Hvordan forholde seg til noen som har kreft

[AnonymBruker]

Skriver dette, redd for å bli kalt en hjertesløs drittkjærring. Blir litt langt... 

I nær familie har en person nettopp fått vite at de har kreft. Det er veldig lite,tidlig og skal opereres bort.

Jeg har vært deprimert så å si hele livet og strever virkelig med å vise, føle og kjenne på følelser. Utrolig vanskelig å forklare, men flat er vel kanskje det beste ordet man kan bruke for å forklare det. 

Før denne personen fikk diagnosen skulle familien snakke i sirkler om hva/hvorfor/hva skjer videre og hadde egentlig dømt denne personen til døden. FØR! 

Jeg klarer rett og slett ikke å være med på dette og ble kalt for kaldt fordi jeg ikke satt i gruppe å gråt med dem før vi fikk vite og alt virket ok. Jeg var glad og snakket som vanlig og fikk beskjed om at det var upassende, det var noe jeg prøvde spesifikt å gjøre slik at denne personen ikke bare satt med negativt rundt seg. I mitt liv så er man positiv! Etter min mening så er det ingenting man kan gjøre annet enn å være positiv, gå videre med livet og la legene ta seg av det medisinske. 

Blir satt i en vanskelig situasjon (egoistisk, jeg vet) når de ønsker å konstant snakke om hva og hvis og spør meg spørsmål, som jeg da svarer "feil" på. Ble nærmest grillet for informasjon om hvordan behandling man får når jeg ikke vet noe annet enn hva man ser på facebook under movember, rosa sløyfe og slikt.. Da svarte jeg feil og JEG ble kalt negativ fordi jeg sa mer drastiske behandlinger enn det de hadde sett for seg... Jeg aner ingenting om kreft i det hele tatt! 

Nå som vi vet at det er kreft så behøver jeg rett og slett hjelp til hvordan man behandler/takler mennesker med kreft.  Vanskelighet for å vise følelser og en helt annen måte å takle slikt på går dårlig sammen.  Hva ønsker de å høre? Hvordan skal man oppføre seg? 

Ser for meg at det jeg ville ønsket var at folk oppføre seg som vanlig, sett på den lyse siden ved det, ikke at alle satt å grein fordi jeg var i en dårlig situasjon :x Forstår at det sikkert er veldig individuelt men vil jo oppføre meg ordentlig... 

Hjelp! 

Anonymkode: 1cbd6...111

[fuglekvitter__]

Det er vanskelig å si, selv har jeg opplevd at noen har diktet opp at dem har kreft - så jeg virket helt hysterisk uten grunn. Jeg ville ikke vist at jeg var redd hvis du er redd, men smil og vis deg sånn som du ellers er. Ikke gjør deg til - for folk merker det. Jeg ville heller ikke vist at jeg var apatisk hvis du faktisk er apatisk til det. Bare vær deg selv.

Endret 12. august 2016 av fuglekvinnen__

[AnonymBruker]

Du behandler og snakker til mennesker med kreft eller andre alvorlige sykdommer på akkurat samme måten som tidligere, men du møter personens ønske om å snakke om egen sykdom på persones premisser. Dvs. Du verken jatter med, eller avviser personens ønske eller behov for å prate om sykdommen, redsel for hva sykdommen gjør eller kan gjøre med kroppen og livet. 

Er du usikker så sier du det dirkete til personen og spør hvordan personen ønsker å bli møtt. 

En person er ikke en sykdom, sykdom er heller ikke personen. Hvordan vil du selv ønske at andre skal forholde seg til deg om du får en alvorlig sykdom? 

