"Hun er så stille,stakkars"

[AnonymBruker]

Veldig så bitre "de stille" alltid blir i tråder som dette. Og de tillegger mer pratsomme folk masse negative egenskaper, som f eks "elsker å høre sin egen stemme", "ikke interessert å høre på andre", " de tenker ikke, det er vi stille som tenker", "tomme og overfladiske".

Hva med å være litt mer åpen og positiv og GI litt? Samvær med andre handler om å gi og få. Skal du bare sitte og holde på ditt og vente for å se om noen andre tar fram et tema du er interessert i? Alle har jo ansvar for å komme med temaer. 

Det var en som skrev over her: " Jeg snakker når jeg har noe å si." Kan ikke være sikker på akkurat hva den brukeren mente, men det kan tolkes som ganske selvsentrert - at man snakker bare når man selv vil uttrykke meningen sin eller få oppmerksomhet om sin historie. Å snakke har så mange andre funksjoner! Det viser f eks at man bryr seg om andre, at man er interessert i hva den andre forteller og hvordan den andre har det. Gode vennskap og relasjoner til kollegaer, bekjente og andre bygges når man signaliserer - "jeg ser deg" - "jeg er vennlig innstilt mot deg".  Dette gjør vi ofte ved å snakke. Sitter man taus, kan det ofte virke mer som man signaliserer "du interesserer meg ikke" - "jeg liker deg ikke".

Snakking kan også gjøre at man støtter f eks nye og nervøse i gruppen. Smil og tilleggsspørsmål og vennlighet for å trygge folk.

Å snakke litt om seg selv er også å invitere til gode relasjoner. Man viser hvem man er, holder ikke kortene så tett til brystet, men er åpen og raus. 

Selvsagt finnes det mange som skravler altfor mye (ofte nervøsitet eller manglende sosiale antenner). Men å sitte og bli bitter på folk som snakker, er virkelig ikke lurt...

Anonymkode: fef84...8bb

[AnonymBruker]

Ah, dette har jeg fått høre så ofte. Og blir sett på som nesten litt "stakkarslig", som om jeg ikke kan passe på meg selv bare fordi jeg er stille rundt mange mennesker. 

Jeg er en person som er stille hvis det er mange mennesker jeg ikke er så kjent med. Men er det 2-3 stk jeg kjenner så snakker jeg MYE, og holder meg til de jeg kjenner. På fest er jeg "hun stille og rolige", og er litt kjipt å bli satt i den båsen automatisk. For hvis du gjør et forsøk på å snakke med meg og bli kjent med meg så er jeg absolutt ikke stille, ikke en type person du må dra ordene ut av. På 2-mannshånd er jeg den som snakker mest. 

Husker på en fest med mange mennesker så kjente jeg bare 1 jente der (men hun kjente alle der), hun måtte ta en telefon og spør så en annen jente på festen OM HUN KAN PASSE PÅ MEG. Altså, jeg var 22 år gammel, jeg kunne sikkert passe på meg selv i 5 minutter uten å ha en 20-åring til å passe på meg, haha. 

Anonymkode: 81f81...a50

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg kjenner en dame som er veldig stille, hun er dama til mannen min sin kompis. Hun er fryktelig stille. Og da må jeg si at jeg synes synd på ham, har kun sagt det til min mann, siden mannen min sin kompis er flink til å snakke med folk. Nå har jeg også fått vite at hun har noe bagasje fra livet sitt, guttaboys holder detaljene for seg selv, så i det tilfellet er det virkelig stakkars. Og det er litt synd, ellers kunne de vært greie å invitere på parmiddager hadde bare hun villet omgås andre. 

Anonymkode: 0a2f1...c30

Hvorfor er det synd på han? Hun kan jo være veldig komfortabel rundt han og prate med han selv om dere ikke ser det,og du går utifra at kompisen til mannen din ønsker seg det samme som deg. Om han er sammen med henne så er det jo faktisk opp til han om han ønsker det eller ei og ikke noe du har noe med bare fordi du ønsker å be de på parmiddager.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[Ardwinna]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig så bitre "de stille" alltid blir i tråder som dette. Og de tillegger mer pratsomme folk masse negative egenskaper, som f eks "elsker å høre sin egen stemme", "ikke interessert å høre på andre", " de tenker ikke, det er vi stille som tenker", "tomme og overfladiske".

