Samliv, svangerskap og uengasjert mann

[AnonymBruker]

1 time siden, Zienna skrev:

Du sier  det selv, at mannen din er lei av klaging.  Har du spesielle fysiske plager i svangerskapet, så bør selvsagt mannen din stille opp.  Har du er sunt svangerskap, så er du frisk, og det er ingen grunn til ekstra omsorg.   Da behøver du ikke å behandles som om du var syk.   

En far går ikke gravid, og det er faktisk for mye å vente at han skal være veldig engasjert enda.  Engasjementet kommer når baby er født, og for noen fedre må det til og med bli en viss størrelse på barnet.

 

Jeg regner med at du aldri har gått gravid?

Når man skaper et nytt liv sammen, skal faktisk begge parter bidra. Selv om man har et sunt svangerskap så er man ikke "frisk" i forhold til hva man er ellers. Man har vondt, er hormonell og ulykkelig, og alt er en unntakstilstand. 

Noen få gravide er mindre berørt, men flertallet kan skrive under på at graviditet definitivt IKKE er en normaltilstand, selv om det naturligvis ikke er en sykdom. Det er en naturlig prosess, som er tøff både psykisk og fysisk. Da bør mannen støtte, hjelpe og spille på lag!!! Kvinnen skaper barnet hans, og en viss takknemlighet er definitivt på sin plass. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med at du aldri har gått gravid?

Når man skaper et nytt liv sammen, skal faktisk begge parter bidra. Selv om man har et sunt svangerskap så er man ikke "frisk" i forhold til hva man er ellers. Man har vondt, er hormonell og ulykkelig, og alt er en unntakstilstand. 

Noen få gravide er mindre berørt, men flertallet kan skrive under på at graviditet definitivt IKKE er en normaltilstand, selv om det naturligvis ikke er en sykdom. Det er en naturlig prosess, som er tøff både psykisk og fysisk. Da bør mannen støtte, hjelpe og spille på lag!!! Kvinnen skaper barnet hans, og en viss takknemlighet er definitivt på sin plass. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

Jeg er enig med deg i at far bør bidra og støtte, men jeg tror likevel det går en grense for hvor mye dulling man bør forvente. Sier ikke at dette gjelder TS, men jeg har lagt merke til at mange forventer veldig mye av mennene, gjerne uten annen grunn enn at de er gravide. Det er en unntakstilstand ja, men hvis man er relativt frisk og rask er det en ganske vanlig unntakstilstand som kvinner har måttet takle i alle tider og under atskillig tøffere forhold. Har man store plager, fysisk eller psykisk, blir det selvsagt noe annet, men jeg kan forstå at en mann som har en partner som ikke plages særlig ikke forstår av seg selv at han forventes å "støtte", hva nå enn ligger i det.

Jeg har gått gravid selv (ikke at det er så relevant, men før du spør  ), fire ganger til og med og med varierende form, og har ikke forventet noen takknemlighet fra mannen min fordi jeg er så snill å gå gravid. Vi bør da være akkurat like takknemlige begge to, og at det er kvinnen som går gravid er da ikke mannen sin skyld. Like åpenbart som at mannen MÅ bidra når hun ikke kan bære tunge poser, skifte på senga eller aktivisere en vill toåring (gjør han ikke det er han lat, ubrukelig eller begge deler), er det at hun ikke behøver å utvikle noe prinsessesyndrom over å utføre noe som strengt tatt bare er en normal, kroppslig prosess.

Igjen, ikke myntet på TS.

Anonymkode: de855...964

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med deg i at far bør bidra og støtte, men jeg tror likevel det går en grense for hvor mye dulling man bør forvente. Sier ikke at dette gjelder TS, men jeg har lagt merke til at mange forventer veldig mye av mennene, gjerne uten annen grunn enn at de er gravide. Det er en unntakstilstand ja, men hvis man er relativt frisk og rask er det en ganske vanlig unntakstilstand som kvinner har måttet takle i alle tider og under atskillig tøffere forhold. Har man store plager, fysisk eller psykisk, blir det selvsagt noe annet, men jeg kan forstå at en mann som har en partner som ikke plages særlig ikke forstår av seg selv at han forventes å "støtte", hva nå enn ligger i det.

Jeg har gått gravid selv (ikke at det er så relevant, men før du spør  ), fire ganger til og med og med varierende form, og har ikke forventet noen takknemlighet fra mannen min fordi jeg er så snill å gå gravid. Vi bør da være akkurat like takknemlige begge to, og at det er kvinnen som går gravid er da ikke mannen sin skyld. Like åpenbart som at mannen MÅ bidra når hun ikke kan bære tunge poser, skifte på senga eller aktivisere en vill toåring (gjør han ikke det er han lat, ubrukelig eller begge deler), er det at hun ikke behøver å utvikle noe prinsessesyndrom over å utføre noe som strengt tatt bare er en normal, kroppslig prosess.

