Syns dere at vi 'kan' flytte?

[Gjest Anonymous]

Tusen takk til dere linselus og varja

Jeg har tenkt litt mer og kommet frem til at jeg må være fornøyd med det valget jeg tar. Uansett hva det blir til. Jeg vet det ikke er godt for noen av oss at jeg glemmer helt meg selv oppi dette. Det mener jo til og med pappa'n at vi må ikke fortsette sammens på feil premisser og heller ikke bo en plass man ikke trives.

Jeg og tenkte at det kan da ikke være slik at om man velger å få barn et sted så må man bo der for alltid?

Vil heller ikke at dere skal tro at jeg er urasjonell midt oppi dette og røsker barnet vårt vekk fra dette i en fei!

Dette kommer uansett til å ta tid å organisere, må fullføre noen kurs etc. Så det tar minst 6 mnd før det går.

Ønsker ikke at våre valg som voksne skal påvirke barnet vårt negativt, men tror og det er litt skummelt å la barnet sette føring på hvordan alt skal bli. Håper at uansett hva tiden fremover vil vise, så finnes det en mulighet for at vi kan bli lykkelige alle tre en dag. Fordi om jeg er fryktelig redd for at det ikke skal skje :-(

[Lisemor]

Synes pappaen skal ha omsorgen og at mamma skal vere helgemamma.

Da får barnet det trykt og godt.

[Gjest Anonymous]

Jeg kunne aldri klart å bare være helgemamma for barnet vårt. Det er bare ikke aktuelt for meg, det føles helt unaturlig. Vi er veldig knyttet og skulle vi finne ut at jeg ikke kan flytte vekk fordi dette vil bli for problematisk for alle sammen, om det er å flytte vekk permanent eller en periode for mer utdanning f.eks da blir jeg heller her.

Drar ihvertfall ikke uten barnet vårt.

[Gjest *Fiona*]

Det finnes sikkert mange pappaer som har følt det slik også - uten at de har fått det som DE vil heller. Men det er nå engang slik at det er bedre de voksne taper enn barna.

Når det er sagt, mener jeg fortsatt at det er mange måter å bevare relasjoner på. Det er ingen selvfølge lenger at man etablerer seg et sted og blir der resten av livet.

Par som fortsatt holder sammen har også måttet flytte pga jobb, og røsker sine barn opp med roten, uten at noen stigmatiserer DET i noe særlig grad. Så lenge foreldrene samarbeider blir det derfor utsøkt dobbeltmoral å gjøre det her.

Jeg ser ingen grunn til å ikke gjøre det som trengs for å "finne seg selv" - alle fortjener den sjansen, og hvem er egentlig tjent med at noen "holder ut" til de når et punkt hvor de absoutt IKKE holder ut, og kanskje gjør mer irrasjonelle, følelsesladde ting? Dette er jo en kontrollert situasjon, virker det som. Jeg ser ingen grunn til at dette skulle trenge å gå noe galt på noen måte.

Skulle mene det finnes unger som har opplevd verre ting. Uten at DET skal være en standard for øvrig, selvsagt, men bare sånn for å beholde perspektivet.

Høres smart ut å gjøre dette langsiktig. Bare pass på å ikke såre hverandre i mellomtiden, langvarig usikkerhet om hva som vil skje tærer noe veldig. Prøv å ta en avgjørelse og stå ved den.

Min eks og jeg gikk til familierådgiver da vi hadde litt problemer med å ta en avgjørelse mht til jobb, utdanning, flytting etc. Man kan få hjelp på mange områder, man trenger ikke hate hverandre før man søker hjelp, det kan være godt å ha en objektiv tredjepart til å vise dere nye muligheter uansett. Og man TAPER iallfall ikke noe på å ha prøvd det.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du godt kan flytte hvis du ønsker det, UTEN å ha dårlig samvittighet. Barnet er jo bare 3 år. Det hadde vært litt verre hvis barnet gikk på skole. Men uansett er barn heldigvis svært tilpasningsdyktige.

Det må da være bedre det enn å mistrives. Det vil ikke være bra for barnet.

[Gjest Anonymous]

Siden du spør hva vi synes så mener jeg nok at det beste for barnet vil være å bli boende der hvor hun er.

Jeg lurer på om alle dere som svarer likt dette egentlig tenker over hva dere sier?