Hva med å være litt mer åpen og positiv og GI litt? Samvær med andre handler om å gi og få. Skal du bare sitte og holde på ditt og vente for å se om noen andre tar fram et tema du er interessert i? Alle har jo ansvar for å komme med temaer. 

Det var en som skrev over her: " Jeg snakker når jeg har noe å si." Kan ikke være sikker på akkurat hva den brukeren mente, men det kan tolkes som ganske selvsentrert - at man snakker bare når man selv vil uttrykke meningen sin eller få oppmerksomhet om sin historie. Å snakke har så mange andre funksjoner! Det viser f eks at man bryr seg om andre, at man er interessert i hva den andre forteller og hvordan den andre har det. Gode vennskap og relasjoner til kollegaer, bekjente og andre bygges når man signaliserer - "jeg ser deg" - "jeg er vennlig innstilt mot deg".  Dette gjør vi ofte ved å snakke. Sitter man taus, kan det ofte virke mer som man signaliserer "du interesserer meg ikke" - "jeg liker deg ikke".

Snakking kan også gjøre at man støtter f eks nye og nervøse i gruppen. Smil og tilleggsspørsmål og vennlighet for å trygge folk.

Å snakke litt om seg selv er også å invitere til gode relasjoner. Man viser hvem man er, holder ikke kortene så tett til brystet, men er åpen og raus. 

Selvsagt finnes det mange som skravler altfor mye (ofte nervøsitet eller manglende sosiale antenner). Men å sitte og bli bitter på folk som snakker, er virkelig ikke lurt...

Anonymkode: fef84...8bb

Og typisk de mer pratsomme å bare høre utdrag av det som blir sagt, og stemple andres meninger som bitre istedet for å faktisk lytte til hva som egentlig blir sagt  

Det er vel ikke akkurat noen her som påstår at alle som liker å prate er noe feil med, er det vel? Hvis du leste det ut av svarene her, tror jeg du burde gå litt i deg selv angående den bitterheten du nevner.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er det synd på han? Hun kan jo være veldig komfortabel rundt han og prate med han selv om dere ikke ser det,og du går utifra at kompisen til mannen din ønsker seg det samme som deg. Om han er sammen med henne så er det jo faktisk opp til han om han ønsker det eller ei og ikke noe du har noe med bare fordi du ønsker å be de på parmiddager.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Selvsagt er det ikke noe jeg har noe med, men når mannen min har kjent ham lengre enn hva han har kjent meg (og vi har vært gift i flere år), så tenker jeg at det kunne vært desto koseligere hvis hun hadde hatt litt sosiale antenner. 

 

Man velger gjerne partner ut fra hvem man matcher, både på denne "1-10-skalaen", men også ift intellekt. Så finnes det selvsagt ulike typer intellekt, og når noe av dette kræsjer blir det mismatch for oss som står utenfor. Det blir noe som skurrer, føler jeg. Folk danner førsteinntrykk av andre man møter, enten man vil det eller ei. Det gjelder også ift par. Det skjer gjerne ubevisst.

 

Jeg kommer selvsagt aldri til å si noe til ham om dette, men jeg og mannen min snakker om dette. 

Anonymkode: 0a2f1...c30

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det ikke noe jeg har noe med, men når mannen min har kjent ham lengre enn hva han har kjent meg (og vi har vært gift i flere år), så tenker jeg at det kunne vært desto koseligere hvis hun hadde hatt litt sosiale antenner. 

 

Man velger gjerne partner ut fra hvem man matcher, både på denne "1-10-skalaen", men også ift intellekt. Så finnes det selvsagt ulike typer intellekt, og når noe av dette kræsjer blir det mismatch for oss som står utenfor. Det blir noe som skurrer, føler jeg. Folk danner førsteinntrykk av andre man møter, enten man vil det eller ei. Det gjelder også ift par. Det skjer gjerne ubevisst.

 

Jeg kommer selvsagt aldri til å si noe til ham om dette, men jeg og mannen min snakker om dette. 

