Bipolare mennesker er slitsomme.

[Lofilteret]

Som mange andre her sier så minner dette mer om borderline personlighetsforstyrrelse enn bipolar lidelse. Du beskriver det som noe som er jevnt over til stede hos disse personene, og sånn er det ikke hos bipolare.

Det er mange typer bipolar, men i all hovedsak er det svingninger mellom depresjon, normaltilstand og (hypo)mani. Det er IKKE normalt med raske svingninger i løpet av en dag eller på grunn av noe som blir sagt eller gjort. Det siste er personlighetstrekk og har ikke noe med bipolar å gjøre.

Det er veldig synd at tråder som dette blir laget og får stå, for det skaper helt ukorekte bilder og fordommer på et fra før av sårbart område.

 

Endret 11. september 2016 av Betrakteren
skrivefeil

[AnonymBruker]

kan noen komme med en definisjon på borderline vs bipolar?

Anonymkode: 4e2ae...161

[AnonymBruker]

Fortelle på jobb at man er trøtt/sliten er feil?

Ellers er jeg selv bipolar og kjenner da nødvendigvis en del av de selv, kan ikke si at jeg kjenner noen egentlig sånn som du beskriver de.. Men vi velger hvem vi omgås og vi tiltrekker oss jo gjerne en viss type mennesker og hvis du omgås veldig mange av disse så begynner jeg og lure litt på hvordan du er?

 

Anonymkode: 81d87...ac6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

kan noen komme med en definisjon på borderline vs bipolar?

Anonymkode: 4e2ae...161

Nei, det kan du Google 

Anonymkode: 81d87...ac6

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje ikke, men det er ikke til å komme i fra at noen av de har en del felles trekk. Jeg har sett det gang på gang. Bl.a. dette med å ta mye plass og være selvsentrerte. De med adhd har mange av de samme trekkene, men da i enda større grad, vil jeg si. Jeg tror nok en del psykiske lidelser kan gjøre at man fokuserer for mye på seg selv. Mange identifiserer seg også for mye med diagnosene sine, noe som fører til at de automatisk prøver å leve opp til dem. Dette ser man særlig ved bipolare lidelser, adhd og en del personlighetsforstyrrelser. Folk får vel ikke slike diagnoser uten grunn. Visse personligheter er nok mer disponible.

Anonymkode: 88d2f...6f5

Personlighetene til de som "tar mye plass" og er "selvsentrerte"? Du aner ikke hva du snakker om. Det er ikke slik at selvsentrerte egosekker får "slike diagnoser", at personligheten deres driver de til diagnosen. Hadde det vært snakk om kreft hadde du ikke sittet her på Kvinneguiden og insinuert at det er ofte noe som rammer de selvsentrerte og egoistiske. "Det er din dårlige personlighet som gjør at du blir syk", eller at de med kreft "identifiserer seg for mye med diagnosen sin, noe som fører til at de automatisk prøver å leve opp til den". Det er jo helt hull i hodet! 

Anonymkode: 4b2c2...8c5

[AnonymBruker]

Hva vet du egentlig om bipolar lidelse, Ts? For min del så høres det ut som du blander det med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), som består av personlighetstrekk man har med seg gjennom hele livet.

For å få diagnosen bipolar 2 f eks, trenger man kun å ha vært depressiv, samt hatt én opptur som kan forklares som hypomani (bipolar 1 består av manier). Bipolar har "vanlige" episoder mellom de depressive og hypomaniske, og har ikke svingende trekk hele tiden. Jeg har hatt én hypomani i mitt liv, og kvalifiserte derfor til diagnosen. Jeg har nå vært symptomfri i 10 år, og går verken noe særlig opp eller ned i stemningsleie. Fungerer fint, har stor og godt nettverk, lite svingninger. Og det er det som ofte er bipolar - noen turer opp og ned og så stabil for en lang periode, om ikke resten av livet. Jeg tror ikke du vet hva du snakker om jeg

Anonymkode: 7bc29...34b

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlighetene til de som "tar mye plass" og er "selvsentrerte"? Du aner ikke hva du snakker om. Det er ikke slik at selvsentrerte egosekker får "slike diagnoser", at personligheten deres driver de til diagnosen. Hadde det vært snakk om kreft hadde du ikke sittet her på Kvinneguiden og insinuert at det er ofte noe som rammer de selvsentrerte og egoistiske. "Det er din dårlige personlighet som gjør at du blir syk", eller at de med kreft "identifiserer seg for mye med diagnosen sin, noe som fører til at de automatisk prøver å leve opp til den". Det er jo helt hull i hodet! 

