Kommer ikke over en venninne.

[AnonymBruker]

Hei. For snart ett år siden så kuttet en av bestevenninnene mine kontakten med meg. Eller, hun slutter helt ut av det blå og snakke med meg. Jeg klarer ikke komme på noe jeg har gjort galt mot henne, utenom at i alle år har jeg alltid vært veldig ærlig på ting og sagt meningene mine selvom hu kanskje ikke har likt å høre sannheten alltid. Jeg har jo bare gjort dette for å ikke gå rundt grøten på saker og ting, og jeg vil heller være oppriktig og rett frem enn å gå rundt grøten som mange andre pleier fordi de er redd for å såre en person. Jeg var kanskje negativ før, noe hun påpekte også ved å si at "ingen vil være venn med sånne som deg". Dette er noen år siden hun sa det, men vi hadde fortsatt like god kontakt etter det og ordnet opp. De ordene går om og om igjen i hodet mitt, og når jeg ser meg selv i speilet, eller på bilder av meg selv klarer jeg ikke å tenke annet enn at jeg er falsk, negativ og waste of time.

Jeg tror kanskje en av grunnene til at hun ikke vil ha kontakt mer er fordi jeg ble venninne med ei jeg var bestevenn med før, før det skjedde en stor krangel og vi snakket ikke sammen på 2-3 år. I mellomtiden fikk jeg vite ganske mye sykt om ting hun hadde sagt og gjort bak min rygg, og såklart snakket jeg med andre om dette. Jeg ga henne en sjangse da hun hadde kontaktet meg sporadisk gjennom disse årene vi ikke var venner. Jeg tenkte at hun fortjener hvertfall en sjangse, for å bevise at hun har forandret seg. Vi er fortsatt gode venner den dag idag, og jeg tror hun jeg skriver om i starten ikke liker dette og ser på meg som en falsk person siden jeg ble venn med denne jenta etter jeg sa jeg aldri skulle prate med henne igjen.

Jeg har mange andre virkelig, gode venninner rundt meg, men denne venninna har jeg hatt siden barneskolen og vi har gått igjennom mye mer enn hva andre venninner har gjort. Jeg har alltid vært der for henne, uansett hva. Jeg har meldt meg inn syk fra jobben for å være med henne i en tung tid hun hadde, og føler jeg har gjort alt i beste hensikt. Men nå vil hun plutselig ikke prate med meg mer, har ikke gitt meg forklaring på noe. Og her om dagen slettet hun meg plutselig fra face. Dette går veldig inn på meg, og hjelper ikke særlig på selvtilliten min da jeg konstant tenker at jeg er en falsk person, osv. Jeg klarer virkelig ikke legge det fra meg, og nei jeg kommer ikke til å kontakte henne da hun har gjort det tydelig at hun ikke vil ha noe som helst kontakt eller vite av meg. Jeg skrev et brev til henne for ikke så lenge siden, og skulle poste det i postkassa hennes, men jeg ombestemte meg.

 

Har noen opplevd noe lignene, og har noen "tips"? Jeg prøver å ikke tenke så mye på henne, men det er vanskelig da jeg er veldig veldig lei meg for at vi ikke er venninner mer.. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 93fa7...c89

[Zenobia]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. For snart ett år siden så kuttet en av bestevenninnene mine kontakten med meg. Eller, hun slutter helt ut av det blå og snakke med meg. Jeg klarer ikke komme på noe jeg har gjort galt mot henne, utenom at i alle år har jeg alltid vært veldig ærlig på ting og sagt meningene mine selvom hu kanskje ikke har likt å høre sannheten alltid. Jeg har jo bare gjort dette for å ikke gå rundt grøten på saker og ting, og jeg vil heller være oppriktig og rett frem enn å gå rundt grøten som mange andre pleier fordi de er redd for å såre en person. Jeg var kanskje negativ før, noe hun påpekte også ved å si at "ingen vil være venn med sånne som deg". Dette er noen år siden hun sa det, men vi hadde fortsatt like god kontakt etter det og ordnet opp. De ordene går om og om igjen i hodet mitt, og når jeg ser meg selv i speilet, eller på bilder av meg selv klarer jeg ikke å tenke annet enn at jeg er falsk, negativ og waste of time.

