Negative tanker ødelegger hverdagen min!

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med negative tanker, dvs. tanker, forestillinger og følelser som omhandler meg og er negative. Det kan være alt fra ting jeg har gjort til kommentarer eller bemerkninger jeg har fått av andre. Dette styrer innimellom hverdagene mine, jeg blir trist og uvel av disse tankene. Har dere noen tips og råd til meg? Hvordan kan jeg styre disse tankene og unngå at de ødelegger dagene mine? 

Jeg må nevne at jeg bor alene og har svært få venner (2 stk). Jeg jobber ganske mye, men utenom jobben tilbringer jeg mye tid alene. 

Anonymkode: c2dfb...ad3

[AnonymBruker]

Dette er mønstre som er satt i ditt hode, har hørt det stammer fra barndom.

Når tankene kommer så si til deg selv: SLETT- erstatt det med et positvt ord om deg selv.

Anonymkode: 94895...e5e

[AnonymBruker]

Kan du gi noen eksempler? 

Et konkret (og generelt) tips er å prøve å fylle inn dagene dine med noe mer produktivt. Når man er mye alene kan slike enkelthendelser og kommentarer fort bli av større betydning enn det trenger å være. Trives du forresten i din egen tilværelse? Liker du å jobbe så mye som du gjør, ha det antallet av venner du har og tilbringe mye av tiden din alene? Det er selvsagt ikke noe galt i å gjøre det, men nå spør jeg bare for å danne meg et bilde av situasjonen din. 

Ellers er det en god del som sliter med nettopp dette du gjør. Det er nok ikke så dumt å få hjelp av en fagkyndig. Her kan du få hjelp til å forstå hvorfor du tenker slik du gjør, samt lære deg noen strategier for å nærme deg dine egne handlinger og andres kommentarer på en bedre måte. 

Anonymkode: d8323...63a

[Gjest Scorpio_]

Skriv motiverende/inspirerende ord på post-it-lapper og fest de på forskjellige steder. Det kan virke litt teit, men det hjelper! 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du gi noen eksempler? 

Et konkret (og generelt) tips er å prøve å fylle inn dagene dine med noe mer produktivt. Når man er mye alene kan slike enkelthendelser og kommentarer fort bli av større betydning enn det trenger å være. Trives du forresten i din egen tilværelse? Liker du å jobbe så mye som du gjør, ha det antallet av venner du har og tilbringe mye av tiden din alene? Det er selvsagt ikke noe galt i å gjøre det, men nå spør jeg bare for å danne meg et bilde av situasjonen din. 

Ellers er det en god del som sliter med nettopp dette du gjør. Det er nok ikke så dumt å få hjelp av en fagkyndig. Her kan du få hjelp til å forstå hvorfor du tenker slik du gjør, samt lære deg noen strategier for å nærme deg dine egne handlinger og andres kommentarer på en bedre måte. 

Anonymkode: d8323...63a

Typiske negative tanker er at jeg føler meg mislykket i forhold til andre ( ser at alle rundt meg gifter seg/ får barn mens jeg er singel, tenker da at jeg kommer til å forbli sånn for alltid). Det kan også være at jeg synes jeg er stygg og lite attraktiv, andre ganger kan kommentarer folk kommer med plage meg. 

Jeg mistrives ikke direkte i jobben min, men jeg synes  ikke at jeg mestrer alle oppgaver i jobben min. Trives veldig med å bo alene, men skulle gjerne hatt flere venner å være med på fritiden. Jeg savner også å ha en kjæreste/ samboer. Så det er flere ting i tilværelsen min jeg er misfornøyd med, altså få venner, ingen kjæreste fører til at jeg ofte føler meg ensom. 

Anonymkode: c2dfb...ad3

[AnonymBruker]

Følger...!

Anonymkode: 5b3ef...842

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver og kan prøve å komme med noen tips/erfaringer til hva som hjalp meg (men er ikke flink til å forklare, så blir nok veldig langt innlegg), kanskje det ikke hjelper så mye en gang, men håper noe kan komme til hjelp for deg! Selv om jeg ikke er 100% bedre, men har kommet en ganske lang vei og innsett mye på veien hit jeg er i dag.