Et lite barn er ofte veldig knyttet til mor. Hvordan vil hverdagen bli dersom mor flytter? Vil det være bedre for barnet å være på sin vante plass og savne mor hver dag? Er stedet viktigere enn nærpersonen?

Jeg er av den formening at stedet ikke betyr så mye for barnet så lenge det er sammen med den nærpersonen den er mest knyttet til - som jeg i dette tilfellet "velger" å si er mor.

Barn er dessuten veldig fleksible og innretter seg fort. Det aller beste man kan gjøre for barn er dessuten å vise at det er elsket - uforbeholdent.

Stå på og flytt til byen!! Om så du velger å flytte tilbake, hva så? Barnet har bare fått flere erfaringer.

[LilleBille]

Jeg lurer på om alle dere som svarer likt dette egentlig tenker over hva dere sier?

Et lite barn er ofte veldig knyttet til mor. Hvordan vil hverdagen bli dersom mor flytter? Vil det være bedre for barnet å være på sin vante plass og savne mor hver dag? Er stedet viktigere enn nærpersonen?

Jeg er av den formening at stedet ikke betyr så mye for barnet så lenge det er sammen med den nærpersonen den er mest knyttet til - som jeg i dette tilfellet "velger" å si er mor.

Barn er dessuten veldig fleksible og innretter seg fort. Det aller beste man kan gjøre for barn er dessuten å vise at det er elsket - uforbeholdent.

Stå på og flytt til byen!! Om så du velger å flytte tilbake, hva så? Barnet har bare fått flere erfaringer.

Det mange av oss mener er at far godt kan være en like god omsorgsperson som mor - og at det ikke er noen selvfølge at mor skal ha med barnet - når hun velger å flytte. Barnet har et stort nettverk rundt seg der det bor nå, og det kan ikke være annet enn positivt.

.. men det jeg reagerer mest på er at mor sier at hun ikke ville orke å flytte uten barnet .. hva med faren? (Jeg forstår følelesen .. og har det på samme måte selv) - men det gir ikke oss kvinner en selvsagt rett til at våre følelser er de viktigste.. det kan for alt vi vet godt være at faren føler det på samme måte ..

Jeg sier ikke at barnet vil ha vond av å flytte .. selv om jeg tror det vil ha det bedre løsning at barnet blir boende - hvertfall før mor har etbalert seg skikkelig med bolig - jobb/studier/skikkelig barnepass etc..

[Gjest Kari N]

Synes det er flott at dere begge tar bruddet så fint. Håper dere klarer å ha et så fint forhold fremover, det er veldig viktig for barnet!

Jeg forstår veldig godt at du vil flytte, både det at det kan bli vanskelig for dere begge med forhold til nye partnere og det at du vil flytte ut og oppleve verden: stå på egne ben.

Som flere andre har sagt, så er barn veldig tilpasningsdyktige og barnet ditt er bare tre år, som gjør at det er mye enklere å flytte enn om det hadde vært eldre barn.

Det er veldig godt og fint at man har det standpunktet at man alltid skal gjøre det som er det beste for barnet. Å huske på at man er foreldre, og at ens plikter som mor og far kommer før andre aktiviteter og sysler man ønsker å gjøre. Men er ikke ensbetydende at barnets beste ikke samsvarer med morens beste. Når mor og far har det bra, så har barna det bra. Litt forenklet utsagn, men poenget er at barna vil påvirkes av hvordan mor og far har det.

En annen ting som taler for at du skal reise, er at jeg synes at det faktisk ikke er så veldig langt borte. I tillegg så har du din familie samme sted som du har faren til ditt barn. Dette er jo et stort pluss, for dette innebærer at du heller reiser oftere tilbake enn sjeldnere.

Å få i orden jobb/studieplass og barnehage før dere flytter er noe som kan ordnes.

Jeg vil ikke gå så mye inn på debatten om hvem som skal ha hovedansvar for barnet, fordi dette er tydeligvis noe du og barnets far allerede er enige om. Men synes likevel at du bør huske på at slik du føler å være borte fra barnet ditt, slik føler sikkert han det også. Veldig tøft gjort av han synes jeg, å tre tilbake slik at andre får det bedre. Han har til og med støttet deg når du har sagt at du ønsker å flytte. For en forståelsesfull og oppegående eks du har. Så derfor synes jeg du kan fortsette denne diskusjonen med han.