Anonymkode: 0a2f1...c30

Hvis hun sliter med noe så er det jo ikke sikkert at det er så lett å bare få seg litt sosiale antenner. Synes du virker veldig fordømmende og spesielt når du begynner å snakke om intelligens. Det er faktisk ikke sikkert at han bryr seg om hva andre måtte mene. Kanskje det er nok for han at de har det fint sammen.

Det kan jo også hende at hun jobber med sine problemer,og ønsker å endre på det,men at det er vanskelig. Kan jo godt hende at hun merker denne uviljen og da blir det jo i hvert fall ikke noe lettere å omgås. Kanskje du skal tenke at de har det fint sammen istedenfor å være så opptatt av at de som par ikke passer deg og ditt behov for hvordan folk skal være.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis hun sliter med noe så er det jo ikke sikkert at det er så lett å bare få seg litt sosiale antenner. Synes du virker veldig fordømmende og spesielt når du begynner å snakke om intelligens. Det er faktisk ikke sikkert at han bryr seg om hva andre måtte mene. Kanskje det er nok for han at de har det fint sammen.

Det kan jo også hende at hun jobber med sine problemer,og ønsker å endre på det,men at det er vanskelig. Kan jo godt hende at hun merker denne uviljen og da blir det jo i hvert fall ikke noe lettere å omgås. Kanskje du skal tenke at de har det fint sammen istedenfor å være så opptatt av at de som par ikke passer deg og ditt behov for hvordan folk skal være.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Veldig enig i hva du skriver. Hvordan hun oppfattes av andre samsvarer nok heller ikke med hvordan han oppfatter henne. Jeg synes overhodet ikke noe om at man synes synd på en mann som er sammen med en mer stille og tilbakeholden kvinne. Utrolig respektløst, både overfor kvinnen og mannen. 

Anonymkode: c9136...476

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men vil du prate om noen kommer bort til deg og prater, eller vil du føle deg ukomfortabel da?
Pga jeg tidligere var ekstremt sjenert og stille, så er jeg blitt mer observant om jeg ser folk som ser litt utenfor ut i selskap, og går gjerne bort til de og slår av en prat, og jeg er flink til å finne på ting å prate om... slik at også stille folk kan kvikne til.

Jeg tror ikke de som alltid har vært utadvendte har den evnen til å "se"....

Men jeg tror nok at noen introverte helst ikke vil være i slike selskap og trives best med seg selv... de hater å utlevere seg selv og vil helst slippe å prate.

 

Anonymkode: 32d89...eb5

Jeg er nok sånn som ikke synes det er så lett i selskap hvor det er mange mennesker. Om noen da kom bort for å prate så ville jeg nok ha satt pris på det. Tror jeg er litt sånn både og. Trenger mye tid for meg selv,men liker også å være sosial. Det er vel bare det at jeg ikke trives så godt i store grupper,men noen ganger må man jo det også selv om jeg da har en tendens til å havne litt i bakgrunnen.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[AnonymBruker]

De det  virkelig er synd på, er de som må høre på folk som skravler i ett sett!

Anonymkode: 46729...965

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det ikke noe jeg har noe med, men når mannen min har kjent ham lengre enn hva han har kjent meg (og vi har vært gift i flere år), så tenker jeg at det kunne vært desto koseligere hvis hun hadde hatt litt sosiale antenner. 

 

Man velger gjerne partner ut fra hvem man matcher, både på denne "1-10-skalaen", men også ift intellekt. Så finnes det selvsagt ulike typer intellekt, og når noe av dette kræsjer blir det mismatch for oss som står utenfor. Det blir noe som skurrer, føler jeg. Folk danner førsteinntrykk av andre man møter, enten man vil det eller ei. Det gjelder også ift par. Det skjer gjerne ubevisst.

 

Jeg kommer selvsagt aldri til å si noe til ham om dette, men jeg og mannen min snakker om dette. 

Anonymkode: 0a2f1...c30

Så mye fordømmelse i ett innlegg er det en stund siden jeg har sett.
Her er du faktisk DU som mangler antenner. Hva med litt selvinnsikt før du dømmer andre.

