Hva er det første dere tenker når noen sier de ikke har noen venner?

[AnonymBruker]

Er 21, null venner, mange som prøver seg, men jeg vet hvem de er som person, nei takk! Jeg er heller alene å driver med mitt til jeg møter GENUINT interesserte mennesker, så skal jeg velge om de er god nok for meg 

Har heller ingen problem å innrømme det. Så lenge man er normal, hyggelig og smiler til folk bryr ingen seg om du har 1000 venner eller 0. Folk liker andre som for dem til å føle seg bra, det er nøkkelen! da liker de deg uansett. 

Anonymkode: 2b4b7...ba8

[Gjest Catalina Culès]

Tenker ikke noe spesielt. Er ikke alle som trenger venner.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Sheherasade skrev:

Jeg tenker at det er trist at det er så mange som har det sånn, og at det er noe seriøst galt med Norge og norsk kultur når så mange sliter med ensomhet. Hvorfor er det så få møtesteder, så tabu å snakke med fremmede, så kaldt?

Å ikke ha venner er da ikke ensbetydende med ensomhet. Jeg forstår godt hensikten med innlegget ditt, og jeg er helt enig i det du skriver, men selv synes jeg det er viktig å påpeke. Det trenger ikke å være noe galt med å ikke ha venner når man trives i en slik tilværelse.  

Anonymkode: 4d119...b6d

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er 21, null venner, mange som prøver seg, men jeg vet hvem de er som person, nei takk! Jeg er heller alene å driver med mitt til jeg møter GENUINT interesserte mennesker, så skal jeg velge om de er god nok for meg 

Har heller ingen problem å innrømme det. Så lenge man er normal, hyggelig og smiler til folk bryr ingen seg om du har 1000 venner eller 0. Folk liker andre som for dem til å føle seg bra, det er nøkkelen! da liker de deg uansett. 

Anonymkode: 2b4b7...ba8

Jeg er enig med deg på dette området. Selv har jeg venner, men jeg er veldig selektiv. Jeg foretrekker heller å være alene enn å være med mennesker jeg ikke trives med. Jeg er jo uansett alltid hyggelig og imøtekommende mot andre. 

Jeg synes absolutt du har et sunt blikk på det. 

Anonymkode: 4d119...b6d

[Mari Y]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker dere noe ala "åh, sucks to be you" eller tenker dere "det må være noe galt med han/hun, bør holde meg unna" eller noe annet? Tenker dere ingenting?

Anonymkode: b22e5...009

Kommer veldig an på. Det er også om hvorvidt man er flink til å pleie selskap med andre. Så er det om hvorvidt man klarer å holde på venner. Mye forskjellig 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er 21, null venner, mange som prøver seg, men jeg vet hvem de er som person, nei takk! Jeg er heller alene å driver med mitt til jeg møter GENUINT interesserte mennesker, så skal jeg velge om de er god nok for meg 

Har heller ingen problem å innrømme det. Så lenge man er normal, hyggelig og smiler til folk bryr ingen seg om du har 1000 venner eller 0. Folk liker andre som for dem til å føle seg bra, det er nøkkelen! da liker de deg uansett. 

Anonymkode: 2b4b7...ba8

Ingen har 1000 venner. Ett tall på facebook teller ikke. Det er ikke bekjente engang.

Anonymkode: 7c1ba...1a5

[AnonymBruker]

Om en ikke har venner og vil ha det, så gjør noe med det. Alt begynner i det små og med iniativ. Det tenker jeg. Men det er vel mulig folk som det ikke er så enkelt for også.

Anonymkode: dbc8c...7b1

[AnonymBruker]

om en ikke vil ha venner... Da tenker jeg: fint du lever som du vil

Anonymkode: dbc8c...7b1

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker dere noe ala "åh, sucks to be you" eller tenker dere "det må være noe galt med han/hun, bør holde meg unna" eller noe annet? Tenker dere ingenting?

Anonymkode: b22e5...009

Kommer vel an på grunnen.

mange kan f.eks være viggovenneløs når de har flyttet til nytt sted

Anonymkode: 11695...2a2

[Rights]

Jeg hadde tenkt som så at personen må være veldig introvert, elle innadvendt... sjenert... kanskje personen har sosial angst?