Anonymkode: 186c9...964

[-Missi-]

Jeg kan svare litt på dette, har ikke kreft men på våren i år ble det etter besøk hos legen bestemt at jeg skulle utredes for mistanke for brystkreft og livmorhalskreft. Legen var helt satt ut selv og det ble jo jeg og for hadde ikke akkurat forventet dette. Dette var like før eksamensperioden og varte hele våren til sommerferien. Ting tar tid i helse norge. Dagen etter jeg hadde vært hos legen og fått fremlagt denne mistanken om diagnosene skulle vi ha forberedelse til eksamen på skolen. Jeg klarte å holde meg et par timer til foreleseren/læreren ganske strengt kom bort til meg og sa " Hva er det med deg i dag? Får du overhodet med deg noe jeg sier??". Jeg som blir sett på av mange som svært sterk og takler det meste løp ut i gangen mens jeg knakk sammen i gråt. Sto og hulket da ei veninne fra klassen kom løpende etter. Jeg fortalte hva som hadde skjedd og vi holdt rundt hverandre og gråt, jeg vet ikke hvor lenge vi sto der men så kom foreleseren/læreren, jeg har egentlig ingen relasjon til henne, untatt at jeg er en sånn elev som alltid prater i timene og svarer på spørsmål. Eneste kommunikasjonen vi hadde før dette. Jeg forteller det, og vi knekker sammen i gråt og holder rundt hverandre!! Hadde jeg aldri i mitt liv trodd.

Jeg får selvfølgelig lov å gå hjem men jeg velger å bli på skolen, siden dette er eksamen og jeg vil prøve å fokusere på det, heller enn alle tankene som så klart surrer rundt i hodet mitt. Dagen etter legger jeg ut en melding på vår felles klasse side på facebook hvor jeg forteller hvorfor jeg knakk sammen i går, da det er jo ikke akkurat noe jeg normalt gjør. Jeg får enormt med støtte, meldinger, folk ringer, og jeg får beskjed om å si fra om de kan gjøre noe for meg.

Under eksamensperioden, fokuserer jeg på den, og ber de i klassen om å heller hjelpe meg å fokusere tankene dit. Jeg går i disse månedene gjennom mange undersøkelser, mammografi, gyn undersøkelse med sånn røntgen stav, og de skjærer ut en del av brystet mitt, ganske stor bit. Jeg har totalt 4 eksamener samtidig.

Ikke før i juni helt på slutten av skoleåret/starten av sommern er jeg ferdig med alt. Det var sykt tøft men gud så godt det var med all den støtten!

og det aller beste jeg hadde ikke kreft!!!!! Først fikk jeg vite at jeg ikke hadde brystkreft, kulen de hadde fjernet var godartet, men jeg har vist en kronisk sykdom som kan gjøre at jeg får en slik kul /andre kuler og smerter i brystet i løpet av livet. Jeg fikk like før jeg dro på ferie vite at jeg hadde heller ikke livmorhalskreft, men også der en kronisk diagnose som fører til smerter og cyster. Så alt i alt føler jeg litt jeg har fått livet i gave på ny, ikke for det er kjipt å ha disse sykdommene men, de er ikke dødelige vertfall! Ja jeg vet det er bra overlevelses statisktikk på kreftypene jeg ble utredet for mistanke om, men det å skulle dø ung og dø fra sønnen min var selvfølgelig det jeg tenkte mest på.

Det beste du kan gjøre ts er å være ekte, vis følelsene dine, enten om du gråter, blir sint, eller vil snakke rolig med personen, om du vil fokusere på det positive så gjør det, det trengs det også! Det er nok av dem som ikke gjør det, som også er helt forståelig. Jeg trengte vertfall både de som gråt og var lei seg, de sinte, de som motiverte meg, de som skøv meg fra seg, de som jeg ikke ante likte meg engang som kom ut med følelsene. Ja alle persptektivene og følelsene. Man er i en ekstremt spesiell situasjon. Nå kom aldri jeg dit at jeg faktisk fikk kreft og alt som hører med, men det å gå gjennom alle undersøkelsene, og all usikkerheten og ventingen på svar var helt ærlig noe av det tøffeste jeg har gått gjennom. Støtt det mennesket i familien din med kreft på din måte, vær ærlig og ekte. Ingen reaksjon er feil, jeg forsto vertfall godt de forskjellige reaksjonene. Ikke vær redd for å snakke om sykdommen eller hva du tenker, men heller ikke vær redd for å fokusere på det positive. Masse lykke til.