Jeg tror kanskje en av grunnene til at hun ikke vil ha kontakt mer er fordi jeg ble venninne med ei jeg var bestevenn med før, før det skjedde en stor krangel og vi snakket ikke sammen på 2-3 år. I mellomtiden fikk jeg vite ganske mye sykt om ting hun hadde sagt og gjort bak min rygg, og såklart snakket jeg med andre om dette. Jeg ga henne en sjangse da hun hadde kontaktet meg sporadisk gjennom disse årene vi ikke var venner. Jeg tenkte at hun fortjener hvertfall en sjangse, for å bevise at hun har forandret seg. Vi er fortsatt gode venner den dag idag, og jeg tror hun jeg skriver om i starten ikke liker dette og ser på meg som en falsk person siden jeg ble venn med denne jenta etter jeg sa jeg aldri skulle prate med henne igjen.

Jeg har mange andre virkelig, gode venninner rundt meg, men denne venninna har jeg hatt siden barneskolen og vi har gått igjennom mye mer enn hva andre venninner har gjort. Jeg har alltid vært der for henne, uansett hva. Jeg har meldt meg inn syk fra jobben for å være med henne i en tung tid hun hadde, og føler jeg har gjort alt i beste hensikt. Men nå vil hun plutselig ikke prate med meg mer, har ikke gitt meg forklaring på noe. Og her om dagen slettet hun meg plutselig fra face. Dette går veldig inn på meg, og hjelper ikke særlig på selvtilliten min da jeg konstant tenker at jeg er en falsk person, osv. Jeg klarer virkelig ikke legge det fra meg, og nei jeg kommer ikke til å kontakte henne da hun har gjort det tydelig at hun ikke vil ha noe som helst kontakt eller vite av meg. Jeg skrev et brev til henne for ikke så lenge siden, og skulle poste det i postkassa hennes, men jeg ombestemte meg.

 

Har noen opplevd noe lignene, og har noen "tips"? Jeg prøver å ikke tenke så mye på henne, men det er vanskelig da jeg er veldig veldig lei meg for at vi ikke er venninner mer.. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 93fa7...c89

Da prøver jeg å analysere det du skriver her, og å konkludere etter det jeg finner:

1) "ingen vil være venn med sånne som deg". Dette er noen år siden hun sa det, men vi hadde fortsatt like god kontakt etter det og ordnet opp

Utsagnet hennes kan du bare glemme. Se det uthevede, samt pkt. 2

2) Jeg har mange andre virkelig, gode venninner rundt meg,

Ja, der ser du! Utsagnet hennes kan du hive ut av hodet ditt.

3) Jeg har alltid vært der for henne, uansett hva. Jeg har meldt meg inn syk fra jobben for å være med henne i en tung tid hun hadde, og føler jeg har gjort alt i beste hensikt.

Du høres ut som en flott venn. Ærlig og selvoppofrende.

Hun har sikkert gjort ting for deg også, som du husker og har satt pris på. Eller? Hvorfor får jeg følelsen av at dette er en enveis-relasjon, der hun nå skjønner at hun ikke får mer utav deg, og derfor dropper hun deg? Forklar for deg selv hvorfor hun er verdifull for deg. Tenk over konkrete episoder der hun har vært en flott, selvoppofrende venn.

 

Så vil jeg trekke frem dette: Du bekymrer deg over hvorvidt du er falsk.

4) i alle år har jeg alltid vært veldig ærlig på ting og sagt meningene mine selvom hu kanskje ikke har likt å høre sannheten alltid. Jeg har jo bare gjort dette for å ikke gå rundt grøten på saker og ting, og jeg vil heller være oppriktig og rett frem enn å gå rundt grøten som mange andre pleier fordi de er redd for å såre en person.

