Har du angst? Inn hit!

[AnonymBruker]

Hei alle sammen  

Jeg vil først si kommentere det mange tenker når de ser innlegg som dette: Nei, ingen mennesker er like og har nøyaktig samme problemer, det har jeg full forståelse for! Jeg forstår at angst kommer i ulike former og kraft, så ta det med en klype salt. Det er faktisk noen som helst ikke vil tørre å tro at man kan bli frisk, og blir sint dersom noen prøver å komme med råd og tips. "For du kan ikke vite hvordan jeg har det". Det er helt greit, det har jeg forståelse for. Men veien til å bli frisk starter ved å tørre og se opp og fram! Å tørre å bryte ut - steg for steg.

Selv har jeg slitt med generell angst og samt panikkanfall av og på hele livet, så jeg vet godt hvordan den lammende følelsen av angst smerter i sjela. Det er helt forferdelig. Jeg har følt at livet er håpløst, at jeg aldri vil bli frisk og at jeg aldri kan føle meg normal. Dette er faktisk feil! Og det vil jeg gjerne bevise. Man kan kanskje aldri bli kvitt angsten for godt, men det er jo ikke så rart, for det er en helt naturlig reaksjon. Det rare er at folk føler seg unormale når man opplever angst, for det er så normalt som man får det. Sykelig angst er bare angst som har gått for langt, men det er slettes ikke umulig å bryte ut av den onde sirkelen. Jeg mener at dersom det er til hjelp for én, så er jeg villig til å fortelle hvordan jeg ble friskere og nærmest bra av angst. For jeg var så ille at jeg ikke turte å dra på treningssenteret alene i redsel for et panikkanfall. Jeg ble svimmel av køer i butikk, trafikken og turte ikke å ta bussen. Problemene tårnet seg opp og jeg var veldig nedstemt til slutt. 

Heldigvis bestemte jeg meg for å kontakte psykolog, og begynte å være tøff mot meg selv. Det er ikke synd i meg, for jeg tåler det. Panikken kan rive og slite, men jeg vil aldri knekke eller bli gal. Det som fungerte for meg var å sakte men sikkert utfordre det jeg var redd for. Ta bussen ett stopp, dermed to og til slutt hele veien. Når følelsen av trang hals og dundrende hjerte inntar kroppen, tenker jeg at: Okei, jeg er redd. Og det er ikke så rart, fordi jeg forteller hele tiden kroppen min at det er noe å frykte! Videre visualiserte jeg hvorfor jeg egentlig er redd i disse situasjonene. Hva har det å si om jeg skulle svime av i butikken av angst, for eksempel? Det er ikke noe å skamme seg over, og desto mer jeg skammer meg og frykter det, desto høyere blir sjansen. Så jeg lærte meg og gi mer og mer faen. Det hjalp ikke bare å tenke, jeg måtte VISE kroppen at jeg mente alvor. Turte jeg ikke å være alene, så tvang jeg meg til det gradvis. Det er den eneste veien å motbevise frykten, og den hardeste av alle. I mange tilfeller er det nok med én eneste gang (!!!) og du vil føle deg mye bedre neste gang. 

Tenk at det kan være så "lett" og samtidig så innmari hardt å bekjempe frykt, men selv om sperren for å våge er himmelhøy, må man bare lete og lete. Finne motivasjon og styrke til å ta opp kampen. Det eneste angsten vil gjøre om den får råde, er å tvinge deg inn i en mindre og mindre boble, der det til slutt vil være forferdelig å leve. Alle oss med angst for angst må nok bli modigere når det gjelder å gi faen. Og vi må tåle å høre at det blir ufarliggjort, for det er ikke farlig! Vi er ikke dødssyke og vi blir ikke sprø. Uansett. En lege sa til meg at man er aldri så langt unna å bli gal som under et angstanfall, for da er hjernen skjerpet til det ytterste. Hadde vi vært gale, hadde vi aldri vært redd for å bli det eller være det - det har man sjelden evne til om man virkelig er forrykt. Utrolig at så mange sliter med angst, men at man fortsatt risikerer å bli satt i "bås" om man innrømmer det ovenfor gud og hvermann. Ikke at man trenger det, men tror problemet hadde blitt et mye mindre problem dersom folk våget å snakke. For det er faktisk helt normalt og INGEN skam!

