann/kona pga at de har barn sammen. Man får kalle en spade en spade og innrømme at man var egoistisk og ville  ha det bekymringsløse, avslappende og deilige livet for seg selv, påtross av innvirkningene dette vil ha for barna!  

Men hvorfor er det bare den utro part som blir uglesett? Hvorfor blir aldri den andre parten som behandler sin partner med slik avvisende og nedverdigende samliv stilt til ansvar? Selvsagt finnes det partnere som er utro kun for nytelsen, og dermed er bedrageren, men i eksempelet i HI, synes den utro å bli behandlet dårlig av sin partner. Hvorfor er det bare selve utroskapet som er grunnlag for fordømmelse, og ikke den avvisende holdningen til den forsmådde gjennom flere år? Er ikke det litt umoralsk i seg selv?

[AnonymBruker]

Hva som har skjedd og ikke skjedd i et langvarig parforhold, som i eksemplet i hi, vet bare paret selv. Jeg synes den som velger å være utro ikke på toppen av det hele utleverer ektefellen og på den måten krenker vedkommende enda mer. Det holder at h*n blir lurt og løyet for, om h*n ikke skal bli utlevert og beskrevet som aseksuell på toppen av det hele. Utro folk får stå for det de gjør, selv om det setter dem i et dårligere lys å kun skylde på seg selv.

Anonymkode: dde0f...18f

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt noen av disse trådene tidligere. Det som slår meg er hvor strenge kvinnene er, når det faktisk er kvinner som er mest utro i dagens samfunn. Mye endringer i rollemønsterene de siste 30 årene, og mye gamle holdninger som henger igjen.

 

Anonymkode: d82c1...810

[snorkfrk]

49 minutter siden, Dr. A. Kula skrev:

Men hvorfor er det bare den utro part som blir uglesett? Hvorfor blir aldri den andre parten som behandler sin partner med slik avvisende og nedverdigende samliv stilt til ansvar? Selvsagt finnes det partnere som er utro kun for nytelsen, og dermed er bedrageren, men i eksempelet i HI, synes den utro å bli behandlet dårlig av sin partner. Hvorfor er det bare selve utroskapet som er grunnlag for fordømmelse, og ikke den avvisende holdningen til den forsmådde gjennom flere år? Er ikke det litt umoralsk i seg selv?

Jeg enig i at det "takes two to tango", og som regel er nok grunnen til et en er utro mer kompleks enn at " jeg hadde lyst så jeg hadde lov". Jeg utalte meg kun om det å bruke barn som en unnskyldning, sier ikke noe om at andre årsaker kan være mennskelig og forståelig, 

[Sparks]

Ja, jeg mener at det er så ''svart/hvitt'', nettopp fordi det handler om respekt. Respekt, tillit og tanken om å være trofast mot en partner. For hvor mye respekt har du egentlig for partneren din hvis du er villig til å såre de såpass mye ved å dele noe så intimt med et annet menneske? Og hvorfor forstår du ikke (eller bryr du deg ikke) om hvordan tilliten kommer til å bli svekket og forsvinne? Og hvorfor er det så ufattelig vanskelig å være trofast mot partneren din?

Hvis du har kommet til det punktet i et forhold hvor du synes det er greit eller akseptabelt eller i det hele tatt vurderer å være utro og ha sex med en som ikke er partneren din, gjør vedkommende en tjeneste, ha litt respekt og slå opp med han/hun. 

[Gjest Aragorn II Elessar]

Jeg ser ikke noe problem med utroskap siden jeg tror ikke mennesker er skapt for å leve i monogami

[snorkfrk]

8 minutter siden, Aragorn II Elessar skrev:

 Jeg ser ikke noe problem med utroskap siden jeg tror ikke mennesker er skapt for å leve i monogami

Det handler vel ikke om du tror på at vi er skapt for monogami eller ikke men om å lyve, være respektløs og vell viten såre noen som du påstar at du elsker og har lovet å være trofast mot. 

Hvis du å partneren(e) din lever i polygamøst forhold er det en annen ting 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser ofte de samme meninger i tråder om utroskap her inne. Enten det er snakk om et par som har jobbet tett og over tid forelsket seg på tross av hvert sitt ekteskap, eller det er kvinner som bevisst legger seg etter gifte menn, eller om det så er mennesker som søker fast elsker eller elskerinne på nettet. Folk fordømmer, hater, de blir sinte og de skriver stygt om vedkommende. Som regel er mannen svak og kvinnen en hore.

Jeg har forståelse for at diskusjonen blir het. Det er et tema som går til angrep på noe vi holder nært og kjært, og noe svært personlig. Noen har kanskje opplevd ødeleggelsene som kan komme med et sidesprang. Jeg forstår alt det der.