Jeg synes ikke dette høres ut som en falsk person.

Jeg tror hun har plantet noen tanker i deg som ikke er helt gode. Hiv dem ut! Bruk dine krefter på pkt. 2

 

 

[AnonymBruker]

Hvordan kuttet hun kontakten med deg? Skjedde det gradvis eller brått og svarer hun på henvendelser eller ignorerer hun? 

Ut ifra det du skriver så virker det som om det skjer mye drama rundt deg og at du kanskje kan være litt intens (sorry! ). Jeg vet i alle fall at jeg selv har veldig lite toleranse for å gå rundt mennesker som snakker mye dritt om andre. Selv om hun andre venninna di kanskje fortjener det så kan drittsnakking være ris til egen bak og få deg til å virke bitter. 

Jeg har også kuttet ut en venninne som var veldig kritisk og ærlig mot meg. Jeg var kjempeglad i henne og hun var en av mine aller nærmeste i mange år. På en måte så satte jeg pris på ærligheten, men samtidig så ble det slitsomt i lengden. Hun var litt typen som ikke bare er ærlig men som også kan være litt dominant, noe som gjør at vennskapet på sikt blir veldig skjevt. I min situasjon var det ikke én enkelt sak som fikk meg til å kutte henne brått ut, men heller mange småting som gjorde at det ble veldig lett for meg å ikke prioritere henne da jeg ble kjent med en annen gjeng hvor jeg ikke følte meg like underlegen eller utsatt for kritikk. Kanskje en feig måte å gjøre ting på, men det hører med til historien at denne venninnen var ganske hårsår og lett hisset seg opp så det er ikke noen jeg er interessert i en åpen konflikt med. 

For min del bærer jeg ikke på vonde følelser ovenfor henne. Kunne gjerne tatt kontakt for å si unnskyld for at jeg kuttet henne ut, men samtidig så er jeg redd for at hun ikke vil klare å innse hva som førte til at jeg gjorde det og dermed så orker jeg ikke. 

Anonymkode: 671a3...cb7

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Zenobia skrev:

Da prøver jeg å analysere det du skriver her, og å konkludere etter det jeg finner:

1) "ingen vil være venn med sånne som deg". Dette er noen år siden hun sa det, men vi hadde fortsatt like god kontakt etter det og ordnet opp

Utsagnet hennes kan du bare glemme. Se det uthevede, samt pkt. 2

2) Jeg har mange andre virkelig, gode venninner rundt meg,

Ja, der ser du! Utsagnet hennes kan du hive ut av hodet ditt.

3) Jeg har alltid vært der for henne, uansett hva. Jeg har meldt meg inn syk fra jobben for å være med henne i en tung tid hun hadde, og føler jeg har gjort alt i beste hensikt.

Du høres ut som en flott venn. Ærlig og selvoppofrende.

Hun har sikkert gjort ting for deg også, som du husker og har satt pris på. Eller? Hvorfor får jeg følelsen av at dette er en enveis-relasjon, der hun nå skjønner at hun ikke får mer utav deg, og derfor dropper hun deg? Forklar for deg selv hvorfor hun er verdifull for deg. Tenk over konkrete episoder der hun har vært en flott, selvoppofrende venn.

 

Så vil jeg trekke frem dette: Du bekymrer deg over hvorvidt du er falsk.

4) i alle år har jeg alltid vært veldig ærlig på ting og sagt meningene mine selvom hu kanskje ikke har likt å høre sannheten alltid. Jeg har jo bare gjort dette for å ikke gå rundt grøten på saker og ting, og jeg vil heller være oppriktig og rett frem enn å gå rundt grøten som mange andre pleier fordi de er redd for å såre en person.

Jeg synes ikke dette høres ut som en falsk person.