[AnonymBruker]

Det jeg har lært etter flere bekjente med kreft: 

-Lytt om de vil snakke om det

-Behandle de som vanlig hvis du synes det passer seg

-De fleste liker å høre om dagligdagse ting istedet for kun å tenke på kreften

-Aldri si du forstår hvordan de har det. Det forstår man aldri med mindre man har vært i samme situasjon selv. Mange finner det svært provoserende at kreftfrie påstår de skjønner hvor vanskelig det er. 

-Vet du ikke hva du skal si, så si nettopp det. Spør personen det gjelder om h*n ønsker å snakke om sykdom, vanlige ting, og hvordan h*n ønsker at du behandler h*n. Mye bedre å spør, enn å "gjette" feil. 

Anonymkode: dddfd...21d

[daemonia]

Siden du ikke kan noe om kreft og behandling av de forskjellige typene, så ikke gå inn i diskusjoner om det. Det er helt OK at du bidrar med hva du har lært basert på opplysningskampanjer, men det er tydeligvis et ordentlig tramp på tærne deres. Så ikke si noe om det. Det blir jo bare bråk. 

Ellers så er jeg helt enig med deg. En kreftpasient bør uansett bli behandlet som en hvilken som helst annen person. I alvorlige tilfeller så har de det tøft nok som det er om ikke de rundt også skal begynne å behandle dem annerledes og vise overdreven sympati. Behandle dem akkurat som før! 
Men vær der om vedkommende trenger noen å snakke med. Og gi støtte og trøst når det trengs. 

Her er det faktisk de andre som overdramatiserer, og som i verste fall kan gjøre situasjonen vanskeligere å håndtere for den syke. 
Håper det går fint med pasienten  

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kreft og kan bare formidle at det finnes ingen fasit for hvordan man kan/bør/skal forholde seg til personer med kreft. Folk takler sykdom forskjellig og folk rundt deg takler andres sykdom forskjellig. Vær deg selv og forsøk å ta de hensyn du selv synes virker fornuftige. Dersom noen sliter med f.eks. utmattelse er det viktig å tro dem og forsøke å avlaste og ta visse forbehold til tross for at du selv ikke forstår/ser hvordan personen som er syk har/føler det. Vær åpen og spør om det er noe du lurer på. Mye bedre det enn at alle går og snakker bak ryggen på en og tar i en med silkehansker. Men vær også forberedt på at du ikke alltid får svar - kanskje personen ikke selv vet eller at personen ikke ønsker å snakke om akkurat dette. Husk også på at personen får sikkert 50-100 spørsmål daglig om hvordan det går og hvordan man har det? Det er veldig vanskelig å svare ærlig på dette da kreft ikke er som en influensa som går over i.l.a. et par ukers tid, samtidig som man føler på andres forvetning om at nå må det gå bedre eller at man ikke må fokusere på det negative. Alle ønsker selvsagt å bidra positivt, men det må faktisk være lov å føle litt på tingenes tilstand uten at man er depressiv for det. Noe annet vil være unaturlig og langt mere bekymringsfullt. En viktig ting alle bør vite er at man aldri bør spørre hvordan det går eller hvordan noen har det hvis man ikke takler svaret. I hverdagen på butikken spør alle om slikt hvorpå det forventes at alle svarer "Jo takk, bare bra" med et påfølgende smil. Slik fungerer det ikke for de som har kreft - ei heller for mange av de som blir i hverdagen ellers heller, bare sån til orientering

Anonymkode: 145d7...7f6

[AnonymBruker]

Den 12. august 2016 at 22.13, AnonymBruker skrev:

Skriver dette, redd for å bli kalt en hjertesløs drittkjærring. Blir litt langt... 

