Tilknytningsproblemer - årsak?

[AnonymBruker]

Jeg strever med noe jeg føler ligger i kategorien tilknytningsproblemer. Klarer ikke å betro meg til andre mennesker, selv om det er noen jeg synes godt om og det ikke hadde vært så unaturlig i situasjonen, synes det er veldig vanskelig å ta initiativ til kontakt med andre, og det er ekstremt vanskelig å spørre noen om hjelp, selv med små ting som hadde vært en filleting for dem. Jeg har lært meg å smalltalke og virke mer velfungerende utad, men jeg har ikke hatt en nær venn i hele mitt liv. Når jeg googler tilknytningsproblemer, ser det ut som at foreldrene er den eneste årsaken til at de oppstår, eller i alle fall hovedårsaken. Går det an å få tilknytningsproblemer dersom man aldri har vært utsatt for vold eller omsorgssvikt hjemme? Kan mobbing være nok til å utløse dem? 

Og litt på siden: Kan man få en slags lettere tilknytningsvansker i voksen alder, dersom man har vært i et forhold med fysisk eller psykisk vold, eller utroskap, og tenker at jeg klarer ikke å få kjæreste igjen? Altså, ikke at man ikke vil, men at man ikke klarer å slippe noen innpå seg som man gjorde.

Anonymkode: f8ae2...798

[Gjest noe tilfeldig]

Om man eksempelvis har blitt mobbet mye eller opplevd massivt svik vil det selvfølgelig gjøre at man blir skeptisk og kan "skjerme seg selv" gjennom å unngå nære relasjoner og dermed risiko for å bli såret igjen. Det tror jeg er normalt. Men har du nære kontakt med en eller to venner, tror jeg heller ikke man nødvendigvis trenger mer. Det er ikke "lykken i livet" å ha mange venner/bekjente. Jeg lurer litt på hvordan dette er et problem for deg? Føler du deg ensom? Eller er det heller det at du tror andre er mer åpen mot nye mennesker enn deg, og du ønsker å være det også? 

[AnonymBruker]

Jeg har som sagt ingen nære venner, og har aldri hatt det. Verst av alt, jeg vet ikke om jeg klarer å bli venn med noen på den måten... Når jeg var yngre synes jeg alt av samtaler med ukjente mennesker er skummelt. Nå klarer jeg å snakke om "mat og klær, vær og vind" med omtrent hvem som helst, jeg kan være lyttende og medfølende når andre vil fortelle om sitt, men noe knyter seg i meg med tanke på å skulle fortelle om mine egne følelser og erfaringer. 

Resultatet er at jeg heller ikke er virkelig inkludert i noen sammenheng, jeg er typen som kan slenge seg med i en gruppe(hvis noen andre inviterer), men har ingen som regner meg blant sine nærmeste og vice versa. Det hadde sikkert blitt bedre for andre om jeg hadde blitt flinkere til å ta initiativ, siden jeg tror jeg virker avvisende, og bedre for meg selv hvis jeg hadde klart å skape et ordentlig vennskap.  

Anonymkode: f8ae2...798

[Artèm]

Du kan søke mer om dette på Google:

　

- Trygg tilknytning

- Engstelig unvikende tilknytning

- Engstelig ambivalent tilknytning

- Desorganisert tilknytning

　

Tilknytningen til andre mennesker kan påvirkes allerede når vi er små barn.

　

Dette kan du lese mer om i boken "Til barnets beste".

[AnonymBruker]

Det virker igjen som det kommer tilbake til foreldrene, og jeg har som sagt ingenting å utsette på dem. De har dekket mine behov både materielt og emosjonelt. Så klart, jeg husker ikke tiden som spedbarn eller smårolling, og det er mulig at de var annerledes da. Det har jeg ingen mulighet til å finne ut, så langt jeg vet...

Anonymkode: f8ae2...798

[AnonymBruker]

De engstelig unnvikende vil ofte ikke si noe om en dårlig barndom om de får spørsmål, men graver man dypere kan de ofte ikke gi noe særlig med eksempler på gode minner hvor man ble møtt og støttet av foreldrene feks. De to engstelige kategoriene i tilknytningsvansker handler om foreldre som ikke har møtt barnets behov (særlig i alderen 0-2) godt nok, dvs at de har avvist barnet (gitt lite trøst, sendt på rommet etc) når barna var redde eller lei seg. Barna slutter da kjappt å vise følelser, og derfor husker man altså ikke at man ikke fikk trøst siden man slutta å uttrykke behov. På den måten fikk man en ok barndom men lærer seg å trekke seg unna andre feks og lærer seg ikke så godt å håndtere følelser feks. Det behøver ikke være snakk om alvårlig omsorgssvikt altså.

Men ikke alle vansker med å knytte seg til andre handler om den type tilknytningsvansker som blir beskrevet. Da handler det mer om angst, og opplevelsen av traumer og belastning feks i form av mobbing, utestenging etc. Da er det ikke diagnostiserte tilknytningsvansker altså, og stammer da ikke fra foreldrene. 

Skal det være snakk om tilknytningsvansker skal vanskene liksom alltid ha vært til stede, fra før skolealder og gjennom hele livet. Samtidig spiller temperament og peraonlighet inn. Jeg har ei forsiktig og engstelig, men særs bestemt lita jente. Hadde jeg ikke klart å støtte og trøste henne nok kunne hun lett blitt unvikende tilknytet som resultat av hennes personlighet og min manglende støtte. Ikke fordi jeg bedrev omsorgssvikt, men forsi hun krever en VELDIG tydelig og støttende oppdragelse. Mitt barn nr en er ikke på samme måte, og langt lettere å møte på sine behov. Så det kreves ikke alltid mye omsorgssvikt, men gjerne en kombo av et barms personlighet som er en miss match med foreldrene feks. 

 

Håper dette nyanserte det litt mer. 

Anonymkode: 7da06...452

[Artèm]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det virker igjen som det kommer tilbake til foreldrene, og jeg har som sagt ingenting å utsette på dem. De har dekket mine behov både materielt og emosjonelt. Så klart, jeg husker ikke tiden som spedbarn eller smårolling, og det er mulig at de var annerledes da. Det har jeg ingen mulighet til å finne ut, så langt jeg vet...

Anonymkode: f8ae2...798

 

Det jeg refererte til og som står i boken, er beregnet på barn som er 1-3 år.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det virker igjen som det kommer tilbake til foreldrene, og jeg har som sagt ingenting å utsette på dem. De har dekket mine behov både materielt og emosjonelt. Så klart, jeg husker ikke tiden som spedbarn eller smårolling, og det er mulig at de var annerledes da. Det har jeg ingen mulighet til å finne ut, så langt jeg vet...

Anonymkode: f8ae2...798

Kan du komme med minimum tre gode og detaljerte eksempler på hvordan de dekket dine behov emosjonellt?

Anonymkode: ce954...3c6