Men er verden virkelig så svart/hvitt? 

Jeg har snakket med en godt voksen mann om det. Han nærmer seg 50, har fire barn, høyt profilert jobb, feriehus i utlandet, villa på østkanten. Han har alt. Han er lykkelig, elsker familien sin. Men de har hatt sex en knippe ganger i løpet av de siste ti årene. Han er ikke bare kåt, men han har noe spesielle tenningsmønstre, som konen ikke deler. Den kjappe, enkle sexen han dermed har en gang i året er ikke i nærheten av den sexen som egentlig tilfredsstiller. De har gått i parterapi, til spesialist på sexliv. De har kommunisert, skrevet brev og vist frem bilder. Han har vært ærlig på hva han tenner på, hva han ønsker. Det har også hun. 

Så, etter ti år er han i et selskap med jobben, og møter en kvinne som er i kontakt med egen seksualitet. Hun er sexy, hun er småbrisen. De sitter i en gruppe og snakker om ferier og reiser, og hun forteller at hun var på en ferie med en eks, som ene og alene handlet om å reise til et spesifik sted hvor de spilte ut fantasier. Seksuelle fantasier. Denne mannen blir nysgjerrig, og de to fortsetter praten. Hun forteller om reiseplanleggingen, og foreslår at han og kona drar. Han lar det da bli tydelig at det ikke er noe for kona.

Jeg mener det der blir skrevet i sten. I akkurat det øyeblikket forstod de nok begge hva som kom til å skje. Om ikke, så var det kanskje deilig å bare kjenne på oppmerksomheten fra en sexy og avlsappet kvinne. Og hun mente kanskje ikke engang å flørte med en gift mann.

Men de har sex. Og det er den beste sexen han har hatt siden før det første barnet kom. Så, etter all angeren og alle rundene for å legge øyeblikket bak seg faller de for fristelsen igjen. Et annet ensomt, svakt øyeblikk hvor ekteskapet ikke funker. Hun er der for han, og de ender opp med å kysse. Lystene slår til, og de har sex igjen.

Og slik kan runddansen foregå en stund.

 

 

Mange vil nok mene at han burde forlatt kona for lenge siden. Mannet seg opp. Vært litt tøffere, litt sterkere. At han er en svak, liten mann. Men han har fire barn. Han elsker familien sin og er livredd for å bryte den opp. Det vil bli mye logistikk, mye papirarbeide. Flere år frem og tilbake før de kommer inn i de nye rutinene og den nye hverdagen. Den sitter langt inne når alternativet har vært deilig, avlsappet, bekymringsløst.

 

Poenget er, livet er ikke bare sort/hvitt. Vi er nødt til å kunne være litt mer rause mot hverandre her inne. Når en ung kvinne eller mann forteller om at de har gått på en smell, gi velmenende råd. Ikke sleng med leppa. Hold dere for gode for det.

Jeg forelsket meg i en kollega, og fikk via dette forumet så mye god hjelp og gode råd at jeg aldri tråkket i salaten. Og ingen ble såret.

Anonymkode: 9f9c8...753

Jeg er enig i det du skriver, og ser ofte på historier jeg hører om utroskap fra flere sider. Men jeg tenker på med meg selv.. Hadde jeg fått høre at min samboer hadde vært utro hadde jeg tenkt at jeg ikke hadde vært bra nok for han, og du vil jo gjerne være den eneste.
Men fra hans side igjen, jeg kan selv bli veldig nedfor om det blir for sjeldent, men jeg kunne aldri tenke meg å vært utro, både fordi jeg har såpass respekt for min samboer og fordi jeg er redd for å gå inn i ein ''runddans''. Når grensen først er krysset er det nok enklere å gjøre det igjen.

Anonymkode: 875ae...545

[Dr. A. Kula]

1 time siden, Sparks skrev:

Ja, jeg mener at det er så ''svart/hvitt'', nettopp fordi det handler om respekt. Respekt, tillit og tanken om å være trofast mot en partner. For hvor mye respekt har du egentlig for partneren din hvis du er villig til å såre de såpass mye ved å dele noe så intimt med et annet menneske? Og hvorfor forstår du ikke (eller bryr du deg ikke) om hvordan tilliten kommer til å bli svekket og forsvinne? Og hvorfor er det så ufattelig vanskelig å være trofast mot partneren din?

Hvis du har kommet til det punktet i et forhold hvor du synes det er greit eller akseptabelt eller i det hele tatt vurderer å være utro og ha sex med en som ikke er partneren din, gjør vedkommende en tjeneste, ha litt respekt og slå opp med han/hun. 