I nær familie har en person nettopp fått vite at de har kreft. Det er veldig lite,tidlig og skal opereres bort.

Jeg har vært deprimert så å si hele livet og strever virkelig med å vise, føle og kjenne på følelser. Utrolig vanskelig å forklare, men flat er vel kanskje det beste ordet man kan bruke for å forklare det. 

Før denne personen fikk diagnosen skulle familien snakke i sirkler om hva/hvorfor/hva skjer videre og hadde egentlig dømt denne personen til døden. FØR! 

Jeg klarer rett og slett ikke å være med på dette og ble kalt for kaldt fordi jeg ikke satt i gruppe å gråt med dem før vi fikk vite og alt virket ok. Jeg var glad og snakket som vanlig og fikk beskjed om at det var upassende, det var noe jeg prøvde spesifikt å gjøre slik at denne personen ikke bare satt med negativt rundt seg. I mitt liv så er man positiv! Etter min mening så er det ingenting man kan gjøre annet enn å være positiv, gå videre med livet og la legene ta seg av det medisinske. 

Blir satt i en vanskelig situasjon (egoistisk, jeg vet) når de ønsker å konstant snakke om hva og hvis og spør meg spørsmål, som jeg da svarer "feil" på. Ble nærmest grillet for informasjon om hvordan behandling man får når jeg ikke vet noe annet enn hva man ser på facebook under movember, rosa sløyfe og slikt.. Da svarte jeg feil og JEG ble kalt negativ fordi jeg sa mer drastiske behandlinger enn det de hadde sett for seg... Jeg aner ingenting om kreft i det hele tatt! 

Nå som vi vet at det er kreft så behøver jeg rett og slett hjelp til hvordan man behandler/takler mennesker med kreft.  Vanskelighet for å vise følelser og en helt annen måte å takle slikt på går dårlig sammen.  Hva ønsker de å høre? Hvordan skal man oppføre seg? 

Ser for meg at det jeg ville ønsket var at folk oppføre seg som vanlig, sett på den lyse siden ved det, ikke at alle satt å grein fordi jeg var i en dårlig situasjon :x Forstår at det sikkert er veldig individuelt men vil jo oppføre meg ordentlig... 

Hjelp! 

Anonymkode: 1cbd6...111

Jeg har kreft og jeg trenger at folk behandler meg som før. At de ikke maser om sykdommen hver gang vi snakkes. Jeg har ikke behov for å snakke om det og blir deppa i to dager etter slike samtaler. Jeg er ikke flink nok til å si at je ikke ønsker å prate om det. Det jeg trenger er folk som kan muntre meg opp, invitere meg, osv.... Når jeg er på jobb er det for å tenke på andre ting, så da blir jeg lei NPR kolleger føler de bør spørre hvordan det går og gi meg klemmer....

Anonymkode: 85878...175

[AnonymBruker]

Den 12.8.2016 at 22.33, fuglekvinnen__ skrev:

Det er vanskelig å si, selv har jeg opplevd at noen har diktet opp at dem har kreft - så jeg virket helt hysterisk uten grunn. Jeg ville ikke vist at jeg var redd hvis du er redd, men smil og vis deg sånn som du ellers er. Ikke gjør deg til - for folk merker det. Jeg ville heller ikke vist at jeg var apatisk hvis du faktisk er apatisk til det. Bare vær deg selv.

Du vet du kan bli politianmeldt for slike utsagn?

Anonymkode: 1b30c...148

[AnonymBruker]

Den 12.8.2016 at 22.41, AnonymBruker skrev:

Det jeg har lært etter flere bekjente med kreft: 

-Lytt om de vil snakke om det

-Behandle de som vanlig hvis du synes det passer seg

-De fleste liker å høre om dagligdagse ting istedet for kun å tenke på kreften

-Aldri si du forstår hvordan de har det. Det forstår man aldri med mindre man har vært i samme situasjon selv. Mange finner det svært provoserende at kreftfrie påstår de skjønner hvor vanskelig det er. 