Det kan jo være et flust av grunner.

Hadde egentlig ikke tenkt noe negativt om personen før jeg hadde blitt kjent med h*n. Liker å danne meg et eget bilde av mennesker.. og da haler jeg det som hales kan, ut av dem (selvfølgelig litt avhengig av settingen).


 

[snowcrystal]

Jeg er en av de som har få venner. I en periode hadde jeg faktisk bare en venn, og han bor i utlandet.

Grunnen til min situasjon var at jeg gjennom ungdommen og tidlig voksen alder hadde "venner" som egentlig bare utnyttet meg. Det var veldig mye en-veis. Når jeg da ikke orket å bli behandlet slik (enig i bruken av ordet dørmatte), så satte jeg ned foten. Da var det ingen igjen. Det var tydelig at jeg var en god venn for dem så lenge jeg kunne hjelp dem, låne dem penger, fester, kjøre hit- og dit eller de fikk være hjemme hos meg.

Jeg er faktisk en veldig oppegående person. Jeg er sosial, utadvendt, morsom, har ingen problemer med å snakke med ukjente/kjente, trener osv. Men, at jeg har blitt mer reservert som person etter alt jeg har vært gjennom i forhold til vennskap er nok riktig. Det har nok satt sitt preg. Allikevel, om jeg merker at noen strekker ut en hånd, så er jeg selv flink til å følge opp og bli bedre kjent med personen. Men, jeg har nok et behov for å se at ting går begge veier. 

Jeg ønsker veldig gjerne å utvide vennekretsen. Men, gode personer er vanskelig å finne i dag.

Så, om jeg skulle treffe andre som ikke har venner/eller få venner, så hadde jeg vært ekstremt varsom med å plassere den personen i en bås eller tenke at "deg må det være noe galt med". Det at man ikke har mange venner er ikke synonymt med at det er noe galt med deg som person.

[AnonymBruker]

Trådstarter her, takk for mange svar!

Jeg er en av de som er "ufrivillig venneløs". Før kunne jeg lett finne på å si og tulle litt med at "jeg har ingen venner jeg, haha!" men i det siste har jeg av en eller annen grunn begynt å tenke at folk kanskje sier "hun må jeg styre unna, noe er galt med henne" til seg selv.

Jeg har ingen jobb der jeg har kollegaer å snakke med, så venner igjennom jobben går ikke. De vennene jeg hadde fra barndommen av har jeg selv kuttet ut av forskjellige grunner, men det som gikk igjen var at de bare var interessert i å være med meg når det passet de, og overså meg glatt når det ikke passet de. Istedet for å sitte å være såret flere ganger i måneden kuttet jeg de ut. Kjenner jeg angrer litt, for nå har jeg absolutt ingen og det begynner å bli ensomt.

Jeg har fått noen nesten-venner igjennom PC-spilling, men alle har til slutt kuttet meg ut før eller siden, og gått videre i livet sitt uten å ha kontakt med meg, så da kan man jo begynne å lure på om det er meg det er noe galt med. (Jeg vet jeg er snill, jeg vet jeg har humor, jeg blir gjerne med på ting (når jeg føler meg frisk) og spør veldig sjeldent om tjenester o.l. Det eneste jeg kan komme på som er negativt er at jeg kan være veldig sjenert i starten, og virke uinteressert pga. det.)

Jeg har samboer og et søsken som jeg har god kontakt med, og det hjelper selvsagt. Hadde jeg ikke hatt de to hadde situasjonen vært mye, mye verre.

I tillegg sliter jeg med sosial angst, i tillegg depresjon som kommer og går. Det vil si at jeg av og til må takke nei til invitasjoner, og etter min erfaring slutter folk allerede å invitere meg etter ett avslag. Å må invitere meg selv er veldig kjedelig også. Enda kjedeligere er det å få et "nei" når jeg har spurt om å få komme (indirekte).

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, tror jeg ville bare lufte tankene mine litt. Takk.  

Anonymkode: b22e5...009

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her, takk for mange svar!

Jeg er en av de som er "ufrivillig venneløs". Før kunne jeg lett finne på å si og tulle litt med at "jeg har ingen venner jeg, haha!" men i det siste har jeg av en eller annen grunn begynt å tenke at folk kanskje sier "hun må jeg styre unna, noe er galt med henne" til seg selv.