Anonymkode: 4b2c2...8c5

Akkurat. Det er ingen "personlighetstyper" spesielt som får en slik diagnose. Det eneste som kreves er svingninger mellom depresjon og normaltilstand og én svingning opp innenfor hypomani/mani-spekteret.

Anonymkode: 7bc29...34b

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva vet du egentlig om bipolar lidelse, Ts? For min del så høres det ut som du blander det med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), som består av personlighetstrekk man har med seg gjennom hele livet.

For å få diagnosen bipolar 2 f eks, trenger man kun å ha vært depressiv, samt hatt én opptur som kan forklares som hypomani (bipolar 1 består av manier). Bipolar har "vanlige" episoder mellom de depressive og hypomaniske, og har ikke svingende trekk hele tiden. Jeg har hatt én hypomani i mitt liv, og kvalifiserte derfor til diagnosen. Jeg har nå vært symptomfri i 10 år, og går verken noe særlig opp eller ned i stemningsleie. Fungerer fint, har stor og godt nettverk, lite svingninger. Og det er det som ofte er bipolar - noen turer opp og ned og så stabil for en lang periode, om ikke resten av livet. Jeg tror ikke du vet hva du snakker om jeg

Anonymkode: 7bc29...34b

Dette stemmer ikke. Man kan vokse det av seg.

Anonymkode: 6d166...781

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette stemmer ikke. Man kan vokse det av seg.

Anonymkode: 6d166...781

Personlighetstrekke vil man alltid ha med seg - i varierende grad. Og det er stort sett ikke noe man vokser av seg, men må jobbe hardt med seg selv for å endre. Det er ikke slik at man får en så tung diagnose som borderline og bare vokser det av seg, men man kan jobbe hardt og målrettet for å endre handlingsmønster og balansere personlighetstrekkene mer.

Anonymkode: 7bc29...34b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er slitsomt med folk som bruker diagnosen sin for å slippe å oppføre seg som folk. 

Anonymkode: b428f...bec

Skulle bare mangle når folk får diagnoser for ingenting.

Anonymkode: bda4d...68a

[AnonymBruker]

10 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Ææh innlegget ditt var slitsomt, jeg ga opp halvveis.!

Men du var ikke mer sliten enn at du orket spytte ut litt galle?

Anonymkode: b7e71...dd7

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Personlighetstrekke vil man alltid ha med seg - i varierende grad. Og det er stort sett ikke noe man vokser av seg, men må jobbe hardt med seg selv for å endre. Det er ikke slik at man får en så tung diagnose som borderline og bare vokser det av seg, men man kan jobbe hardt og målrettet for å endre handlingsmønster og balansere personlighetstrekkene mer.

Anonymkode: 7bc29...34b

Jo, man kan vokse det av seg. Tidlig i tenårene/20 årene kan en person ha alle kriteriene for å få en borderline diagnose oppfylt, men kommer de tilbake kanskje som 30 åringer så har de ikke lenger disse "trekkene". Du kan godt krangle om det, men jeg stoler mer på en psykiater enn en noen på et forum...

Anonymkode: 81d87...ac6

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, man kan vokse det av seg. Tidlig i tenårene/20 årene kan en person ha alle kriteriene for å få en borderline diagnose oppfylt, men kommer de tilbake kanskje som 30 åringer så har de ikke lenger disse "trekkene". Du kan godt krangle om det, men jeg stoler mer på en psykiater enn en noen på et forum...

Anonymkode: 81d87...ac6

Jeg svarer med utgangspunkt i at jeg og min psykiater har brukt mye tid på å snakke om forskjellene og sammenligne de to diagnosene under utredning og i ettertid av dette. Jeg stoler også mer på en psykiater enn noen på et forum.

Anonymkode: 7bc29...34b

[AnonymBruker]

I alle dager, jeg gjenkjente svært lite av det du nevner her. Jeg er bipolar. Jeg er verken slitsom eller krevende. Jeg er tilbaketrukket og sjenert. Jeg liker meg godt i bakgrunnen, og ingen utenforstående får verken vite at jeg er bipolar eller må ta hensyn til eventuelle triggere. Jeg kjenner flere med diagnosen, vi er gått i gruppeterapi sammen i årevis, og ingen av dem er slik du beskriver.

Hvis du ikke VET med sikkerhet at disse er bipolare (at de selv har fortalt deg at de har diagnosen), tror jeg du har bommet langt med selvdiagnostiseringen din. Lite av det du nevner her, er typisk bipolar.

Anonymkode: 7aa04...4fd

[AnonymBruker]

Dere vet faen ikke en dritt om hvor vaskelig denne diagnosen er før dere har vokst opp med foreldre som er bipolare og formet deg.

