Du som sliter med depresjon

[AnonymBruker]

Skyldes depresjonen en spesiell livshendelse eller er det mer en følelse av å ikke helt vite hvor skoen trykker, bare at livet føles sørgelig og meningsløst? For meg er det en generell følelse av at jeg ikke finner meg til rette i livet, at livet føles tomt og meningsløst. Jeg får profesjonell hjelp (individuell terapi og gruppeterapi)

Anonymkode: 203b4...acc

[AnonymBruker]

Sykdom som begrenser det meste.  

Arbeidsløs og meningsløshet.

ja.....livet er spennende......

Anonymkode: bc7e4...c40

[Drama.Queen]

For meg skyldes det et tidligere forhold, han var voldelig og fikk meg til å føle meg som levende dritt. Dette er nå flere år siden, men depresjonen sitter fortsett igjen. Per dags dato går jeg på medisin og er hos psykolog to ganger i måneden.

For meg føles det også som om livet ikke gir noe mening, at jeg ikke er bra nok og alt hadde vært bedre uten meg.

Endret 11. september 2016 av Drama.Queen

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Sykdom som begrenser det meste.  

Arbeidsløs og meningsløshet.

ja.....livet er spennende......

Anonymkode: bc7e4...c40

 

1 minutt siden, Drama.Queen skrev:

For meg skyldes det et tidligere forhold, han var voldelig og fikk meg til å føle meg som levende dritt. Dette er nå 7 år siden, men depresjonen sitter fortsett igjen. Per dags dato går jeg på medisin og er hos psykolog to ganger i måneden.

For meg føles det også som om livet ikke gir noe mening, at jeg ikke er bra nok og alt hadde vært bedre uten meg.

 Føler med dere  Klem fra TS

Anonymkode: 203b4...acc

[Gjest The damned]

Jeg er ikke deprimert akkurat nå,men for meg så var depresjon noe som kom på grunn sosial angst. Det er vel ganske vanlig at det er en bivirkning av det. I de periodene hvor jeg har vært deprimert så kjente jeg ikke så mye til angsten,mens når jeg ikke er deprimert så kjenner jeg masse på angsten.

Tror jeg foretrekker å kjenne på angsten fordi det betyr at jeg faktisk gjør noe og lever.

[Gjest vkt]

Sosial angst og ensomhet. Prøver å ta tak og komme meg ut av komfortsonen nå som jeg studerer. Tar andreåret i utlandet nå. De jeg ble kjent med i fjor var aldri mine type folk, men jeg ble liksom aldri kjent med noen andre heller. Må innrømme det stikker litt når jeg ser hvor sammensveiset de er nå som året er i gang igjen og jeg lurer på om jeg kommer til å få noen gode i venner i år eller om jeg kommer til å sitte alene på rommet som nå. Har vurdert å oppsøke psykolog her, men er fortsatt usikker. Skal prøve å delta mer sosialt og se om det går seg til etterhvert først.

[AnonymBruker]

Flere hendelser, over flere år, som har "fått meg dit". Føler meg heldig lell, som ikke sliter med tanker om meningsløst liv, hvis du skjønner. De periodene det er verst, går all energi til barna når de kommer hjem fra skole, mens jeg har ligget under dyna hele dagen, kanskje orka litt klesvask.. Slitsomt å ha det slik!!

Anonymkode: 5b473...1f5

[Gjest The damned]

39 minutter siden, vkt skrev:

Sosial angst og ensomhet. Prøver å ta tak og komme meg ut av komfortsonen nå som jeg studerer. Tar andreåret i utlandet nå. De jeg ble kjent med i fjor var aldri mine type folk, men jeg ble liksom aldri kjent med noen andre heller. Må innrømme det stikker litt når jeg ser hvor sammensveiset de er nå som året er i gang igjen og jeg lurer på om jeg kommer til å få noen gode i venner i år eller om jeg kommer til å sitte alene på rommet som nå. Har vurdert å oppsøke psykolog her, men er fortsatt usikker. Skal prøve å delta mer sosialt og se om det går seg til etterhvert først.

Skjønner veldig hvordan du har det

Jeg vil egentlig anbefale deg å oppsøke psykolog. Tror det kan være til god hjelp.

Jeg har studert før,og angrer på at jeg ikke oppsøkte psykolog. Nå har jeg begynt å studere igjen,og noe av det første jeg gjorde var å oppsøke rådgivningtjenesten på universitetet. Føler at det hjelper veldig. Jeg er ganske mye alene og da blir det masse tanker og bekymringer. Da er det godt å ha noen som jeg kan være 100 % åpen med og som kan hjelpe meg gjennom det.

Selvsagt er ikke du meg,og jeg er ikke deg,men jeg vil allikevel anbefale deg det

[Gjest vkt]

13 minutter siden, The damned skrev:

Skjønner veldig hvordan du har det

Jeg vil egentlig anbefale deg å oppsøke psykolog. Tror det kan være til god hjelp.