Anonymkode: 7b6aa...a4e

[Gjest Baremenneske]

Den 6.9.2016 at 18.25, AnonymBruker skrev:

Det kan jo være noe mer som ligger til grunn for at noen er slik. De kan også ha sosial angst eller kanskje ikke trives i grupper med mennesker, men ja selvsagt så kan de være fornøyd med å ha det slik.

Jeg er stille selv,og det verste jeg vet er at folk skal synes synd på meg på grunn av hvordan jeg er. Ikke prater jeg så mye,men om jeg er trygg på folk så prater jeg mer. På jobb synes jeg at det kan være litt vanskelig om man kun treffes på pauserommet,og jeg blir stressa når mange sitter og prater i munnen på hverandre. På tomannshånd eller i mindre grupper kan jeg prate mer,men jeg er ikke forferdelig glad i small talk.

Anonymkode: 6d1df...d3a

Kjenner meg litt igjen i dette du skrev! Jeg er litt stiller av meg- allfall i starten. Men..det kan være stor forskjell på hvem jeg er med også- noen er enklere å prate med enn andre, og lettere bli litt "trygg" på. Hører jeg derimot noen som baktaler alle og enhver ganske ofte, så er jeg automatisk mer stille- og sier allfall ikke mye hverken om andre eller meg selv.. ☺

[AnonymBruker]

Den Sunday, September 25, 2016 at 13.18, Ardwinna skrev:

Og typisk de mer pratsomme å bare høre utdrag av det som blir sagt, og stemple andres meninger som bitre istedet for å faktisk lytte til hva som egentlig blir sagt  

Det er vel ikke akkurat noen her som påstår at alle som liker å prate er noe feil med, er det vel? Hvis du leste det ut av svarene her, tror jeg du burde gå litt i deg selv angående den bitterheten du nevner.

Lytte til det som blir sagt? Nå snakker jeg om det som ble skrevet i denne tråden, og andre tilsvarende om lignende tema. Skriftlig, altså. Lese, ikke lytte.

Jeg har vel ikke skrevet at noen mener det er noe feil med alle som liker å prate, heller? Svaret ditt henger liksom ikke helt sammen med det jeg skrev....

Poenget var at det kommer så mange kommentarer som virker litt bitre: Kanskje ikke så aller verst i denne tråden da, men noen eksempler:

"De det  virkelig er synd på, er de som må høre på folk som skravler i ett sett!"

"Tenker de som sier slikt har et stort behov for å prate selv, og ikke klarer å se at andre ser annerledes på ting."

"Jeg gidder rett og slett ikke hvis jeg er i selskap med folk som skravler og avbryter, og som ikke har tid til eller interesse av å høre på hva andre har å si."

" Jeg er ikke stakkarslig bare fordi jeg ikke trenger å høre min egen stemme hvert femte sekund."

"Tenk hvis alle skulle ha pratet like mye? Det hadde blitt mye prating og lite tenking 
Noen må jo være stille og ta seg av tenkinga mens de andre skravler i vei."

Jeg skjønner at bitter er et sterkt ord som ofte får folk til å reagere negativt, og det er kanskje litt for sterkt, men det beste jeg fant. Det er jo ikke noe hyggelig å tenke på at folk som står der og er tause i samtalen i sitt stille sinn dømmer andre som tomhjernede skravlekopper... 

Jeg har selv vært veldig stille og sjenert. Husker godt hvordan det var. Fortsatt problemer i noen settinger. Men jeg tør å prate nå, og er skravlete i noen sammenhenger. Hvis folk er veldig stille, kan jeg bli nervøs og føle meg som en skravlete dust i fortvilt søken etter et tema som fenger. 

Prøver nå å tenke at nei, det er ikke bare MITT ansvar å få til en hyggelig samtale 

 

Anonymkode: fef84...8bb

[AnonymBruker]