-Vet du ikke hva du skal si, så si nettopp det. Spør personen det gjelder om h*n ønsker å snakke om sykdom, vanlige ting, og hvordan h*n ønsker at du behandler h*n. Mye bedre å spør, enn å "gjette" feil. 

Anonymkode: dddfd...21d

Dette er veldig, veldig viktig! 

Anonymkode: 6881c...a70

[Gjest O.G.]

Du skal behandle dem som vanlig. Drar du på besøk etter endt behandling så ha med mat siden kakeksi er vanlig.

[fuglekvitter__]

Den ‎13‎.‎08‎.‎2016 at 1.17, AnonymBruker skrev:

Du vet du kan bli politianmeldt for slike utsagn?

Anonymkode: 1b30c...148

Mulig, men nå svarer jeg bare trådstarter på "Hvordan forholde seg til noen som har kreft", så hvis man skal politianmelde noen for å ha egne meninger så værsågo. Hva er galt med dette utsagnet egentlig?

Endret 15. august 2016 av fuglekvinnen__

[AnonymBruker]

6 minutter siden, fuglekvinnen__ skrev:

Mulig, men nå svarer jeg bare trådstarter på "Hvordan forholde seg til noen som har kreft", så hvis man skal politianmelde noen for å ha egne meninger så værsågo. Hva er galt med dette utsagnet egentlig?

Jeg tror vedkommende siktet til forsikringssvindel og sånn, der folk dikter opp diagnoser... du snakket om en som lot som han hadde kreft. Det er vel ikke ulovlig å lyge og si til venner at en er syk og sånn, men det blir juridisk hvis man er sykmeldt pga en sykdom man ikke har, hvis man krever forsikringspenger for en sykdom man ikke har... Men det skal litt til å forfalske slikt da.

 

Uansett - det jeg vil si - som selv sitter inne med det - 

ikke glem vennen din. Ikke vent på at hun/han skal ta kontakt. Det kan hende vedkommende burer seg inne og depper, forteller ikke folk hvordan hun/han egentlig har det, for vil ikke at folk skal gå rundt og bekymre seg og vil helst ha tankene for seg selv... ikke tenk at du ikke skal forstyrre, at hun/han trenger hvile osv... 
Ta kontakt. Passer det ikke, så sier de fra. Ikke vent på at hun/han tar kontakt.
jeg sitter selv og føler meg så ensom! 
Føler liksom det blir feil at jeg skal ringe rundt og mase på at folk skal besøke meg eller invitere meg... føler jeg trenger meg på...

hadde jeg vært den friske, hadde jeg sendt en melding og spurt om det passet at jeg tok en tur en dag og når det evnt. passet, 

og jeg hadde invitert på middag, om vedkommende ikke orket, så hadde det vært greit. 
Jeg hadde heller ikke forventet at det var den syke som skulle ringe meg for å prate, 

men hadde ringt selv... Orker hun/han ikke prate, så tar hun ikke tlf.

 

Jeg føler familie og venner har sviktet meg... Det var voldsomt i starten hvordan alle ville stille opp,

men så ble det tyst. Jeg er i en fin periode nå og føler meg ganske bra, men depper og klarer ikke løfte telefonen og ringe selv, for jeg føler at de kanskje ikke vil ha kontakt med meg siden de selv ikke har gitt lyd fra seg

Jeg vil ikke ha noe sånn: Tenker på deg. Hvordan går det? 
Jeg orker ikke snakke om sykdommen. Jeg vil leve mest mulig normalt mens jeg kan - mens jeg fortsatt føler meg frisk!

Snakke om vanlige ting, om unger, om ting på tv, noe morsomt... ta meg med ut - om jeg orker....

Jeg vet at alle er forskjellige og ikke alle har det sånn som meg, men om du ikke hører noe fra en slik venninne, så ikke tenk at hun vil være i fred... send en sms i det minste og spør hvordan det går. Eller en melding på facebook. Hva som helst,

bare vis at du er der for henne.