Jeg hadde mange problemer: sosial angst, sykelig overvektig, veldig dårlig selvtillit/selvbilde, satte alle andre foran meg selv og levde veldig etter alle andre, sjenert, tilbakeholden, veldig negativ til ting, var veldig deprimert og utviklet spiseforstyrrelser. Altså, det var veldig mye og alt gikk liksom veldig inn i hverandre om du skjønner, og i tillegg til dette så følte jeg meg ganske ensom for som deg så hadde jeg bare to venner gjennom hele ungdomsskolen/videregående fram til 20-årene. Så det er jo i den perioden hvor det forventes at man skal ha mange venner og gjøre sosiale ting mens jeg satt bare hjemme hele tiden. Fordi de 2 vennene jeg hadde hadde jo andre venner igjen, ikke bare meg. Følte meg veldig nedprioritert på en måte. Alltid andre valg.

Jeg nådde bunnen etterhvert og forsto at noe måtte endres, og jeg startet smått med:

- Face my fear: Sosiale Angsten. Meldte meg opp som frivillig på festival og måtte jobbe i matbod. Kjente ingen som skulle jobbe der eller noen som skulle på festivalen, men tenkte bare at jeg må utfordre meg selv for å bli kvitt det. Matboden = Snakke med MANGE nye mennesker, fra alle aldre - min største frykt er jevnaldre pga mobbing og de fleste var jo på min alder på festivalen. Dette hjalp så sykt mye, jeg gikk til og med på en konsert på festivalen helt alene BARE for å overvinne frykten av "å se dum ut". Mestringsfølelse som faen. Etter dette turte jeg å bestille min egen mat på resturanter noe jeg ikke turte før, jeg turte å spørre folk om ting, jeg turte å ringe til f.eks legekontor og slikt (før dette måtte mamma og venner ringe for meg) Altså, mye endret seg av at jeg utfordret meg selv selv om det var jævlig ukomfortabelt.

- Gå ned i vekt = Det ville hjelpe meg med å bli kvitt de negative tankene jeg har i hodet mitt om at folk kun ser meg for vekten min, at det første noen gjør når de ser meg er å dømme meg fordi jeg var feit, hvis jeg gikk ned i vekt ville de tankene forsvinne som ville resultere til at jeg kunne tørre å bli mer sosial og ikke være så tilbakeholden. Så flere ting ville bli fikset om jeg tok tak i det ene problemet. Gikk ned 35 kg på 8 måneder og følte meg drit bra! Etterhvert som hodet hang med kroppen (tok jo litt tid) så følte jeg meg mye bedre, jeg følte at jeg kan gå ut uten at alle ser på meg (som jeg følte tidligere) Men det viktigste jeg lærte fra en annen psykolog var at JEG ER IKKE SYNSK. Hvordan skulle jeg vite hva folk tenker om meg? Og jeg har lært at hvorfor tror jeg selv at jeg er så spesiell at folk gidder å se på meg og lage tanker om MEG haha. Skjønner? I'm no center of attention. Alt er jo bare i hodet mitt. 

- Jobbe med tankene mine. Dette er jo det vanskeligste men jeg har snakket med så mange og de har sagt så jævlig mange bra ting som har snudd ting i hodet mitt og jeg skulle ønske de kunne fortelle deg det samme. For det stemmer så bra! Jeg var en pessimist, og tenkte negativt om alt. Om meg selv og hva jeg liksom ikke klarer, eller at alle andre har det sånn og jeg har det sånn. Jeg kan ikke det, jeg klarer ikke det, jeg liker ikke det, jeg er ikke flink til det, jeg er ikke en sånn person, jeg klarer ikke å være en leder, jeg klarer ikke å snakke forran alle sammen. Alle disse tankene gikk i hodet mitt, men fucking shit, jeg klarer å være en leder, jeg klarer å snakke forran mennesker, jeg er flink til tingene jeg kan og jeg er ikke redd for å PRØVE og jeg SKAL klare det, Jeg skal klare skolen, jeg klarer alt jeg bestemmer meg for. Høres kanskje rart ut, men det hjelper. Når man tenker positivt og forteller seg selv disse tingene og sletter alt det negative som er i hodet ditt så bare skjer det noe som gjør at ting forandrer seg. Jeg har fortsatt negative tanker knyttet til kroppen min, men ikke så mye ellers i hverdagen som føles FANTASTISK. 