Jeg er en god lytter og "lager plass" til de som har mye å si. Jeg passer best i en samtalegruppe på 3 eller flere hvor jeg kan skyte inn med en kommentar hvor jeg har noe å si, i stedet for å aktivt og kunstig holde samtalen i gang selv om jeg ikke har mer å si. Hvis noen tar VELDIG mye plass i samtalen, slik at andre nesten ikke kommer til orde, så sier jeg trolig ingenting. Både fordi jeg ikke gidder å sloss for å si noe, og for å lage plass i samtalen til de som prøver å si noe, men som blir avbrutt av hun som snakker i ett. Jeg fikk kommentar på det en gang; "du sier ikke så mye du". Da hadde hun snakket i ett siden vi kom, og hver gang andre prøvde å si noe, så avbrøt hun dem så de ikke fikk snakket ferdig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Jeg kunne jo ikke si sannheten, for det er jo "frekt". Men det ble ikke noe problem, for hun ventet ikke på svar, bare fortsatte å snakke... Utenom slike, har jeg ikke noe i mot folk som snakker over gjennomsnittet mye. Jeg liker å lytte, og liker at andre tar ansvaret for å holde samtalen i gang. Da er det lettere for meg å ta ordet, når jeg ikke får prestasjonsangst for å komme på noe fornuftig å si.

Anonymkode: c6aad...154

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lytte til det som blir sagt? Nå snakker jeg om det som ble skrevet i denne tråden, og andre tilsvarende om lignende tema. Skriftlig, altså. Lese, ikke lytte.

Jeg har vel ikke skrevet at noen mener det er noe feil med alle som liker å prate, heller? Svaret ditt henger liksom ikke helt sammen med det jeg skrev....

Poenget var at det kommer så mange kommentarer som virker litt bitre: Kanskje ikke så aller verst i denne tråden da, men noen eksempler:

"De det  virkelig er synd på, er de som må høre på folk som skravler i ett sett!"

"Tenker de som sier slikt har et stort behov for å prate selv, og ikke klarer å se at andre ser annerledes på ting."

"Jeg gidder rett og slett ikke hvis jeg er i selskap med folk som skravler og avbryter, og som ikke har tid til eller interesse av å høre på hva andre har å si."

" Jeg er ikke stakkarslig bare fordi jeg ikke trenger å høre min egen stemme hvert femte sekund."

"Tenk hvis alle skulle ha pratet like mye? Det hadde blitt mye prating og lite tenking 
Noen må jo være stille og ta seg av tenkinga mens de andre skravler i vei."

Jeg skjønner at bitter er et sterkt ord som ofte får folk til å reagere negativt, og det er kanskje litt for sterkt, men det beste jeg fant. Det er jo ikke noe hyggelig å tenke på at folk som står der og er tause i samtalen i sitt stille sinn dømmer andre som tomhjernede skravlekopper... 

Jeg har selv vært veldig stille og sjenert. Husker godt hvordan det var. Fortsatt problemer i noen settinger. Men jeg tør å prate nå, og er skravlete i noen sammenhenger. Hvis folk er veldig stille, kan jeg bli nervøs og føle meg som en skravlete dust i fortvilt søken etter et tema som fenger. 

Prøver nå å tenke at nei, det er ikke bare MITT ansvar å få til en hyggelig samtale 

 

Anonymkode: fef84...8bb

Du har ikke tenkt på at de som skriver kanskje er frustrerte og lei av å bli kritisert og mast på fordi de er stille? Det er ikke rent få som konstant skal fortelle meg og sikkert andre som ikke prater så mye at "du må prate mer", "du er så stille du", "kan du prate du?" osv. I tillegg får man ofte masse negative karakteristikker slengt etter seg: man er kjedelig, man er uinteressant, man er stakkarslig osv.

I tillegg virker det for meg at folk beskriver sine møter med folk som prater veldig mye, og det finnes jo folk som prater og prater uten å la andre slippe til. Det er ofte slike folk som har minst forståelse for at ikke alle ikke skravler like mye. Jeg ser heller ikke noe negativt at noen skrev at noen må jo lytte til alle som skravler,for det er jo gjerne sånn det blir og de som skravler liker vel at folk lytter til dem. Ikke ser jeg noe galt i at noen ikke gidder å prate hvis de blir avbrutt av andre. Det gidder faktisk ikke jeg heller.

At noen av dem som er stille er negative mot folk som er veldig skravlete synes ikke jeg er så rart. Man blir jo som to motpoler,selv om jeg ofte kan synes det bra å prate med noen som skravler mer enn meg,men det kan selvsagt bli for mye.

