Du som sliter med depresjon

[Sulosi]

Det er som med høna og egget, jeg aner ikke hva som kom først. Jeg har en litt flat depresjon nå, er ikke sånn kjempevond men jeg er flat følelsesmessig. På en måte venter jeg på at noe fælt skal skje og tenker "jaja". Jeg har og GAD, panikkangst og sosialangst. Eksponerer meg selv daglig men har gitt opp jobb for den gjorde meg bare sykere nå så jeg er sykmeldt. 

[Majott]

Jeg hadde nok en depresjon etter at jeg ble ufør og måtte gå fra jobben og arbeidslivet, som jeg trivdes veldig godt med. Jeg ble sittende mye alene hjemme, jeg som var vant til å være sosial hver dag. Samt ha et meningsfylt liv.

Livet ble meningsløst, som flere sier her. Men jeg innså etterhvert at det kun var meg selv som kunne og måtte skape mening i livet. Det kommer ikke av seg selv. Oppleves livet som meningsløst, så skap mening i det! Jeg tok det skritt for skritt, laget meg mål og delmål. Etterhvert begynte det å føles bedre, og jeg følte både mening og mestring. Mestringsfølelse er viktig, det gjør at man føler at man kommer seg litt videre. 

Nå har jeg det bra. Jeg har blitt såpass mye friskere fysisk at jeg jobber deltid igjen, og bare det gjør mye for meg. I tillegg har jeg mål i privatlivet som jeg vil nå, og som jeg jobber for. Også er det viktig for meg å ha noen høydepunkter å glede seg til, en lunch/kaffe med en venninne, en reise sammen med mannen, en tur på kino med datteren, en tur ned til vannet for å steke pølser på bål sammen med mann og familie/venner. Sånne ting gjør mye i en ellers litt grå hverdag. 

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Den 11. september 2016 at 21.29, AnonymBruker skrev:

Skyldes depresjonen en spesiell livshendelse eller er det mer en følelse av å ikke helt vite hvor skoen trykker, bare at livet føles sørgelig og meningsløst? For meg er det en generell følelse av at jeg ikke finner meg til rette i livet, at livet føles tomt og meningsløst. Jeg får profesjonell hjelp (individuell terapi og gruppeterapi)

Anonymkode: 203b4...acc

 

Min depresjon grunner i en generalisert angst som følge av kronisk sykdom. 

[Teriyaki]

Den 11.9.2016 at 21.34, Drama.Queen skrev:

For meg skyldes det et tidligere forhold, han var voldelig og fikk meg til å føle meg som levende dritt. Dette er nå flere år siden, men depresjonen sitter fortsett igjen. Per dags dato går jeg på medisin og er hos psykolog to ganger i måneden.

For meg føles det også som om livet ikke gir noe mening, at jeg ikke er bra nok og alt hadde vært bedre uten meg.

Samme her. Bare at det var psykisk og ikke fysisk vold. Er bare snart tre måneder siden bruddet da, men har vært deprimert i tidligere perioder i livet og har vært delvis deprimert siden april i år. Men er en del verre nå da. Går ikke på medisiner, men går ukentlig i samtaler. 

Håper det blir bedre for deg snart. Er sykt hvor mye sånne folk kan skade. Ikke har de selvinnsikt til å se det i etterkant heller. 

[AnonymBruker]

For meg så er det en grusom barndom som er grunnen, med grovt seksuelt misbruk, og psykisk vold, alkoholisme, ingen kjærlighet. Første gang jeg var på sykehuset med skade, var jeg 3 mnd. Men det verste var fortrengt, og har sakte men sikkert kommet tilbake i voksen alder. Jeg har og i voksen alder, mistet de fleste mennesker jeg er glad i. Og jeg har fått flere fysiske sykdommer, som gjør det vanskelig å leve et normalt liv. Jeg har ptsd, depresjon, angst, bulimi.

Går til psykolog nå.

Anonymkode: ec9bd...a5e

[AnonymBruker]

Den 11.9.2016 at 21.29, AnonymBruker skrev:

Skyldes depresjonen en spesiell livshendelse eller er det mer en følelse av å ikke helt vite hvor skoen trykker, bare at livet føles sørgelig og meningsløst? For meg er det en generell følelse av at jeg ikke finner meg til rette i livet, at livet føles tomt og meningsløst. Jeg får profesjonell hjelp (individuell terapi og gruppeterapi)

Anonymkode: 203b4...acc

Både og! Har ptsd, som følge av traumer, men samtidig føler jeg at jeg sitter litt fast i livet. Alt har nok en sammenheng, da, til syvende og sist.