Ja, jeg mener at det er så ''svart/hvitt'', nettopp fordi det handler om respekt. Respekt, tillit og tanken om å være intim mot en partner. For hvor mye respekt har du egentlig for partneren din hvis du er villig til å såre de såpass mye ved å aldri dele noe så intimt med dette mennesket? Og hvorfor forstår du ikke (eller bryr du deg ikke) om hvordan tilliten kommer til å bli svekket og forsvinne? Og hvorfor er det så ufattelig vanskelig å være intim mot partneren din?

Hvis du har kommet til det punktet i et forhold hvor du synes det er greit eller akseptabelt eller i det hele tatt vurderer å slutte med å være intim med partneren din, gjør vedkommende en tjeneste, ha litt respekt og slå opp med han/hun. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Dr. A. Kula skrev:

Men hvorfor er det bare den utro part som blir uglesett? Hvorfor blir aldri den andre parten som behandler sin partner med slik avvisende og nedverdigende samliv stilt til ansvar? Selvsagt finnes det partnere som er utro kun for nytelsen, og dermed er bedrageren, men i eksempelet i HI, synes den utro å bli behandlet dårlig av sin partner. Hvorfor er det bare selve utroskapet som er grunnlag for fordømmelse, og ikke den avvisende holdningen til den forsmådde gjennom flere år? Er ikke det litt umoralsk i seg selv?

Men kan og bør vi virkelig legge sten til byrden og påstå at ektefellen som er lurt og løyet for i hi nærmest kan skylde seg selv for det? Hva vet du og jeg om hvorvidt hun har behandlet sin partner "avvisende og nedverdigende", når vedkommende ikke får anledning til å komme med sin versjon? Mest sannsynlig hadde hun gitt en helt annen versjon av saken hvis hun ble invitert til å si noe. Kanskje hun også har lyst på andre, men lar være så lenge hun tross alt lever med en mann som er trofast (det tror i alle fall hun...) en som stoler på henne og vil bli gammel sammen med henne. En god venn og dessuten far til barna. Kanskje hun i motsetning til sin utro mann i hi heller ikke utleverer ham til andre menn, selv om han ikke tilfredsstiller henne seksuelt. Det er så mye vi ikke vet, men det vi vet, ofte av egen erfaring, er at det gjør utrolig vondt å bli bedratt og baksnakket, derfor har den utro lett for å møte skarp kritikk. 

Anonymkode: dde0f...18f

[Dr. A. Kula]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men kan og bør vi virkelig legge sten til byrden og påstå at ektefellen som er lurt og løyet for i hi nærmest kan skylde seg selv for det? Hva vet du og jeg om hvorvidt hun har behandlet sin partner "avvisende og nedverdigende", når vedkommende ikke får anledning til å komme med sin versjon? Mest sannsynlig hadde hun gitt en helt annen versjon av saken hvis hun ble invitert til å si noe. Kanskje hun også har lyst på andre, men lar være så lenge hun tross alt lever med en mann som er trofast (det tror i alle fall hun...) en som stoler på henne og vil bli gammel sammen med henne. En god venn og dessuten far til barna. Kanskje hun i motsetning til sin utro mann i hi heller ikke utleverer ham til andre menn, selv om han ikke tilfredsstiller henne seksuelt. Det er så mye vi ikke vet, men det vi vet, ofte av egen erfaring, er at det gjør utrolig vondt å bli bedratt og baksnakket, derfor har den utro lett for å møte skarp kritikk. 

Anonymkode: dde0f...18f

Jeg vet ikke mer enn deg enn det som er skrevet i HI. Jeg påstår heller ikke noe, men stiller spørsmålstegn ved at ansvarliggjøringen for det ødelagte samlivet alltid tillegges den utro. Jeg har ikke sagt at partneren skal klandres, men at det SYNES som om at partnerern (den forrådte) har et visst ansvar for et dårlig samliv. Poenget er at utroskapen får all fokus, som om det er det som er det ødeleggende, mens mye kan ha skjedd i parforholdet i forkant som er mye mer ødeleggende og forkastelig. På generelt grunnlag. Med HI som en pekepinn, uten å fordømme. Utroskapen, når den foreligger, er så mye mer håndfast å gripe etter i fordømmelsen, enn et ullendt forhold begrenset til privatlivets ramme. Men det kan ha vært mye verre enn utroskapen i seg selv.

[Sphere]

2 timer siden, Sparks skrev:

Ja, jeg mener at det er så ''svart/hvitt'', nettopp fordi det handler om respekt. Respekt, tillit og tanken om å være trofast mot en partner. For hvor mye respekt har du egentlig for partneren din hvis du er villig til å såre de såpass mye ved å dele noe så intimt med et annet menneske? Og hvorfor forstår du ikke (eller bryr du deg ikke) om hvordan tilliten kommer til å bli svekket og forsvinne? Og hvorfor er det så ufattelig vanskelig å være trofast mot partneren din?