Så siden du har lest i denne tråden at folk kan være negative til folk som prater mye så skal du begynne å tenke negativt om dem? Synes du overdriver litt når du skriver at de som er stille ser på folk som prater som tomhjernede skravlekopper. Det er det jo faktisk ingen som har skrevet.

Anonymkode: 6d1df...d3a

[LeilaS]

Bedre med litt stille mennesker enn de som har munndiare og skravler høl i hodet på deg! 

[Frøken888]

Hva med å bare respektere at vi er forskjellige. Folk tolker de stille som negative til de som syns "synd" på og de stille legger sine negative tolkninger til de som prater. Hvordan er det mulig? 

Hvorfor mener de som prater at de stille faktisk må bidra til fellesskapet ellers så er det nok feil? Bare den setningen der viser at de som prater ser ned på de som er stille. Kan ikke de som er stille få lov til det og få lov til å lytte i stedenfor? 

Jeg er en god blanding. I grupper selv med kjæresten min er jeg den stille. Så fort jeg kommer hjem og er alene med min kjæreste prater jeg hull i hodet på min kjæreste. Denne er til damen som kritiserer kjæresten til sin mann venn.

Prater mye med min familie og mine venner. Folk jeg ikke kjenner godt nok blir jeg mye stillere. På jobben er jeg både å. Det kommer helt annpå situasjonen.

Desverre opplevd å bli kritisert fordi jeg var fornøyd stille som ungdom av eks kjærester og deres familie i sosiale lag. De fikk beskjed om å akseptere meg som jeg er eller hold dere unna. Jeg er den jeg er og ingen skal bestemme hvordan jeg burde være. 

[LeilaS]

Den Sunday, September 25, 2016 at 13.45, AnonymBruker skrev:

Så mye fordømmelse i ett innlegg er det en stund siden jeg har sett.
Her er du faktisk DU som mangler antenner. Hva med litt selvinnsikt før du dømmer andre.

Anonymkode: 7b6aa...a4e

Helt enig. Hun og mannen sitter å baksnakker henne hvor de mener hun må få seg sosiale antenner og dømmer henne opp og ned. Herregud, la hun nå være og slutt å døm så. De er skikkelig lykkelig, så finn dere et annet samtaleemne.  Håper ikke folk baksnakker meg fordi jeg er litt stille og dømmer meg slik anonym gjør. Grøss.

[Ardwinna]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lytte til det som blir sagt? Nå snakker jeg om det som ble skrevet i denne tråden, og andre tilsvarende om lignende tema. Skriftlig, altså. Lese, ikke lytte.

Jeg har vel ikke skrevet at noen mener det er noe feil med alle som liker å prate, heller? Svaret ditt henger liksom ikke helt sammen med det jeg skrev....

Poenget var at det kommer så mange kommentarer som virker litt bitre: Kanskje ikke så aller verst i denne tråden da, men noen eksempler:

"De det  virkelig er synd på, er de som må høre på folk som skravler i ett sett!"

"Tenker de som sier slikt har et stort behov for å prate selv, og ikke klarer å se at andre ser annerledes på ting."

"Jeg gidder rett og slett ikke hvis jeg er i selskap med folk som skravler og avbryter, og som ikke har tid til eller interesse av å høre på hva andre har å si."

" Jeg er ikke stakkarslig bare fordi jeg ikke trenger å høre min egen stemme hvert femte sekund."

"Tenk hvis alle skulle ha pratet like mye? Det hadde blitt mye prating og lite tenking 
Noen må jo være stille og ta seg av tenkinga mens de andre skravler i vei."

Jeg skjønner at bitter er et sterkt ord som ofte får folk til å reagere negativt, og det er kanskje litt for sterkt, men det beste jeg fant. Det er jo ikke noe hyggelig å tenke på at folk som står der og er tause i samtalen i sitt stille sinn dømmer andre som tomhjernede skravlekopper... 

Jeg har selv vært veldig stille og sjenert. Husker godt hvordan det var. Fortsatt problemer i noen settinger. Men jeg tør å prate nå, og er skravlete i noen sammenhenger. Hvis folk er veldig stille, kan jeg bli nervøs og føle meg som en skravlete dust i fortvilt søken etter et tema som fenger. 

