Syns dere at vi 'kan' flytte?

[Gjest lilletroll]

Om du skal flytte langt av sted, bort fra alle barnet kjenner etc - hvorfor kan ikke barnet bo hovedsaklig hos faren, også kan du være "helgemor"?

Var min første tanke også....

[Gjest Gøril]

Nekter å tro at treåringen tar skade av å flytte. Er jo tross alt ikke meningen at de skal flytte hver uke heller.

Kanskje ikke, men hvorfor skal 3 åringen måtte flytte?

[LilleBille]

Nekter å tro at treåringen tar skade av å flytte. Er jo tross alt ikke meningen at de skal flytte hver uke heller.

Jo det er vel faktisk det trådstarter sier:

I begynnelsen og særlig mens hun er så liten håper vi å dele 50/50 viss vi skulle bestemme oss for å gå fra hverandre.

Tror absolutt barnet har det best i vante omgivelser - med stort nettverk rundt seg.. og far kan sikkert like godt som mor ta vare på barnet..

[Gjest Qlio]

Min mening:

La barnet bo hos far mens du prøver ut det urbane livet. Om du finner ut at dette virkelig er noe for deg, går dere videre å ser på hvordan dere skal løse dette rent praktisk.

Om du finner ut at dette alikevel ikke var slik du trodde, har barnet hatt sine vante ting rundt seg og du har bare vært på en liten "ferie".

[Gjest *Fiona*]

Jada jada, la oss få i gang en prinsippsak om samvær igjen.

Hvis vi nå tar den RÅSJANSEN å regne med at vi faktisk snakker om to voksne mennesker som er i stand til å tenke selv, så ser vi bort fra det åpenbare et lite øyeblikk.

Hvis et barn har trygge rammer ellers, og foreldrene klarer å være venner og samarbeide og fokusere på mest mulig stabilitet - så tar ikke barn skade av å slytte i det hele tatt.

Hva er viktig for små barn? Jo, trygghet. Hva gir trygghet? Mamma, pappa, rutiner først og fremst, og lenger ned på lista, venner og steder.

Er du innstilt på en ny start og at du starter med "blanke ark" et nytt sted, lager dere veien til mens dere går. Tre åringen tilpasser seg deretter.

Dere kunne bodd i to hus ved siden av hverandre; dersom dere hadde kranglet hadde det ikke vært det spøtt bedre for ungen uansett.

Men det er lurt å føle seg sikker på at det er det du trenger, at det ikke er en flukt.

Venninnen min ukependler til London, hun gikk lenge ledig i Norge og måtte finne på noe. Med bra samarbeid med pappaen går dette strålende. Barnet vet at mamma er nødt til å jobbe, sånn er det når man er voksen.

Hvorfor stigmatisere situasjonen ved et brudd, når det finnes pappaer som jobber på sjøen i 6 uker av gangen og er heltidspappaer når de er hjemme?

Det er MANGE måter å innrette seg på - hvis du og faren til barnet er venner kan dere få til hva som helst. Og det er ingen grunn til å ikke realisere sine egne drømmer fordi man har fått barn. (jeg går ut fra alle skjønner jeg mener "innen rimelighetens grenser" - at å bli narkolanger i Kambodsja ikke faller under kategorien).

Dere kan jo vurdere når det nærmer seg skolealder hvor veien går videre. Da har du et par år på deg til å finne ut av ting, det kan skje mye på to tre år.

Det vesentlige her er ikke HVEM som tar vare på barnet MEST - det vesentlige er at barnet ikke nødvendigvis MISTER noen selv om man flytter, enten det er mamma eller pappa. Pjokken min ringer pappa hele tiden (han jobber innmari mye, ellers ville det vært aktuelt med "økt samvær"), og vi ordner og fikser ferier og fridager etter pjokkens velbefinnende. I jula f.eks., skal pappaen med ny sambo og baby til hennes familie i en by et stykke unna. Jeg tar med pjokken og skal i juleselskap til eks-svigers, så de også får se ham i jula...

Jeg mener - det er mange måter å bevare relasjoner på. Ikke la deg dømme nord og ned her, du er en oppegående jente, med god dialog med faren. Det er jaggu mye bedre enn mange andre eksempler vi har sett og hørt om.

