Syns dere at vi 'kan' flytte?

[Gjest fortvilet]

Jeg og kjæresten gjennom 12 år vurderer nå om vi skal flytte fra hverandre vi har et barn på 3 år. Tingen er det at jeg alltid har vært mer urban enn han, har hatt lyst til å bo på et større sted i det minste for en stund så jeg har prøvd det.

Når vi snakker om alt dette, er han og opptatt at jeg må prøve å bli lykkelig igjen og gjøre de tingene jeg har lyst til å oppleve.

Så har jeg da begynt å bli fristet til å etter en stund flytte til en by som er ca 3 1/2 time med tog herfra.. her jeg bor har jeg veldig mye, familien min, hans familie, men ikke såå mange venner i og med at veldig mange av mine venninner har flyttet til større steder.

Jeg kjenner at det er litt problematisk for meg å evnt gjøre dette pga barnet vårt..er det helt galt av meg å flytte så langt vekk fra 'alle'? er det å frarøve barnet for masse resursser i form av familien på begge kanter, det trygge og kjente, nye barnhage etc? hunhar jo alltid vært vant til å ha alle disse menneskene rundt seg..

Men jeg føler denne plassen blir for liten for oss begge i forhold til nye partnere etc. Og jeg har mest vært igjen her pga han og det vi hadde siden han ikke er interessert i å flytte vekk herfra.

Jeg har ikke hatt min frihet til å prøve ut nye ting til nå, men er det bare egoistisk av meg å ville flytte? skal jeg igjen bare svalge mine egne ønsker?

Hva syns dere? eller har dere erfaring med dette?

[Maetzii]

Om du skal flytte langt av sted, bort fra alle barnet kjenner etc - hvorfor kan ikke barnet bo hovedsaklig hos faren, også kan du være "helgemor"?

[Marpessa]

Om du skal flytte langt av sted, bort fra alle barnet kjenner etc - hvorfor kan ikke barnet bo hovedsaklig hos faren, også kan du være "helgemor"?

Den støtter jeg...!

[Gjest Melk]

Om du skal flytte langt av sted, bort fra alle barnet kjenner etc - hvorfor kan ikke barnet bo hovedsaklig hos faren, også kan du være "helgemor"?

Tenkte jeg også på. Synes absolutt det hørtes ut til å være det beste for barnet i denne saken.

[Gjest Anonymous]

Nei :cry: det kunne jeg aldri tenke meg

Så da er konklusjonen at dere syns jeg må bli værende her nå? huff, til nå har vi bare bodd her fordi han ikke øsnket noe annet, jeg har aldri tatt til følge de tingene jeg ønsker ut av livet, og jobbmuligheter, dette med at det er så liten en plass og evnt. vanskelig å finne noen man ønsker å være med senere, rett og slett mangler mange ting jeg ser på som viktig. Og det føles ikke bedre viss jeg må være her av fornuftige hensyn

Så dere mener at dette ville vært veldig uheldig for barnet vårt? :cry:

[Gjest gjest1]

Hvis dette er en prøveordning er jeg enig med de andre her. Hvorfor rive barnet ditt opp fra alt hun kjenner bare fordi du vil realisere en drøm? Hva om du ikke liker deg på det nye stedet likevel og så må dere flytte nok en gang? Og hvorfor er det så selvsagt for deg at barnet blir med deg og ikke bor hos faren? Ideen om det urbane er lokkende, men er den like lokkende med en tre-åring? Hvis du flytter til et sted du ikke kjenner noen, hvor mye får du nyte av de urbane tilbudene? Det er ikke noe mer spennende på TV i byene enn det er i de mindre stedene... når du sitter der med en tre-åring som må ha tilsyn hver kveld.

[Gjest Melk]

jeg har aldri tatt til følge de tingene jeg ønsker ut av livet, og jobbmuligheter, dette med at det er så liten en plass og evnt. vanskelig å finne noen man ønsker å være med senere, rett og slett mangler mange ting jeg ser på som viktig.

Må du flytte 3,5t unna for å oppnå dette? Skjønner at du vil bo i byen og prøve ut, men støtter Possum. Hva med å la det være en prøveordning først?

[LilleBille]

Det er jo ingen selvfølge at barnet skal bo hos deg... og hvis du velger å flytte for å realisere deg selv.. bør i det miste barnet få være i vante omgivelser - med et stort nettverk rundt seg.

Det er vanskelig nok at mamma og pappa splitter opp - om ikke barnet skal rives vekk fra alt som er kjent - når man har muligheten til å la vær.

[Gjest Anonymous]

Hva gjør denne manne din da; har han også utslettet seg selv? Hvor langt er han villig til å strekke ut en hånd da? Er han villig til å ta seg av barnet? Hvem vil egentlig ta seg av barnet om du ikke er der; er han flink til å stille opp nå, eller overlater han mye av ansvaret på andre? Hva mener de rundt deg der du bor; er det noen der som støtter deg; eller støtter de bare han?

[Gjest trådstarter_]

Hva gjør denne manne din da; har han også utslettet seg selv? Nei, han har det fint her vi bor og kan ikke tenke seg noe annet.