Det store som taler imot, synes jeg er muligheten for kontakt med far (og besteforeldre) er mye mindre. Dette vil selvfølgelig påvirke forholdet til far-barn. Men hvor mye mindre vil barnet se faren, enn om dere bor på samme sted? Det er ikke sikkert at det er så veldig mye mindre. Ikke sikkert at det å se faren mindre er en mer negativ effekt enn å ha en mor som er ulykkelig. Dette er noe dere to, mor og far, må vurdere.

Men som du sier; du må leve med valget du enn gjør.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Hva sier far til barnet om disse flytte planene?

Har du tenkt 50/50 deling også etter flytting? Hvis ikke, er far inneforstått med hva dette innebærer?

[Gjest Anonymous]

Hva sier far til barnet om disse flytte planene?

Har du tenkt 50/50 deling også etter flytting? Hvis ikke, er far inneforstått med hva dette innebærer?

Han syns at jeg må gjøre de tingene som føles rett for meg og nå, siden han vet jeg ikke har 'tenkt på meg selv' tidligere. Han vil virkelig at jeg skal bli lykkelig igjen, siden han vet hvor vanskelig jeg har hatt det de siste mnd pga dette.

Han gruer seg selvfølgelig til å ikke se barnet vårt så ofte, men mener at viss vi fortsetter med den kommunikasjonen vi har i dag, så kan vi løse dette på en god måte.

Det er dessuten ikke sikkert at vi flytter 'for alltid', at jeg bor borte i ett år eller to f.eks.

Ja, vi hadde håpet på ca lik deling etter flytting, men dette er noe vi må prøve oss litt frem til, ingen av oss vet alt om hva vi går til.

Målet er at alle kan bli lykkelige igjen og føle at livet har det innholdet vi ønsker.

[Gjest Gjesta]

Skal en gjennføre dette...... så er det bedre og gjennomføre det nå enn senere. Det er ihvertfall klart, siden barnet bare er 3 år.

Dette innebærer jo at barnet ditt mister mye kontakt med sin far. Og hvilke utfall det kan ha hos barnet ditt, kan ingen fortelle deg. Men det virker jo som om far er inneforstått med situasjonen.

Lykke til med ditt valg.

[Gjest Anonymous]

Dette innebærer jo at barnet ditt mister mye kontakt med sin far. Og hvilke utfall det kan ha hos barnet ditt, kan ingen fortelle deg.

Barnet skal jo ikke miste mer kontakt med far enn med mor!

50/50 ikke sant...

[momo]

Lurer på hvordan dere praktisk skal klare og dele på omsorgen for datteren deres hvis du bor 3,5 timer unna?

Har selv en datter på 3 år og klarer ikke og se for meg hvordan det skal gå.

Også lurer jeg på om det ikke er en by du kan flytte til som ligger litt nermere, synes 3,5 timer høres mye ut jeg da, når det er snakk om og dele på omsorgen.

Og hvis du skal studere, går det jo kanskje ann att datteren din har sin faste hverdag hos faren sin, men heller tilbringer alle ferier og fridager og evt langhelger sammen med deg. Livet som student er jo gjerne fleksibelt og mange ferier, så da skal det vel fortsatt være mulig for deg og ha datteren din veldig mye, selv om hun hovedsaklig bor hoss far.

[Gjest Far til 2]

Jeg synes momo har en del viktige poeng som bør være med i vidre vurdering.

Om det er snakk om "å realisere seg selv" dvs. utdannelse, karriere, skaffe nye venner/miljø, etc, etc, så vil dette ofte kreve forholdsvis stor omstilling og være tidkrevende. Det vil kunne medføre at trådstarter må ha mye barnevakt.

Å etablere seg på nytt sted er som oftest også økonomisk krevende. Noe som begrenser noe av dagens økonomiske frihet.

Om barnet mister mesteparten av tiden med far pga flyttingen, vil dette naturligvis gå ut overe deres forhold senere.

Om mor, pga av "selv-realisering", må bruke mye barnevakt vil også det gå utover barnet.

I en slik situasjon blir barnet den store taperen uansett.

Om barnet derimot blir boende hos far vil det opprettholde kontakten med han. Og nærmiljøet forøvrig med familie og venner vil i høy grad bli vidreført. Kontakten med mor kan bli mindre, men den kan repareres hvis hun flytter tilbake etter noen få år.

Jeg synes med andre ord at barnet bør bli boende. Ihvertfall det første året til mor har kommet i orden.

Far til 2