Borderliner

[1Cecilie]

Hei igjen,  moderatorene stengte den forrige "borderliner" tråden pga jeg stilte et selvmords spørsmål, så da fjerner jeg såklart det fra mitt innlegg, og lager heller et nytt emne uten noen spørsmål som går imot reglene:

 

Jeg har diagnosen borderliner. Jeg sliter så sinnsykt med sykdommen min nå. At jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Føler ikke at jeg har kontroll over mitt eget sinn lengre og det er så slitsom og være alene om sykdommen. Jeg klarer ikke putte føleslene mine til ord for å forklare. Ingen forstår. Pluss at jeg ikke ønsker å dele det jeg føler, fordi jeg vet det er unaturlig og ekstremt.

Er det noen der ute som er borderliner også? Jeg har aldri i mitt liv møtt en som meg, og jeg lurer på hvordan deres kamp med sykdommen er?  Jeg ønsker å vite om historien til andre for å kunne relatere meg med flere. Jeg føler meg som en ailien! 

 

Takk til dere 3 som svarte i forrige innlegg! Ønsker å høre fleres historie, jeg føler meg mindre "gal" hvis man kan si det sånn, når jeg ser andres historier.

 

 

 

[AnonymBruker]

Det er åtte år siden jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og selv om jeg ikke er frisk enda så er jeg ihvertfall mye mer stabil. I mange år besto livet mitt av store svingninger i stemningsleiet, en sterk følelse av tomhet og håpløshet, selvhat og destruktive handlinger. Jeg skadet meg og hadde mange akuttinnleggelser. Jeg var overbevist om at det kom til å være slik for alltid, og tanken på det gjorde meg bare enda mer destruktiv. 

Går du i behandling? Jeg vet at det er vanskelig å tro på, men det går an å få det bedre! Hold ut 

Anonymkode: 1dbd7...366

[1Cecilie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er åtte år siden jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og selv om jeg ikke er frisk enda så er jeg ihvertfall mye mer stabil. I mange år besto livet mitt av store svingninger i stemningsleiet, en sterk følelse av tomhet og håpløshet, selvhat og destruktive handlinger. Jeg skadet meg og hadde mange akuttinnleggelser. Jeg var overbevist om at det kom til å være slik for alltid, og tanken på det gjorde meg bare enda mer destruktiv. 

Går du i behandling? Jeg vet at det er vanskelig å tro på, men det går an å få det bedre! Hold ut 

Anonymkode: 1dbd7...366

Jeg sluttet å gå i behandling ifjor siden jeg flyttet til en annen by. Jeg hadde det bedre når jeg fikk hjelp. Men nå har jeg blitt så selvdestruktiv igjen, og jeg klarer liksom ikke å få meg til å søke om hjelp igjen. Jeg ser liksom bare på det som slitsomt. Jeg visste ikke at det gikk ann å få det bedre en gang, er ikke dette noe som skal være for alltid? Jeg gråt for typ 30 min siden av ren frustrasjon over at "dette er livet mitt for alltid, jeg kan ikke gifte meg med noen, ingen snille mennesker kan overleve med en som meg". Jeg ser ingen lys i tunnelen, og jeg er så bekymret for en fremtid med dette. Det blir værre og værre for hvert år, og jeg vet ikke hva som blir igjen av meg. Jeg er så redd for å bli helt gal.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, 1Cecilie skrev:

Jeg sluttet å gå i behandling ifjor siden jeg flyttet til en annen by. Jeg hadde det bedre når jeg fikk hjelp. Men nå har jeg blitt så selvdestruktiv igjen, og jeg klarer liksom ikke å få meg til å søke om hjelp igjen. Jeg ser liksom bare på det som slitsomt. Jeg visste ikke at det gikk ann å få det bedre en gang, er ikke dette noe som skal være for alltid? Jeg gråt for typ 30 min siden av ren frustrasjon over at "dette er livet mitt for alltid, jeg kan ikke gifte meg med noen, ingen snille mennesker kan overleve med en som meg". Jeg ser ingen lys i tunnelen, og jeg er så bekymret for en fremtid med dette. Det blir værre og værre for hvert år, og jeg vet ikke hva som blir igjen av meg. Jeg er så redd for å bli helt gal.