Anonymkode: b22e5...009

 

Bra du har sluttet å si dette! Det kan nok skremme noen, ja. At en bekjent/ukjent plutselig sier noe sånt blir altfor intimt, på linje med å si "faren mln er alkoholiker", "jeg tok abort forrigr uke", "jeg har 100 000 i inkassogjeld"... Har opplevd noen perifere kolleger, venners bekjente etc som ut av det blå har fortalt meg altfor personlige ting.

Jeg føler at personen da mangler sosiale antenner, og trekker meg unna.

Anonymkode: c110d...6fb

[AnonymBruker]

Tenker at det er rart de deler det med meg.

Om det viser seg etter at jeg har blitt kjent med dem, så er det ikke noe jeg bryr meg om. Om jeg har beholdt personen som venn, så er det som regel mer grunn for det enn å droppe den etter en slik tilståelse

Anonymkode: 7eef2...dd9

[AnonymBruker]

Jeg ville for noen år siden tenkt at personen var spesiell, men jeg er en sånn person nå. Jeg snakker med folk på skolen, og har ikke problem med å snakke med fremmede eller ta en prat med noen jeg kjenner dårlig. Jeg ble eksludert fra vennegjengen når jeg ble 17-18 år og ikke drakk. Siden jeg aldri deltar på fester ute så blir jeg aldri invitert på noe alkoholfritt heller. Jeg går på medisiner som ikke tåler alkohol så jeg har ikke valgt å ikke drikke. Jeg er 21 år, skal begynne på andre året på universitetet og håper i hver forelesning å møte noen nye. Jeg prøver av og til å gjøre avtaler, men det er bare jeg som lager avtaler. Nå i sommer har jeg jobbet en del og ikke tatt kontakt med gamle venner, de har heller ikke tatt kontakt med meg. Har ikke vært med noen andre enn familien på tre måneder nå. Gledet meg til jobb da jeg kunne være sosial med kolleger i sommerjobben. Noen ganger gråter jeg, men jeg prøver å oppdrettholde kontakt, men føler alkoholen begrenser ekstremt! Vet det høres ut som bare den er problemet, men treffer ofte folk som liker å feste osv...

Anonymkode: 8611c...6fb

[Gjest O.G.]

Folk i forhold som ikke tar vare på kameratene sine vil befinne seg venneløs når forholdet er over. Så ta vare på vennene folkens.

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen venner. Er snart 30 og venneløs. Føler det fra tid til annen. Men har blitt dolket så mye i ryggen, at jeg vil heller gå å plukke søppel enn å sitte med en falsk gjeng. 

Hardt til tider, men ikke like hardt når jeg tenker hva enkelte er som personer. 

Utrolig vanskelig å finne noen å stole på eller komme godt overens med om mann ikke er i rette status, klær, forhold osv.

Jeg prøvde å gjøre noe med det, men driter meg ut bestandig. 

MEn ser andre drar sammen bytur, reiser, kvelder ... Ja, jeg vil og. Men ikke med hvem som helst.

Anonymkode: f1ce9...829

[AnonymBruker]

AB rett over her... Jeg gråter til tider pga det, ja!

Anonymkode: f1ce9...829

[AnonymBruker]

Henger meg på her! Er selv 23 år og har fått færre og færre venner de siste årene. Mye på grunn av flytting og bytte av studieretning flere ganger, men også fordi jeg selv har valgt å kutte ut venninner som har behandlet meg dårlig og vært falske. Jeg har to nære venninner (som jeg føler jeg holder på å vokse i fra) og kjæreste, men ingen av de bor i samme by som meg, og jeg kjenner ofte på følelsen av å være veldig ensom. Jeg ønsker meg flere venner, men er nok veldig preget av mine tidligere erfaringer, som har gjort meg utrolig selektiv. Gråter også innimellom, fordi jeg synes dette er så frustrerende. Dette er noe jeg ikke har delt med kjæresten enda, han har en enorm kontaktflate og venner over hele landet..

Føler med alle dere som har skrevet her, samtidig er det litt godt å lese at man ikke er alene om dette <3 

Anonymkode: 36ed8...584