Lykke til

[Gjest Gøril]

Jeg mener - det er mange måter å bevare relasjoner på. Ikke la deg dømme nord og ned her, du er en oppegående jente, med god dialog med faren. Det er jaggu mye bedre enn mange andre eksempler vi har sett og hørt om.

Lykke til

Hvem dømmer nord og ned her???? Hun spør hva vi andre syns, og de fleste ser ut til å mene at det beste for barnet vil være å få bo i sine vante omgivelser. Hva er galt i det?

Ingen her som sier at barnet vil få det jævelig om hun velger å flytte vekk, men mange reagerer på at det liksom ikke er et alternativ å la barnet få bli hos far.

For de fleste av oss er det altså slik hun tenker:

- bli boende og gi slipp på det hun ønsker selv

- flytte og ta med barnet, så barnet må gi opp det hun har rundt seg pr. i dag.

Med tanke på barnets beste, mener altså de fleste at det beste for barnet er å få bli boende. Det er da overhodet ikke det samme som å rakke noen nord og ned.

[Gjest Anonymous]

Hærregud kvinne, burde du ikke tenkt på om du har fått levd ut disse drømmene om det urbane liv, FØR du valgte å få barn ute på landsbygda. Dette må jo ha vært noe du og mannen din har diskutert og hatt en dialog om, før dere valgte å få barn.......

[Annie]

Hvis dette er en prøveordning er jeg enig med de andre her. Hvorfor rive barnet ditt opp fra alt hun kjenner bare fordi du vil realisere en drøm? Hva om du ikke liker deg på det nye stedet likevel og så må dere flytte nok en gang? Og hvorfor er det så selvsagt for deg at barnet blir med deg og ikke bor hos faren? Ideen om det urbane er lokkende' date=' men er den like lokkende med en tre-åring? Hvis du flytter til et sted du ikke kjenner noen, hvor mye får du nyte av de urbane tilbudene? Det er ikke noe mer spennende på TV i byene enn det er i de mindre stedene... når du sitter der med en tre-åring som må ha tilsyn hver kveld.[/quote']Det er ikke lett å være urban alenemor, med en 3 åring på slep. I hvertfall ikke når du ikke kjenner noen der som kan være barnevakt.

Tenk deg nøye om før du tar med deg barnet til en ny plass.

[Gjest *Fiona*]

Kjære Gøril, jeg sa "ikke la deg dømme nord og ned" som en oppmuntring, i tilfelle hun følte det slik gjennom innlegg fra dem som ikke er i hennes sko som bare fokuserer på hvor egoistisk det er å ønske noe for seg selv. Siktet ikke til noen spesielle, ingen grunn til å være så hårsår.

Jeg har også ytret at det som er best for barnet er det viktigste.

Det er ikke skrevet noe som hvor mye faren jobber, for eksempel - dersom han jobber masse, og barnet måtte være lengst mulig hver dag i barnehagen for deretter å bli hentet av barnevakt, for eksempel, så ser jeg absolutt ikke at det nødvendigvis er noe BEDRE enn om mammaen som student med fleksible dager hadde mye tid sammen med sin datter, og mulighet til å reise mye til pappaen.

Prøve å åpne blikket?

[Elle Melle]

Hvor stort "nettverk" har egentlig en treåring?

Er ikke hjemme der mamma, pappa, og de kjente tingene er?

Det må da være langt bedte å flytte med et barn som er under skolealder enn en som har begynt på skolen og knyttet kontakter der?

Dessuten er det en kjennsgjerning at mange barn ofte har et tettere forhold til sin mor enn til sin far, i alle fall i så ung alder (uavhengig av hva man måtte mene om dette).

Jeg tror det ville være langt verre for denne jenten å "miste" mammaen sin, enn å flytte til et annet sted med henne.

Jeg kan ikke skjønne at dere kan være så sikre på at det er bedre for ungen å bli hos faren? Hva vet dere om hvor nært knyttet hun er til ham eller hvor kompetent han er til å ta seg av henne? Uten den kunnskapen synes jeg ikke man kan gi slike råd, for da VET man rett og slett ikke hva som er best for barnet i dette tilfellet.

Uansett hva man måtte mene om prinsippene i barnefordeling, så er det ikke alltid virkeligheten er så likestilt som man skulle ønske seg.