Jeg har ikke denne sykdommen selv, men jeg hadde en sterk relasjon til en med psykiske lidelser i samme gaten, og jeg er psykisk syk selv (men i en helt annen kategori)

Jeg forstår at du ser på det som slitsomt med behandling, hele prosessen, det å gå å søke hjelp. Men når du vet at du hadde det bedre med deg selv når du gikk i behandling, når fornuften din sier deg det, er det ikke verdt et forsøk? jeg sliter selv med det at alt er et ork, strev, kamp, orker ikke. Men for meg hjelper det å bryte ned en hver prosess. Jeg kan ikke se alt som et stort bilde. Når jeg søkte hjelp for det jeg slet med, kunne jeg ikke tenke at jeg skulle plukke opp telefonen, ringe, bestille legetime, reise på time, snakke, bli henvist, og gjennom masse greier osv osv. Jeg måtte bryte det opp.

Okey, da starter jeg med å ta opp telefonen. Så tok jeg det derfra. Neste steg, drar på legetimen, tar det derfra. Osv. Da ble det, for meg, ikke fullt så overveldende. Om det kan hjelpe for deg, aner jeg ikke, da jeg som sagt ikke har samme sykdom eller noenting, men jeg tenker at det kanskje ikke skader å gi deg de rådene jeg kan. Om de ikke hjelper, så skader de sikkert ikke heller.

Og du er ikke et dårlig menneske pga din sykdom. Du ER ikke din sykdom. Og du skal heller ikke defineres som person av den. Jeg syns du er kjempetøff som tørr å skrive så rått om dine problemer, og bare det er et langt steg på vei.

Sender deg en stor

 

Anonymkode: 6ef8c...230

[AnonymBruker]

3 timer siden, 1Cecilie skrev:

Jeg sluttet å gå i behandling ifjor siden jeg flyttet til en annen by. Jeg hadde det bedre når jeg fikk hjelp. Men nå har jeg blitt så selvdestruktiv igjen, og jeg klarer liksom ikke å få meg til å søke om hjelp igjen. Jeg ser liksom bare på det som slitsomt. Jeg visste ikke at det gikk ann å få det bedre en gang, er ikke dette noe som skal være for alltid? Jeg gråt for typ 30 min siden av ren frustrasjon over at "dette er livet mitt for alltid, jeg kan ikke gifte meg med noen, ingen snille mennesker kan overleve med en som meg". Jeg ser ingen lys i tunnelen, og jeg er så bekymret for en fremtid med dette. Det blir værre og værre for hvert år, og jeg vet ikke hva som blir igjen av meg. Jeg er så redd for å bli helt gal.

Lidelsen kan behandles,mmange kan bli bedre. Søk opp mentaliseringsbasert behandling. Evt dialektisk atferdsterapi om du trenger hjelp lot destruktive handlinger. Private psykiatere med refusjonsrett behandler ofte også denne type lidelser, gjerne psykodynamisk langtidsterapi.

Anonymkode: b77e7...640

[AnonymBruker]

Hei igjen, TS. Jeg er den første AB som svarte deg her.

Nei, dette er ikke noe som må vare for alltid! Du kan få det mye bedre med rett type behandling, og det går til og med an å bli helt frisk (hva nå enn det er). Mitt første råd til deg er å oppsøke fastlegen og be om henvisning til psykolog. Jeg vet at det sikkert ikke er så lett når du er så selvdestruktiv, men gi det et forsøk! 

Har du hørt om DBT-behandling? Prøv å google det. Det var veldig nyttig for meg, men det er jo ikke sikkert det funker for alle. 

Jeg pleide også å tenke at livet mitt kom til å være sånn for alltid og at jeg aldri kom til å få meg kjæreste osv, men der tok jeg veldig feil. Hvis noen hadde fortalt meg i 2008 eller 2010 at jeg om noen få år kom til å ha samboer, klare å jobbe litt og ikke selvskade, så hadde jeg ledd høyt. Jeg går fremdeles i terapi og jeg kan fremdeles ha store svingninger, intense følelser og ha enorm skadetrang, men jeg har lært meg teknikker for å holde ut. 

Vi er mange som har eller har hatt det som deg, du kommer ikke til å bli gal. Det går an å få det bedre, men det krever blod, svette og tårer, bokstavelig talt. Jeg heier på deg 

Anonymkode: 1dbd7...366

[AnonymBruker]

Anonymkode: 7472a...fec