Anonymkode: 2f266...98d

[AnonymBruker]

Den 11.9.2016 at 0.17, AnonymBruker skrev:

For min del skyldes det kjærlighetssorg jeg ikke kommer meg ut av. Er på det åttende året nå.

Anonymkode: dc70e...cd0

Da vil jeg påstå at det er på tide å ta grep, for det er virkelig ikke verdt å kaste bort livet på. Jeg mistenker at du dyrker denne sorgen, når du ikke klarer å gi slipp på en kjærlighetssorg etter åtte år. Du er kanskje en som liker å synes synd på deg selv, og dermed koser deg med å kunne si at du er deprimert pga kjærlighetssorg. Etter 8 år er det på tide å løfte blikket og innse at ingen er verdt å bruke så lang tid på å komme over. Ærlig talt.

Jeg har vært deprimert, men er frisk nå. Min depresjon var situasjonsutløst, og er heldigvis ingen kronisk tilstand. 

Anonymkode: a1e68...69b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da vil jeg påstå at det er på tide å ta grep, for det er virkelig ikke verdt å kaste bort livet på. Jeg mistenker at du dyrker denne sorgen, når du ikke klarer å gi slipp på en kjærlighetssorg etter åtte år. Du er kanskje en som liker å synes synd på deg selv, og dermed koser deg med å kunne si at du er deprimert pga kjærlighetssorg. Etter 8 år er det på tide å løfte blikket og innse at ingen er verdt å bruke så lang tid på å komme over. Ærlig talt.

Jeg har vært deprimert, men er frisk nå. Min depresjon var situasjonsutløst, og er heldigvis ingen kronisk tilstand. 

Anonymkode: a1e68...69b

Den var unødvendig synes jeg. Jeg er enig i at 8 år er lenge, men det gjelder å trå varsomt.

Anonymkode: 203b4...acc

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da vil jeg påstå at det er på tide å ta grep, for det er virkelig ikke verdt å kaste bort livet på. Jeg mistenker at du dyrker denne sorgen, når du ikke klarer å gi slipp på en kjærlighetssorg etter åtte år. Du er kanskje en som liker å synes synd på deg selv, og dermed koser deg med å kunne si at du er deprimert pga kjærlighetssorg. Etter 8 år er det på tide å løfte blikket og innse at ingen er verdt å bruke så lang tid på å komme over. Ærlig talt.

Jeg har vært deprimert, men er frisk nå. Min depresjon var situasjonsutløst, og er heldigvis ingen kronisk tilstand. 

Anonymkode: a1e68...69b

Det er ikke sant! Noen er det verdt å vente på altså. 

Anonymkode: 2f266...98d

[AnonymBruker]

Jeg får høre mye bra komplimenter på både personlighet og utseende/kropp. Samtidig klarer jeg aldri å ta sånt til meg. Jeg har en komponent oppe i hodet som forvrenger alt positivt til noe negativt.

Hbis noen feks sier "Så fin du er på håret, det kledde du godt", så analyserer jeg det til at de mener tvert om.

Har litt sosial angst privat, men ikke på jobb. På jobb jobber det svært mange som jeg med letthet kan snakke med. Privat er jeg en lukket person som trives best hjemme, der føler jeg meg trygg.

Akkurat nå for tiden så går det forsåvidt greit, men i perioder så klarer jeg ikke reise i butikken alene engang. Tryggest hvis noen er med for da håper jeg at alle andre i butikken ikke ser meg.

 

Anonymkode: 0d0e1...843

[AnonymBruker]

Jeg har nok et "mørkt sinn", som lett går til den depresive siden av følelsesspekteret. Jeg har også alltid vært en tenker, noe som ikke har gjort min sak bedre. Det har gjort at alle hendelser overtenkes, og jeg går ikke så lett videre. Ei heller er jeg flink til å prosessere ulike hendelser. Ellers tror jeg problemer med venner og jenter i barndommen har medvirket en del. Det har i hvertfall bidratt til angstproblemer. Jeg tror nok at jeg hadde hatt det bedre med meg selv om jeg hadde vokst opp i dag, der følelser er greit og ikke "skjerp deg". Å bli kalt sjenert, overfølsom og venneløs er ganske tøft, for en som egentlig bare er introvert og høysensitiv. Mens alle ville ha 100 venner, ville jeg ha 2 som jeg følte meg komfortabel med. Da ble jeg "venneløs".

Ellers blir jo depresjonene verre alt etter omstendighetene. Nå er jeg arbeidsledig (nylig avsluttet høyere studier), og da har en jo problemer med både penger og fremtidsplaner. Det bidrar ikke til bedre psykisk helse. Som med det meste i livet, tror jeg det avhenger av arv og miljø, i hvertfall for min sak.