Igjen, ikke myntet på TS.

Anonymkode: de855...964

For meg høres det ut som at du er en av dem som ikke har blitt så berørt av graviditeten. Bare at du har fått fire barn, tyder på det. Jeg kunne aldri gått gravid fire ganger, svangerskap er for tøft for meg. Og jeg trengte støtte. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen i 5 år , og hatt det bra sammen. Nå venter vi vårt første barn , og samlivet vårt er ikke bra i det hele tatt. Vi krangler mye , og jeg er ofte lei meg /gråter mye. Det er nok en del hormoner ute å går, og ofte jeg som sier ifra som ender med en krangel, men mye handler om forventninger. 

Vi har også gifte planer , som vi har hatt en stund. Vi har flyttet inn i et nytt hus, god Økonomi og snart får vi et barn, jeg burde jo absolutt være lykkelig !! Men jeg føler meg helt motsatt, jeg føler meg sliten og alene i svangerskapet . Mannen min er nok lei av meg og mine plager og klager.. Jeg forstår det, men jeg hadde håpet på noe oppvartning, feks en pute i ryggen i sengen, er det mye å be om? Litt massasje i ny og ne ? Det hadde virkelig vært deilig nå som det nærmer ser termin.. 

Jeg prøver å flytte fokus til noe positivt og tenker dette er en dårlig periode hvor vi begge er spent , slitne og jeg bærer på mye sorg fra tidligere i år. Jeg prøver å innrede barnerom, mens han spiller data.. Jeg planlegger til bryllup, ( han som fridde) men føler meg helt alene med alt sammen.. Null interesse.. Begynner å lure på om han vil gifte seg i det hele tatt! Han sier ja, men gjør ingenting med forberedelser. Om han skal gjøre noe , ber han foreldrene om hjelp,og de hjelper gladelig til. Problemet er at han burde kunne fikse ting, han jeg skal gifte meg med! 

Noen ganger er kranglingen skikkelig ille , og jeg blir ganske urimelig og slem mot han ved ting jeg sier. Dette vet jeg at jeg må jobbe med.. 

Føler meg bare så fanget på en måte , alt dette går ut over gleden til barnet , bryllup og det nye huset. Jeg føler meg som en konstant gretten og trist person, hvor jeg før alltid hadde en dårlig spøk på lur og tok mye iniativ til morsomme aktiviteter. 

Sexlivet er heller ingenting å snakke om.. Helt dødt..

jeg skjønner ikke hva som har skjedd.. Redd for fremtid og hvordan dette skal gå. Har prøvd å kontakte familievernkontoret men det er helt fult , og jeg ønsker heller tips om hva jeg kan gjøre med dette.. 

Kommentarer som at vi ikke burde få barn osv er unødvendig, og gjør vondt verre.. Vil heller prøve å fikse dette og få dette til å funke.. Men, jeg må innrømme jeg blir i tvil på min følelser for denne mannen.. Jeg føler jeg ikke kjenner meg selv eller dette forholdet lenger:( 

Anonymkode: 7622c...6ed

Jeg tror at du skal prøve å ta deg sammen litt, og være veldig pirkete på hva du velger å si til han. Så i stedet for å bare si "ÅH du bryr deg ikke!" ( feks, sånt sa jeg ) Så bit deg i leppa og husk at han bryr seg. 

hva med å inkludere en god veninne inn i bryllupsplanleggingen? Dere kan sitte å kose dere sammen og planlegge. Mannen kan spille og slappe av fordi han synes det ikke er så gøy. Ok det, så får du det som du vil. 

Dette ordner seg.Tenk på alt du har! Dere får barn og elsker barnet og gifter dere og har nytt hus. Dette går bra!!!!

Anonymkode: f4661...4b3

[Zienna]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg regner med at du aldri har gått gravid?

Når man skaper et nytt liv sammen, skal faktisk begge parter bidra. Selv om man har et sunt svangerskap så er man ikke "frisk" i forhold til hva man er ellers. Man har vondt, er hormonell og ulykkelig, og alt er en unntakstilstand. 

