Blandede følelser angående venninne

[AnonymBruker]

Jeg var ganske god venn med en venninne de to første årene på videregående. Det siste året gikk jeg gjennom noe vanskelig og trakk meg litt tilbake. Venninnen min hadde en annen venninne, vi var på en måte tre venninner som hang sammen ofte. Vi hadde det utrolig moro sammen. 

Da jeg trakk meg tilbake på vg3, tror jeg de tolket det som at jeg ikke ville være med dem lenger. Det var ikke slik at jeg unngikk dem, men jeg sluttet å prøve å være med dem hele tiden. 

En annen grunn til at jeg ikke lenger følte for å være konstant med dem var fordi jeg følte at de på en måte var mye nærmere hverandre enn jeg var nærme noen av dem. Veldig ofte gikk de fra meg, jeg ble alltid stående alene, de to var alltid sammen i alle timer og jeg ble aldri den som fikk en partner fordi de to ville helst være med hverandre. De sluttet også å invitere meg med på ting.

Kort fortalt tror jeg at de følte jeg ikke var interessert lenger, og jeg følte at de utestengte meg litt. Det gikk begge veier, som førte til at jeg ikke lenger var med dem i det hele tatt det siste halvåret.

Til slutt følte jeg meg ganske såret og lei meg (selv om det gikk begge veier), og jeg endte opp med å blokkere dem på facebook fordi jeg ikke orket å se dem der lenger. Dette var flere måneder etter at vi sluttet på vgs og ikke hadde hatt kontakt igjen i det hele tatt etter skoleavslutning.

For bare noen måneder siden i år tok jeg opp kontakten igjen, fordi jeg har båret rundt på vonde følelser og jeg liker ikke å føle at noe ikke er "overstått" eller ufullført. Så jeg ringte den ene venninnen min og snakket med henne. Hun virket utrolig, utrolig overlykkelig for at jeg hadde ringt henne. Vi begynte å henge sammen et par ganger. Hun virket helt utrolig begeistret og glad for at vi var venner igjen.

Det som forundrer meg er at det har nå gått cirka 2 måneder uten noe kontakt mellom oss. Jeg har sendt henne melding noen ganger og spurt henne om vi skal finne på noe, men hun bruker cirka 5-10 timer på å svare. Hun er pålogget og avlogget på fb om hverandre, men åpner aldri meldingen før det har gått veldig, veldig mange timer. Det lengste hun ventet med å åpne meldingen min var et par dager, tror jeg.

De gangene hun har svart på om vi skal finne på noe, har hun alltid svart at hun er opptatt og jobber mye. På sosiale medier legger hun ut massevis av sosiale ting hun driver med. 

Jeg skjønner godt at ikke alle føler man for å være venn med, men det jeg ikke har forståelse for er at noen kan virke så begeistret og overlykkelig når man er sammen, men helt plutselig slutter de å prioritere deg.

Siden jeg har tatt kontakt så mange ganger og prøvd å ta initiativ, føler jeg ikke lenger for å ta kontakt enda en gang. Jeg vil heller vente til hun tar kontakt, men det har gått en stund og jeg tviler sterkt på at hun kommer til å ta kontakt igjen.

Det gjør meg ganske såret, for å være helt ærlig. Jeg synes det er dårlig gjort å late som alt er fryd og gammen når man egentlig ikke bryr seg. Jeg jobber mye selv for tiden, men å la det gå 2 måneder uten noen ting synes jeg er i overkant, og jeg synes det er dårlig gjort å si at man skal se an og finne en passende dag, men så hører man ingenting på lenge.

Burde jeg bare glemme henne? Jeg føler ikke at jeg har verdighet igjen til å mase på henne. Jeg vet ikke om jeg har energi til et slikt vennskap. Jeg var kjempeglad i henne da vi var nære, og det gjorde vondt å være borte fra henne så lenge, men nå føler jeg at hun egentlig ikke bryr seg så mye om meg. 

Anonymkode: 65265...deb

[AnonymBruker]

Tror ikke du kan forvente at vennskap er like nære i voksen alder og helt likt som da dere var yngre. Hverdagen kommer, man har andre prioriteringer enn før osv osv. Kanskje dere sitter med litt forskjellige forventninger til hva et vennskap skal innebære? Jeg tror heller ikke man kan forvente å bli første pri i en annens liv bare fordi dere var ganske nære tidligere. Kan godt være du betyr mye for henne selv om hun ikke har tatt opp tråden når du har foreslått. Kanskje forvent litt mindre av vennskapet og heller ha det hyggelig sammen de gangene dere får til å møtes? Kanskje din venninne ikke har like stort behov som deg til å pleie vennskap ofte, eller at hun trenger mye lengre tid på å komme dit du føler dere er? Kanskje hun har gått gjennom vanskelige ting uten å være vokal om det. Uansett tror jeg du får det mye bedre om du tar møtene for det de er der og da, og kanskje prøve å ikke ta det så personlig hvis hun ikke tar opp ditt initiativ.

Anonymkode: dd0b7...dda

[AnonymBruker]

Det er vondt det når man oppdager at det kun er man selv som tar initiativ til kontakt i ett vennskap. Jeg hadde ikke brukt mer krefter på akkurat det vennskapet du beskriver, for å være ærlig.

 

Du sier ikke noe om hvor dere er i livet nå. Har du startet på noen høyere utdanning?

Anonymkode: 7fb78...8fe