Anonymkode: f9fe3...eef

[AnonymBruker]

Depresjonene mine føles veldig situasjonsbestemt der og da. At hvis bare den ene tingen endrer seg så blir livet bra igjen. Men når jeg ser tilbake i ettertid innser jeg at det ikke var situasjonen, men min reaksjon på situasjonen.. (Om det gir mening..) konstant tankekjør, bekymringer, overtenking, krisemaksimering osv.

Anonymkode: 162e9...693

[AnonymBruker]

For meg er det en generell tristhet og slitenhet som begynte å bli konstant i 14-årsalderen (jeg husker ikke så mye fra barndommen min, men jeg kan huske at jeg triste/destruktive tanker fra da jeg var enda yngre som kanskje ikke var helt normale for alderen). Det begynte nok fordi jeg verken hadde venner rundt meg eller nærhet i familien, som en ensomhet som utviklet seg til en tanke om at jeg ikke er god nok for noen. Nå har jeg (ganske) gode venner og et greit forhold til familien min, men depresjonen vil ikke slippe taket. 

Jeg har gått til psykolog og brukt antidepressiva siden jeg var 15, og jeg er nå 21. På all den tiden har jeg "bare" fått diagnosen dystymi (kronisk depresjon). 

Anonymkode: 730f2...ae5

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da vil jeg påstå at det er på tide å ta grep, for det er virkelig ikke verdt å kaste bort livet på. Jeg mistenker at du dyrker denne sorgen, når du ikke klarer å gi slipp på en kjærlighetssorg etter åtte år. Du er kanskje en som liker å synes synd på deg selv, og dermed koser deg med å kunne si at du er deprimert pga kjærlighetssorg. Etter 8 år er det på tide å løfte blikket og innse at ingen er verdt å bruke så lang tid på å komme over. Ærlig talt.

Jeg har vært deprimert, men er frisk nå. Min depresjon var situasjonsutløst, og er heldigvis ingen kronisk tilstand. 

Anonymkode: a1e68...69b

 

Men vi vet jo ikke hva som var årsaken til bruddet/kjærlighetssorgen - det kan også ha hatt noe å si for depresjonen. Vi andre kan ikke spekulere i om noens grunn er "verdt" en depresjon eller ikke.

[AnonymBruker]

Mange triste innlegg.

En god  &  en   til dere alle.

"Det (livet) skal ikke være lett", er det et ordtak som heter. Men trenger det å være så innmari vanskelig da, har jeg ofte lurt på 

Anonymkode: 203b4...acc

[AnonymBruker]

Hovedsakelig livshendelser, tror jeg. Jeg har vært sjenert og unnvikende siden jeg var barn, og det har ført til mye isolasjon og ensomhet. Hadde aldri noen venner som jeg kunne finne på ting med i ungdomstiden. Senere tok en av foreldrene mine livet sitt. Føler vel egentlig at jeg mangler et stødig fundament å bygge livet mitt på. Jeg tror ikke at jeg krever så mye av livet og andre mennesker, men forutsetningene mine gjør at jeg aldri vil kunne klare meg like godt som "de andre" uansett (selv om jeg egentlig vet at alle har sine problemer). Har ikke så mange interesser eller ambisjoner, og jeg klarer ikke å fokusere på de tingene som må gjøres for å få livet på rett kjør. Jeg er 20 år og føler at jeg ikke har en fremtid, og jeg vet at det er selvforskyldt, men jeg har allikevel ikke klart å skjerpe meg til nå.

Anonymkode: 3014b...c3b

[Skolejenta]

La meg se. Mangen ting som førte til det. 

Mobbing fra barneskolen og opp (husker jeg latet flere ganger som jeg var syk og til og med sa jeg svimte av i håp om å slippe, begynte med dette før jeg var 10), vold i familien, kroppspress både av venner, mobbere eksen (som også mishandlet meg psykisk) å familie. Dette førte også til angst, noe som gjorde at jeg begynte å skade meg selv, og til slutt prøvde ta livet flere ganger, og planlegge det. 

Sluttet med selvskading for rundt 2 år siden elns (hatt rundt 3 små tilbakefall), knekker ikke sammen hver dag eller bare av å se meg selv i speil, ønsker ikke ta mitt liv, å begynte nylig gå i terapi.

Etter jeg ble sammen med min nåværende type, så har jeg endelig begynt å kunne se for meg en fremtid, ønske om å bli frisk å kunne fullføre studier. 

Var så mye som førte til min depresjon og alvorlighetsgraden av den, men er stolt over å kunne si at jeg er mye bedre, selv om det er mye igjen. 😁 (Følte jeg måtte legge til det at jeg er bedre, så det ikke skal bli deprimerende å lese 😛)