Anonymkode: 85878...175

[fuglekvitter__]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror vedkommende siktet til forsikringssvindel og sånn, der folk dikter opp diagnoser... du snakket om en som lot som han hadde kreft. Det er vel ikke ulovlig å lyge og si til venner at en er syk og sånn, men det blir juridisk hvis man er sykmeldt pga en sykdom man ikke har, hvis man krever forsikringspenger for en sykdom man ikke har... Men det skal litt til å forfalske slikt da.

 

Anonymkode: 85878...175

Ja, jeg brukte det som eksempel. Jeg vet at det er ulovlig så klart. Å ljuge på seg kreft eller andre alvorlige sykdommer er jo helt borti natta.
Selv hadde jeg aldri giddet å anmelde en som gjorde sånt, men jeg hadde heller kuttet kontakten tvert hvis det var tilfellet. Da er jo personen helt koko.

Nå er det heldigvis få personer som gjør sånt da. Jeg vet om et tilfelle og det er egentlig ikke min sak, annet enn at jeg virket litt i overkant hysterisk for resten av omverden. Og sånt er jo veldig lett å finne ut av. "Hm... Hvorfor har du hår allikevel?", osv.

Nei det er ikke ulovlig å ljuge eller dikte opp sykdommer til venner, men jeg skjønner ikke poenget med det. "Jeg har kreft - stakkars meg" også vier man masse tid og energi på på en person pga en oppdiktet historie (om det hadde vært tilfellet). Jaja...  
Jeg har aldri opplevd at noen har diktet opp kreft eller andre sykdommer på vegne av seg selv innad i blant mine venner, men jeg har hørt om slike tilfeller.

Barn kan finne på å gjøre sånt. Selv diktet jeg opp mange sykdommer som 5-åring.

 

Endret 15. august 2016 av fuglekvinnen__

[AnonymBruker]

2 minutter siden, fuglekvinnen__ skrev:

Ja, jeg brukte det som eksempel. Jeg vet at det er ulovlig så klart. Å ljuge på seg kreft eller andre alvorlige sykdommer er jo helt borti natta.
Selv hadde jeg aldri giddet å anmelde en som gjorde sånt, men jeg hadde heller kuttet kontakten tvert hvis det var tilfellet. Da er jo personen helt koko.

Nå er det heldigvis få personer som gjør sånt da. Jeg vet om et tilfelle og det er egentlig ikke min sak, annet enn at jeg virket litt i overkant hysterisk for resten av omverden. Og sånt er jo veldig lett å finne ut av. "Hm... Hvorfor har du hår allikevel?", osv.

Nei det er ikke ulovlig å ljuge eller dikte opp sykdommer til venner, men jeg skjønner ikke poenget med det. "Jeg har kreft - stakkars meg" også vier man masse tid og energi på på en person pga en oppdiktet historie (om det hadde vært tilfellet). Jaja...  
Jeg har aldri opplevd at noen har diktet opp kreft eller andre sykdommer på vegne av seg selv innad i blant mine venner, men jeg har hørt om slike tilfeller.

Barn kan finne på å gjøre sånt. Selv diktet jeg opp mange sykdommer som 5-åring.

 

Eh jeg har hår alikevel. 
Dvs det tok flere mnd før jeg begynte å miste håret, mistet ikke helt, men ble veldig tynnhåret, så klippet det og fikk meg parykk som ser ganske ekte ut. Sminker meg og kler meg fint, så jeg ser faktisk frisk ut.
Folk tror jo at er du kreftsyk så er du tynn og hulkinnet og skallet...

Jeg la på meg pga sykdommen, pga medisiner, depresjon og you name it...

Og håret mitt er på vei ut igjen. Jeg begynte med kjølehette til slutt og når jeg begynner med behandling igjen vil jeg ha kjølehette. Det er tortur, men det er verdt det. For litt av det som holdt motet oppe, var at jeg i det minste fikk beholde håret.

