Savner pappa sånn

[lisaleah]

Hei!

Jeg er en jente som mistet pappaen min i kreft for ca et år siden, å det gjør så ubeskrivelig vondt:( Tenker på det 80% av dagen og gråter meg ofte i søvn. Jeg savner han sånn! Har så mange bilder i hodet av hvordan ting var på slutten, han var så svak da.. Jeg klarer ikke snakke med venninnene mine om hvordan jeg har det, og samtidig er det så lenge siden i deres øyne at de spør ikke lenger hvordan det går med meg.. Er det noen her som har opplevd noe lignende som kunne gitt meg noen gode råd om hvordan jeg kan komme meg videre? Vil så gjerne ha pappa tilbake men det går jo ikke.,,

[AnonymBruker]

15 minutter siden, lisaleah skrev:

Hei!

Jeg er en jente som mistet pappaen min i kreft for ca et år siden, å det gjør så ubeskrivelig vondt:( Tenker på det 80% av dagen og gråter meg ofte i søvn. Jeg savner han sånn! Har så mange bilder i hodet av hvordan ting var på slutten, han var så svak da.. Jeg klarer ikke snakke med venninnene mine om hvordan jeg har det, og samtidig er det så lenge siden i deres øyne at de spør ikke lenger hvordan det går med meg.. Er det noen her som har opplevd noe lignende som kunne gitt meg noen gode råd om hvordan jeg kan komme meg videre? Vil så gjerne ha pappa tilbake men det går jo ikke.,,

Nå har jeg ikke mistet mine til kreften men vet godt hvordan det er å miste en eller begge sine foreldre.

De første årene var tøffe og det er fremdeles tøffe stunder hvor sorgen tar meg til tross for at det er over 25 år siden jeg mistet min far og over 10 år siden jeg mistet min mor.

Hverdagen blir enklere med årene, men noe som ga meg trøst i starten og som jeg fremdeles gjør er å snakke med de når jeg er på graven deres. 

Anonymkode: 6927a...8d3

[AnonymBruker]

Mistet selv pappaen min til kreft for snart 9 mnd siden. Har kommet over den første lammende sorgen. Men hjemsøkes fortsatt av tanken på hvordan han var på slutten. Hvor fortvilende det var å se han slik. Maktesløsheten av å ikke kunne gjøre noe annet enn å være der. 

Frem til jeg mistet han, så har døden vært litt fjernt. Har mistet besteforeldre, men de var gamle. Blir liksom noe annet da. Så har fått litt virkelighetssjekk, i fht hvor skjørt livet egentlig er. Og så merkelig, at i det ene øyeblikket er noen der, og så er de plutselig borte. Hvor blir de av..? Og hva er det jeg selv gjør med mitt liv? Lever jeg til det fulle? Har også fått angst for å bli syk selv, og dø fra barna mine. 

Var kanskje ikke så mye trøst fra meg. Annet enn at jeg føler med deg. Og tror det er helt normalt å føle slik du/vi gjør. 

Anonymkode: 64e21...c09

[Bokdamen]

Hvor gammel er du TS? Bor du for deg selv? Har du søsken og hvordan er forholdet til din mor? Hvis du bor alene tenker jeg at det kan være litt ekstra tungt når tankene kommer siden ingen er der for å hjelpe deg ut av dem. Snakker du med mor/søsken om ham? Det kan være ekstra vanskelig hvis du føler at det ikke er rom for å snakke med vennene dine om ham. 

Min mor døde av kreft i fjor. Tenker på henne veldig ofte, og akkurat nå er savnet veldig sterkt fordi jeg skal ha mitt første barn en av de nærmeste dagene, og sønnen min aldri vil få møte mormoren sin. Det som har hjulpet meg mye er å snakke om henne. Med mannen min, med pappa, venner, søsken og deres ektefeller. Det trenger ikke være en "nå skal vi snakke om mamma" - samtale, men det å nevne henne i historier og anekdoter, annerkjenne at vi savner henne i situasjonen og ta en skål for henne når vi er samlet. 

