Råd ang. Fortid.

[AnonymBruker]

Hei. Kort fortalt. Kommer fra en kristen hjem på famile på 5. Adoptert selv og min  Bror 10 år eldre og søster 4 år eldre. Alltid vært den sorte få. Ukristen og gjort som eg vil. Hatt kjempe harde kamper med mine foreldre fra 12 års alder til 16 år. Har bært på hemmelighet fra eg var lida, men nå i voksen alder har eg tenkt mye på dette. Min bror gjorde ting mot meg da eg va 5-6 år. Og eg gjorde ting mot han fordi han sa eg måtte. Eg hadde full respekt for han og visste ikkje bedre. Eg gjorde det fordi eg huska han smilte og eg gjorde han glad.  Dette skjedd i stua på sofaen, soverommet hans osv. Og mine foreldre såg nok dette også, men sa aldri noe. Eg trudde dette va normalt. Han sluttet når eg ikke ville mer, for eg huska detta var ikkje noe behageligt. Seinare tid så har eg kje tenkt mer, eg har alltid populær jente, men holdt alle tanker og dype meininger for meg sjøl. Liker ikke å snakke om ting som dette. Men alt anna er eg open for. Har hatt mye hat og sinne og opprør i tennåringene. Gjort masse dumt som å rømme vekk me gutter osv. Drukke i store byer for meg selv og endt opp til sengs med mange i veldig ung alder,  drevet med selvskadet i mild form, vært litt ghetto og hadde seriøst ingen grenser! Tror ikke eg remser opp alt eg har gjort. Har vært ei hard tid for meg og mine foreldre. Min mor og eg har vært værst samen. Kalt meg hore osv, heve varm kaffi på meg osv. Våre krangler har vært tøffe og harde .mine foreldre har er spessielle. Di har aldri vist kjærlighet til hverandre. Di kysset aldri, sa aldri eg elsket deg osv. Men mye til oss barn. Me snakket aldri om problemer i hjemme. Eg røykte og drakk, dei visste om det, men aldri sa noe. Dette jalt alt! Eg slite nå idag i voksen alder å si " eg elske deg" og si slike ting til personer. Eg sliter å.snakke om ting. Og har mange hemmeligheter eg har bært for meg sjølv. Har mange eg kan snakke med,  men eg vil og klare det ikkje. Eg tenker eg skal ikkje bli som mine foreldre osv, men eg føle eg må jobbe så hardt for å komme gjennom dette. Er dette normalt? Er 27 år, gift og 2 nydelige barn. Mine barn får all oppmerksomhet og kjørlighet.. men med min mann må eg jobbe hardt for å vise for meg sjøl og han. 

Han er stikk motsatt av meg på det område. Han vet ingenting om min bror eller alt anna eg har gjort i tennåringene... 

Eg vurdere å søke psykolig, for eg tenker så mye på dette siste halv åre. Er det noe galt me meg liksom...

 

Anonymkode: a47da...a5f

[AnonymBruker]

Om det er overgrep så husk at foreldelsesloven er endret slik at saken ikke er foreldet.

Anonymkode: 43e8e...8ba