 

Anonymkode: 85878...175

[fuglekvitter__]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eh jeg har hår alikevel. 
Dvs det tok flere mnd før jeg begynte å miste håret, mistet ikke helt, men ble veldig tynnhåret, så klippet det og fikk meg parykk som ser ganske ekte ut. Sminker meg og kler meg fint, så jeg ser faktisk frisk ut.
Folk tror jo at er du kreftsyk så er du tynn og hulkinnet og skallet...

Jeg la på meg pga sykdommen, pga medisiner, depresjon og you name it...

Og håret mitt er på vei ut igjen. Jeg begynte med kjølehette til slutt og når jeg begynner med behandling igjen vil jeg ha kjølehette. Det er tortur, men det er verdt det. For litt av det som holdt motet oppe, var at jeg i det minste fikk beholde håret.

 

Anonymkode: 85878...175

Ja, okey. Nei jeg tror ikke du har diktet opp at du har kreft, og det er sikkert det siste man vil høre når man har kreft at man diktet opp sånt.
Du som har eller har hatt kreft vet sikkert best om hvordan man skal forholde seg til personer som er alvorlig syke? Selv mener jeg at det å være seg selv og oppføre seg som til vanlig er det beste, men mener at du vet best.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, fuglekvinnen__ skrev:

Ja, okey. Nei jeg tror ikke du har diktet opp at du har kreft, og det er sikkert det siste man vil høre når man har kreft at man diktet opp sånt.
Du som har eller har hatt kreft vet sikkert best om hvordan man skal forholde seg til personer som er alvorlig syke? Selv mener jeg at det å være seg selv og oppføre seg som til vanlig er det beste, men mener at du vet best.

Det er nettopp det jeg mener, være helt vanlig.
Altså, jeg ligger ikke for døden ennå... 
Om jeg ligger der og er svak og sånn, ja da kan dere komme med sånn, stakkars deg osv.
INntil da vil jeg bli behandlet som en frisk, for jeg føler meg frisk... har bare en tikkende bombe i meg.... 

og jeg vil ikke bli frisk... med mindre det skjer et mirakel. 
Men jeg må bare ikke ta sorgene på forskudd. 
De fleste hadde nok blitt kjempedeppa med slike ting - 

og det er jeg seff, men pga jeg klarer å leve normalt, så klarer jeg å fokusere på den friske delen av meg.
og det hadde hjulpet så veldig om de rundt meg og behandlet meg som normalt.
Nå føler jeg at ingen tar kontakt med meg fordi de tror at jeg vil ha fred, stakkars meg, jeg er sikkert sliten og vil sikkert bare sove osv....

Men jeg savner sosial kontakt! og vil ikke trenge meg på, være den som maser - plis kom å besøk meg, plis få rjeg komme på besøk... syns folk kan sende meg en sms i det minste... så jeg vet at de fortsatt bryr seg.
høres ut som jeg syns synd på meg selv, men det gjør jeg ikke... men det er jo egentlig veldig synd på meg da haha
jaja, jeg har i alle fall humoren intakt

Og nei, jeg ønsker ikke å bli kjent med andre i samme situasjon... jeg ønsker å glemme sykdommen, å omgås vanlige, friske folk... for å føle meg friskest mulig. Grunnen til at jeg står  opp hver morgen, kler på meg, pynter meg - er for å føle meg frisk. 
Merker at om det er en morgen jeg bare vil ligge... og ikke har stelt meg eller noe, så føler jeg meg syk. Og jeg tror mange kreftsyke har lett for å havne i den fella, så mister de matlysta og livsmotet og blir liggende der og bare vente på døden.

