Trekke seg helt ut - erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Kan jo si at jeg på ingen måte blir misbrukt hverken fysisk eller seksuelt. Ingen er slem mot meg med vilje. Saken er det, at jeg mistenker flere i min familie for å være veldig trangsynt. At de på en måte er helt i sin egen boble. Jeg opplever å bli ignorert med tanke på at jeg sier hvordan jeg føler og tenker, og det blir besvart med himling med øynene eller rett og slett sinne. Tidligere har jeg blitt sint tilbake men nå i ettertid har jeg sett det litt mer utenfra, og forholdt meg rolig for å observere hvordan kommunikasjonen faktisk fungerer. Familien min får meg til å føle meg dum, skamfull og rar. Ikke minst trist. Grunnen for at jeg av og til er hjemme (1-2 ganger i året) er for å besøke moren min, som er syk. 

Jeg lurer på om flere har "fått nok" og meldt seg helt ut? Jeg føler jeg møter lite forståelse selv når jeg har forklart hvordan jeg opplever kommunikasjonsmetodene i min familie. Det spiller virkelig ingen rolle hva jeg sier - det går ut det andre øret. I år vil jeg ikke feire jul hjemme og har egentlig ikke ønsker om å tilbringe noe særlig tid med dem mer. Det er vanskelig med tanke på mor. Jeg er selv 24, og lurer på om noen andre har kuttet bånd og hvordan det i så fall føles og fungerer for deg? Jeg er student og har ikke helt funnet livet jeg trives med ennå, så dette er vanskelig. Venner er forståelsesfulle og det er jeg svært takknemlig for. Det føles likevel tungt når de drar hjemover til familie osv hvor de har tilhørighet og glede... Det hadde vært en trøst å høre om flere har opplevd det samme?

Råd?
Takk på forhånd.

Anonymkode: 7534d...a91

[AnonymBruker]

Den 17.8.2016 at 18.19, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Kan jo si at jeg på ingen måte blir misbrukt hverken fysisk eller seksuelt. Ingen er slem mot meg med vilje. Saken er det, at jeg mistenker flere i min familie for å være veldig trangsynt. At de på en måte er helt i sin egen boble. Jeg opplever å bli ignorert med tanke på at jeg sier hvordan jeg føler og tenker, og det blir besvart med himling med øynene eller rett og slett sinne. Tidligere har jeg blitt sint tilbake men nå i ettertid har jeg sett det litt mer utenfra, og forholdt meg rolig for å observere hvordan kommunikasjonen faktisk fungerer. Familien min får meg til å føle meg dum, skamfull og rar. Ikke minst trist. Grunnen for at jeg av og til er hjemme (1-2 ganger i året) er for å besøke moren min, som er syk. 

Jeg lurer på om flere har "fått nok" og meldt seg helt ut? Jeg føler jeg møter lite forståelse selv når jeg har forklart hvordan jeg opplever kommunikasjonsmetodene i min familie. Det spiller virkelig ingen rolle hva jeg sier - det går ut det andre øret. I år vil jeg ikke feire jul hjemme og har egentlig ikke ønsker om å tilbringe noe særlig tid med dem mer. Det er vanskelig med tanke på mor. Jeg er selv 24, og lurer på om noen andre har kuttet bånd og hvordan det i så fall føles og fungerer for deg? Jeg er student og har ikke helt funnet livet jeg trives med ennå, så dette er vanskelig. Venner er forståelsesfulle og det er jeg svært takknemlig for. Det føles likevel tungt når de drar hjemover til familie osv hvor de har tilhørighet og glede... Det hadde vært en trøst å høre om flere har opplevd det samme?

Råd?
Takk på forhånd.

Anonymkode: 7534d...a91

Jeg har hatt det sånn. Fikk god hjelp av psykolog på studiestedet. Ønsket å kutte kontakt helt veldig lenge. Jeg valgte likevel å holde litt kontakt. Bestemme meg for hva jeg anså som passelig og høflig. Jeg planla hjemreiser hvor jeg også bodde hos venner (Vi skal likevel på fest, lenge siden jeg har sett barndomsminner, blablabla unnskyldniner) Nå er jeg 35, og tenker fortsatt likt om familien som jeg gjorde da - MEN jeg har fått et nettverk av voksne venner som er på min bølgelengde. Jeg ser at min mor er en fantastisk mormor noen timer en lørdag en gang i blant. Datteren min elsker henne høyt. Jeg er glad jeg ikke kuttet kontakt, men for min egen del kunne jeg gjerne "sluppet dem" for ti år siden allerede. 

 

 

Anonymkode: 8d4b2...ab2

[AnonymBruker]

Den 17.8.2016 at 18.19, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne... Kan jo si at jeg på ingen måte blir misbrukt hverken fysisk eller seksuelt. Ingen er slem mot meg med vilje. Saken er det, at jeg mistenker flere i min familie for å være veldig trangsynt. At de på en måte er helt i sin egen boble. Jeg opplever å bli ignorert med tanke på at jeg sier hvordan jeg føler og tenker, og det blir besvart med himling med øynene eller rett og slett sinne. Tidligere har jeg blitt sint tilbake men nå i ettertid har jeg sett det litt mer utenfra, og forholdt meg rolig for å observere hvordan kommunikasjonen faktisk fungerer. Familien min får meg til å føle meg dum, skamfull og rar. Ikke minst trist. Grunnen for at jeg av og til er hjemme (1-2 ganger i året) er for å besøke moren min, som er syk. 

Jeg lurer på om flere har "fått nok" og meldt seg helt ut? Jeg føler jeg møter lite forståelse selv når jeg har forklart hvordan jeg opplever kommunikasjonsmetodene i min familie. Det spiller virkelig ingen rolle hva jeg sier - det går ut det andre øret. I år vil jeg ikke feire jul hjemme og har egentlig ikke ønsker om å tilbringe noe særlig tid med dem mer. Det er vanskelig med tanke på mor. Jeg er selv 24, og lurer på om noen andre har kuttet bånd og hvordan det i så fall føles og fungerer for deg? Jeg er student og har ikke helt funnet livet jeg trives med ennå, så dette er vanskelig. Venner er forståelsesfulle og det er jeg svært takknemlig for. Det føles likevel tungt når de drar hjemover til familie osv hvor de har tilhørighet og glede... Det hadde vært en trøst å høre om flere har opplevd det samme?

Råd?
Takk på forhånd.

Anonymkode: 7534d...a91

Og det er lov å si høyt:

 

Jeg har en familie som er mer belastning enn støtte. 

Jeg sørger over den støtten jeg ikke har og ikke kommer til å få. 

 

Det svir og kjennes tungt at andre får oppleve noe som jeg ikke får. 

 

Kjenn på det, merk hva du heller trenger og skap deg ditt liv. Du kan ikke redde eller endre de som du deler gener med med. Livet er for kort, og din jobb er å ta ansvar for din fremtid. Finn noen å snakke med. 

Anonymkode: 8d4b2...ab2