Et eksempel: Jeg gikk på kurs og vi ble delt inn i grupper, etterhvert som vi kom i gang så tok jeg over hele prosjektet og folk spurte meg om hva de skulle gjøre, ved presentasjonen så var det noen som glemte hva de skulle si og jeg tok over for de og bare var skikkelig leder for gruppa, og jeg er en person som ikke tørr å snakke foran mennesker, det har alltid vært min største frykt, men i tillegg til etter presentasjonen få tilbakemelding at jeg var en bra leder og flink til å holde foredrag for de andre når i hodet mitt så kunne jeg ikke det, jeg klarte jo ikke det, men jeg klarte det jo drit bra. Etter dette så begynte jeg å forstå hva folk mener når de sier at det bare er i hodet og hva du forteller deg selv. For dette motbeviste alt som stemmene i hodet sier. 

Snakket med en arbeidspsykolog gjennom NAV for litt siden og han sa til meg at de som er pessimister og tenker negativt har oftest rett, for det de tenker skjer jo, men de som er optimister har også rett, fordi det de tenker skjer jo de. Så man kan ikke nekte for at holdninger og sine tanker om ting spiller en rolle, for det gjør det i en sykt stor grad og jeg merker så sykt stor forskjell på hvordan jeg var og hvordan jeg er nå. Jeg har følt meg som en taper fordi sammenlignet med alle andre så henger jeg sykt langt etter. Er 23 år og har ikke fullført første året på VGS en gang, en high school drop out med bare litt erfaring fra butikkarbeid. Men jeg tenker at jeg trengte den tiden, det var andre ting som jeg måtte jobbe med først før jeg kunne gjøre mitt beste.

Dette er en veldig lang tekst og mye som sikkert ikke passer til din situasjon, men poenget mitt er at du må gå inn i deg selv og finne ut hva som gjør at du føler det du føler, hva som er så negativt og hva du kan gjøre for at det skal bli bedre? Om det er noe som hindrer, men hva kan gjøres for at det skal bli bedre da?  Jeg følte at jeg aldri kom til å få en kjæreste en gang fordi jeg var så stor og jeg turte jo ikke å snakke med noen en gang, så jeg tok tak i begge de problemene. Nå har jeg vært sammen med en kar i over 2 år. Men det viktigste er å gjøre det man tenker, og ikke tenke at man ikke klarer det, for du klarer alt du bestemmer deg for! Jeg lover deg! Jeg har klart så mye og har det så mye bedre den dag i dag ved å bare gjøre noe med det som plager meg. Jeg har ikke sosial angst lenger, jeg er litt sjenert men jeg er nok bare sånn som person (husk også at noen personer er sosiale og noen er introvert, det er helt normalt) Jeg fikk plutselig mange venner, men så fikk jeg angst og slet med mye stress fordi jeg hadde for mange rundt meg, haha. Innser at jeg er en introvert person og ble for mye stress om jeg hadde for mange venner. Da lærte jeg å sette grenser for meg selv, kuttet ut noen av folkene (uten å få dårlig samvittighet som jeg alltid fikk før) og fikk det mye bedre med meg selv. Ikke alle kan leve det samme livet, du må finne hva som passer for deg og virkelig slutte å sammenligne livet ditt med andre. Hvorfor er liksom de verdt mer enn deg eller hvordan er de bedre enn deg? Ikke saaaaaant, de er jo ikke det. Så slutt å sammenligne deg med andre, du er like mye verdt. 

Det som er "latterlig" er jo at jeg ville være så lite til bry for mennesker at jeg nesten ikke ville gå over gangoverfeltet på veien en gang, for da måtte bilistene stoppe for meg. Så prøvde alltid å enten drøye tiden for å gå over til bilene er borte for å gå over eller gå kjempe fort over for at man ikke skal tenke at jeg er treig, i veien og tenke liksom "uffff, jeg måtte stoppe for hun der". Det sier litt om hvor mye tankene i hodet tar over livet ditt, kan ikke en gang gå over veien som et normalt menneske.