Jeg tror hun har plantet noen tanker i deg som ikke er helt gode. Hiv dem ut! Bruk dine krefter på pkt. 2

 

 

Takk for at du ville ta deg tid til å svare meg! Hun har selvsagt stilt opp for meg også da jeg har trengt det, men kanskje ikke like mye som jeg har stilt opp for henne. Jeg droppet avtaler med kjæresten min for å være med henne om hun trengte det, jeg satt alt på vent om hun trengte at jeg var der. Og jeg har ofret mye for henne. Hun valgte å ikke snakke med meg mer da jeg trengte henne som mest, og det var da mormoren min døde. Hun sendte meg melding mens jeg var på sykehuset (mens mormoren min levde) og spurte om jeg ville bli med på fest, og da jeg forklarte situasjonen ba hun meg om å si ifra om jeg ombestemte meg. Etter den samtalen hørte jeg ikke noe, ikke noe hvordan går det med mormoren din, lever hun, hvordan har du det? Ingenting! Og det såret meg veldig. Jeg mistet to personer samtidig, som sto meg veldig nært.. Og det gjør veldig, veldig vondt.

Du har noen gode poeng, som gir mening. Takk igjen for at du tok deg tid til meg!

Anonymkode: 93fa7...c89

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg litt igjen. Venninner fra barndommen, brutt kontakten, hatt kontakt sporadisk og alltid prøvd mer fordi vennskapet har vart lenge. For min del trenger ikke jeg å ha eibsom sitter som en moralsk vokter å forteller meg alt jeg gjør galt. Da er det bedre med en som går rundt grøten, sånn med mindre din venninne har spurt om din mening i visse ting.

For min del var det da for mye ulikheter til å fortsette et vennskap, etter flere år sammen så vet jeg at krangelen alltid kommer tilbake med dette mennesket. Så derfor brøyt jeg selv.

Anonymkode: abad6...34a

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kuttet hun kontakten med deg? Skjedde det gradvis eller brått og svarer hun på henvendelser eller ignorerer hun? 

Ut ifra det du skriver så virker det som om det skjer mye drama rundt deg og at du kanskje kan være litt intens (sorry! ). Jeg vet i alle fall at jeg selv har veldig lite toleranse for å gå rundt mennesker som snakker mye dritt om andre. Selv om hun andre venninna di kanskje fortjener det så kan drittsnakking være ris til egen bak og få deg til å virke bitter. 

Jeg har også kuttet ut en venninne som var veldig kritisk og ærlig mot meg. Jeg var kjempeglad i henne og hun var en av mine aller nærmeste i mange år. På en måte så satte jeg pris på ærligheten, men samtidig så ble det slitsomt i lengden. Hun var litt typen som ikke bare er ærlig men som også kan være litt dominant, noe som gjør at vennskapet på sikt blir veldig skjevt. I min situasjon var det ikke én enkelt sak som fikk meg til å kutte henne brått ut, men heller mange småting som gjorde at det ble veldig lett for meg å ikke prioritere henne da jeg ble kjent med en annen gjeng hvor jeg ikke følte meg like underlegen eller utsatt for kritikk. Kanskje en feig måte å gjøre ting på, men det hører med til historien at denne venninnen var ganske hårsår og lett hisset seg opp så det er ikke noen jeg er interessert i en åpen konflikt med. 

For min del bærer jeg ikke på vonde følelser ovenfor henne. Kunne gjerne tatt kontakt for å si unnskyld for at jeg kuttet henne ut, men samtidig så er jeg redd for at hun ikke vil klare å innse hva som førte til at jeg gjorde det og dermed så orker jeg ikke. 

