Dere som har eller ikke har et nært forhold til deres mor

[AnonymBruker]

Hva legger du i det å ha et nært forhold til din mor? Jeg har et godt forhold til min mor men ikke så veldig nært. Mye jeg ikke vil fortelle til henne. Tror ikke hun vil akseptere meg som jeg er. Så når jeg er med henne snakker vi om ufarlige ting eller mye det som angår henne. Har noen ganger spurt om råd men da har hun virker uengasjert og ikke gitt meg noen råd. Andre ganger har hun gitt mange råd uten å blitt spurt om det. Særlig om barneoppdragelse.  Hun har også en egen evne til å fortelle om andre som gjør ett eller annet som ikke er bra eller som er feil på en måte, og disse historiene minner ofte om meg og mitt liv. Små deler av det i hvertfall. I tillegg har hun fortalt ting fra mitt liv som har vært slik at jeg ikke har villet snakke så mye om det. Dette kom for en dag og da latet min mor som ingen ting, at hun ikke hadde sagt det videre. Enkelte ting vil man selv fortelle og det var rart hun ikke kunne være ærlig å si "ja jegjør fortalte det til din han" Så jeg vil ikke si jeg er så nær min mor. Stoler ikke helt på henne og føler jeg må fremstå mest mulig perfekt. 

Anonymkode: 38ad4...e17

[Byjenta!]

Jeg har utrolig godt forhold til min mamma, vi har gått igjennom utrolig mye sammen, er utrolig mye sammen, finner på ting, snakker om absolutt alt, hun gir gode råd og er alltid her for meg.

[SlemUlv]

Jeg hadde ikke noe godt forhold til mamma. Vi pratet gjerne hver fjerde måned eller så, og da kun "Hvordan går det".. eller i forbindelse med bursdager/jul/17mai.. Jeg så henne kanskje en gang i året (enten sommeren eller rundt bursdagen hennes). Og når hun var døende, var jeg den siste som fikk vite det. 

[AnonymBruker]

Har et veldig godt forhold til min mamma. Hun er min beste venninne. Stiller alltid opp. Vi snakker om absolutt alt. Er mye sammen. Reiser på ferie sammen. Ringes ofte. 

Anonymkode: 305d0...7d1

[Elizia]

Har aldri hatt et forhold til min mamma. For henne var jeg nok en klamp om foten. Hun ringer meg aldri og viser heller aldri følelser for meg. Nå er hun alkoholisert, og å dra på besøk til henne er ofte umulig da hun ikke bryr seg om at barnebarna ser henne full. Jeg ga henne opp for lenge siden, men kjenner ofte på et savn etter å ha en mor som bryr seg og som jeg kan gjøre koselige ting sammen med.

[AnonymBruker]

Mamma må være min beste venninne. Det høres kanskje rart ut for noen, men jeg vokste opp i et trygt hjem hvor man kunne snakke om alt og alle kunne være seg selv. Hun har alltid stilt opp for meg, vi snakker nesten hver dag, og jeg deler nesten alt med henne. Hva enn jeg lurer på, så er det bare å ta telefonen. Når jeg er nedfor, så er det godt å gråte litt i telefonen med mamma (selv om jeg er voksen).

Anonymkode: cc7b1...555

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke noe nært forhold til min mor. Det har jeg egentlig aldri hatt. Dette skyldes mest det som skjedde i årene etter min far døde. Når min mor fant seg en ny mann, så ble min bror og jeg ikke lenger prioritert. Da var det mye "kjekkere" med alle barna hans, svigersønner-/døtre og barnebarn. Min bror og jeg ble litt overlatt til oss selv når vi kun hadde en foreldre som vi trengte at stilte opp. Det har direkte ført til at det er en avstand mellom oss som antakeligvis ikke kan repareres. Jeg har ikke tillitt til henne og føler meg sviktet. Det vet jeg min bror gjør også. Nå snakker min mor og jeg kun om helt overfladiske ting. Jeg klarer ikke å dele noe personlig med henne, jeg har liksom en sperre i forhold til det.

Anonymkode: 61e58...47f

[AnonymBruker]

TS, jeg har det som deg. Føler også at jeg ikke kan åpne meg fordi det ikke finnes råd/trøst/interesse, og fordi ting jeg forteller blir viderefortalt og noen ganger brukt mot meg senere. 

Ingenting å gjøre med det, annet enn å bli en bedre mor selv. 😊

Anonymkode: 1bba6...599

[Prestekragen]

Forteller alt mulig til mamma. Vi har gått gjennom så mye rart sammen at noe annet hadde vært merkelig.

[frk91]

Jeg har et veldig godt forhold til min mamma. Vi prater sammen på tlf nesten hver dag, vi kan prate om alt mulig og jeg ser på henne som min aller nærmeste. Vi har kanskje et litt for godt forhold i enkeltes øyne. Feks, i min ville singelperiode brukte hun alltid å ringe meg på søndags formiddag og lure spent på om jeg hadde funnet meg en fyr den natten. Og om jeg hadde funnet meg en fyr så måtte jeg oppgi fullt navn slik at hun kunne vurdere han på facebook Hun er verdens beste dame, og jeg er heldig som har henne som mamma!