Shit, jeg skrev mye..

Anonymkode: 7739a...d5e

[AnonymBruker]

Den 8. august 2016 at 14.22, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver og kan prøve å komme med noen tips/erfaringer til hva som hjalp meg (men er ikke flink til å forklare, så blir nok veldig langt innlegg), kanskje det ikke hjelper så mye en gang, men håper noe kan komme til hjelp for deg! Selv om jeg ikke er 100% bedre, men har kommet en ganske lang vei og innsett mye på veien hit jeg er i dag.

Jeg hadde mange problemer: sosial angst, sykelig overvektig, veldig dårlig selvtillit/selvbilde, satte alle andre foran meg selv og levde veldig etter alle andre, sjenert, tilbakeholden, veldig negativ til ting, var veldig deprimert og utviklet spiseforstyrrelser. Altså, det var veldig mye og alt gikk liksom veldig inn i hverandre om du skjønner, og i tillegg til dette så følte jeg meg ganske ensom for som deg så hadde jeg bare to venner gjennom hele ungdomsskolen/videregående fram til 20-årene. Så det er jo i den perioden hvor det forventes at man skal ha mange venner og gjøre sosiale ting mens jeg satt bare hjemme hele tiden. Fordi de 2 vennene jeg hadde hadde jo andre venner igjen, ikke bare meg. Følte meg veldig nedprioritert på en måte. Alltid andre valg.

Jeg nådde bunnen etterhvert og forsto at noe måtte endres, og jeg startet smått med:

- Face my fear: Sosiale Angsten. Meldte meg opp som frivillig på festival og måtte jobbe i matbod. Kjente ingen som skulle jobbe der eller noen som skulle på festivalen, men tenkte bare at jeg må utfordre meg selv for å bli kvitt det. Matboden = Snakke med MANGE nye mennesker, fra alle aldre - min største frykt er jevnaldre pga mobbing og de fleste var jo på min alder på festivalen. Dette hjalp så sykt mye, jeg gikk til og med på en konsert på festivalen helt alene BARE for å overvinne frykten av "å se dum ut". Mestringsfølelse som faen. Etter dette turte jeg å bestille min egen mat på resturanter noe jeg ikke turte før, jeg turte å spørre folk om ting, jeg turte å ringe til f.eks legekontor og slikt (før dette måtte mamma og venner ringe for meg) Altså, mye endret seg av at jeg utfordret meg selv selv om det var jævlig ukomfortabelt.

- Gå ned i vekt = Det ville hjelpe meg med å bli kvitt de negative tankene jeg har i hodet mitt om at folk kun ser meg for vekten min, at det første noen gjør når de ser meg er å dømme meg fordi jeg var feit, hvis jeg gikk ned i vekt ville de tankene forsvinne som ville resultere til at jeg kunne tørre å bli mer sosial og ikke være så tilbakeholden. Så flere ting ville bli fikset om jeg tok tak i det ene problemet. Gikk ned 35 kg på 8 måneder og følte meg drit bra! Etterhvert som hodet hang med kroppen (tok jo litt tid) så følte jeg meg mye bedre, jeg følte at jeg kan gå ut uten at alle ser på meg (som jeg følte tidligere) Men det viktigste jeg lærte fra en annen psykolog var at JEG ER IKKE SYNSK. Hvordan skulle jeg vite hva folk tenker om meg? Og jeg har lært at hvorfor tror jeg selv at jeg er så spesiell at folk gidder å se på meg og lage tanker om MEG haha. Skjønner? I'm no center of attention. Alt er jo bare i hodet mitt. 