Anonymkode: 671a3...cb7

Vel, hvordan hun kuttet ut kontakten.. La oss si opp igjennom de ti siste årene har hun hatt kjærester, og for hver gang hun fikk seg kjæreste ble jeg nedprioritert og hørte nesten ikke fra henne. Med en gang det ble slutt (og det var ofte med samme fyr, jeg hatet han for han var virkelig ikke bra for henne), sto jeg der med åpne armer og tok henne inn i varmen.. gang på gang! Hun tok opp vgs for ca 2 år siden nå, og da var hun i et forhold med en fyr. Jeg hørte bokstavelig talt aldri fra henne, og når jeg spurte henne om jeg har gjort noe galt fikk jeg til svar at hun prioriterte kun skole, kjæresten og trening og ville ikke ta seg tid til venninner. Venninner, sa hun. Vi har vært bestevenner siden barneskolen. De var sammen rundt ett år, og jeg så henne kanskje 1-2 ganger ila. det året, og vi snakket nesten aldri sammen. Eller, jeg prøvde å snakke med henne men var lite respons tilbake. Så når det ble slutt, sendte hun meg melding og spurte om hun kunne ringe meg for han hadde dumpa henne, og da hadde jeg fått nok! Jeg sendte henne melding, sa at måten hun har behandlet meg på er ikke greit osv, men avsluttet meldingen med at såklart kan hun ringe meg, og at jeg er der for henne. Etter det hørte jeg såvidt fra henne, det gikk noen måneder før vi smått begynte å prate igjen og alt var greit. Men så, ble bestemoren min veldig syk og lå på sykehuset (hun sto meg veldig nært), og jeg satt der 3 dager i strekk omtrent. Dag nr2 på sykehuset fikk jeg melding av henne om jeg ville bli med på fest. Jeg takket nei, og sa hvordan situasjon jeg var i og at mormoren min kom til å dø innen den uken, og fikk til svar at "stakkars, men husk hun er gammel og har hatt et fint liv. Si ifra om du ombestemmer deg og vil bli med ut!"
Mormoren min døde dagen etter, og det siste som står på meldingen fra henne er "Men si ifra om du ombestemmer deg". Hun spurte meg ikke engang hvordan det går, om hun lever, om hun er død, hvordan det går med meg. Ingenting. Og det var det siste jeg hørte fra henne.
Jeg innrømmer at det var jeg som var "lederen" av oss to, men jeg kan ikke si at jeg var sjefete på noen måte. Jeg ville alltid bare hennes beste.
Og når det kommer til hun andre venninna som jeg ble venn med etter 2-3 år, så var vi på en tur sammen alle 3 pluss noen til. Det ble en kjempestor krangel, og jeg ble kjempeskuffet over henne da jeg fikk høre fra x antall mennesker om alt hun har sagt og gjort bak ryggen min. Og da blir man såklart forbanna og vil snakke om det, og ja, det var dumt av meg og slenge dritt om henne. Men det var en naturlig reaksjon fra meg og andre denne jenta hadde snakket dritt om.

Jeg forstår godt at du byttet ut henne med en annen gjeng, ingen skal føle seg underlegen, spesielt ikke av venninner! Det høres ut som du har det bedre uten henne, og det er godt å høre

Anonymkode: 93fa7...c89

[AnonymBruker]

Bare det å anse deg selv som en leder høres jo utrolig slitsom ut. Kanakje du er too much?

Anonymkode: abad6...34a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bare det å anse deg selv som en leder høres jo utrolig slitsom ut. Kanakje du er too much?

Anonymkode: abad6...34a

Jeg formulerte meg kanskje litt feil der. Jeg mente ikke en leder som i "du skal gjøre alt jeg ber deg om", men det var som regel jeg som tok tak i ting og som hjalp henne ut av kriser osv og ikke omvendt. Vi begge hadde like mye å si, og meningene hennes betydde like mye som mine! Jeg så ikke ned på henne på noen måte, og hun var/er smartere enn meg. Men det var som regel jeg som tok styringen på ting, om hun ikke klarte det om du forstår hva jeg mener? Jeg beundrer jo henne, for at hun klarer å gjøre det hun gjør etter alt hun har gått gjennom i livet sitt.