Jeg vil ikke vente på døden for jeg finner meg ikke i at denne sykdommen skal ta kontroll over meg. Jeg skal kjempe.
Og da er humor og godt humør et viktig redskap. Det hadde hjulpet veldig om de rundt meg hadde tatt litt mer kontakt og.
Jeg lider i tillegg av telefonangst og sosialangst, men elsker å være sosial da... er bare at jeg ikke tør å ta initiativet selv

 

Anonymkode: 85878...175

[AnonymBruker]

5 timer siden, fuglekvinnen__ skrev:

Ja, jeg brukte det som eksempel. Jeg vet at det er ulovlig så klart. Å ljuge på seg kreft eller andre alvorlige sykdommer er jo helt borti natta.
Selv hadde jeg aldri giddet å anmelde en som gjorde sånt, men jeg hadde heller kuttet kontakten tvert hvis det var tilfellet. Da er jo personen helt koko.

Nå er det heldigvis få personer som gjør sånt da. Jeg vet om et tilfelle og det er egentlig ikke min sak, annet enn at jeg virket litt i overkant hysterisk for resten av omverden. Og sånt er jo veldig lett å finne ut av. "Hm... Hvorfor har du hår allikevel?", osv.

Nei det er ikke ulovlig å ljuge eller dikte opp sykdommer til venner, men jeg skjønner ikke poenget med det. "Jeg har kreft - stakkars meg" også vier man masse tid og energi på på en person pga en oppdiktet historie (om det hadde vært tilfellet). Jaja...  
Jeg har aldri opplevd at noen har diktet opp kreft eller andre sykdommer på vegne av seg selv innad i blant mine venner, men jeg har hørt om slike tilfeller.

Barn kan finne på å gjøre sånt. Selv diktet jeg opp mange sykdommer som 5-åring.

 

Flisespikkeri fra meg, men det er type cellegift du får som avgjør om du mister håret. Og type cellegift gis etter type kreft.  

Anonymkode: cc521...93a

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flisespikkeri fra meg, men det er type cellegift du får som avgjør om du mister håret. Og type cellegift gis etter type kreft.  

Anonymkode: cc521...93a

Og dessuten blir enkelte tilbudt kjølehette som kan hindre at en mister håret, ikke i alle tilfeller, men funka heldigvis for meg.
De hadde glemt å informere meg om det tilbudet, og da det kom noen vikarer og kommenterte at jeg hadde blitt så tynn i håret og spurte  ja du vil vel ikke ha kjølehette... 

jo det ville jeg, 

de mente at det kanskje var for sent pga jeg hadde mistet så mye,

men etter et par uker merket jeg at det kom noen stikkende stubber og nå rekker håret nedom ørene, men kort på toppen...

jeg trives ikke så veldig med kort hår, litt pga jeg har fått så stygg hud i nakken etter behandlingen... tror den har fucka litt opp p hormonbalansen, mista mensen og fått masse kviser og sår på rygg og bryst... Så jeg bruker parykk for å føle meg vel rett og slett. 

Og den er så fin at jeg får masse kommentarer... 

men vil ikke at alle skal vite at det er parykk, så jeg sier bare takk når noen kommenterer håret.

 

Jeg hater nemlig å føle meg som en pasient, vil ikke at alle skal gå rundt og se på meg og tenke stakkars....

derfor vil jeg verken gå rundt skallet eller lage blogg om hvor fælt det er.

Jeg har det egentlig ganske greit nå, har behandlingspause pga prøvene har vært så fine...

får håpe det fortsetter sånn... angsten kommer hver gang det nærmer seg kontroll, når/om det begynner å utvikle seg igjen, er det på'n igjen med cellegift
Jeg har heldigvis tålt det greit, blir litt nedslått første dagen, men så går det stort sett greit da. Fått gode kvalmemedisiner.

Anonymkode: 85878...175

[fuglekvitter__]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Flisespikkeri fra meg, men det er type cellegift du får som avgjør om du mister håret. Og type cellegift gis etter type kreft.  

Anonymkode: cc521...93a

Okey. God bedring i allefall.
Syntes du jeg har rett at hvis noen har kreft så burde man oppføre seg som man gjør til vanlig?

Endret 15. august 2016 av fuglekvinnen__