Hvis du har kommet til det punktet i et forhold hvor du synes det er greit eller akseptabelt eller i det hele tatt vurderer å være utro og ha sex med en som ikke er partneren din, gjør vedkommende en tjeneste, ha litt respekt og slå opp med han/hun. 

Kan bare signere på denne.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Sparks skrev:

 

Hvis du har kommet til det punktet i et forhold hvor du synes det er greit eller akseptabelt eller i det hele tatt vurderer å være utro og ha sex med en som ikke er partneren din, gjør vedkommende en tjeneste, ha litt respekt og slå opp med han/hun. 

Men, hva om vedkommende håper det skal bli bedre. Jeg personlig har tatt meg selv i å tenke "bare barna blir større, da får vi det bedre" etc. Hva om vedkommende faktisk er på et så mørkt sted at han eller hun tenker at de bare må komme seg gjennom det neste året, så de neste 50 blir bedre. Tror ikke det er urealistisk.

Anonymkode: 9f9c8...753

[AnonymBruker]

Her er det mange reflekterte og interessante synspunkter!

Anonymkode: 9f9c8...753

[Gjest Aragorn II Elessar]

3 timer siden, snorkfrk skrev:

Det handler vel ikke om du tror på at vi er skapt for monogami eller ikke men om å lyve, være respektløs og vell viten såre noen som du påstar at du elsker og har lovet å være trofast mot. 

Hvis du å partneren(e) din lever i polygamøst forhold er det en annen ting 

Jeg lever ikke i noe form for forhold.

[AnonymBruker]

Jeg kan komme med mitt eksempel.

jeg vet at mannen min er utro, eller har vært, eller vurderer å være. Jeg har ihvertfall funnet ut med sikkerhet at han kommuniserer hemmelig med noen.

'men vet dere hva? Det gjør meg ingenting. Vi har det så utrolig bra sammen, vi har bare skikkelig lite sex. For tiden. Vi er i en nede-periode hvor begge er enige om det, men ingen klarer å dra oss ut av det. Det er 60% min feil. Men vi snakker om det, og vi jobber med det.

samtisig synes jeg han lyser selvtillit for tiden, og det nyter jeg godt av, særlig når vi først har sex. Jeg unner han den selvtilliten. 

Mest sannsynlig flørter han bare, og jeg tror ikke samvittigheten hans hadde tålt mer. Men det gjør meg bare ingenting. Som sagt, jeg unner han dette. Jeg elsker å flørte selv. Det gir meg masse. Men jeg vil ikke leve livet ut med noen andre likevel.

Akkurat så trygg er jeg på det båndet vi har, og den bunnløse kjærligheten vi deler. 

For meg er det så mange grå nyanser her. Jeg kjenner han, jeg stoler på at han forteller meg om det skulle skje noe som endrer noe mellom oss. 

 

(Vi er et par i begynnelsen av 30-årene, frivillig barnløse)

Anonymkode: 9f9c8...753

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan komme med mitt eksempel.

jeg vet at mannen min er utro, eller har vært, eller vurderer å være. Jeg har ihvertfall funnet ut med sikkerhet at han kommuniserer hemmelig med noen.

'men vet dere hva? Det gjør meg ingenting. Vi har det så utrolig bra sammen, vi har bare skikkelig lite sex. For tiden. Vi er i en nede-periode hvor begge er enige om det, men ingen klarer å dra oss ut av det. Det er 60% min feil. Men vi snakker om det, og vi jobber med det.

samtisig synes jeg han lyser selvtillit for tiden, og det nyter jeg godt av, særlig når vi først har sex. Jeg unner han den selvtilliten. 

Mest sannsynlig flørter han bare, og jeg tror ikke samvittigheten hans hadde tålt mer. Men det gjør meg bare ingenting. Som sagt, jeg unner han dette. Jeg elsker å flørte selv. Det gir meg masse. Men jeg vil ikke leve livet ut med noen andre likevel.

Akkurat så trygg er jeg på det båndet vi har, og den bunnløse kjærligheten vi deler. 

For meg er det så mange grå nyanser her. Jeg kjenner han, jeg stoler på at han forteller meg om det skulle skje noe som endrer noe mellom oss. 

 

(Vi er et par i begynnelsen av 30-årene, frivillig barnløse)

Anonymkode: 9f9c8...753

hvis du syntes det er ok at han knuller på andre kvinner og lar han gjøre det, så er jo dette et ÅPENT forhold, ikke utroskap

Anonymkode: b2957...afd