Angst etter sosiale sammenkomster

[AnonymBruker]

Hei! Noen ganger, etter å ha vært på sosiale sammenkomster, føler jeg at jeg har driti meg skikkelig ut. Selv om jeg ikke har drukket alkohol, eller egenlig gjort noe dumt, så føler jeg at jeg har sagt for mye, eller på en måte utlevert meg selv for mye, slik at jeg avslører mine svake sider. Og dermed føler jeg at andre synes jeg er teit. Og jeg føler ofte at andre sikkert synes jeg ser rar ut osv. Og hvis jeg gjør noe litt keitete eller dummer meg ut på den minste måte, så har jeg helt angst dagen etter. Det kan være en filleting, jeg takler det bare ikke. Tenker at nå snakker alle om hvor rar jeg er. Og jeg føler at alle andre oser av selvtillit. Er dette normalt eller lider jeg av litt sosial angst eller noe? Andre som har det sånn?

Anonymkode: 0ffb1...044

[AnonymBruker]

Jeg har det faktisk (litt) slik som deg, jeg trenger ikke engang ha gjort noe spesielt o jeg har vært ute så føler jeg meg utrolig teit å jeg kan gå rundt å få resten av dagen ødelagt av dette og at jeg går rundt å tenker på dette dagen etterpå..vet at  dette egentlig ikke er normalt, er ganske vondt å ha det slik og føler meg paranoid. Tror det kanskje ligger noe psykisk bak dette, godt mulig angst da jeg har slitt med det før..

Anonymkode: d7421...0c7

[AnonymBruker]

Ja har det ofte slik. Og er diagnosert med sosial angst  

Anonymkode: 47dc2...48c

[Gjest vkt]

Har det akkurat sånn selv, også etter å ha sendt en snap eller melding til noen jeg ikke kjenner så godt. Etterpå overanalyserer jeg veldig, blir usikker, angrer meg, etc. Om det er angst vet jeg ikke. For meg tror jeg det bunner i dårlig selvtillit og usikkerhet. Hvis det ødelegger mye for deg kan kanskje en psykolog være en god idé. Jeg vurderer i hvert fall psykologhjelp, men jeg klarer meg fint i dagliglivet.

Mine tips er å tilbringe mye tid med gode venner som du er trygg på og som du vet at liker å snakke med deg. I tillegg hopper jeg rett og slett ut i situasjoner noen ganger der jeg må bli kjent med og omgås andre folk. Angsten som kommer etterpå kan være fæl, men jeg prøver å tenke på at de fleste antageligvis ser på meg som normal. Kanskje de ikke tenker så mye over meg i det hele tatt. Mest sannsynlig er de så opphengt i seg selv (som de fleste er) at de ikke merker/glemmer av folk som av og til sier og gjør rare ting. De fleste har vel noen kleine og flaue øyeblikk og dømmer deg ikke med en gang uansett. Hvis de overhode ikke liker meg eller syns jeg er klein er de ikke nødt til å ta kontakt med meg eller være med meg hele tiden. Går vi ikke overens fordi de syns jeg er rar..vel, sånn er det bare og jeg prøver bare å ignorere dem mens jeg er med de jeg virkelig setter pris på og de som setter pris på meg.

[AnonymBruker]

Slik var det for mange i mange år. 
Så ble det gradvis verre med årene. 

Nå mister jeg stemmen, jeg får rett og slett ikke til å snakke. Jeg får såpass høy angst at jeg får ikke til å puste. Kommer jeg meg ikke fort nok unna så begynner jeg å hyperventilerer (panikkangst). 
Jeg har slitt med angst i over 10 år nå. Jeg viste ikke at det var angst jeg hadde. Jeg kunne ligge å gruble om natten til jeg fikk hodepine. På skolen tok jeg på en maske, jeg var hun som var hyper og morsom. Hun som satt bakerst med latterkrampe.
Sannheten var at jeg skjulte usikkerheten med tull og svada. Jeg klarte ikke å sitte i ro, jeg klarte ikke å fokusere på oppgavene. For tankene mine vandret og jeg fikk sterk angst. Så jeg brukte timene på å tulle, slik at jeg slapp å være alene med angsten. Jeg var hyper, fordi jeg drakk mye brus for å holde meg våken, samme med energidrikker.
Jeg var "kul", fordi jeg ga faen. Rektor sto å brølte i trynet på meg, for jeg var så bitchy. Jeg nektet å ha fremføring for klassen. Jeg brydde meg ikke, jeg var kald. Jeg var ikke kul eller tøff, jeg var redd. Redd for angsten. 
Noen år til med VGS, samme masken, jeg klarte meg greit på skolen. Gråt så fort jeg kom hjem. Gruet meg til neste dag. 