Prøver nå å tenke at nei, det er ikke bare MITT ansvar å få til en hyggelig samtale 

 

Anonymkode: fef84...8bb

Jeg synes fremdeles du overdriver når du beskylder folk for å være bitter fordi de er lei av å bli mast på om hvor lite de snakker, eller når man setter ting litt på spissen på et diskusjonsforum.
Jeg var mer stille før fordi jeg var sjenert, og da var jeg stille fordi jeg ikke turdte å snakke så mye med folk jeg ikke kjente. I voksen alder er jeg ikke lenger så sjenert og klarer helt fint å fungere sosialt og er en normalt hyggelig person selv om jeg ikke snakker like mye som mange andre. Det finnes en mellomting mellom å være taus som en østers og å skravle i ett sett, og de færreste hører til i noen av disse ytterpunktene. Jeg har ikke problemer med folk som er ekstroverte og sosiale, og liker å snakke med folk. Jeg har problemer med dem som på død og liv skal småsnakke om alt og ingenting bare for å holde i gang en samtale. Noen ganger er det faktisk fint å være litt stille sammen, på samme måte som at det er fint å snakke sammen av og til.

Verken du eller jeg har noe ansvar for å holde i gang en samtale, men vi kan begge respektere hverandre.

[AnonymBruker]

17 timer siden, Ardwinna skrev:

Jeg synes fremdeles du overdriver når du beskylder folk for å være bitter fordi de er lei av å bli mast på om hvor lite de snakker, eller når man setter ting litt på spissen på et diskusjonsforum.
Jeg var mer stille før fordi jeg var sjenert, og da var jeg stille fordi jeg ikke turdte å snakke så mye med folk jeg ikke kjente. I voksen alder er jeg ikke lenger så sjenert og klarer helt fint å fungere sosialt og er en normalt hyggelig person selv om jeg ikke snakker like mye som mange andre. Det finnes en mellomting mellom å være taus som en østers og å skravle i ett sett, og de færreste hører til i noen av disse ytterpunktene. Jeg har ikke problemer med folk som er ekstroverte og sosiale, og liker å snakke med folk. Jeg har problemer med dem som på død og liv skal småsnakke om alt og ingenting bare for å holde i gang en samtale. Noen ganger er det faktisk fint å være litt stille sammen, på samme måte som at det er fint å snakke sammen av og til.

Verken du eller jeg har noe ansvar for å holde i gang en samtale, men vi kan begge respektere hverandre.

Jeg er ikke uenig med deg. Prøvde bare å få fram at det er flere sider ved saken. Noen er stille fordi de ikke tør å si noe, noen er stille fordi de bare snakker når de skal si noe helt konkret, noen er stille fordi de synes andre snakker for mye osv. Noen snakker mye fordi de har mye å si, noen snakker mye fordi de tenker fort, noen snakker mye fordi de ikke ser at de er uhøflige osv.

Fra mitt perspektiv (tidligere dødsstille, nå pratsom):

Ja, det kan være fint å være stille sammen, om man f eks gjør en aktivitet eller kjenner hverandre veldig godt. Sitter vi to eller flere rundt et bord, og det blir helt stille, føler jeg lett at de andre synes jeg er veldig kjedelig, at treffet eller hva det er er mislykket, at de andre kjeder seg eller mistrives. Og da prøver jeg jo å snakke - ikke for å høre min egen stemme, men for å få opp stemningen, engasjere de andre, få det til å bli bra. Prøver å være humoristisk, med vekslende hell...

Men jeg kan med glede overlate det til noen andre, altså

Anonymkode: fef84...8bb

[fuglekvitter__]

Den ‎06‎.‎09‎.‎2016 at 17.53, Loki Laufeyson skrev:

Jeg hater smal talk, derfor ser folk på meg som stille. Og det er ikke synd på meg for det. Jeg hadde sagt noe til dem.

Jeg er begge deler. Hvis jeg er stille kan det hende man er sliten, ellers kan det hende man ikke har så mye å prate om med den personen. Det er jo bare å spørre i stedet for å definere hva personer tenker og mener. Det har nok en helt naturlig forklaring. Jeg ville anbefale å la personen som er stille få forklare seg selv i stedet for å forklare det for personen bare fordi personen kanskje var sliten.