Jeg kan ikke skjønne at det skulle kunne skade barnet ditt på noen måte at du flytter. Om det blir særlig festelig å bo alene på et fremmed sted med et lite barn, se det er en annen diskusjon. Pass i alle fall på at du har realistiske forventninger før du tar en avgjørelse! Du treffer sansynligvis ingen nye venner eller menn hjemme i din egen stue når du sitter der alene om kvelden.

Lykke til!

[Gjest *Fiona*]

Vil bare si noe om det å sitte hjemme om kveldene med et barn.

Vi kan bytte på å sove over hos hverandre med ungene (bruke madrasser og tepper og fantasien der det er lite plass) og ha god mat og fnise kvelder når ungene har sovnet.

Vi har jo frihelger innimellom - ta ut alt du kan da!

Ta et fag ekstra på nettet.

Les bøker.

Egenpleie. Herlig!

Skaff internett og kos deg på KG!

Av og til skeie ut med barnevakt og ta en kino.

Averter etter reservebestemor/far da vel? Det er jo masse eldre mennesker som har voksne barn som har flyttte langt vekk - de vil helt sikkert ha gjensidig glede av hverandre.

Tenk nytt når det gjelder nettverk!

For øvrig, er man i jobb og har barn som skal i barnehage, må man tidlig opp og av gårde uansett, da er det ikke mange kveldene du kan være LENGE oppe og trenger å slå ihjel tid uansett.

Av og til er det lurt å se glasset som halvfullt.

[Gjest Anonymous]

Hvor stort "nettverk" har egentlig en treåring?

Er ikke hjemme der mamma, pappa, og de kjente tingene er?

Jo, der mamma og PAPPA er, besteforeldrene, og barnehagen..... med andre ord, ikke ensbetydende med "hjemme hos mamma."

Dessuten er det en kjennsgjerning at mange barn ofte har et tettere forhold til sin mor enn til sin far' date=' i alle fall i så ung alder (uavhengig av hva man måtte mene om dette). [/quote']

Ja, vi mødre vil gjerne tro det, og vi gjør det jo enda lettere for barnet å knytte seg nærmere far når vi tar med oss ungen og flytter vekk, ikke sant?

[Gjest *Fiona*]

Nei, det er mye bedre om vi fra nå av uansett regner far som den beste omsorgsforelderen, for å veie opp for all urett.

Hva med å ikke la denne tråden også bli en eneste lang samværsdebatt?

[Annie]

Jeg kan ikke skjønne at dere kan være så sikre på at det er bedre for ungen å bli hos faren? Hva vet dere om hvor nært knyttet hun er til ham eller hvor kompetent han er til å ta seg av henne? Uten den kunnskapen synes jeg ikke man kan gi slike råd, for da VET man rett og slett ikke hva som er best for barnet i dette tilfellet.

Jeg kan ikke skjønne at du kan være så sikker på at det er bedre for ungen å bli med moren? Hva vet du om hvor knyttet hun er til henne eller hvor kompetent hun er til å ta seg av henne? Uten den kunnskapen syns jeg ikke man kan gi slike råd, for da VET du rett og slett ikke hva som er best for barnet i dette tilfellet.

[Gjest *Fiona*]

Alt i alt bør gi rett og slett legge ned hele diskusjonsforumet, det er altfor mye vi ikke vet om hvert enkelt tilfelle til å gi noen råd overhodet.

Skjerp dere da!!

[Gjest trådstarter_]

Ja, her ble det en litt hissig stemning syns jeg..

Det var mye dere lurte på og av naturlig årsaker kan jeg ikke klare å gi dere hele bildet av situasjonen her.

Vi er to oppegående, voksne mennensker som har vært sammen i maange år og er på tross av et evnt. samlivsbrudd gode venner. Dette blir i så fall ikke et traumatisk og 'støyende' brudd, men en felles forståelse av at vi ikke lengre er kjærester i det hele tatt, kun venner.

Jeg har aldri vært en egoistisk mor, og føler fortsatt ikke at jeg er en mor som vil ofre barnets lykke for å realisere meg selv. Dette er ikke en avgjørelse som er tatt, det er et alternativ jeg må vurdere.

Når det gjelder omsorgsevne er pappa'n like godt egnet som meg, så det er ikke et issue.