Anonymkode: 93fa7...c89

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg formulerte meg kanskje litt feil der. Jeg mente ikke en leder som i "du skal gjøre alt jeg ber deg om", men det var som regel jeg som tok tak i ting og som hjalp henne ut av kriser osv og ikke omvendt. Vi begge hadde like mye å si, og meningene hennes betydde like mye som mine! Jeg så ikke ned på henne på noen måte, og hun var/er smartere enn meg. Men det var som regel jeg som tok styringen på ting, om hun ikke klarte det om du forstår hva jeg mener? Jeg beundrer jo henne, for at hun klarer å gjøre det hun gjør etter alt hun har gått gjennom i livet sitt.

Anonymkode: 93fa7...c89

Jo jeg ser deg. Men det var jo i dine øyne at hun ikke klarte ting. Hun tok ikke tak selv så da måtte du. Hun tok ikke initiativ så da gjorde du det. Slike ting ville fått meg til å føle at venninna er mer mamma, at hun ikkeeæ har trua på meg, for mye sympatisering. Og jeg ville ikke sett på dette som venninner som stiller likt. Jeg har selv venninner som har tatt dårlig valg der de dårlige valga faktisk har fått verste utfall. Men jeg kan ikke gjøre noe, jeg må la folk ta egne valg. Og det er dette jeg mener med at hun kan tenke at du er too much. Hjelpe noen ut av alle kriser kan fort bli sett på som mine punkter over her. Tror du ikke hun hadde klart seg uten din tilstedeværelse?  I tillegg var det vel du som brøyt. Du har tatt i mot alt i mange år da ble det sikkert rart for henne når du snakket så hardt i mot så plutselig. Kan tenkes at det hun trenger er å gjøre ting alene på sin måte. 

Anonymkode: abad6...34a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo jeg ser deg. Men det var jo i dine øyne at hun ikke klarte ting. Hun tok ikke tak selv så da måtte du. Hun tok ikke initiativ så da gjorde du det. Slike ting ville fått meg til å føle at venninna er mer mamma, at hun ikkeeæ har trua på meg, for mye sympatisering. Og jeg ville ikke sett på dette som venninner som stiller likt. Jeg har selv venninner som har tatt dårlig valg der de dårlige valga faktisk har fått verste utfall. Men jeg kan ikke gjøre noe, jeg må la folk ta egne valg. Og det er dette jeg mener med at hun kan tenke at du er too much. Hjelpe noen ut av alle kriser kan fort bli sett på som mine punkter over her. Tror du ikke hun hadde klart seg uten din tilstedeværelse?  I tillegg var det vel du som brøyt. Du har tatt i mot alt i mange år da ble det sikkert rart for henne når du snakket så hardt i mot så plutselig. Kan tenkes at det hun trenger er å gjøre ting alene på sin måte. 

Anonymkode: abad6...34a

Jeg beordret jo henne ikke at sånn og sånn skal hun gjøre. Om hun ba meg om råd, så ga jeg jo henne det. Om hun var rådløs, så hjalp jeg jo henne med det, i mine øyne er det jo sånn det skal være? At man skal hjelpe hverandre opp, og holde de i hånda om de trenger det? Jeg har alltid fortalt henne at jeg tror på henne om hun skal gjøre noe, og hun tok ofte intiativ til ting, kanskje oftere enn meg. Så det du skriver, eller det bildet du har av meg kjenner jeg meg ikke igjen i desverre. Jeg tror du har misforstått det jeg har skrevet.. Jeg lot henne såklart ta egne valg, jeg sa ikke "gjør du ikke som jeg sier så kommer du til å drite deg ut", men når hun tok de samme valgene om og om igjen, og det ble dumt gang på gang, da trenger man jo å få en realitycheck, det er hvertfall hva jeg hadde satt pris på. Når hun strakk ut en hånd, eller viste tydelig at hun trengte meg eller trengte hjelp så hjalp jeg jo henne. Det var ikke slik at "her er mine leveregler for å ha det bra, følger du ikke de får du et dårlig liv". Såklart hadde hun klart seg uten meg, og det gjør hun jo og virker det som. Og vi pratet sammen igjen etter den meldingen jeg sendte henne, og alt var som før i mange måneder helt til hun plutselig sluttet å snakke med meg. Men ja, det kan godt tenkes at hun tok seg veldig nær av den meldingen jeg sendte, for hun ringte meg ikke. Men jeg ringte henne, flere ganger for å spørre hvordan det gikk og om hun ville prate. Så der har du et poeng, kanskje hun ikke tålte å høre at hun hadde vært en dårlig venninne for meg. Jeg bare synes det er så trist å ikke vite om hun har det bra nå, om det skjer noe spennende i livet hennes osv. Det er så rart å ikke kunne ringe henne eller bli ringt når noe har skjedd.