- Jobbe med tankene mine. Dette er jo det vanskeligste men jeg har snakket med så mange og de har sagt så jævlig mange bra ting som har snudd ting i hodet mitt og jeg skulle ønske de kunne fortelle deg det samme. For det stemmer så bra! Jeg var en pessimist, og tenkte negativt om alt. Om meg selv og hva jeg liksom ikke klarer, eller at alle andre har det sånn og jeg har det sånn. Jeg kan ikke det, jeg klarer ikke det, jeg liker ikke det, jeg er ikke flink til det, jeg er ikke en sånn person, jeg klarer ikke å være en leder, jeg klarer ikke å snakke forran alle sammen. Alle disse tankene gikk i hodet mitt, men fucking shit, jeg klarer å være en leder, jeg klarer å snakke forran mennesker, jeg er flink til tingene jeg kan og jeg er ikke redd for å PRØVE og jeg SKAL klare det, Jeg skal klare skolen, jeg klarer alt jeg bestemmer meg for. Høres kanskje rart ut, men det hjelper. Når man tenker positivt og forteller seg selv disse tingene og sletter alt det negative som er i hodet ditt så bare skjer det noe som gjør at ting forandrer seg. Jeg har fortsatt negative tanker knyttet til kroppen min, men ikke så mye ellers i hverdagen som føles FANTASTISK. 

Et eksempel: Jeg gikk på kurs og vi ble delt inn i grupper, etterhvert som vi kom i gang så tok jeg over hele prosjektet og folk spurte meg om hva de skulle gjøre, ved presentasjonen så var det noen som glemte hva de skulle si og jeg tok over for de og bare var skikkelig leder for gruppa, og jeg er en person som ikke tørr å snakke foran mennesker, det har alltid vært min største frykt, men i tillegg til etter presentasjonen få tilbakemelding at jeg var en bra leder og flink til å holde foredrag for de andre når i hodet mitt så kunne jeg ikke det, jeg klarte jo ikke det, men jeg klarte det jo drit bra. Etter dette så begynte jeg å forstå hva folk mener når de sier at det bare er i hodet og hva du forteller deg selv. For dette motbeviste alt som stemmene i hodet sier. 

Snakket med en arbeidspsykolog gjennom NAV for litt siden og han sa til meg at de som er pessimister og tenker negativt har oftest rett, for det de tenker skjer jo, men de som er optimister har også rett, fordi det de tenker skjer jo de. Så man kan ikke nekte for at holdninger og sine tanker om ting spiller en rolle, for det gjør det i en sykt stor grad og jeg merker så sykt stor forskjell på hvordan jeg var og hvordan jeg er nå. Jeg har følt meg som en taper fordi sammenlignet med alle andre så henger jeg sykt langt etter. Er 23 år og har ikke fullført første året på VGS en gang, en high school drop out med bare litt erfaring fra butikkarbeid. Men jeg tenker at jeg trengte den tiden, det var andre ting som jeg måtte jobbe med først før jeg kunne gjøre mitt beste.

Dette er en veldig lang tekst og mye som sikkert ikke passer til din situasjon, men poenget mitt er at du må gå inn i deg selv og finne ut hva som gjør at du føler det du føler, hva som er så negativt og hva du kan gjøre for at det skal bli bedre? Om det er noe som hindrer, men hva kan gjøres for at det skal bli bedre da?  Jeg følte at jeg aldri kom til å få en kjæreste en gang fordi jeg var så stor og jeg turte jo ikke å snakke med noen en gang, så jeg tok tak i begge de problemene. Nå har jeg vært sammen med en kar i over 2 år. Men det viktigste er å gjøre det man tenker, og ikke tenke at man ikke klarer det, for du klarer alt du bestemmer deg for! Jeg lover deg! Jeg har klart så mye og har det så mye bedre den dag i dag ved å bare gjøre noe med det som plager meg. Jeg har ikke sosial angst lenger, jeg er litt sjenert men jeg er nok bare sånn som person (husk også at noen personer er sosiale og noen er introvert, det er helt normalt) Jeg fikk plutselig mange venner, men så fikk jeg angst og slet med mye stress fordi jeg hadde for mange rundt meg, haha. Innser at jeg er en introvert person og ble for mye stress om jeg hadde for mange venner. Da lærte jeg å sette grenser for meg selv, kuttet ut noen av folkene (uten å få dårlig samvittighet som jeg alltid fikk før) og fikk det mye bedre med meg selv. Ikke alle kan leve det samme livet, du må finne hva som passer for deg og virkelig slutte å sammenligne livet ditt med andre. Hvorfor er liksom de verdt mer enn deg eller hvordan er de bedre enn deg? Ikke saaaaaant, de er jo ikke det. Så slutt å sammenligne deg med andre, du er like mye verdt. 

