Er det noen her med barn og ikke har kontakt med svigers?

[Gjest Anonymous]

Hjelp!

Jeg har vært sammen med min mann i 3 år nå (gift i 1 år), og vi har en nydelig datter sammen. Alt hadde vært perfekt, hadde det ikke vært for hans foreldre. Helt fra første stund har jeg følt at de ikke har akseptert meg som deres sønns livsledsager. De har oppført seg nedlatende og kritiske mot både meg og mannen min, som om de ikke har skjønt at vi er voksne. (Vi er i slutten av 20-årene begge to). Dette er SLITSOMT! De skal stadig irettesette oss, kritisere våre valg, snakke nedsettende om avgjørelser vi tar. Dette har vi tatt opp med dem, på en pen og ordentlig måte, men de mener at de bare har gitt oss råd. Det som er påfallende, er at alle rådene de har gitt, har vært MOT det vi har lyst å gjøre.

Mannen min har tatt opp med dem ved flere anledninger at han nå er en voksen, selvstendig mann, som har flyttet hjemmefra, og må ta hensyn til sin kones meninger nå, og ikke deres. Dette tar de ille opp, og beskylder meg for å ha manipulert ham og vendt ham mot dem. Til slutt har jeg selv tatt opp med dem at jeg har problemer med deres væremåte overfor oss, hvorpå jeg har fått en skyllebøtte tilbake om at jeg alltid har vært mot dem og tatt deres sønn fra dem. :cry: Jeg skrev et brev hvor jeg skrev at vi nok måtte bare innse at vi var forskjellige, at vi har ulike meninger og at vi får bare gjøre det beste ut av situasjonen, for datteren vår sin del. Jeg vil jo at hun skal ha kontakt med besteforeldrene sine. Svaret på brevet var kort, men positivt: hvis jeg skjerpet meg, så skulle de også.

Vel, ved neste besøk, var alt det samme. Det var nesten verre enn noen gang. Det virket som de bar nag til at vi tok opp problemet (som de ikke ser på som noe problem). Kritikk, nedlatende kommentarer osv. Nå vurderer jeg sterkt å droppe kontakten med dem....Datteren min skal selvfølgelig få være sammen med dem, men jeg føler at jeg nå har gjort mitt, og ingenting hjelper. Jeg har tatt opp problemet, uten å nå fram.

Er jeg egoistisk som ikke orker å prøve mer? Hva skal jeg gjøre? Dette er en uholdbar situasjon, men jeg vet nesten ikke om noen annen løsning enn å holde minimalt med kontakt. Noen som har vært borti det samme? Hva ville dere gjort?

[Viking]

Hei.

Vet akkurat hvordan du har det. Jeg har det nemelig slik med min svigerfar og hans kone. Min mann har et heller kjølig forholdt til sin far, men går noen ganger på besøk. Da tar han barna våre med, og jeg blir hjemme, og slapper av.

Blir vi innvitert i selskaper hos dem, blir jeg ikke med. Det eneste jeg ser til dem er når vi er i selskap hos min manns søsken, men det går helt greit.

Dette er noen min mann og jeg er blitt enige om. Da vi skulle prøve å ha normal omgang med dem, endte det med krangling mellom meg og min mann, så slik det fungerer nå er vi fornøyde. Hans far er ikke så fornøyd med meg, men det bryr vi oss lite om.

Det beste er selvfølgelig at alle er glade og er venner, men det er ikke mulig at alle liker alle. Så da må det åpnes for andre alternativer, men det jeg synes er viktig, er at man ikke velger for barna. De har rett på å bli kjente med sine besteforeldre uansett.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg skønner din frustrasjon. Du har sagt det du mener, og dere har bedt om at svigerforeldrene dine skal respektere deres avgjørelser, men det skjer ikke. Situasjonen er fastlåst...Du ser ser løsningen på problemene som minimal kontakt. Ja, det er en mulighet, det er riktig. Dere kan velge den løsningene og med det sette betingelser for hvilken type kontakt barnet deres skal ha med besteforeldrene. Har de forresten andre barnebarn, eller er barnet deres det eneste? Kan mannen din reise på besøk uten at du er med, for barnets skyld, er det en mulighet? Kanskje det er lettere for dem å forholde seg til det.

Jeg har selv tre barn, den eldste er 12, som ikke har kontakt med besteforeldrene sine uotver bursdag og jul. Mannen min og jeg har hatt problemer med svigermors negative holdinger i mange år nå, og hun nekter å forstå eller se hva vi mener. Hun gir seg bare ikke, så problemet er dermed fastlåst. Svigerfar støtter henne i alt, så han har ingen egne meninger i denne saken liksom.

Vi valgte å kutte ned på all kontakt, og resultatet er i dag at barna våre nesten ikke har kontakt med farens familie. Det er veldig synd, og jeg tenker og håper at barna selv vil ta kontakt, men nei - de er preget av det som har skjedd og har liten lyst til å besøke, ringe eller skrive til Farmor og Farfar. De bor forholdsvis langt borte, men ikke lengre enn at vi kunne dra dit om vi virkelig vil. Det er ikke noe av de letteste vi gjør, men dersom vi ikke gjør det, ser ikke barna besteforeldrene sine i det hele tatt. Dette er veldig vondt synes jeg, for min tanke var i utgangspunktet at de to voksne ville se ting fra vårt synspunkt, og gjøre det mulig å ha bort i mot normal kontakt for barnas skyld. Dette har ikke skjedd, og nå sitter vi her som syndebukker for resten av familien. Det er ikke bare enkelt å gå rundt og forklare tanter, onkler og alle andre hvorfor ting er blitt som de er.

Håper du og mannen din kan finne en løsning som gjør det mulig for besteforeldrene å ha god kontakt med den lille jenta. Det er noe som vil koste både mot og besluttsomhet. Tror nok at det kan ofte ende i både sinne og skuffelser, men det er verdt det, i det lange løp.

Lykke til!