 

Hvor langt er han villig til å strekke ut en hånd da? Er han villig til å ta seg av barnet?  

Vi er fortsatt kjempe gode venner, og han er veldig glad i både meg og barnet. Han hjelper/tar seg av barnet vårt akkurat så mye som det passer alle oss tre.

Hvem vil egentlig ta seg av barnet om du ikke er der; er han flink til å stille opp nå, eller overlater han mye av ansvaret på andre?  

Han stiller opp akkurat som han skal han. Og i tillegg har han jo alle andre rundt seg som mer enn gjerne hjelper til,

Hva mener de rundt deg der du bor; er det noen der som støtter deg; eller støtter de bare han?

Det er ingen som vet noe enda. Det er heller ingen som kommer til å velge side, i og med at det ikke er noen side å ta. Vi er ikke uenige/uvenner, og alt vi vil er at alle skal bli lykkelige.

Det er ikke det at han ikke kan ta seg av barnet vårt, men jeg ser ikke for meg i verden at jeg skal bli noen helgemamma sånn er det bare. I begynnelsen og særlig mens hun er så liten håper vi å dele 50/50 viss vi skulle bestemme oss for å gå fra hverandre.

Det kan da ikke være første gangen noen flytter vekk fra der de kommer i fra? og er det riktig allerede i midten av 20 årene å gi opp alt man ønsker seg? det er ikke meningen å høres ut som en som ofrer mitt barns lykke pga min egen streben etter lykke. Det kunne ikke vært lengre fra den jeg mener jeg er.

Trodde bare at slike ting skjer mange i dagens samfunn og at barna tilpasser seg fint.

Nei, lett er det ikke, noen ganger ser det jo ut som om det ikke er mulig at vi alle noengang kan få det fint viss vi går fra hverandre

[Gjest agurk]

Jeg hadde tatt med meg barnet og flytta. Men det er jo meg det da..

[Gjest Anonymous]

Skal du flytte fordi det er slutt mellom dere?

Da lurer jeg på hva som har splittet dere etter så lang tid?

[Gjest Anonymous]

Så har jeg da begynt å bli fristet til å etter en stund flytte til en by som er ca 3 1/2 time med tog herfra..

Nei jeg syntes overhode ikke det er egoistisk, nettopp fordi jeg mener at det er viktig at du trivdes, for vist ikke så vil ikke ungene trivdes heller. Det går fint an å inngå en samværsavtale som er overkommelig for dere alle. Nå sier du midlertidig ingenting om hvordan du har det med familien, men mener at det spiller en rolle det også med tanke på hvor avhengig du er av å bo i nærheten av den.

Som du sier, så har du ingen venner der du bor nå, og da holder jeg med deg i at du flytter, så kan det være godt å starte på nytt også.

[Gjest Anonymous]

Så har jeg da begynt å bli fristet til å etter en stund flytte til en by som er ca 3 1/2 time med tog herfra..  

Nei jeg syntes overhode ikke det er egoistisk, nettopp fordi jeg mener at det er viktig at du trivdes, for vist ikke så vil ikke ungene trivdes heller. Det går fint an å inngå en samværsavtale som er overkommelig for dere alle. Nå sier du midlertidig ingenting om hvordan du har det med familien, men mener at det spiller en rolle det også med tanke på hvor avhengig du er av å bo i nærheten av den.

Som du sier, så har du ingen venner der du bor nå, og da holder jeg med deg i at du flytter, så kan det være godt å starte på nytt også.

Tusen takk gjest det er godt det er noen som mener at dette ikke trenger å skade barnet vårt for mye :cry:

Til og med pappa'n mener dette kan gå fint så lenge alle ønsker det beste for hverandre.

Har aldri trodd før at jeg har kunnet bo langt vekke fra familien min. Men vet ikke hva det er, trenger en ny start tror jeg. Det føles litt feil å være alene men allikevel så nærme han og det gamle.

Skal du flytte fordi det er slutt mellom dere?  

Da lurer jeg på hva som har splittet dere etter så lang tid?

Flyttet jeg da er pga at det er slutt ja.

Det som splitter oss er det faktum at jeg ikke har noen følelser for han annet enn at han er min beste venn. Vi har over lengre tid forsømt hverandre og resultert i at vi er redd om vi blir sammen er det av feil grunner, kun pga gammel vane, trygghet etc. Man trenger mer, særlig når man er såpass unge enda. Man kan ikke fortsette sammens fordi man er så gode venner. Huff, må innrømme at hele situasjonen er vond :cry:

[glaciera]

Siden du spør hva vi synes så mener jeg nok at det beste for barnet vil være å bli boende der hvor hun er.

Det er nå engang slik at mulighetene til selvrealisering blir begrensede når man har små barn, og selv om det kan føles som et stort offer så synes jeg at barnet ditt og hennes tilknytning til nærmiljø og nettverk er viktigere enn at du vil bo i byen.

Jeg skjønner at det er forferdelig vondt og vanskelig, og jeg mener absolutt ikke å kalle deg uansvarlig eller noe sånt, men dette er altså et problem som ikke har noen smidig og grei løsning.