Det som er "latterlig" er jo at jeg ville være så lite til bry for mennesker at jeg nesten ikke ville gå over gangoverfeltet på veien en gang, for da måtte bilistene stoppe for meg. Så prøvde alltid å enten drøye tiden for å gå over til bilene er borte for å gå over eller gå kjempe fort over for at man ikke skal tenke at jeg er treig, i veien og tenke liksom "uffff, jeg måtte stoppe for hun der". Det sier litt om hvor mye tankene i hodet tar over livet ditt, kan ikke en gang gå over veien som et normalt menneske.

Shit, jeg skrev mye..

Anonymkode: 7739a...d5e

Takk for mange gode råd og tips. Jeg synes du har vært utrolig flink til å jobbe med deg selv og bygge deg selv opp. Jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsen din, men hos meg ligger problemene mer i hodet. Utenfra fremstår jeg som en person som har det meste på plass, altså lang utdannelse, god og stabil jobb, god inntekt og egen bolig. Men innvendig er jeg helt ødelagt og har ingen selvtillit. Dette er grunnen til at jeg har få venner og et dårlig nettverk. Det er ikke lett å få nye venner når man er i midten av 20 årene og i full jobb. Føler at det er mye enklere å treffe folk mens man studerer, jeg hadde flere venner da, men har mistet kontakten med de fleste da jeg begynte å jobbe.  Nå som jeg jobber har jeg ikke muligheten til å treffe folk, alle kollegaene mine er 20 - 30 år eldre enn meg, de er veldig hyggelige, men vi har lite til felles grunnet aldersforskjellen. Så jeg vet ikke hvor jeg   treffe nye venner, ettersom jeg har et veldig lite nettverk i utgangspunktet så kan jeg ikke treffe nye venner via de jeg allerede har. 

Jeg jobber med meg selv hele tiden, sminker meg, prøver å holde meg i form, kler meg pent etc. Selvom det er fristende å la seg selv forfalle helt, ettersom jeg ikke har noen å pynte meg for. 

Føler meg som er ubetydelig menneske som ingen bryr seg om, det er akkurat denne tanken som plager meg mest. 

 

Anonymkode: c2dfb...ad3

[Gjest Vinglepetra]

Jeg er plaget av det samme, men klarer som regel å holde disse negative tankene litt i sjakk med disse "triksene": 

1. Skift fokus: Sett på en film eller et TV- program, gå en tur, dra til butikken for å handle etc. Gjør noe som avleder deg og får deg til å skifte fokus. 

2. Skriv en liste over ting du er fornøyd med og takknemlig for i livet ditt. Tenk hvis du ikke hadde disse tingene i livet ditt? Tenk på alle som ønsker seg dette. I ditt tilfelle har du en god jobb, din egen bolig, utdannelse osv. 

3. Planlegg dagene dine slik at du har noe å se fram til hver dag. Det trenger ikke å være noe veldig ekstravagant, men enkle ting som å lage en bedre middag til deg selv, shoppe, lakkere negler, se en film/ program du liker etc. Hvis du gjør noe du trives med så tenker du mindre på de negative tingene i livet dott, er min erfaring. 

[Gjest zzzzz]

Anbefaler deg og dine likesinnede å studere boken "Tenk deg glad". Jeg har hatt godt utbytte av den. Det er ikke en sånn vanlig, kjedelig selvhjelpsbok med en ny og kul mirakelkur for alt vondt her i verden, men en teoretisk og praktisk bok som forklarer kognitiv terapi, hvor essensen er å ta tilbake kontrollen over egne tanker. Vet om mange terapauter som anbefaler denne boken også. Eller så kan du sikkert også finne god informasjon om kognitiv terapi på internett, bare vær litt kritisk til kilder. Også får du en klem