Anonymkode: 93fa7...c89

[Mari Y]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. For snart ett år siden så kuttet en av bestevenninnene mine kontakten med meg. Eller, hun slutter helt ut av det blå og snakke med meg. Jeg klarer ikke komme på noe jeg har gjort galt mot henne, utenom at i alle år har jeg alltid vært veldig ærlig på ting og sagt meningene mine selvom hu kanskje ikke har likt å høre sannheten alltid. Jeg har jo bare gjort dette for å ikke gå rundt grøten på saker og ting, og jeg vil heller være oppriktig og rett frem enn å gå rundt grøten som mange andre pleier fordi de er redd for å såre en person. Jeg var kanskje negativ før, noe hun påpekte også ved å si at "ingen vil være venn med sånne som deg". Dette er noen år siden hun sa det, men vi hadde fortsatt like god kontakt etter det og ordnet opp. De ordene går om og om igjen i hodet mitt, og når jeg ser meg selv i speilet, eller på bilder av meg selv klarer jeg ikke å tenke annet enn at jeg er falsk, negativ og waste of time.

Jeg tror kanskje en av grunnene til at hun ikke vil ha kontakt mer er fordi jeg ble venninne med ei jeg var bestevenn med før, før det skjedde en stor krangel og vi snakket ikke sammen på 2-3 år. I mellomtiden fikk jeg vite ganske mye sykt om ting hun hadde sagt og gjort bak min rygg, og såklart snakket jeg med andre om dette. Jeg ga henne en sjangse da hun hadde kontaktet meg sporadisk gjennom disse årene vi ikke var venner. Jeg tenkte at hun fortjener hvertfall en sjangse, for å bevise at hun har forandret seg. Vi er fortsatt gode venner den dag idag, og jeg tror hun jeg skriver om i starten ikke liker dette og ser på meg som en falsk person siden jeg ble venn med denne jenta etter jeg sa jeg aldri skulle prate med henne igjen.

Jeg har mange andre virkelig, gode venninner rundt meg, men denne venninna har jeg hatt siden barneskolen og vi har gått igjennom mye mer enn hva andre venninner har gjort. Jeg har alltid vært der for henne, uansett hva. Jeg har meldt meg inn syk fra jobben for å være med henne i en tung tid hun hadde, og føler jeg har gjort alt i beste hensikt. Men nå vil hun plutselig ikke prate med meg mer, har ikke gitt meg forklaring på noe. Og her om dagen slettet hun meg plutselig fra face. Dette går veldig inn på meg, og hjelper ikke særlig på selvtilliten min da jeg konstant tenker at jeg er en falsk person, osv. Jeg klarer virkelig ikke legge det fra meg, og nei jeg kommer ikke til å kontakte henne da hun har gjort det tydelig at hun ikke vil ha noe som helst kontakt eller vite av meg. Jeg skrev et brev til henne for ikke så lenge siden, og skulle poste det i postkassa hennes, men jeg ombestemte meg.