Noen få gravide er mindre berørt, men flertallet kan skrive under på at graviditet definitivt IKKE er en normaltilstand, selv om det naturligvis ikke er en sykdom. Det er en naturlig prosess, som er tøff både psykisk og fysisk. Da bør mannen støtte, hjelpe og spille på lag!!! Kvinnen skaper barnet hans, og en viss takknemlighet er definitivt på sin plass. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

Det har jeg vært, to ganger.  Var like frisk som ellers, og jobbet for fullt til siste dag.  Visse fysiske, naturlige hindringer mot slutten, så jeg sto riktignok ikke i stige og malte huset.  Hormonene merket jeg ikke noe til før etter fødselen, og psyken (og jeg) var uendret. 
Sykefraværet blant gravide har økt vesentlig siden jeg ventet barn.  Spesielt gjelder det gruppen unge, førstegangsfødende.  Fra første måned i graviditeten begynner sykefraværet å øke. Og det fortsetter å øke gjennom svangerskapet. Det er først og fremst blant de yngre førstegangsfødende at sykefraværet øker mest.
-  Gravide som er sykemeldte som følge av komplikasjoner i svangerskapet, hører til mindretallet, forteller leder i Den Norske Jordmorforening, Marit Heiberg.  Les artikkelen under her:

http://www.aftenposten.no/norge/Kraftig-okning-i-gravides-sykefravar-155387b.html

[lunamuna]

Husk å puste. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Zienna skrev:

Det har jeg vært, to ganger.  Var like frisk som ellers, og jobbet for fullt til siste dag.  Visse fysiske, naturlige hindringer mot slutten, så jeg sto riktignok ikke i stige og malte huset.  Hormonene merket jeg ikke noe til før etter fødselen, og psyken (og jeg) var uendret. 
Sykefraværet blant gravide har økt vesentlig siden jeg ventet barn.  Spesielt gjelder det gruppen unge, førstegangsfødende.  Fra første måned i graviditeten begynner sykefraværet å øke. Og det fortsetter å øke gjennom svangerskapet. Det er først og fremst blant de yngre førstegangsfødende at sykefraværet øker mest.
-  Gravide som er sykemeldte som følge av komplikasjoner i svangerskapet, hører til mindretallet, forteller leder i Den Norske Jordmorforening, Marit Heiberg.  Les artikkelen under her:

http://www.aftenposten.no/norge/Kraftig-okning-i-gravides-sykefravar-155387b.html

Vi snakker ikke om sykefravær. Vi snakker om gravide som ønsker støtte og engasjement fra far. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

[Zienna]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi snakker ikke om sykefravær. Vi snakker om gravide som ønsker støtte og engasjement fra far. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

Mitt innlegg var tilsvar til den anonyme som hevdet at  "Selv om man har et sunt svangerskap så er man ikke "frisk" i forhold til hva man er ellers. Man har vondt, er hormonell og ulykkelig, og alt er en unntakstilstand". 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Zienna skrev:

Mitt innlegg var tilsvar til den anonyme som hevdet at  "Selv om man har et sunt svangerskap så er man ikke "frisk" i forhold til hva man er ellers. Man har vondt, er hormonell og ulykkelig, og alt er en unntakstilstand". 

Ja. Og "frisk" sto i anførselstegn. Det er jo fint for deg ST du ikke kjente deg hormonell under svangerskapet, men det er det mange som gjør. De er ikke syke, men de har det ganske så fælt likevel. Selv om du hadde det fint, kan du ikke uttale deg på vegne av de som har det annerledes. Jeg var bare glad da barnet kom, jeg går ikke rundt og mener at folk med fødselsdepresjon har prinsessenykker av den grunn. Hormoner påvirker oss forskjellig. 

Anonymkode: 86bf8...b0f

[AnonymBruker]

Her tror jeg forventningene dine og hans kolliderer litt. Og dere kjører dere fast i en spiral av negativitet. Å forvente at han skal yte mer når dere krangler mer, nytter ikke.
Jeg hadde blitt veldig usikker hvis min partner og jeg kranglet mye, og det er naturlig å trekke seg litt tilbake i en slik situasjon.
Dessuten merker han sikkert at du har forventninger han ikke klarer å innfri, antagelig er han usikker.
Når det er sagt er det helt naturlige ønsker du har. De fleste kvinner er skrudd annerledes sammen enn mange menn. Vi har en tendens til å tro at de skjønner hva vi trenger selv når vi står og hyler det motsatte. Noe ala, elsk meg mest når jeg fortjener det minst. Ingen menn jeg kjenner engasjerte seg i bryllup i det hele tatt. De har for lengst innsett at dette er damenes greie og damenes store dag.
Han virker litt umoden, i og med at han rømmer til spille verdenen istedet for å kommunisere med deg. Dere trenger begge å snakke om forventningene dere har til hverandre, barnet som kommer, bryllup osv. Og da er det viktig å lytte til den andre, selv om han eller du synes den andres tanker og følelser ikke samsvarer med egne forventninger og tanker. 
Ikke gå i forsvar, ikke dømme, men lytte og snakke sammen uten å anklage. 
Krangling fører sjelden frem, dere må begge begynne å jobbe i samme retning, og begynne å snakke sammen som voksne, Lykke til med baby :-)

Anonymkode: ad75e...763