Jeg tror ikke vi skal strebe etter å aldri føle angst og aldri ha panikk eller bekymringer. Jeg tror vi skal strebe etter å akseptere at vi selv forteller kroppen vår at ting er farlige, og forsøke å finne ut hvorfor og jobbe med det. Lære kroppen at når vi oppdager en tiger, da er det naturlig å være redd. Men vi står i kø på butikken derimot, da er det ikke farlig og ingen grunn til panikk. Så lenge man opprettholder og "mater" tankegangen: Jeg frykter dette fordi *osv*, vil underbevisstheten alltid være på vakt. Og det er jo en super ting! Slik kommer vi oss unna så mange potensielt farlige situasjoner, men for folk med alvorlig angst har dette gått langt over styr. Jeg har likevel troen på både meg selv og alle andre som sliter, for når jeg klarer det så klarer du også! 

Noen som har meninger å dele? 

Anonymkode: 22ab6...6e4

[AnonymBruker]

Jeg synes du har et fint vitnesbyrd. Håper og regner med at noen vil finne en støtte og motivasjon i dette. Jeg mener likevel at man skal være litt forsiktig med å misjonere så veldig for "åpenhet" og "klarer jeg det, så klarer andre det". Det er ikke alltid det er lurt å være åpen, selv ikke med de nærmeste. Det er veldig bra at du har hatt gode erfaringer, og det er bra det finnes mennesker som greier å ta imot slikt om andre. Alle er unike, og alle har ulike støttespillere eller sabotører. Jeg savner en nyansering i denne åpenheten som er "sånn skikkelig politisk og sånn" nå for tida. Det dummeste jeg har gjort er å vise/fortelle om sårbarhet til nærmeste familie og omgangskrets. Hadde jeg bare kunnet skru tiden tilbake....

Anonymkode: ee23e...88f

[AnonymBruker]

Jeg sliter med dødsangst/panikkangst og det er kjempeslitsomt. Jeg hadde nylig en skremmende opplevelse, jeg hadde vært "på tuppa" hele dagen og skrevet innlegg her inne og greier for å lette på hjertet. Kranglet veldig med kjæresten

Lå på sofaen, i halvmørke, og kjente at jeg var urolig og lei meg. Veldig deppa. Så opp i taket. 

Plutselig dukket det opp en sort sky/skikkelse/firkant som svevde over meg og kom nærmere og nærmere, jeg gispet av frykt og så virkelig frykten rett inn i øynene. Sa "ånei, nå skjer det", så begynte jeg å strigråte og skjelve av frykt, og tro at jeg skulle dø. Jeg hadde en overveldende følelse av at noe var galt - men jeg så frykten i hvitøyet selv om. Kjente på frykten, det sorte. Og fikk en overveldende trang til å bære et kors, jeg følte på en måte at angsten var ondskap eller noe. Kjæresten min (god som han er, stakkars, han holder ut med meg... ikke alle som hadde klart det skal jeg si deg) prøvde å trøste meg, men jeg var sur på ham fordi han hadde sagt mye stygt til meg, så dyttet ham bort imens jeg gråt. Klarte å roe meg ned helt selv. Fikk så trøst, og tok imot trøst. 

I etterkant har jeg følt meg veldig rolig, jeg har aldri tidligere sett angsten og det sorte så tydelig som da jeg hadde denne opplevelsen en kveld (var det i forrige uke? Det tror jeg). Det var kjempeskremmende, og jeg visste ikke at man kunne "se angst", men hjernen og kroppen var i helspenn så da gjetter jeg at alt kan skje... Jeg har funnet trøst i kristendommen, og det hjelper meg ganske mye. Det er mange dager der jeg føler at livet er meningsløst, men så tenker jeg på de store spørsmålene og så føler jeg meg mye bedre. 

Det er min måte å takle det på. 

Anonymkode: 7c6e2...0a9