 

Har noen opplevd noe lignene, og har noen "tips"? Jeg prøver å ikke tenke så mye på henne, men det er vanskelig da jeg er veldig veldig lei meg for at vi ikke er venninner mer.. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 93fa7...c89

Jeg ville nok kuttet ut slike venner ganske fort, ikke gitt dem noen ny sjanse(sorry, men det hadde jeg bare ikke giddet). Har vært igjennom noen slike, og fant ut at man kan tilgi, men det betyr ikke at man trenger å bli kamerater igjen. Men er bra du gir henne en ny sjanse. Dersom hun ikke vil forandre på seg, fortsetter å spre usanheter, ol- er det best å kutte dem ut. 

Kanskje problemet er å være FOR ærlig? Ikke ærlig, men å være for ærlig? I hvert fall dersom man sier ting som lett kan oppleves sårende. Ville kanskje tenkt litt gjennom det, i alle fall:) 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg beordret jo henne ikke at sånn og sånn skal hun gjøre. Om hun ba meg om råd, så ga jeg jo henne det. Om hun var rådløs, så hjalp jeg jo henne med det, i mine øyne er det jo sånn det skal være? At man skal hjelpe hverandre opp, og holde de i hånda om de trenger det? Jeg har alltid fortalt henne at jeg tror på henne om hun skal gjøre noe, og hun tok ofte intiativ til ting, kanskje oftere enn meg. Så det du skriver, eller det bildet du har av meg kjenner jeg meg ikke igjen i desverre. Jeg tror du har misforstått det jeg har skrevet.. Jeg lot henne såklart ta egne valg, jeg sa ikke "gjør du ikke som jeg sier så kommer du til å drite deg ut", men når hun tok de samme valgene om og om igjen, og det ble dumt gang på gang, da trenger man jo å få en realitycheck, det er hvertfall hva jeg hadde satt pris på. Når hun strakk ut en hånd, eller viste tydelig at hun trengte meg eller trengte hjelp så hjalp jeg jo henne. Det var ikke slik at "her er mine leveregler for å ha det bra, følger du ikke de får du et dårlig liv". Såklart hadde hun klart seg uten meg, og det gjør hun jo og virker det som. Og vi pratet sammen igjen etter den meldingen jeg sendte henne, og alt var som før i mange måneder helt til hun plutselig sluttet å snakke med meg. Men ja, det kan godt tenkes at hun tok seg veldig nær av den meldingen jeg sendte, for hun ringte meg ikke. Men jeg ringte henne, flere ganger for å spørre hvordan det gikk og om hun ville prate. Så der har du et poeng, kanskje hun ikke tålte å høre at hun hadde vært en dårlig venninne for meg. Jeg bare synes det er så trist å ikke vite om hun har det bra nå, om det skjer noe spennende i livet hennes osv. Det er så rart å ikke kunne ringe henne eller bli ringt når noe har skjedd.

Anonymkode: 93fa7...c89

Tror du mistolker meg og. Samtidig bruker du mye ord som er helt i andre skalaen enn jeg noen gang har tenkt og ment her.

Anonymkode: abad6...34a

[Anonymousjente]

Jeg går igjennom det samme. Jeg mistet to av mine beste og eneste venninner. Nå sitter jeg to år senere og lurer på hva faen som skjedde. Hva er det jeg gjorde galt? Hva er det de har sagt om meg for at jeg fortjente det? Den dag i dag sitter jeg enda og tenker på det og drømmer til og med om det. Sliter nok litt med å gi slipp på relasjoner, noe som gir mening når jeg ikke har funnet noen andre og kommet videre. 

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt og beklage henne, men samtidig kanskje ikke legge deg helt flat heller. Gi henne en åpen mulighet til å bli kjent på ny eller få tilbake den samme kontakten hvis hun ønsker det. Du er ikke den eneste som mister kontakt med barndomsvennen. Utrolig mange gjør dette fordi de vokser fra hverandre om du vil eller ikke... desverre.

Ønsker deg lykke til videre! 

[AnonymBruker]

Evt noen ganger vokser man fra hverandre og får seg nye venner.

Anonymkode: abad6...34a