Så skjedde det, VGS (5. året, to omvalg) Full panikkangst midt i timen. Hyperventilering. Jeg var hvit i ansiktet, leppene mine var blå. Jeg fikk ikke puste. Angsten ble for sterk. En ny lærer ba meg om å reise meg opp for å lese fra en bok. Helt utav det blå. Jeg fikk panikk. Falt om i klasserommet. Det var siste gangen jeg var på skolen. 
Hele det året satt jeg bakerst. Snakket ikke med noen, kan ikke navnet på en enste elev. Tenkte at ingen så meg, jeg var ikke der. Slik som jeg ville. Men så kom den dumme læreren. 
 
Så utviklet jeg angst for angsten. Fikk pusteproblemer bare jeg satt en fot innen for skolens område. Måtte i møter med rådgiver. Jeg slet ekstremt med angst på den tiden. Det var utav min kontroll. 
Jeg viste ikke det var angst på den tiden altså. Jeg trodde jeg var feig.. skadet i hodet, tilbakestående, dum, svak. 
Dro til fastlegen og sa "hjelp meg", ble svimmel, tåkesyn, fikk ikke til å snakke, alt jeg klarte å si var "hjelp meg". Så knakk jeg fullstendig sammen.. og fikk panikk fordi jeg gråt og hadde et panikkanfall foran fastlegen. 

Det å prate om ting og hendelser som gir angst, det er vanskelig. Jeg får ikke puste, rett og slett. Jeg får panikk. 
Det startet med tanker., tankeskjør, mye grubling. 
Tanker ble til kroppslige problemer. Svette, tåkesyn, rødming, stamming, hjertebank, puste problemer, ustø på føttene, svimmel, hodepine. Jeg sliter med å sitte rett opp og ned offentlig, jeg måtte tukle med noe i hendene, jeg rister på føttene, jeg klarer ikke å sitte i ro. For hele kroppen min roper "Kom deg vekk!! LØP!". Ja og i verste fall; oppkast. 
Så møtte jeg veggen. Tåler ikke å tenke, tanker fører til panikkangst. Jeg kan ikke tenke, jeg kobler ut. Jeg går på autopilot. Jeg klarer ikke å være til stede, da kollapser kroppen min (panikk). Sliter med dissosiasjon, kobler rett og slett ut.  

Nå har jeg to moduser. Av koblet (fjern og helt borte) og panikk. 
Det har tatt meg 3 år å klare å gå på butikken, uten å få panikk. Men det er nærbutikken. Jeg har gått dit vært dag i snart 3 år. Jeg har utsatt meg selv for store psykiske smerter. Om å om igjen. 
På en god dag klarer jeg å gå på butikken uten store problemer. Men når jeg kommer hjem så kjenner jeg hvor anspent jeg er, hvor svimmel jeg er og hvor tung i hodet jeg er. Men der og da kjenner jeg ikke stort, jeg eksisterer så vidt. 
En 2 timers handletur fører til sterk hodepine (anspent i nakke og skuldre), og svette fra en annen verden. Jeg er utslitt etter å ha vært på butikken i 2 timer. Men jeg gjør det, fordi jeg skal bli frisk. Koste hva det koste vil. 

Mitt råd er; skaff deg hjelp!! Nå!
Før det blir verre. Angsten behøver ikke å være så tungt å bære akkurat nå. Du tenker kanskje at du klarer deg fint. Men det blir bare verre. Jeg kaller det et monster. Angst er et monster, og for vær dårlige opplevelse så blir den større og sterkere. Til slutt så ender du opp som meg. Skadet og alene. Redd for ditt eget speilbilde. Skvetter av den minste lyd. Panikkangst av å høre mennesker utenfor stuevinduet. Du vil ikke ende opp her. Tro meg. Gjør det nå før det blir verre. 

Anonymkode: 3f9d1...e88