[Gjest antbug]

Å ha et godt forhold til sin mor er for meg å vite at man liker hverandre og gjerne tilbringer tid sammen, stiller opp for hverandre, ikke svikter selv om den andre gjør valg en ikke jubler over, og at man uansett hva er 100% trygg på at den andre er glad i en. Hvis man har et nært forhold til henne innebærer det i tillegg forholdsvis mye kontakt og stor grad av åpenhet. Sånn ser jeg i alle fall jeg på det.

Jeg har ikke et godt eller nært forhold til min mor. Hun har aldri likt meg noe særlig, ikke engang da jeg var barn. Det gjorde at jeg ble klengete og desperat etter oppmerksomheten hennes, og hun ble irritert og enda mer avvisende. Litt trist, men sånn er det. Jeg har hatt et fint liv likevel, men jeg har innimellom savnet å ha noen som er der for meg på samme måte som mødrene flere av dere beskriver her  

[AnonymBruker]

Vi har et kjempegodt forhold, kan snakke om det meste, og snakkes flere ganger i uka. Hun er en åpen person, uten noe særlig fordommer, og hun finnes ikke sta. I tillegg er hun veldig sosial og elsker å skravle. 

Anonymkode: 597e5...91e

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS, jeg har det som deg. Føler også at jeg ikke kan åpne meg fordi det ikke finnes råd/trøst/interesse, og fordi ting jeg forteller blir viderefortalt og noen ganger brukt mot meg senere. 

Ingenting å gjøre med det, annet enn å bli en bedre mor selv. 😊

Anonymkode: 1bba6...599

Akkurat det syntes jeg var ganske vanskelig, særlig på det punktet der det virkelig ble trøbbel mellom moren min og meg. Det var da jeg var 14/15, vi mistet kontakten i flere år- og da datteren min ble like gammel ble jeg litt klossete, rett og slett. Hva gjør man med mutte, late tenåringer? Vil de bare være i fred, eller skal jeg gaule "Jeg er glad i deg" fra kjøkkenet? Jeg følte meg litt "lost" siden jeg ikke hadde kontakt med moren min på den alderen selv.

Men ellers har jeg ikke repetert de feilene moren min gjorde. Jeg har sikkert andre feil  Men akkurat det hun gjorde har jeg ikke ført videre, og det er jeg ganske fornøyd med. Samtidig har jeg videreført mye som er bra, og lagt opp til at hun har nær kontakt med barnebarna.

Vår historie er kort fortalt at moren min og faren min skilte seg to ganger da jeg var 10 og 12, og etter det gikk moren min litt av skaftet. Hun brukte meg mot faren min, hun ble ustabil og vanskelig, hun truet med å kaste meg ut hvis jeg ikke skrev brev til advokater osv, hun var rett og slett ikke ved sine fulle fem et par år. Ekstremt mye drama. Det endte med at jeg flyttet til faren min og hans nye kjæreste, og vi snakket ikke på lenge.

Nå i dag er hun en omsorgsfull, snill, grepa dame som bryr seg enormt om barnebarna. Jeg er også glad i henne, men vi har ikke noe veldig nært forhold. Det har skjedd for mange ganger at jeg har fått betroelser slengt tilbake i trynet, kjeft pga hennes ustabilehumør, hun er veldig opp og ned og jeg ville aldri fortalt henne om vanskeligheter i mitt liv av frykt for å få det tilbake senere. Hun elsker å sensurere fortiden, hun er både kritisk og subjektiv og selvsentrert. Men som sagt er hun veldig flink med barnebarna, og det finnes ikke vond vilje i henne. Jeg vet ikke om hun savner den nære kontakten med meg som datter, men vi snakkes et par ganger i uka (om barnebarn og vær og vind) og møtes dann og vann. Fortiden lar jeg bare ligge, det er enklest sånn. Enkelte kamper trenger man ikke vinne, og så lenge vi har et høflig og hyggelig, fjernt forhold er det greit nok, tenker jeg.

Men jeg håper min datter er tryggere på meg enn jeg er på min mor. At hun alltid ser på meg som voksen og forutsigbar.

Anonymkode: 198e8...686

[Aamu]

Jeg synes vel at det å ha et nært forhold til sin mor betyr at man er mye sammen, kan snakke om tilnærmet alt, og at man trives godt i hverandres selskap. Du føler at du har en MOR liksom, en omsorgsperson.. en trygghet.. en klippe..! 

Nei, jeg har det ikke sånn.

[Gjest The damned]

Nei, jeg har ikke et spesielt nært forhold til min mor. Jeg synes det er vanskelig å prate med henne og det er vanskelig å komme inn på henne. Hvis jeg prøver å prate med henne så holder hun meg litt på avstand, så vi prater om ting på en overfladisk måte.

Ser at vi er litt like på det området.Jeg er allikevel veldig glad i min mor og lenge var jeg litt sint på både hun og min far, men det er jeg ikke lenger og det føles godt

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke et nært forhold til min mor. Det kan gå ukesvis eller måneder mellom hver gang jeg ser henne, og hvis hun ringer meg så er det for å fortelle at noen er død. 

Anonymkode: bb1a8...971