Jeg har studert før,og angrer på at jeg ikke oppsøkte psykolog. Nå har jeg begynt å studere igjen,og noe av det første jeg gjorde var å oppsøke rådgivningtjenesten på universitetet. Føler at det hjelper veldig. Jeg er ganske mye alene og da blir det masse tanker og bekymringer. Da er det godt å ha noen som jeg kan være 100 % åpen med og som kan hjelpe meg gjennom det.

Selvsagt er ikke du meg,og jeg er ikke deg,men jeg vil allikevel anbefale deg det

Takk for tipset! Kanskje jeg skal gjøre det  

[AnonymBruker]

Barndom preget av omsorgssvikt. I dag sliter jeg med å finne "min plass", føle tilhørighet, og ha nære relasjoner. 

Anonymkode: 13403...09a

[AnonymBruker]

Fått veldig mye negativitet fra omgivelsene rundt meg på grunn av kronisk sykdom. Det går for en stund men så orker man ikke mer. Kan kanskje sammenlignes litt med en person som har store brannskader i ansiktet. Noen folk er helt grusomme og mener de er berettiget til å tråkke ned andre lengst mulig så fort de har sjansen. Positivt er at jeg finner fort ut hvordan andre egentlig er som mennesker og hvem som er verdt å bruke tid på. Et annet resultat er at jeg er blitt veldig god på å holde masken blant andre og ikke vise hva jeg egentlig føler eller ytre hvilke meninger jeg egentlig har om ting. 

Anonymkode: 827ff...e2f

[AnonymBruker]

Eg begynte i ny jobb og ny bransje, fikk veldig mye ansvar ganske fort og ingen hjelp eller oppfølging. Jobben ble etterhvert svært hektisk, og eg var svært usikker på om eg klarte å følge opp alt slik det burde vært gjort, og eg gikk konstant rundt og følte på at eg gikk glipp av ting, at ting falt mellom to stoler osv. Uansett hvor mange ganger eg uttrykte bekymringer ang. dette til ledelsen, og ba om hjelp for å sørge for at prosjektet ble fulgt opp skikkelig så ble eg fremdeles sittende helt alene med ansvaret.

Det førte til en veldig stressa hverdag, svært lite søvn (type 2-3 timer usammenhengende for natten) mye humørsvingninger og mye greier. Så da eg gikk til fastlegen for å få hjelp til søvnproblemene sykemeldte han meg tvert og diagnostiserte meg med en mild depresjon.

Da ble det fart i ledelsen på jobb gitt...

Anonymkode: 14e93...599

[AnonymBruker]

For min del skyldes det kjærlighetssorg jeg ikke kommer meg ut av. Er på det åttende året nå.

Anonymkode: dc70e...cd0

[AnonymBruker]

Vil bare sende en  og en  til dere alle. Klem fra TS

Anonymkode: 203b4...acc

[AnonymBruker]

Omsorgsvikt, angst, fysisk skade som gjør at jeg ikke lenger kan gjøre det som gav meg glede, ingen kontakt med familie, og sikkert litt genetisk da det er mye psykisk sykdom i familien... 

Anonymkode: 10787...ead

[AnonymBruker]

Kronisk sykdom med kronisk utmattelse. Måtte gi opp en jobb jeg elsket og utdanningsplaner pga at utmattelsen eskalerte og den er uhelbredelig. Henger sammen med en medfødt, alvorlig og uhelbredelig sykdom. Så her sitter jeg i min beste alder karrieremessig, men pensjonist pga alvorlig sykdom. Faen så lei jeg er. Jeg er ikke suicidal, men håper jeg slipper unna før 70 ihvertfall. 

Anonymkode: 16978...cf1

[AnonymBruker]

Jeg har alltid følt meg "uttafor", annerledes enn andre. Men det var ikke før jeg kom i et forhold som var veldig destruktivt (blant annet psykisk mishandling) at jeg for alvor begynte å slite. På kort tid la jeg på meg 30 kg, noe som ikke hjalp på selvfølelsen. Nå har jeg ny mann, og barn, men likevel er det noe som liksom ikke stemmer. Føler meg utilpass, utenfor, orker ikke prøve å få venner, har utviklet angst, så jeg går minst mulig utfor døren (med mindre det er til familie el). Jobber ikke akkurat nå, men håper at jeg klarer å lande en jobb snart slik at jeg kan prøve å få litt bukt med angsten.

Anonymkode: 183c8...77a

[AnonymBruker]

Depresjonen kommer som følge av sosial fobi og angst for min del.

Anonymkode: 53a69...eb9

[Gjest Chloe]

For meg er det som følge av sosial angst, tror jeg. Har alltid følt meg utenfor og annerledes og at folk ikke liker meg. Er ganske ensom og har ikke funnet min plass i livet enda. Føler livet er litt meningsløst. Men av og til er jeg optimistisk og tenker at ting kommer til å ordne seg. Jeg tenker mye sånn at bare jeg blir tynnere, penere, osv. Og så trenger jeg å skaffe meg hobbyer. Og hjelp. 

[AnonymBruker]

Blir deprimert når visse blodverdier blir lave. Synker ned i et mørkt hull hvor alt blir meningsløst og får tanker om selvskading.Dagene går på autopilot. Nå som jeg vet hvorfor er det mye lettere å takle.

Anonymkode: ed501...993