Til deg som sa at jeg skulle realisert dette før og burde visst hva jeg ville før jeg bosatte meg her. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve det ja, men pga at samboer ikke ville det, ofret jeg det fint fordi jeg ønsket han mer. Det samme når vi fikk barnet vårt var det under de forestillinger at vi skulle være sammen for alltid som de fleste håper og at jeg følte det var nok her så lenge jeg hadde det jeg hadde.

Men som sagt, ender vi opp fra hverandre, noe det er store sjangser for, føler jeg plassen er litt for liten for oss to som single. Jeg har belaget meg på familie rundt meg i mange år, men det kjennes på en måte riktig å skulle gjøre det jeg som voksent menneske vurderer som riktig for en gang skyld. En del av meg mener da at barnet vårt har det bedre viss begge foreldrene er lykkelige, enn å se at vi ikke har det bra.

Det er jo heller ikke sikkert at vi blir boende vekke fra familie etc for alltid, det er vel ingen skam flytte tilbake et år eller to etterpå?

Men jeg vet ikke jeg. Det er jo det som er problemet, at jeg ikke vet helt sikkert hva som er best for meg, barnet vårt og pappa'n.

[Gjest Gøril]

Men som sagt' date=' ender vi opp fra hverandre, noe det er store sjangser for, føler jeg plassen er litt for liten for oss to som single. [/quote']

Hva mener du egentlig med dette? Skjønner ikke denne tanken jeg.................

[Gjest Anonymous]

Nei, det er mulig du ikke gjør det. Jeg har vært sammen med han i veldig mange år siden vi begge var veldig unge. Ingen av oss har hatt noen andre. Alle kjenner alle, og nå orker jeg ikke tanken på at han skal finne seg noen ny her. Bare det å dra ut etc, da må man ende opp på samme stedene.

Det samme sliter vel han med og, fordi om han ikke mener at noen av oss må flytte av den grunn.

Det er også mulig at dette bare er en tanke jeg sliter med nå som kommer til å gå over, men akkurat nå er det ikke hyggelig å tenke på.

Det er ikke det at jeg ikke setter pris på alles tanker rundt dette, uansett om de støtter mitt syn eller ikke, men jeg innser vel at det ikke er lett å gi råd som jeg kan ta til etterretning så lenge jeg heller ikke klarer å fremlegge situasjonen akkurat som den er.

Jeg lurte vel egentlig bare på hvordan barn reagerer på flytting, om det er nødt til å bli en veldig negativ ting.

[Gjest Linselus ii]

Jeg er litt enig med en del andre her:

Fikse jobb, ta en sjanse, la jenta være hos pappaen sin litt over 50% inntil du har funnet barnehage/dagmamma så kan hun komme etter og være 50/50 (noe som høres ut som en snill løsning for begge parter).

Det som er litt fint med å iallfall ha fikset dagmamma el før du tar henne med deg er jo det at du slipper å ta "det første og beste" og derfor heller kan kvalitetssikre den/de som skal ta seg av dattern din

Hvis det føles riktig for deg så syns jeg du skal ta sjansen. Det finnes jo plenty av eksempler på barn av mødre/fedre/ektepar som har vært med rundt "halve verden" før de er 15 grunnet mor og fars jobbsituasjon. De av disse barna jeg har møtt har vanligvis ikke skilt seg nevneverdig ut, iallfall ikke som traumatiske og uten verdier/tilhørighet osv.

Og en liten ting 3,5 timer, det er jo ikke snakk om å reise halve verden rundt her!!

Lykke til med valget ditt, og når du har bestemt deg må du gjerne oppdatere oss:)

[Varja]

Jeg synes det er fullt forståelig at du ønsker å flytte. Det kan jo ikke være slik at hvis man har fått barn engang på en liten plass og man blir skilt så er man nødt til å bo der for bestandig! Skal man tenke så mye på "barnets beste" at man går inn for noe slikt så kan man like gjerne gå inn for at foreldre ikke har lov å skille seg synes jeg. Det blir jo enda enklere for barnet hvis foreldrene bor under samme tak.

Utfordringen blir at barnet skal få beholde mye kontakt med faren også selvom dere bor i en annen by. Blir mye logistikk og mye arbeid og jeg tror drre begge må være villig til å reise mye fram og tilbake. Håper dere finner en god løsning!