Mamma var syk i mange år, og vi visste at vi skulle miste henne. For meg hjelper det å tenke på alle de gode studende vi hadde sammen etter at hun ble syk. Hun var syk og svak på slutten, men samtidig var hun seg selv og hun hadde fått nok. Sa selv at hun gjerne skulle vært her lenger, men at hun ikke orket og at vi måtte ta vare hverandre. Har et bilde av henne stående innrammet i stuen, og når jeg savner henne litt ekstra tenner jeg et lys. Og noen ganger går jeg en tur på graven og snakker med henne, hun var den første som fikk vite at jeg var gravid (utenom min mann).

[Dracula]

Den 29.8.2016 at 0.09, lisaleah skrev:

Hei!

Jeg er en jente som mistet pappaen min i kreft for ca et år siden, å det gjør så ubeskrivelig vondt:( Tenker på det 80% av dagen og gråter meg ofte i søvn. Jeg savner han sånn! Har så mange bilder i hodet av hvordan ting var på slutten, han var så svak da.. Jeg klarer ikke snakke med venninnene mine om hvordan jeg har det, og samtidig er det så lenge siden i deres øyne at de spør ikke lenger hvordan det går med meg.. Er det noen her som har opplevd noe lignende som kunne gitt meg noen gode råd om hvordan jeg kan komme meg videre? Vil så gjerne ha pappa tilbake men det går jo ikke.,,

Akkurat samme som deg !!! 2 år siden jeg mistet verdens beste pappa <3 

[jentenisju]

Mistet faren min pga kreft for snart et halvt år siden og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Ingen av venninnene mine forstår og det er jo ikke rart, ingen av de har jo opplevd noe lignende. Etter pappa døde har jeg også sluttet å drikke alkohol noe som gjør at jeg ikke lenger blir invitert med på ting.. Heldigvis har jeg kjæresten min, han er en enorm støtte og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. 

Hvis du føler behov for å snakke med noen som vet hva du går igjennom, så snakker jeg gjerne. 

[lokmeister2016]

mista pappa for 3 år sia, savner han fælt enda:(

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har selv mistet pappa'n min. Jeg var 18 da han døde, nå er jeg 24. De to første årene etter at han døde var de absolutt verste - når jeg ser tilbake på den tiden nå, så er jeg ikke tvil om at jeg faktisk var direkte syk av savn. Vi hadde et veldig nært og spesielt forhold, pappa var på mange måter den som sto meg nærmest og den jeg selv alltid har sammenlignet meg med i familien, både i forhold til personlighet, interesser og meninger. Da han døde stoppet livet mitt litt opp, og jeg kunne ikke fatte hvordan jeg noen gang skulle kunne ha det bra igjen. Jeg visste rett og slett ikke hvordan livet skulle kunne gå videre. Heldigvis gjør det det, men det tar tid. Nå, seks år etterpå, savner jeg fortsatt pappa like mye, men ikke lenger på en sånn måte at jeg føler at jeg blir kvelt av savn. Det vil alltid være dager som er verre enn andre, særlig bursdager, farsdager og julaften, men man lærer seg etterhvert å leve med savnet. Vi mennesker er rett og slett (heldigvis) skrudd sammen slik. Jeg husker jeg tenkte at jeg bare ville stoppe tiden, for jeg var så redd for at årene skulle gå og at jeg etterhvert ville glemme han. Jeg var livredd for at han etterhvert skulle bli en diffus person for meg, men nå vet jeg at det aldri vil skje. Pappa er fortsatt helt klar for meg - jeg husker fortsatt stemmen hans, måten han lo på, måten han gikk på, ja, alt. Han er med meg hver dag i musikken jeg hører på, bøkene jeg leser og tankene jeg tenker. Sånn vil det helt sikkert bli for deg også. Savnet vil aldri forsvinne, men jeg kan love deg at det etterhvert ikke vil oppleves uutholdelig på samme måte som nå.

Forøvrig vil jeg bare si at det er veldig viktig å ha noen å prate med i en sorgprosess, det er den aller beste måten å kunne bearbeide følelsene sine på. For meg funket det aller best å snakke med mamma, da jeg heldigvis alltid har hatt et godt forhold til henne også. Jeg prøvde en liten stund å gå til psykolog, men følte ikke at jeg fikk utbytte av det, fordi jeg egentlig hadde behov for å snakke med noen som også hadde kjent pappa. Derfor ble mamma en fin samtalepartner, noe hun fortsatt er nå seks år etter. 

Anonymkode: c261e...1dd