Har dere prøvd alle muligheter til å finne sammen, til å skape deg utfordringer og meningsfulle dager der du er? (Og da mener jeg virkelig anstrengt dere!?) Det er ingen spøk å være alenemor i byen når hele nettverket er så langt borte.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Siden du spør hva vi synes så mener jeg nok at det beste for barnet vil være å bli boende der hvor hun er.  

Det er nå engang slik at mulighetene til selvrealisering blir begrensede når man har små barn, og selv om det kan føles som et stort offer så synes jeg at barnet ditt og hennes tilknytning til nærmiljø og nettverk er viktigere enn at du vil bo i byen.

Jeg skjønner at det er forferdelig vondt og vanskelig, og jeg mener absolutt ikke å kalle deg uansvarlig eller noe sånt, men dette er altså et problem som ikke har noen smidig og grei løsning.  

Har dere prøvd alle muligheter til å finne sammen, til å skape deg utfordringer og meningsfulle dager der du er? (Og da mener jeg virkelig anstrengt dere!?) Det er ingen spøk å være alenemor i byen når hele nettverket er så langt borte.

Lykke til!

Er glad for innspill uansett hva dere syns jeg.

Hun skulle ikke bli rivd opp med røttene fullstendig. Hun kommer til å være her like mye som den andre plassen evnt.

Som sagt, vi er venner fortsatt vi fordi om dette er det verste vi begge to noengang har opplevd.

Det er ikke først og fremst mangel på utfordrende dager her som er problemet. Vi er ikke lengre kjærester og har for lengst kommet forbi at en romantisk middag eller weekend tur kan fikse dette. Når man ikke kjenner noe annet enn vennskap for mannen man skal leve med er ikke ting som de skal. Han har mer følelser enn meg, men ønsker heller ikke at vi skal fortsette på feil grunnlag.

Disse elementære, grunnleggende følelsene er ikke så lette å jobbe med..hadde det enda vært konflikter som man kan jobbe med og løse ville det vært enklere.

Jeg ville selvfølgelig aldri flyttet hadde jeg fortsatt hatt de rette følelsene for han, da ville jeg vært her eller hvilket som helst annet sted med han som jeg har vært i hele mitt voksne liv. Det at jeg velger å flytte bort i så fall er fordi jeg syns det her er for liten en plass for oss to som single og den fremste grunnen til at jeg har sett bort fra mine ønsker om hvordan livet skal være har vært han og når jeg mister det har jeg lyst til å prøve ut det jeg tror er 'mitt liv'

Takk for råd til dere alle ihvertfall

[Gjest Anonymous]

Det er et par ting jeg ikke skjønner (og det er ikke bare i din situasjon, men sånn generellt), flytte vil du, men du kan ikke tenke deg å være helgemamma...Er det noen som spør mannen sin hva han kan "tenke seg" eller er det opplagt at han bare må innfinne seg med det som passer deg!?

Men for å ta det første først: Hva med å finne en jobb, du klarer forhåpentligvis å bo sammen med mannen din en stund til. Når du har funnet jobb kan du jo flytte, og når du har kommet i orden, funnet barnehageplass osv. så kan vel dattern din flytte med?

I stedet for at du drar avsted, uten barnehageplass, uten jobb osv. ??

Bare mine meninger! (og min sterkeste mening er at kvinner ikke har noen større rett på barna enn det menn har!!)

[Gjest Gjest over enda en gang!]

Det jeg mente var vel bare at det blir mindre opprivende for ungen om det finnes noen rutiner den kan komme til også dit du ønsker å flytte! I stedet for å bo i pappesker inntil mamma får en jobb etc.

[Gjest Gøril]

Det at jeg velger å flytte bort i så fall er fordi jeg syns det her er for liten en plass for oss to som single og den fremste grunnen til at jeg har sett bort fra mine ønsker om hvordan livet skal være har vært han og når jeg mister det har jeg lyst til å prøve ut det jeg tror er 'mitt liv'

Takk for råd til dere alle ihvertfall

Jeg skjønner ikke hva du mener med "der her er for liten plass for oss to som single"? Dere er begge enige om at forholdet skal avsluttes, dere er venner, hva er da problemet om dere bor på en liten plass? Blir dere da sjalu om en av dere finner en ny kjæreste? I så fall hvorfor, når begge vil ende forholdet?

Og du sier at barnet "ikke skal rives opp med røttene, hun skal være her like mye som den andre plassen evt."

Hvordan skal du få til det når det er 3,5 time med tog mellom stedene?

Beklager, men uansett hvor mye du ønsker å flytte og få en ny start på livet, så mener jeg at det beste er at barnet får bo hos far med hele sitt nettverk av familie i nærheten. Jeg tror det er bedre for barnet enn å være med en mor til en fremmed plass, som ikke helt vet hvordan livet skal være fremover.

[Gjest agurk]

Nekter å tro at treåringen tar skade av å flytte. Er jo tross alt ikke meningen at de skal flytte hver uke heller.