Anonymkode: 94c21...c90

[AnonymBruker]

Sykelig bipolaritet (unormale svigninger mellom depresjon og forhøyet stemningsleie) er det flere grader av, de alle aller færreste er i manisk depressivt spekter, som helt klart kan være slitsomt for de nærmeste, men ikke virker relevant i ditt tilfelle Ts.

Jeg synes oppførselen du beskrive virker mer som resultat av andre problemstillinger, f.eks grader av narsissisme som bikker over i det energikrevende og alt for selvsentrerte og selvopptatte. Å forlange spesialbehandling, være egoistisk eller innta en offerrolle for å slippe unna krav til normal oppførsel er ikke bipolart, da er det noe annet de drar på. 

De fleste mennesker med alvorlige diagnoser vil gjerne respekteres og sees på som den de er - et menneske med egen personlighet. Å forklare alt med sykdom blir fullstendig feil, alle mennesker preges jo av livet de har levd og lever, og er man som bipolar medisinert med en livsstil som er håndterlig, er langt de fleste i såpass stor balanse at de ikke tar knekken på folk 

Så Ts, hvis disse menneskene du blir utslitt av er paranoide, krevende og virker helt ute av balanse og selvinnsikt, trenger de medisinsk hjelp, men jeg synes ikke det virker sannsynlig at du omgås så mange bipolare med opptur i full blomst. Svært mange bipolare sliter på samme måte som unipolare (kun depresjoner) hovedsakelig med depresjoner, som innebærer sårlig selvtillit og hemmethet/tilbaketrukket oppførsel fremfor omvendt. 

Anonymkode: bc474...172

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere vet faen ikke en dritt om hvor vaskelig denne diagnosen er før dere har vokst opp med foreldre som er bipolare og formet deg.

Anonymkode: 94c21...c90

Vel jeg har faktisk en mor som er bipolar, og schizofren... Hun er fantastisk på alle måter. Ja det har preget meg, men jeg tror ikke at noen av de hun møter i hverdagen ser på henne som noe annet enn god(og noe nevrotisk). Det er faktisk forskjell på folk selv om de har samme diagnoser.

Anonymkode: 09dcb...35f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere vet faen ikke en dritt om hvor vaskelig denne diagnosen er før dere har vokst opp med foreldre som er bipolare og formet deg.

Anonymkode: 94c21...c90

Mener du at de som har diagnosen selv ikke vet hvordan det er? Mener du at bipolare, kun fordi de er bipolare er totalt blottet for selvinnsikt? Det er ikke typisk for diagnosen. Og så er det jo mulig at du har blitt bipolar selv ettersom diagnosen er både biologisk og miljømessig betinget. Med denne informasjonen har jeg i alle fall ingen planer om å reprodusere meg selv og potensielt føre en slik diagnose videre, selv om jeg er totalt oppegående og har vært det i mange herrens år.

Anonymkode: 7bc29...34b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I alle dager, jeg gjenkjente svært lite av det du nevner her. Jeg er bipolar. Jeg er verken slitsom eller krevende. Jeg er tilbaketrukket og sjenert. Jeg liker meg godt i bakgrunnen, og ingen utenforstående får verken vite at jeg er bipolar eller må ta hensyn til eventuelle triggere. Jeg kjenner flere med diagnosen, vi er gått i gruppeterapi sammen i årevis, og ingen av dem er slik du beskriver.

Hvis du ikke VET med sikkerhet at disse er bipolare (at de selv har fortalt deg at de har diagnosen), tror jeg du har bommet langt med selvdiagnostiseringen din. Lite av det du nevner her, er typisk bipolar.

Anonymkode: 7aa04...4fd

Jeg skrev innlegget jeg siterer. Jeg vil legge til at jeg også har en bipolar mor. Det har ikke skadet meg, men formet meg, joda. Jeg har lært toleranse overfor mennesker som har det vondt. Jeg har lært å være tålmodig og omsorgsfull i periodene som har vært ekstra tøffe. Jeg har også lært at selv bipolare kan være fantastiske foreldre. Derfor har jeg valgt å få barn selv.

Jeg opplever bipolare (som har fått diagnosen) som mennesker med god selvinnsikt. Det er liksom en del av det å få diagnosen. Det åpner øynene litt. Alle spørsmålene, gjerne samtaleterapi osv., man får ikke noe valg enn å møte seg selv i speilet, og se seg selv akkurat slik en er.

Anonymkode: 7aa04...4fd

[Sparks]

Hvis de er så slitsomme å være med, så slutt å omgås med dem